§ 20-3 - Forsikringsavtaleloven § 20-3 - kravet om uttrykkelig samtykke

Saksnr. 13/2938 EP ANES/KTU/mk
Dato: 05.11.2013

 

Forsikringsavtaleloven § 20-3 – kravet om uttrykkelig samtykke

 

Vi viser til brev 19. april 2013, hvor det bes om en uttalelse om hvordan lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (FAL) § 20-3 skal forstås.

I brevet reises det spørsmål om tjenesten Digipost, som ble lansert i 2011, oppfyller kravene til elektronisk kommunikasjon i FAL § 20-3. Etter det opplyste oppstår spørsmålet fordi flere banker og forsikringsselskaper vurderer å ta i bruk denne tjenesten. I brevet bes det derfor om en konkret vurdering av om «samtykket i Digipost oppfyller kravet til samtykke i FAL § 20-3». Videre bes det vurdert «om løsningen Digipost oppfyller de krav til varsling mv. som gjelder for elektronisk kommunikasjon i medhold av FAL § 20-3».

FAL § 20-3 stiller som vilkår for at selskapet kan gjøre bruk av elektronisk kommunikasjon, at forsikringskunden «uttrykkelig har godtatt dette». Hva som nærmere ligger i kravet om uttrykkelig samtykke, er presisert i forarbeidene til FAL § 20-3, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) Om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon. For det første må samtykket være konkret, slik at det klart fremgår hvem samtykket gis til og hvilken sak samtykket gjelder, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) side 22. For det andre skal samtykket være informert, dvs. at den som avgir samtykket, skal ha forstått hva han eller hun har samtykket til, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) side 22. I forlengelse av dette følger det av forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) side 47 (i punkt 3.6.2.3), at «et minstekrav vil være at en klausul som angir at rettslig relevant informasjon kan kommuniseres ved bruk av elektronisk kommunikasjon, bør være særskilt utskilt og akseptert».

Disse vilkårene har betydning for spørsmålet om brukerne av Digipost på generelt grunnlag kan samtykke til elektronisk kommunikasjon med eksisterende og fremtidige avsendere. Videre har vilkårene betydning for spørsmålet om en bruker kan gi et generelt samtykke til elektronisk kommunikasjon til en tjenesteyter som deretter kan anses for å «videreformidle» dette samtykket til et ukjent antall mottakere og for et ukjent antall saker.

Kravet om uttrykkelig samtykke til elektronisk kommunikasjon er begrunnet i ønsket om å unngå at noen skal lide rettstap fordi man har en annen holdning til sin elektroniske postkasse enn sin fysiske, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000 – 2001) side 22. Vilkåret om uttrykkelig samtykke skal sikre at den som skal motta dokumentet, gjøres oppmerksom på at viktig informasjon om forsikringsforholdet kan komme inn på vedkommendes elektroniske meldingsmottak, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) side 186-187. De hensyn som ligger til grunn for samtykkekravet i FAL § 20-3, er fortsatt relevante, og må legges til grunn ved en vurdering av hvorvidt samtykket oppfyller kravene i bestemmelsen. Det forhold at bruken av elektronisk kommunikasjon øker, og at den teknologiske utviklingen bidrar til sikrere plattformer for slik kommunikasjon, gir ikke i seg selv grunn til å anta at det på dette punktet har skjedd en generell holdningsendring i samfunnet, og i hvert fall ikke når det spesielt gjelder kommunikasjon som kan ha rettslige konsekvenser. Nettopp det forhold at den enkelte har tilgang til og gjør bruk av flere ulike elektroniske plattformer for elektronisk kommunikasjon, tilsier at det fremdeles gjør seg gjeldende et beskyttelsesbehov.

I kravet om at samtykket skal være «uttrykkelig», ligger at det i samtykkeerklæringen må fremgå klart hvilket selskap samtykket skal gjelde i forhold til, og hvilket konkret forsikringsforhold samtykket gjelder. Den som avgir samtykket, bør forstå at samtykket kan innebære at elektronisk korrespondanse fra selskapet tillegges rettslige konsekvenser, for eksempel når det gjelder endringer av forsikringsvilkår og varsel fra selskapet om avkortning av forsikringsutbetaling når skade har skjedd. Dersom det på tidspunktet for avgivelsen av samtykket er uklart hvem dette gjelder i forhold til, innebærer det i praksis at den alminnelige bruker vil ha vanskelig for å overskue rekkevidden av samtykket, både praktisk og rettslig.

Det generelle samtykket som brukeren avgir i forbindelse med registrering på Digipost, kan vanskelig ses å oppfylle samtykkekravet i FAL § 20-3. Det fremgår ikke av avtalevilkårene hvilke selskaper som på tidspunktet for registreringen er tilknyttet Digipost og som samtykket skal gjelde i forhold til. På registreringstidspunktet vil brukeren dessuten være ukjent med hvilke selskaper som i fremtiden kan komme til å knytte seg til Digipost.

Vi finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om adgangen til å avgi samtykke via mellommann. Hvilke krav som stilles til fremgangsmåten for elektronisk kommunikasjon når det gjelder varsling mv., kommenteres heller ikke.