§ 2-2 - Aksjeloven § 2-2 første ledd nr 2 – selskapsrettslige konsekvenser av å flytte et aksjeselskaps ledelse på styrenivå til utlandet

Saksnummer: 1997/11163 E TO/ØØ

Dato: 06.01.1998

 

Aksjeloven § 2-2 første ledd nr 2 – selskapsrettslige konsekvenser av å flytte et aksjeselskaps ledelse på styrenivå til utlandet

Vi viser til brev 14 november 1997, der Finansdepartementet ber Lovavdelingen vurdere de selskapsrettslige konsekvensene av at et aksjeselskaps ledelse på styrenivå flyttes til utlandet.

1.      Innledning

Aksjeloven gjelder i utgangspunktet bare for norske aksjeselskaper, jf likevel § 1-2 fjerde ledd. De kriterier man legger til grunn i forhold til spørsmålet om et selskap er å anse som norsk eller utenlandsk, er avgjørende for hvilke selskaper som skal stiftes og drives etter norsk aksjelov. Dessuten har de betydning som en begrensning for selskapets adgang til å flytte enkelte aktiviteter eller funksjoner til utlandet.

Kriteriene er imidlertid ikke nødvendigvis sammenfallende med lovvalgsspørsmålet, med andre ord hvilket lands rett en domstol skal bruke dersom et selskaps rettsforhold har tilknytning til flere land, se nærmere Geir Woxholth i Lov og Rett 1993 s 579 flg. Vi går ikke nærmere inn på de spørsmålene som knytter seg til lovvalg her, men nøyer oss med å nevne at en etterfølgende flytting av viktige funksjoner eller aktiviteter fra Norge til utlandet ikke nødvendigvis vil ha som konsekvens at norsk aksjelov ikke lenger får anvendelse. Hvilke andre konsekvenser en slik flytting kan ha, kommer vi tilbake til i punkt 3.

2.      Hvilken tilknytning til Norge kreves for at et selskap skal anses som norsk etter aksjeloven?

2.1    Aksjeloven har ikke noen bestemmelse som uttrykkelig tar stilling til når et aksjeselskap er å anse som norsk. Det må likevel legges til grunn at et aksjeselskap må ha en viss tilknytning til Norge for å kunne anses som norsk. Et aksjeselskap uten noen form for tilknytning til Norge kan med andre ord ikke under noen omstendighet anses som norsk. Problemet i det følgende blir å avgjøre hvilke former for tilknytning som er relevante, eventuelt hvor sterke disse tilknytningsformene må være.

Enkelte former for tilknytning er (isolert sett) uten avgjørende betydning. Dette gjelder blant annet aksjeeiernes bosted og nasjonalitet. Aksjeloven § 9-4 er heller ikke til hinder for at generalforsamlingen etter vedtektene holdes i utlandet, jf Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer (2 utg 1996) s 161. Aksjeloven aksepterer også i stor grad at administrerende direktør og styremedlemmene er bosatt utenfor rikets grenser, jf aksjeloven § 8-5 første ledd annet punktum. Brudd på aksjeloven § 8-5 første ledd, for eksempel ved at administrerende direktør er bosatt i USA, vil dessuten i seg selv neppe ha den konsekvens at selskapet ikke lenger er å anse som norsk. Selskapet vil derimot ha en plikt til å rette opp forholdet. Aksjeloven inneholder heller ingen bestemmelser som direkte krever at styret må holde sine møter i Norge. Om det likevel er grunnlag for å stille opp en slik regel, kommer vi tilbake til. Videre er det på det rene at det ikke er avgjørende om selskapet driver deler av eller hele sin næringsvirksomhet i utlandet.

