§ 2 - Yrkesskadeforsikringsloven - virkeområde

Saksnr. 1999/03890 E TO/ATO/ATV
Dato: 27.05.1999

 

Yrkesskadeforsikringsloven - virkeområde

Vi viser til brev 3 mars 1999, hvor det reises spørsmål om hvorvidt statsministeren, statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er omfattet av yrkesskadeforsikringsloven (lov 16 juni 1989 nr 65).

Loven omfatter etter § 1 første ledd «personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket». Hovedspørsmålet blir om statsministeren, statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er «arbeidstakere» i lovens forstand.

Etter loven § 2 bokstav b er arbeidstaker «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, …».

Statsministeren, statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere kan etter vårt syn ikke anses som «ombudsmann i offentlig virksomhet». Denne presiseringen i loven tar sikte på valgte ombudsmenn, jf Ot prp nr 48 (1965-66) s 63. Spørsmålet blir om de aktuelle personene er omfattet av den generelle definisjonen av hvem som er arbeidstaker.

Det fremgår av forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven at man ønsket å legge til grunn det samme arbeidstakerbegrepet som det som er brukt i reglene om arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven (lov 13 juni 1969 nr 26), jf Ot prp nr 44 (1988-89) s 48-49. Ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b er etter dette tilnærmet identisk med ordlyden i skadeserstatningsloven § 2-1 nr 3.

Lovgiver bygget på skadeserstatningslovens definisjon fordi den best ble ansett som å dekke det aktuelle behovet i yrkesskadeforsikringssammenheng. Hovedgrunnen til denne vurderingen var at definisjonen, foruten å dekke de egentlige arbeidstakere, dekket ombudsmenn i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjeneste for det offentlige, og dessuten innsatte, pasienter o l, se Ot prp nr 44 (1988-89) s 48 høyre spalte øverst. Den andre sentrale grunngivningen for å bygge på skadeserstatningslovens definisjon, var at man dermed ønsket å oppnå at all skade som en arbeidstaker påfører en kollega, og som arbeidsgiver svarer for etter skadeserstatningsloven, skulle omfattes av yrkesskadeforsikringsdekningen. Man ville oppnå at forsikringsordningens definisjon av arbeidstaker ikke ble snevrere enn skadeserstatningslovens, slik at det ikke oppsto behov for en tilleggsforsikring på arbeidgiverens hånd, jf s 48 høyre spalte nederst. Man var for øvrig klar over at skadeserstatningslovens definisjon benytter skjønnsmessige uttrykk som i utgangspunktet ikke har et klart avgrenset meningsinnhold. Men man fant at uklarheten ikke burde være et avgjørende argument mot den valgte løsning.

Med dette som utgangpunkt legger vi til grunn at yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep bygger på skadeserstatningslovens arbeidtakerbegrep, slik at begrepene i hovedsak må forstås likt. Trolig kan arbeidstakerbegrepet i yrkesskadesammenheng ikke i noen relasjon forstås snevrere enn etter skadeserstatningsloven. Men samtidig vil vi anta at yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep kan omfatte visse persongrupper hvis skadevoldende handlinger helt eller delvis ikke vil aktualisere spørsmålet om arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven. Dette er aktuelt for tjenesteforhold der arbeidstakerens handlinger ‑ helt eller delvis; utad i relasjon til en skadelidt ‑ vil bli identifisert med arbeidsgiverens egne handlinger i erstatningsrettslig sammenheng.

Se til illustrasjon Rt 1995.209 der kommunen pådro seg organansvar bl a for en sosialsjefs handling. Spørsmålet om arbeidsgiveransvar ble i saken ikke aktualisert, fordi saken gjaldt spørsmål om oppreisningserstatning. Arbeidsgiveransvaret gir ikke grunnlag for å kreve den slags kompensasjon. At en sosialsjef likevel må anses som arbeidstaker etter definisjonen i skadeserstatningsloven, kan ikke være tvilsomt. Andre personer, f eks generalforsamlingsvalgte styremedlemmer i et aksjeselskap, utøver en funksjon der de ikke anses for å være i selskapets tjeneste, men der deres disposisjoner kan bli ansett som selskapets egne i erstatningsrettslig sammenheng, se vår uttalelse i brev 6 oktober 1997 til Yrkesskadeforsikringsforeningen (jnr 97/7751 E).

Det må etter vår vurdering bli lagt til grunn at en person kan bli ansett for å utføre «arbeid eller … verv i arbeidsgivers tjeneste» ‑ se skadeserstatningsloven § 2-1 nr 3, jf yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b ‑ samtidig som personens tjenesteforhold har et slikt innhold at hans eller hennes handlinger kan utløse organansvar i en eller flere relasjoner. Tradisjonelt i ulike erstatningsrettslige sammenhenger, ser man ofte at det blir talt om en grense mellom arbeidsgiveransvaret (arbeidstakerbegrepet) og organansvaret (arbeidsgivers egne handlinger). Det som reelt sett drøftes i slike sammenhenger, er hvor vidtrekkende organansvaret er eller kan være: Når en skadelidt kan påberope seg organansvar overfor en juridisk person (og direkte skyldansvar overfor den handlende), har den skadelidte i en del relasjoner en bedre rettsstilling enn etter reglene om arbeidsgiveransvar, som dermed i slike sammenhenger ikke aktualiseres.

Det avgjørende for vurderingen av om statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er yrkesskadeforsikret, blir om de gjør arbeid eller utfører verv i statens tjeneste, jf yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Vi legger til grunn at en statsråd er i statens tjeneste som leder for et departement og som rådgiver for Kongen i statsråd, og at statsråden da må anses som arbeidstaker etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, selv om vedkommendes tjenestehandlinger i erstatningsrettslig sammenheng (også) kan bli ansett som statens egne. Vi legger vekt på at den som er departementsleder og rådgiver for Kongen i statsråd, på vanlig måte personlig er utnevnt til et statlig embete som disse funksjonene ligger til. Etter den form som etter grunnloven gjelder, og som følges, for forholdet mellom Kongen og statsrådene, er det videre etter vår vurdering naturlig å se statsråden som å være i statens tjeneste, se grunnloven §§ 12 og 13 og instruks for Regjeringen 23 mars 1909. Vi kan ikke se at det at statsråden (politisk) har en friere stilling enn andre statlige embetsmenn, eller at statsråden etter statsforfatningen må søke avskjed ved mistillit fra Stortinget, skulle tilsi at en statsråd ikke er i statens tjeneste.

Det samme må da gjelde for utnevnte statssekretærer, sml grunnloven § 14, og politiske rådgivere som er ansatt i staten på vanlig måte, selv om disse i alminnelighet må følge en statsråd som søker avskjed fra sitt embete. Statsministeren faller i samme kategori som andre statsråder i denne sammenheng. Alle må regnes som omfattet av yrkesskadeforsikringsloven etter lovens § 2, jf § 1.

Vi nevner at spørsmålet om statsrådens tjenesteforhold til staten må anses som særeget, og at vi for vår konklusjon ikke har sett det som relevant å sammenlikne nærmere med spørsmål relatert til yrkesskadeforsikring som kan være aktuelle i selskapsforhold, f eks hvis et morselskaps ansatte også sitter i styret for et datterselskap etc.