§ 2 - Om inndriving av krav mot umyndige er i strid med god inkassoskikk

Saksnummer: 2006/01456 EP TFj/KKF

Dato: 05.05.2006

 

Om inndriving av krav mot umyndige er i strid med god inkassoskikk

Vi viser til brev 14. februar 2006 og til foreløpig svar herfra 8. mars 2006.

1. Innledning

KrediNor reiser i sitt brev spørsmål om det er i strid med god inkassoskikk å inndrive fordringer mot mindreårige.

I brevet vises det til at KrediNor fra tid til annen mottar krav mot mindreårige til inkasso. Ifølge brevet dreier det seg særlig om krav i forbindelse med for sen eller manglende innlevering av bøker lånt fra bibliotek eller for manglende innbetaling av egenandel for poliklinisk undersøkelse ved sykehus.

Det fremgår videre av brevet at krav i forbindelse med låneordningen oppstår ved at den mindreårige leverer lånte bøker tilbake for sent, og at biblioteket da fakturerer en forsinkelsesavgift. Om bøkene ikke blir levert tilbake i det hele tatt, vil noen bibliotek fakturere den mindreårige et fast beløp per manglende innleverte bok, ofte kr 300,- per bok pluss eventuelt forsinkelsesgebyr. Når det gjelder legekonsultasjoner, fremgår det av brevet hit at det er egenandelen som faktureres.

Det antas at enkelte bibliotek og helseinstitusjoner kan ha inngått avtaler med sine brukere om tilfeller nevnt ovenfor. Dette kan for eksempel være avtaler inngått med foresatte i forbindelse med lån av bøker på biblioteket slik at de foresatte på avtalemessig grunnlag har påtatt seg en forpliktelse til å erstatte eventuelt tapte bøker mv. I slike tilfeller vil kravet kunne rettes direkte mot myndige personer, og spørsmålet oppstår ikke. Det forutsettes i det videre at det er den mindreårige alene som er avtalepart.

2. Nærmere om vergemålsloven §§ 2 og 37

Mindreåriges rettslige handleevne reguleres av lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige (vergemålsloven). Vergemålsloven § 2 lyder:

”Den som er umyndig, kan ikke selv råde over sine midler eller binde sig ved rettshandel, medmindre annet særlig er bestemt.”

Bestemmelsen setter som utgangspunkt forbud mot at mindreårige selv råder over sine midler og binder seg ved rettshandel. Dette innebærer blant annet at den mindreårige ikke gyldig kan stifte gjeld, selv om forutsetningen er at gjelden kun skal dekkes av midler som den mindreårige har rådighet over etter vergemålsloven § 33 første ledd. Bestemmelsen tar imidlertid forbehold om at noe annet kan være ”særlig ... bestemt”.

Spørsmålet er hvorvidt et pengekrav mot den mindreårige kan hjemles i vergemålsloven § 37.

Paragrafen regulerer hva som blir konsekvensene av at en mindreårig har inngått en avtale som han ikke bindende kunne inngå på egen hånd. 

Bestemmelsen lyder slik:

”Blir en avtale som en umyndig ikke bindende kunne slutte på egen hånd, ikke godkjent, eller går den annen part fra avtalen etter § 36, skal hver av partene gi tilbake det han har mottatt, eller, om det ikke kan skje, erstatte verdien. Den umyndige plikter ikke å erstatte det han har fått, i videre omfang enn det er kommet ham til nytte.”

Bestemmelsen etablerer en tilbakeleveringsplikt for hver av partene der oppfyllelse etter den ugyldige avtalen allerede har skjedd. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil den mindreårige ha plikt til å levere tilbake det som er mottatt. Om dette ikke kan skje, for eksempel fordi det mottatte er en tjeneste (legekonsultasjonen), eller fordi tingen er gått til grunne (bibliotekboken er tapt), så skal verdien erstattes. Den mindreårige plikter imidlertid ikke å erstatte det han har fått i videre omfang enn det som har kommet ham til nytte. Dette siste vil måtte bero på et konkret skjønn i det enkelte tilfellet. Det sentrale i vår sammenheng er at vergemålsloven § 37 kan gi grunnlag for et pengekrav mot den mindreårige. Dette kravet må kreditor kunne fremsette enten skriftlig eller muntlig.

3. Kan fordringer etter vergemålsloven § 37 inndrives overfor den mindreårige?

Om den mindreårige unnlater å betale det beløpet som han etter vergemålsloven § 37 plikter å betale, reiser det seg spørsmål om denne fordringen kan inndrives ved utenrettslig inkasso, dvs. om det kan sendes purringer, inkassovarsel og betalingsoppfordringer til den mindreårige.

Det forutsettes i det følgende at kreditor ikke kan belaste den mindreårige med inndrivingskostnadene, se nærmere i punkt 4 nedenfor.

Spørsmålet om krav etter vergemålsloven § 37 kan inndrives ved utenrettslig inkasso, løses ikke uttrykkelig i vergemålsloven eller inkassoloven. Det er heller ikke drøftet i forarbeidene til de to lovene.