2.2    Aksjeloven § 2-2 første ledd nr 2 krever at vedtektene skal angi hvilken kommune i riket selskapet skal ha sitt forretningskontor i. Denne bestemmelsen er av mange oppfattet som en regel som angir hva som skal til for at et selskap kan anses som norsk, jf for eksempel Skåre/Knudsen: Lov om aksjeselskaper (3 utg 1987) s 28 og Marthinussen/Aarbakke: Lov om aksjeselskaper (2 utg 1996) s 35. Legges denne forståelsen til grunn, blir det avgjørende for spørsmålet om aksjelovens virkeområde hvordan man skal tolke begrepet "forretningskontor". (Som vi vil komme tilbake til, er det imidlertid ikke opplagt at § 2-2 første ledd nr 2 kan forstås som en bestemmelse som på denne måten uttømmende regulerer aksjelovens virkeområde for selskaper med tilknytning til andre land enn Norge.)

Uttrykket "forretningskontor" gir språklig sett liten veiledning for løsningen av spørsmålet om hvilken aktivitet som må kreves for at selskapet skal ha tilstrekkelig tilknytning til Norge. Forarbeidene til aksjeloven og tidligere aksjelover er også tause om hvordan uttrykket skal forstås.

Spørsmålet er imidlertid behandlet i en Høyesterettsdom inntatt i Rt 1991 s 943. Saken gjaldt spørsmålet om faktisk flytting av mesteparten av virksomheten fra en kommune til en annen var berettiget uten vedtektsendring. Avisen A/S Fosna-Folket hadde vedtektsfestet forretningskontor i Bjugn kommune, men flyttet virksomheten til Ørland kommune. Det som var igjen i Bjugn, var et kontor bemannet med en heltidsansatt som skulle betjene sentralbordet, ta imot kunder og drive annonsemottak og abonnementssalg. Utover dette arbeidet fra tid til annen en annonsekonsulent ved kontoret. Høyesterett kom til at dette ikke var i strid med aksjeloven § 2-2 første ledd nr 2.

Høyesterett påpekte først at styret og aksjonærflertallet måtte ha betydelig frihet til å bestemme hvor driften skulle foregå:

"Hensynet til rasjonell drift tilsier at styret og aksjonærflertallet har betydelig handlefrihet i spørsmål som gjelder lokalisering av selskapets virksomhet, herunder hvor hovedkontoret skal ligge. Mange selskaper driver forskjelligartet virksomhet, spredt over flere kommuner, undertiden med hovedkontor annet sted enn i den kommune hvor forretningskontoret etter vedtektene skal ligge."

En viss aktivitet måtte det imidlertid være ved forretningskontoret for at § 2-2 første ledd nr 2 skulle overholdes. Det nærmere innholdet i aktivitetskravet måtte etter Høyesteretts oppfatning fastlegges ut fra bestemmelsens formål:

"Slik jeg ser det må bestemmelsen i aksjelovens § 2-2 første ledd nr. 2 – sett i sammenheng med kravet om offentlig registrering – først og fremst søke sin begrunnelse i behovet for å gjøre selskapet tilgjengelig, for aksjonærene, for andre private interesser og for offentlige myndigheter. Disse må vite i hvilken kommune det er etablert et kontor hvor de kan henvende seg for å ivareta sine interesser overfor selskapet. Begrepet forretningskontor i aksjelovens §2-2 første ledd nr. 2 må forstås slik at det skal etableres en virksomhet som oppfyller de krav disse interesser tilsier. Kontoret må være betjent for å kunne besvare henvendelser som gjelder selskapet, også om henvendelsen skjer ved fremmøte. Det følger av dette at kravet må tilpasses arten og omfanget av selskapets totale virksomhet."    

Saken gjaldt flytting av virksomheten fra en kommune til en annen, dvs et internrettslig spørsmål. Spørsmålet blir derfor om de synspunktene Høyesterett fremhevet i forhold til tolkningen av begrepet forretningskontor, også er avgjørende i forhold til flytting til utlandet, dvs et internasjonalt spørsmål. Om dette uttalte Høyesterett:

"For ordens skyld presiseres at jeg med dette ikke har tatt standpunkt til innholdet av lovens begrep forretningskontor i relasjon til det interlegale spørsmål om når et selskap skal anses som norsk og norsk lov anvendes."

