§ 20-1 - Om bruksendring og midlertidig brukstillatelse/ferdigattest

Vi viser til henvendelse av 18. november 2014 med spørsmål knyttet til bruksendring.

Slik vi forstår henvendelsen dreier det som en bygning, som opprinnelig var godkjent som bolig, og som deretter ble søkt bruksendret til næringsbygg etter plan- og bygningsloven av 1985. Det ble gitt tillatelse til bruksendring, herunder nødvendige ombygginger. Det ble imidlertid aldri søkt om midlertidig brukstillatelse eller ferdigattest. Til tross for dette ble bygget tatt i bruk som næringsbygg. Etter flere år har nå bygningen blitt tatt i bruk igjen som bolig. Det er i denne forbindelse stilt spørsmål om dette krever bruksendring av hele enheten, eller kun av de rom som ble oppført i forbindelse med den senere bruksendringen.

Departementet har det sentrale forvaltningsansvaret for plan- bygningslovgivningen og gir generell veiledning og fortolkning om hvordan denne lovgivningen er å forstå. Vi gjør oppmerksom på at vi ikke kan ta stilling til konkrete enkeltsaker. Vårt svar er derfor gitt på generelt grunnlag.

Når et bygg er oppført, kan det brukes til det formål det er gitt byggetillatelse for. Hvis bygget skal brukes på en annen måte enn forutsatt, vil dette i utgangspunktet kreve tillatelse til bruksendring, jf. § 20-1 første ledd bokstav d (jf. pbl.85 § 93 første ledd bokstav d).

Departementet understreker for ordens skyld at lovens hovedregel, både etter tidligere og gjeldende plan- og bygningslov, er at det ikke er adgang til å ta i bruk en bygning til et annet formål uten at det foreligger tillatelse til bruksendring samt midlertidig brukstillatelse/ferdigattest. Kommunen har som utgangspunkt plikt til å følge opp ulovligheter. Der en bygning er tatt i bruk uten at det foreligger midlertidig brukstillatelse/ferdigattest skal det gis pålegg om stans av ulovlig bruk inntil ulovligheten er rettet opp med søknad om brukstillatelse/ferdigattest.

Ved vurdering av om det kan kreves søknad om bruksendringstillatelse, må eksisterende bruk sammenlignes med den ønskede nye bruken. Eksisterende bruk vurderes ut fra reguleringen da tillatelsen ble gitt og innholdet i tillatelsen selv. Den nye bruken kan enten innebære at bygget brukes til noe annet enn området er regulert til (fra ”bolig” til for eksempel ”næring”), eller at selve bygget brukes til noe annet enn det ble tillatt som ved oppføringen. Det sentrale punktet er ikke om kommunen har noe å innvende mot endret bruk, men om kommunen bør vurdere om den skal komme med innvendinger eller stille vilkår.

Av henvendelsen fremkommer det at kommunen har innvilget søknad om bruksendring fra bolig til næring. I tillegg er bygningen rent faktisk tatt i bruk til det nye formålet, selv om dette formelt ikke var lovlig uten midlertidig brukstillatelse/ferdigattest. Ettersom eier nå har tatt i bruk bygningen igjen som bolig, oppstår spørsmålet om hvilken betydning det har at byggesaken ikke ble formelt avsluttet med midlertidig brukstillatelse/ferdigattest.

Departementet legger til grunn at dersom det foreligger en gyldig tillatelse til bruksendring fra bolig til næring, vil denne måtte danne utgangspunktet for hva bygningen er tillatt brukt som. I tillegg må det tas i betraktning at bruken rent faktisk har gått over fra bolig til næring.  Dette innebærer at dersom eier ønsker å gå fra næringsformål, som det var gitt tillatelse til, tilbake til boligformål, vil dette utløse krav om ny søknad om bruksendring.

Det er ikke noe krav ved bruksendring at det foretas vesentlige fysiske endringer av byggverket. Det er tilstrekkelig at bygget tas i bruk til eller tilrettelegges for noe annet enn det som følger av tillatelsen, se byggesaksforskriften § 2-1 bokstav a. Det er heller ikke krav om at den nye bruken krever vesentlige fysiske endringer. Det er nok at endringen berører forhold som plan- og bygningslovgivningen skal ivareta, jf. § 2-1 bokstav b. Terskelen for å kunne kreve søknad om bruksendring er således svært lav. Dette er for øvrig også lagt til grunn av Høyesterett i flere tilfeller, senest i den såkalte Vangen Eiendom-saken (Rt-2010-291), se avsnitt 49:

Det er tilstrekkelig for at det skal være nødvendig med bruksendringstillatelse, at den nye bruk av bygningene skapte behov for plan- og bygningsmyndighetene å vurdere slike forhold.

Vi vil for ordens skyld understreke at selv om terskelen for å kunne kreve innsendt søknad om bruksendring er svært lav, er det viktig å skille mellom vurderingen av om det kan kreves søknad for endringen, og dernest om kommunen har grunnlag for å nekte eller stille vilkår i bruksendringstillatelsen. Eventuell avslag vil kreve hjemmel i lov eller plan.

Det er i henvendelsen videre stilt spørsmål om det å gå fra næring til bolig vil kreve bruksendring av hele enheten, eller kun av de rom som ble oppført i forbindelse med den senere bruksendringen. Det vil ikke være mulig for departementet å besvare dette spørsmålet uten å gå nærmere inn i saken. Som nevnt innledningsvis tar vi ikke stilling til konkrete saker. Dette er således et forhold som kommunen selv er best egnet til å ta stilling til.