Etter Lovavdelingens syn er ikke vergemålsloven § 2 til hinder for at kreditor sender ulike former for betalingspåminnelser til den mindreårige. Det er riktignok på det rene at bestemmelsen ikke bare rammer gjensidig bebyrdende avtaler, men også ensidig bebyrdende disposisjoner. Det sentrale er imidlertid at en purring, et inkassovarsel eller en betalingsoppfordring bare er en påminnelse om en eksisterende forpliktelse. Den mindreårige blir ikke påført ytterligere forpliktelser. Vi legger også vekt på at kreditor gjerne vil ha et reelt og legitimt behov for å minne den mindreårige på forpliktelsen.

Lovavdelingen legger etter dette til grunn at krav mot den mindreårige etter vergemålsloven § 37 kan inndrives ved utenrettslig inkasso.

Neste spørsmål er om inkassoloven får anvendelse på inndriving av krav mot mindreårige.

Inkassoloven gjelder ”inndriving av forfalte pengekrav”, jf. § 1 første ledd første punktum. Det er ikke gjort unntak for inndriving av krav mot mindreårige. Et slikt unntak følger heller ikke av ”annen lov”, jf. § 1 første ledd tredje punktum. Det legges derfor til grunn at inkassoloven gjelder ved inndriving av pengekrav mot mindreårige. Inndriving av tilbakeføringskrav etter vergemålsloven § 37 faller derimot utenfor lovens virkeområde hvis det er en naturalytelse som skal tilbakeføres, og ikke et ”pengekrav”.

Spørsmålet blir videre hvorvidt inndriving av krav mot mindreårige er i strid med kravet til ”god inkassoskikk” i inkassoloven § 8.

I Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) Om lov om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (Inkassoloven) side 109 uttales følgende om innholdet av standarden ”god inkassoskikk”:

”Som Inkassoutvalget er inne på, vil også departementet understreke at skyldnerens situasjon og posisjon vil være et moment av betydning. Her vil departementet særlig peke på at inkasso mot forbrukere bør skje varsomt.”

Som det fremgår, skal skyldnerens ”situasjon og posisjon” tas med i vurderingen, og det nevnes at inndriving mot forbrukere bør skje varsomt. Etter Lovavdelingens syn tilsier dette at inndriving overfor mindreårige bør skje med stor varsomhet. Det lar seg ikke gjøre å presisere eksakt hva kravet til ”god inkassoskikk” innebærer i denne sammenhengen, men det er mulig å gi noen retningslinjer og vurderingsmomenter: 

Betalingspåminnelser i brevs form må som utgangspunkt aksepteres, men forutsetningen er at brevene ikke har et innhold som utsetter den mindreårige for urimelig påtrykk, skade eller ulempe, jf. inkassoloven § 8 annet ledd. Derimot vil det etter vårt syn være i strid med ”god inkassoskikk” dersom kreditor eller et inkassoforetak tar direkte kontakt med den mindreårige, enten ved personlig fremmøte eller over telefon. Bruk av e-post og SMS vil også lett komme i konflikt med kravet til ”god inkassoskikk”, men dette kan bl.a. avhenge av om den mindreårige har brukt slik kommunikasjon ved kjøp av varen eller tjenesten.

Generelt må det også tas hensyn til barnets alder. Jo yngre barnet er, dess mer varsomt bør inndrivingen skje, og dess større grunn er det til å involvere vergen på et tidlig tidspunkt. Dersom kreditor eller inkassoforetaket ikke har en klar formening om barnets alder når inndrivingen settes i gang, må det tas høyde for at barnet kan være yngre enn man tror.

Intensiteten og varigheten av inndrivingen må også tilpasses at man har med barn å gjøre. Pågående eller langvarig inndriving bør ikke finne sted. Dersom vergen har engasjert seg i saken, bør videre kommunikasjon som utgangspunkt skje i forhold til denne, og ikke i forhold til den mindreårige. 

4. Kan kreditor kreve at skyldneren dekker kostnadene ved utenrettslig inndriving av krav mot mindreårige?

Etter inkassoloven § 17 plikter skyldneren å erstatte fordringshaverens nødvendige kostnader ved utenrettslig inndriving. Bestemmelsen inneholder ikke unntak for mindreårige.

Slik Lovavdelingen ser det, er imidlertid vergemålslovens regler til hinder for å belaste mindreårige med inndrivingskostnadene. Vergemålsloven § 37 gir ikke bare hjemmel for den mindreåriges økonomiske ansvar, men angir også omfanget av dette ansvaret. Den mindreåriges økonomiske ansvar kunne blitt vesentlig høyere hvis vedkommende i tillegg måtte dekke inndrivingskostnadene. Dette ville harmonisere dårlig med formålet med bestemmelsen og med vergemålslovens forbud mot gjeldsstiftelse. Etter vårt syn åpner bestemmelsen etter dette ikke for at mindreårige kan ilegges et ansvar for inndrivingskostnadene. Slik vi ser det, må bestemmelsen i inkassoloven § 17 her vike for særreglene i vergemålsloven, jf. inkassoloven § 1 første ledd tredje punktum.