Det man likevel kan slutte fra dommen er at et aksjeselskap i hvert fall må ha et kontor i Norge hvor aksjeeierne, andre private interesser og offentlige myndigheter kan komme i kontakt med selskapet, jf kravet i § 2-2 første ledd nr 2 om at selskapet skal ha et vedtektsbestemt forretningskontor i en kommune "i riket". Problemstillingen er imidlertid om det i forhold til spørsmålet om hvilken tilknytning et selskap må ha til Norge for å anses som norsk etter aksjeloven, må kreves noe mer.

Som nevnt er det ikke opplagt at § 2-2 første ledd nr 2 må forstås slik at den sier noe om hvilke selskaper som er å anse som norske, og som dermed skal reguleres av aksjeloven. Etter ordlyden kan bestemmelsen like gjerne forstås slik at den ikke sier noe mer enn at et selskap som reguleres av aksjeloven, og dermed er norsk, må ha et forretningskontor i Norge (og da i den betydningen av begrepet "forretningskontor" som Høyesterett har lagt til grunn i den nevnte dommen). Forbeholdet i dommen om det "interlegale" spørsmålet kan riktignok leses slik at Høyesterett legger til grunn at § 2-2 første ledd nr 2 også regulerer dette, men ikke nødvendigvis. Et hensyn som taler mot å forstå § 2-2 første ledd nr 2 slik at bestemmelsen regulerer hvilke selskaper som er å anse som norske, er at begrepet "forretningskontor" i så fall vil ha to ulike betydninger dersom man skulle komme til at det internasjonale spørsmålet må løses på en annen måte enn den løsningen Høyesterett la til grunn i dommen. Vi legger her til at Geir Woxholth i Lov og Rett 1993 s 587 tolker dommen slik at Høyesterett nettopp reserverer seg mot den forståelsen av § 2-2 første ledd nr 2 at bestemmelsen regulerer det internasjonale spørsmålet.

Konklusjonen så langt er dermed at det ikke er åpenbart at spørsmålet om hvilken tilknytning aksjeloven krever at et aksjeselskap må ha til Norge, skal avgjøres ut fra en tolkning av begrepet "forretningskontor" i § 2-2 første ledd nr 2. Videre kan man slutte fra Høyesteretts dom at uansett hvordan man på dette punktet forstår § 2-2 første ledd nr 2, kan ikke Høyesteretts snevre forståelse av begrepet forretningskontor uten videre legges til grunn i forhold til spørsmålet om hvilke selskaper som er anse som norske. Man må derfor forsøke å finne andre tolkningsmomenter for vurderingen av hva som skal til for å anse et aksjeselskap som norsk, slik at det reguleres av aksjeloven.

2.3    Aksjeloven ble utarbeidet gjennom et nordisk samarbeid. Det kan derfor ha en viss interesse å se på hvordan formuleringene er i aksjelovene i bl a Danmark og Sverige. I § 4 første ledd nr 2 i den danske aksjeloven fra 1973 heter det at vedtektene skal bestemme "den kommune her i landet, hvor selskabet skal have hjemsted (hovedkontor)". I 2 kapittel 4 § første ledd nr 2 i den svenske aksjeloven fra 1975 brukes uttrykket "den ort i Sverige där bolagets styrelse skall ha sitt säte". Den norske, danske og svenske aksjeloven er på dette punktet identisk med forslaget fra den nordiske arbeidsgruppen. I Innstilling om lov om aksjeselskaper fra 1970 heter det innledningsvis til forslaget til kapittel 2 at:

"De nordiske utkast til bestemmelser om selskapets stiftelse er stort sett likeartede.

Med hensyn til forslagets innhold og hva det innebærer ... sammenlignet med de øvrige lands forslag, vises ellers til merknadene til de enkelte paragrafer" (s 64).

I merknadene til det som ble aksjeloven § 2-2 første ledd nr 2 er det ikke noe som tyder på at det var tilsiktet noen realitetsforskjell mellom de nordiske land på dette punktet.

