§ 2-8 - Prioritetsrekkefølgen ved lønnstrekk

Saksnummer: 1996/1065 E RM/LST/JS

Dato: 16.02.1996

 

Prioritetsrekkefølgen ved lønnstrekk

Vi viser til brev 18 januar 1996, hvor det reises spørsmål om straffe­skyld må være fastslått – ved dom eller vedtatt forelegg – for at et krav skal gis prioritet etter dekningsloven (dl) § 2-8 første ledd bokstav b.

Denne bestemmelsen omhandler "krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling". Ordlyden synes ikke å oppstille noe krav om at straffansvaret må være formelt fastslått. En naturlig tolkning av uttrykket "straffbar handling" tilsier at vurder­ingen knytter seg til om de objektive og subjektive straffbarhets­vilkårene foreligger, uten at det kreves at straffansvaret nødvendigvis er fastslått i dom eller vedtatt forelegg. Et slikt krav synes heller ikke å framgå av forarbeidene, jf Ot prp nr 65 (1990-91) side 353 hvor det kort heter at "[u]ttrykket "krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling" sikter til økonomisk ansvar som oppstår i forbindelse med en straffbar handling." Vi nevner videre at man i juridisk teori har stilt seg avvisende til å oppstille et vilkår om at den straffbare handling må være fastslått ved dom eller forelegg, jf Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven, bd I (2 utg, Oslo 1995) s 362 og Mads H. Andenæs: Konkurs (Oslo 1993) s 64-65. I den førstnevnte boken heter det bl a, jf  s 362-363:

"Det kan være vanskelig å avgjøre om et krav er voldt ved straffbar handling. Det kan ikke kreves at vedkommende er dømt for forholdet. Dersom det ikke er klart at det er begått noen straffbar handling, må det være opp til saksøkeren å godtgjøre dette, jf § 5-7 første ledd første punktum. Et krav om tilbakebetaling i forbindelse med overtrekk av sjekkonto, vil utvilsomt falle inn under bestemmelsen. Et annet eksempel kan være krav på erstatning etter bilkollisjon forårsaket av kjøring i alkoholpåvirket tilstand. I de tilfeller hvor straffbarheten beror på en skjønnsmessig vurdering, vil det ofte være vanskelig for saksøkeren å godtgjøre at det er begått en straffbar handling."

Vi finner etter dette at den straffbare handling ikke behøver å være fastslått i dom eller vedtatt forelegg ved anvendelsen av dl § 2-8 første ledd bokstav b. Hvis namsmannen er i tvil om det foreligger en straffbar handling, må det videre være opp til saksøkeren å "skaffe bevis" for at straffbarhetsvilkårene er oppfylt, jf tvangsfullbyrdelses­loven § 5-7 første ledd første punktum og teoriuttalelsen sitert ovenfor.