§ 20-1 - Om "anlegg"

Departementet viser til henvendelse fra Plan- og bygningsetaten i Oslo (PBE) hvor det anmodes om en lovtolking på hva som omfattes av begrepet anlegg, jf. pbl. § 20-1, 1.ledd bokstav a).  Vi beklager sen tilbakemelding.

Vi gjør innledningsvis oppmerksom på at vi ikke tar stilling til konkrete saker som ikke foreligger i departementet til ordinær saks- eller klagebehandling. Vi tar således ikke stilling til de vurderinger som Fylkesmannen har foretatt i foreliggende sak. Vår uttalelse er gitt på generelt grunnlag.

Anlegg

PBE har bedt om avklaring av om tiltak på bakken i en skolegård skal anses som anlegg, eller om det kun er fysiske innretninger av ulike slag som omfattes av anleggsbegrepet etter plan- og bygningsloven.

Begrepet ”anlegg” er en samlebetegnelse på en rekke ulike større og mindre tiltak som ikke kan rubriseres under begrepet bygning. Som eksempel på tiltak som omfattes av begrepet kan nevnes kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg, kraftledningsanlegg, vindkraftanlegg, rørledningsanlegg for transport av petroleum, havbruk/oppdrettsanlegg, frittstående murer, forstøtningsmurer og antenner. Fra departementets praksis kan det nevnes at båtopptrekk, mindre brygger, svømmebasseng og lekeapparat[1] etter en konkret vurdering også har blitt omfattet av begrepet. Begrepet ”anlegg” kan således favne meget vidt.

Rene markeringer på/i bakken vil etter departementets vurderinger neppe omfattes av anleggsbegrepet. Dersom det imidlertid utføres arbeid utover dette, eksempelvis graving/tilføring av masse, legging av banedekke/kunstgress og lignende, vil tiltaket likevel etter konkret vurdering kunne anses som et anlegg som etter forholdene vil kunne være søknadspliktig.

Samlet eller separat vurdering av tiltak

I eksempelet som PBE har vist til var det tale om endret plassering av flere enkeltstående anlegg i en skolegård, herunder flerbruksbane, lengdegrop og lekeapparater. PBE har bedt om avklaring av om ulike tiltak i for eksempel en skolegård skal vurderes som ett samlet anlegg eller som mange små separate anlegg.

I forbindelse med et søknadspliktig tiltak, enten det er nyoppføring eller vesentlig utvidelse, vil alle deler av dette tiltaket være søknadspliktig. Flere mindre tiltak som i denne forbindelse oppføres samtidig og skal inngå i eller utgjøre en del av en større helhet, vil således måtte vurderes samlet. En annen tilnærming enn dette vil føre til at regelverket omgås og derigjennom mister sin funksjon.

PBE har i sin argumentasjon for at slike tiltak som nevnt ovenfor skal vurderes separat, vist til at dersom det ikke hadde ”vært en byggesak på utvidelse av skolen, kunne skolen ha gjort endringer av utomhusanlegget uten at det nødvendigvis ville vært søknadspliktig etter Plan- og bygningsloven”. Departementet utelukker ikke at dette kan være tilfelle, men det vil måtte bero på en konkret vurdering av omfanget. Selv om ett mindre tiltak isolert sett ikke er stort nok til å utløse søknadsplikt, kan likevel flere mindre tiltak på samme eiendom i sum bli så vidt store at det vil kunne utløse søknadsplikt og det vil den sammenheng kunne være naturlig å vurdere tiltakene som en helhet[2].

Departementet viser for øvrig også til PBEs egen veiledning om tiltak som er unntatt søknadsplikt, jf. pbl. § 20-3, hvor PBE synes å legge til grunn samme synspunkt:

”Tiltaket skal være enkeltvis og mindre. Kombinasjon av flere tiltak kan medføre søknadsplikt. Eksempelvis kan oppfylling i terrenget på 0,5 meter i kombinasjon med skjermvegg på 1,8 meter bli et større tiltak som er søknadspliktig. På samme måte vil gjentatte enkelttiltak over en kort eller lang tidsperiode kunne medføre søknadsplikt. Et eksempel på dette vil være der tiltakshaver fyller opp meter for meter for å vinne høyde i terrenget.” (vår understreking)

Lenger ned i dokumentet følger det igjen:

”Enkeltvis og mindre tiltak:

Kombinasjon av mange mindre tiltak kan medføre søknadsplikt. Unntakssaker er i utgangspunktet mindre og enkeltvise tiltak. Det å kombinere to ulike tiltak som f.eks. oppfylling i terrenget på 0,5 m med skjermvegg på 1,8 m, blir et noe større tiltak og er slik sett ikke uten videre unntatt saksbehandling. Enighet med nabo vil i så fall være en forutsetning.