De slutninger som eventuelt kan trekkes fra ordlyden i den danske og svenske aksjeloven har likevel bare relevans dersom man legger til grunn den forståelsen av § 2-2 første ledd nr 2 at bestemmelsen også regulerer hva som skal regnes som norsk aksjeselskap.

2.4    Aksjeloven 1976 avløste lov 6 juli 1957 nr 4 om aksjeselskaper, som igjen avløste lov 19 juli 1910 nr 1 om aktieselskaper og kommanditaktieselskaper. Det er naturlig å anta at disse lovene har stilt de samme krav til tilknytningsforhold til Norge, slik at hva som skal anses som et norsk aksjeselskap etter aksjeloven 1976, må antas å være det samme som etter aksjeloven 1957 og aksjeloven 1910. Vi har i hvert fall ikke funnet noe i forarbeidene til aksjeloven 1957 eller aksjeloven 1976 som tyder på at man på dette punktet har ment å gjøre endringer.

Aksjeloven 1910 hadde i kapittel 9 en regulering av utenlandske selskapers adgang til å drive virksomhet her i landet. § 86 i loven bestemte at et aksjeselskap som var gyldig stiftet i sitt hjemland, kunne drive virksomhet her i landet gjennom en filial, forutsatt at selskapet fulgte reglene i det nevnte kapitlet. § 87 bestemte at før selskapet startet virksomheten, skulle det sendes melding til handelsregisteret, og av annet ledd fulgte det at det som vedlegg til meldingen, skulle følge en bekreftelse av den utenlandske registerfører eller annen myndighet om at selskapet var lovlig stiftet og at det hadde sitt hovedkontor i utlandet. Etter vår forståelse av bestemmelsen bygger den på en forutsetning om at selskaper med hovedkontor i utlandet var å anse som utenlandske selskaper, og dermed at selskaper med hovedkontor i Norge var å anse som norske selskaper. Bestemmelsen ble videreført i aksjeloven 1957 § 127 tredje ledd, men er ikke med i 1976-loven.

2.5    Forutsetningen om at det er beliggenheten av selskapets hovedkontor som er avgjørende for om et selskap reguleres av aksjeloven, stemmer også med foretaksregisterloven. § 1-2 i denne loven bestemmer at med norske foretak menes ethvert foretak med hovedkontor i Norge eller på norsk kontinentalsokkel. Andre foretak anses som utenlandske. Vektige grunner taler for å tolke bestemmelsene slik at det blir samsvar mellom hvilke selskaper som skal stiftes som norske aksjeselskaper etter aksjeloven, og hvilke selskaper som er registreringspliktige som norske aksjeselskaper i Foretaksregisteret.

Vi nevner for øvrig at når foretaksregisterloven tar utgangspunkt i beliggenheten av selskapets hovedkontor, er det også i tråd med ordningen etter selskapsloven. Vi viser til selskapsloven § 1-3 bokstav a som bestemmer at et selskap omfattes av loven når det har sitt hovedkontor i riket eller på norsk kontinentalsokkel. Det er vanskelig å se grunner til at det for de forskjellige selskapsformer skulle gjelde ulike regler for hvilken tilknytning selskapet må ha til Norge for å reguleres av norsk selskapslovgivning. I Ot prp nr 47 (1984-85) Om lov om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) s 36 heter det da også at bestemmelsen i selskapsloven § 1-3 bokstav a svarer til vilkåret for når et aksjeselskap skal anses som norsk etter aksjeloven.

2.6    De nevnte tolkningsmomentene går etter dette entydig i retning av at det er selskapets hovedkontor som er avgjørende for når et selskap er å anse som norsk. Om man skal se dette som et utslag av ulovfestet rett, eller som et resultat av en tolkning av begrepet "forretningskontor" i § 2-2 første ledd nr 2, er ikke avgjørende for denne konklusjonen. Uansett hvilken synsvinkel man baserer seg på, må man legge til grunn at spørsmålet om når et aksjeselskap er å anse som norsk, må løses på en annen måte enn slik Høyesterett har tolket den internrettslige siden av begrepet "forretningskontor" i dommen inntatt i Rt 1991 s 943. Vi viser særlig til s 946 hvor Høyesterett uttrykkelig tar avstand fra at begrepet "forretningskontor" er ensbetydende med "hovedkontor" eller "hovedsete".

Vi legger til at konklusjonen er i samsvar med det som er hevdet i juridisk teori om spørsmålet, se Augdahl: Aksjeselskapet (3 utg 1959) s 22, Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer (2 utg 1996) s 35, Skåre/Knudsen: Lov om aksjeselskaper (3 utg 1987) s 28 og Woxholth i Lov og Rett 1993 s 587.

2.7    På den annen side gir heller ikke kriteriet "hovedkontor" noe direkte svar på hvilken tilknytning som er avgjørende for når et selskap er å anse som norsk, selv om det i utgangspunktet antakelig må kreves en noe mer omfattende aktivitet enn det Høyesterett har lagt til grunn i den nevnte dommen. Et hovedspørsmål blir om man med hovedkontor tar sikte på det stedet hvor selskapets øverste ledelse utøver sin funksjon, eller om man tar sikte på selskapets administrative senter uavhengig av hvor for eksempel styremøtene holdes. Vanligvis vil nok disse aktivitetene være samlet, men man kan også tenke seg at de utøves på forskjellige steder.

Når det gjelder regelen om norske og utenlandske foretak i foretaksregisterloven § 1-2, var det i lovforslaget i proposisjonen (Ot prp nr 50 (1984-85)) foreslått at det avgjørende skulle være hvor selskapet hadde sitt "sete". Dette er i Innst O nr 104 (1984-85) endret til "hovedkontor" uten at vi kan se at det er gitt noen begrunnelse for endringen. Vi antar derfor at det ikke har vært tilsiktet noen realitetsendring. På s 235 i proposisjonen uttaler departementet:

"Bestemmelsen definerer hva som menes med "innenlandsk foretak" og "utenlandsk foretak" i forhold til lovens bestemmelser. Med "sete" menes det sted hvor foretaket har sitt hovedkontor, dvs. det administrative senter for foretakets virksomhet."

I merknaden til selskapsloven § 1-3 bokstav a i Ot prp nr 47 (1984-85) heter det (s 37):

"Med hovedkontor siktes det til det administrative senter for selskapets virksomhet. [...] Om hva som ligger i begrepet "hovedkontor" vises til Skåre: Aksjeloven med kommentarer (1980) s 15-16."

I den nevnte kommentarutgaven uttaler Skåre:

"Selskapet har hovedkontoret her i riket dersom dets virksomhet ledes fra et sted i Norge. Det er ikke noe til hinder for at selskapet driver næringsvirksomhet i et annet land. Det kan heller ikke oppstilles noe generelt krav om at styremøter alltid må holdes i Norge, se note 3 til § 8-9."

I den nevnte noten heter det:

"Loven inneholder ikke bestemmelser om hvor styremøter skal holdes. Det naturlige utgangspunkt er at møtet holdes hvor selskapet har sitt hovedkontor. Styret må imidlertid kunne fastsette et annet møtested forutsatt at det foreligger saklig grunn for det og at styremedlemmene ikke derved påføres urimelige ulemper, sml. Augdahl s. 297 som vil kreve samtykke av det enkelte medlem (representantskapsmøte). Det må også være adgang til å holde styremøte i utlandet."

Når det gjelder juridisk teori ellers, uttaler Magnus Aarbakke i TfR 1988 s 77 om begrepet "hovedkontor" i foretaksregisterloven § 1-2:

"For så vidt angår juridiske personer, siktes det til det stedet hvor styrefunksjonen utøves."

I Lov og Rett 1993 s 588 uttaler Geir Woxholth at hovedkontoret må antas å være flyttet dersom selskapet reelt ledes fra utlandet, og at dette må avgjøres konkret.