Gjentatte enkelttiltak kan også medføre søknadsplikt. Det er heller ikke rimelig at man med visse tidsmessige mellomrom bevisst kan gjennomføre gjentatte enkelttiltak, f.eks. fylle opp meter for meter oppå hverandre for å vinne høyde i terrenget. Vesentlige terrenginngrep er søknadspliktig etter loven. Hva som er «vesentlig», ses i et tidsperspektiv. Om sporadiske mindre terrengarbeider over tid samlet sett fører til vesentlige inngrep i terrenget, kan bygningsmyndighetene gripe inn.” (vår understreking)

Departementet tiltrer i sin helhet forståelsen som PBE har lagt til grunn i nevnte veiledning. 

Departementet viser avslutningsvis også til ombudsmannens uttalelse i sak 2009 767, som gjaldt søknadsplikt for tennisbane med gjerde og lysstolper. Ombudsmannen uttalte følgende:

”Slik jeg ser det, var det neppe hjemmelsgrunnlag i denne bestemmelsen for å unnta det aktuelle tiltaket fra søknadsplikt. For det første foreligger det i dette tilfellet noe mer enn en fylling eller planering. Terrenginngrepet har bare lagt til rette for den senere leggingen av banedekket/kunstgresset, og det kan vel stilles spørsmål ved om ikke banedekket/kunstgresset må sies å være et anlegg eller en konstruksjon som er søknadspliktig etter plbl. § 93 første ledd litra a). Under enhver omstendighet kan jeg vanskelig se at det dreier seg om at tiltak er så lite at byggesaksbehandling av den grunn ikke er nødvendig. 

…..

Det følger av plbl. § 84 at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven gjelder «så langt de passer» for varige konstruksjoner eller anlegg, vesentlige terrenginngrep og anleggelse av veg eller parkeringsplass. Dersom ikke banen er en varig konstruksjon eller anlegg, synes det ikke helt unaturlig å sammenlikne tennisbane med parkeringsplass. Det er lagt til grunn at plbl. § 70 passer på § 84-tiltak. Tiltaket har i ettertid vist seg å komme i konflikt med avstandskravet mot klagerens eiendom.

Slik jeg ser det, er det gode grunner som taler for at banedekket alene er søknadspliktig. At banen i tillegg skal utstyres med gjerde og to seks meter høye lysstolper er i så måte ikke nødvendig for å understøtte min konklusjon. Imidlertid kan det ikke være tvilsomt at tiltaket vurdert som helhet er søknadspliktig.”(vår understreking)

Departementet legger på bakgrunn av det ovennevnte at flere ulike tiltak i for eksempel en skolegård etter forholdene vil kunne vurderes som ett samlet anlegg.

Betydning av at plasseringen av anleggene er angitt i utomhusplanen

Departementet vil for ordens skyld avslutningsvis understreke at dersom tiltak som ellers er fritatt fra søknadsplikt etter pbl § 20-3 og SAK10 § 4-1, er angitt i utomhusplanen i en pågående byggesak blir denne bindende for plasseringen av tiltakene. Eventuelle endringer av plasseringen vil dermed utløse krav om endringssøknad og det vil i den forbindelse også måtte vurderes om det er behov for nytt nabovarsel. Tillatelse til endringer i utomhusplanen vil være et enkeltvedtak som vil være gjenstand for klage, se Lovavdelingens uttalelse i sak JDLOV-1986-2759:

”Dersom det etter at reguleringsplanen eller bebyggelsesplanen er godkjent, eller etter at byggeløyve er gitt, vert vedteke ei endring av planen/løyvet, vil endringsvedtaket vera eit sjølvstendig enkeltvedtak. Spørsmålet om kven som har klagerett over endringsvedtaket, må i prinsippet avgjerast ut frå kva konsekvensar endringsvedtaket kan medføra. Sjølv om det berre er utomhusplanen som vert endra, vil naboer etter tilhøva kunne ha klagerett.

…..

Vi kan ikkje sjå at det finst haldepunkt for å knytta klageretten over vedtak etter plan- og bygningslova til om det legg føre plikt til nabovarsel etter  94. Dersom verknadene av vedtaket er slik at dei fyller vilkåra etter forvaltningslova § 28, vil det vera klagerett sjølv om vedkomande fell utanfor den krinsen som skal varslast etter § 94 eller det ikkje ligg føre slik varslingsplikt i det heile. Vi nemner dessuten at sjølv om plan- og bygningslova § 94 ikkje vil gjelda, skal ein nabo varslast dersom han kan reknast som ”part”, jf forvaltningslova § 16.” (vår understreking)

 

 

[1] Se uttalelse datert 15.07.1991 (sak 91/3236) hvor det ble lagt til grunn at et lekeapparat som var 9 m langt, 2,05 m bredt, 4.2 m høyt (mønehøyde) og bygget på en barnehageeiendom var å anse som et anlegg og at lovens avstandsbestemmelse vil kunne komme til anvendelse.

[2] Til støtte for dette syn se bl.a. Ot.prp. nr. 57 (1985 – 86) kapittel 7.5.2: ”Flere mindre uttak/fyllinger vil over tid føre til like store endringer i terrenget m.v. som et stort inngrep over kort tid. Derfor må bygningsrådet kunne vurdere slike saker under ett, dvs. at det må kunne stanse arbeide fordi det totalt sett vil bli for stort”.