2.8    Gjennomgangen viser at rettskildene gir få retningslinjer når det gjelder det nærmere innholdet av begrepet "hovedkontor". På bakgrunn av et så vagt rettskildemateriale er det etter vårt syn ikke holdepunkter for å utlede noen rettsregel som gir en klar og markert grense for når et selskap er å anse som norsk eller utenlandsk.

Selv om enkelte juridiske forfattere for eksempel synes å forutsette at hovedkontoret er det samme som det stedet der styret har sin base, er det etter vårt syn vanskelig å hevde at det gjelder noen rettsregel som stiller krav til hvor mange styremøter som må holdes i Norge. Aksjeloven har som nevnt ingen regel som stiller krav til hvor styremøter skal holdes, i motsetning til det som gjelder for generalforsamlingen, jf § 9-4. Selv om hovedregelen i praksis nok vil være at styremøter holdes ved selskapets hovedkontor, er det ikke åpenbart at man i forhold til spørsmålet om et selskap er å anse som norsk eller utenlandsk, alene kan legge avgjørende vekt på hvor styret holder sine møter.

I noen tilfeller kan det være andre former for tilknytning til Norge som gjør seg så sterkt gjeldende at det kan virke unaturlig ensidig å legge vekt på om styret holder møtene i Norge eller utlandet. Man kan for eksempel tenke seg et aksjeselskap som er stiftet og registrert i Norge, og som har et administrativt senter med et stort antall ansatte her i landet. Dersom aksjene i dette selskapet selges til et utenlandsk selskap, som finner det mest praktisk å holde styremøtene på det utenlandske selskapets hjemsted, har vi vanskelig for å se at dette i seg selv skal kunne frata selskapet dets status som norsk aksjeselskap.

Vi nevner her at det i den nye aksjeloven og den nye allmennaksjeloven (lover 13 juni 1997 nr 44 og 45) er åpnet for at styret kan behandle saker uten å møtes fysisk, f eks ved sirkulasjon av dokumenter eller ved telefonmøter, se §§ 6-19 i de to lovene. Også disse reglene viser at det i noen tilfeller kan være mindre meningsfullt å legge avgjørende vekt på hvor styret utøver sin funksjon.

Slik vi ser det, må det erkjennes at det verken fra aksjeloven eller andre rettskilder kan utledes noen regel som klart angir hvilken tilknytning et selskap må ha til Norge for å anses som norsk. Ved vurderingen må man ta utgangspunkt i hva som er en vanlig språklig forståelse av begrepet "hovedkontor". I de fleste tilfellene vil dette antakelig gi et tilstrekkelig svar på hvor selskapet må anses å høre hjemme. Unntaksvis vil det imidlertid være slik at de forskjellige funksjonene er spredt, slik at det ikke er opplagt hvor man skal si at selskapet har hovedkontoret. I så fall må spørsmålet avgjøres ut fra en konkret vurdering, hvor det selvsagt vil være av sentral betydning hvor styret holder sine møter og hvor administrasjonen ellers holder til. Utover dette vil vi ikke se bort fra at det må kunne legges en viss vekt på selskapets tilknytning til Norge mer generelt, slik at en svakere tilknytning når det gjelder selskapets ledelse, til en viss grad kan oppveies av at selskapet er knyttet til Norge på andre måter.

Vi vil heller ikke se bort fra at vurderingen kan stille seg noe forskjellig alt ettersom spørsmålet om hjemsted kommer opp i forbindelse med stiftelse og registrering av et selskap, eller i forhold til et selskap som er stiftet og registrert etter norsk aksjelov og foretaksregisterlov, og som i ettertid flytter ledelsen eller administrasjonen helt eller delvis til utlandet. I den siste situasjonen antar vi at forholdet først og fremst vil bli vurdert som et spørsmål om omgåelse av norsk aksjelov, og det er mulig at det dermed skal mer til for å konkludere med at selskapet ikke lenger er norsk, enn i den første situasjonen. Her er spørsmålet med direkte knyttet til om selskapet tilfredsstiller vilkårene for å kunne stiftes og registreres etter aksjeloven og foretaksregisterloven. Vi forstår også Andenæs i boken "Aksjeselskapsrett" (2 utg 1992) slik at han mener at uttrykket hovedkontor først og fremst må vurderes ut fra omgåelsesbetraktninger, jf s 13 hvor han uttaler:

"Ifølge fregl. § 1-2 må imidlertid selskapet ha "hovedkontor" i Norge for å være norsk. [...] Dette er noe annet og mer enn hva som menes med selskapets forretningskontor.

Et selskap med forretningskontor i utlandet kan etter dette i prinsippet være registreringspliktig som norsk selskap dersom hovedkontoret ligger i Norge. Det samme må da formentlig antas i forhold til aksjeselskapsloven. Tradisjonelt har det vært gjort en tilsvarende reservasjon med sikte på proformaverk og omgåelse av norsk aksjeselskapslov. Gode grunner taler for å tolke uttrykket hovedkontor i Norge slik at det i første rekke rammer slike tilfelle."

3.      Konsekvenser av ulovlig utflytting

I et tilfelle hvor en så vesentlig del av selskapets ledelse og/eller administrasjon er flyttet til utlandet at det må ses som et brudd på regelen om at hovedkontoret skal ligge i Norge, reiser spørsmålet seg om hvilke følger dette får. En kan tenke seg flere mulige rettsfølger: straffansvar for ledelsen, flytting av vernetinget til utlandet, at en aksjeeier får dom på tilbakeflytting, oppløsning av selskapet, osv. Et brudd på regelen vil ikke nødvendigvis få alle disse konsekvensene. I det følgende behandler vi bare spørsmålet om oppløsning av selskapet.

Uavhengig av om man ser kravet om at et norsk aksjeselskap skal ha sitt hovedkontor i Norge, som en regel som følger av ulovfestet rett, eller som en følge av en tolkning av aksjeloven § 2-2 første ledd nr 2, er det på det rene at en flytting av hovedkontoret vil være et ulovlig forhold, som selskapet har plikt til å rette opp. Dette må enten skje ved tilbakeflytting eller ved at selskapet oppløses og avvikles. Et aksjeselskap kan dermed ikke "flytte" til utlandet uten oppløsning og avvikling etter aksjeloven kapittel 13 og nystiftelse etter reglene i det nye hjemlandet.

Etter aksjeloven § 13-1 er det generalforsamlingen som har kompetanse til å treffe beslutning om oppløsning. Skifteretten vil ikke ha kompetanse til å treffe beslutning om tvangsoppløsning etter § 13-2. Vi viser til at § 13-2 første ledd nr 1, som gir skifteretten kompetanse til å treffe beslutning om tvangsoppløsning når "selskapet skal oppløses som følge av bestemmelse i lov", tar sikte på lovbestemmelser som selv gir uttrykk for at en overtredelse medfører at selskapet kan tvangsoppløses.

4.      Konklusjon

Vi har etter dette kommet til at det avgjørende for om et selskap skal anses som norsk etter aksjeloven, er om selskapets hovedkontor er i Norge. Om dette kravet er oppfylt, beror på en helhetsvurdering, hvor man ikke bare kan legge vekt på hvor styret utøver sin funksjon. I hvert fall når det gjelder etterfølgende utflytting skal det antakelig noe til før man vil konkludere med at man har å gjøre med et ulovlig selskapsrettslig forhold, idet det er nærliggende å vurdere dette ut fra omgåelsessynspunkter.

Har selskapet flyttet aktiviteter eller funksjoner til utlandet på en slik måte at hovedkontoret ikke lenger kan anses å ligge i Norge, er dette et ulovlig forhold som selskapet plikter å rette opp. Dette må enten skje ved tilbakeflytting eller ved oppløsning av selskapet. Oppløsningsbeslutningen må treffes av generalforsamlingen. En unnlatelse av å rette forholdet vil imidlertid ikke uten videre ha som konsekvens at selskapet ikke lenger reguleres av norsk aksjelov.