§ 26 - Grunnlovsvurdering - innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr 216/2008

Grunnlovsvurdering – innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr 216/2008

Vi viser til brev 3. desember 2009 fra Samferdselsdepartementet med anmodning om Lovavdelingens vurdering av om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) 216/2008 om felles regler for sivil luftfart kan skje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

1. SAKENS BAKGRUNN
Forordning (EF) 216/2008 ble vedtatt av EU 20. februar 2008 og er vurdert som EØS-relevant, men foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Forordningen erstatter forordning (EF) 1592/2002, som er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 63n og gjennomført i norsk rett ved forskrift 23. mai 2005 nr. 459 om felleseuropeiske sikkerhetsregler for sivil luftfart og om etablering av et europeisk flysikkerhetsbyrå (EASA-forskriften). Forskriften trådte i kraft og Norge ble medlem av Det europeiske flysikkerhetsbyrå (EASA) 1. juni 2005.

Etter forordning (EF) 1592/2002 har EASA fått myndighet til å utstede sertifikater til visse organisasjoner og for visse produkter. Ifølge Samferdselsdepartementet har EASA i dag bare gitt fire slike sertifikater til norske foretak, som gir tillatelse til å foreta endringer i deler av luftfartøyer ut over vanlig vedlikeholdsarbeid. EASA har også myndighet til å trekke sertifikater tilbake dersom foretaket ikke overholder krav fastsatt i eller i medhold av EASA-regelverket, jf. artikkel 15 nr. 1 bokstav i og nr. 2 bokstav c.

Et vesentlig element i forordning (EF) 216/2008, som er nytt i forhold til det eksisterende regelverket, er at det i artikkel 25 gis hjemmel for å ilegge nasjonale selskaper bøter og tvangsmulkt for brudd på vilkår i EASAs regelverk og individuelle tillatelser. Ifølge avsnitt 18 i forordningens fortale er hensikten med dette å gi mulighet for ”a more nuanced, flexible and graduated response to breach of the rules, compared to withdrawal of a certificate”. EASA kan fortsatt trekke gitte sertifikater tilbake i sin helhet (jf. artikkel 20 nr. 1 bokstav i og nr. 2 bokstav c).

Forordningens artikkel 25 lyder:

”Article 15 Fines and periodic penalty payments

1. Without prejudice to Articles 20 and 55, at the Agency's request the Commission may:

(a) impose on the persons and the undertakings to which the Agency has issued a certificate, fines, where, intentionally or negligently, the provisions of this Regulation and its implementing rules have been breached;

(b) impose, on the persons and undertakings to which the Agency has issued a certificate, periodic penalty payments, calculated from the date set in the decision, in order to compel those persons and undertakings to comply with the provisions of this Regulation and its implementing rules.

2. The fines and periodic penalty payments referred to in paragraph 1 shall be dissuasive and proportionate to both the gravity of the case and the economic capacity of the certificate holder concerned, taking into particular account the extent to which safety has been compromised. The amount of the fines shall not exceed 4 % of the annual income or turnover of the certificate holder. The amount of the periodic penalty shall not exceed 2,5 % of the average daily income or turnover of the certificate holder.

3. The Commission shall adopt, in accordance with the procedure laid down in Article 65(3), the detailed rules for the implementation of this Article. In doing so, it shall specify in particular:

(a) detailed criteria for establishing the amount of the fine or periodic penalty payment; and

(b) procedures for enquiries, associated measures and reporting, as well as rules of procedure for decision-making, including provisions on rights of defence, access to file, legal representation, confidentiality and temporal provisions and the quantification and collection of fines and periodic penalty payments.

4. The Court of Justice of the European Communities shall have unlimited jurisdiction to review decisions whereby the Commission has fixed a fine or periodic penalty payment. It may cancel, reduce or increase the fine or periodic penalty payment imposed.

5. Decisions taken pursuant to paragraph 1 shall not be of a criminal law nature.”

Som det fremgår av artikkel 25 nr. 1, er det ikke EASA selv som gis hjemmel til å ilegge slike sanksjoner, men EASA skal kunne anmode EU-kommisjonen om å gjøre det. I Samferdselsdepartementets brev 3. desember 2009 gir departementet uttrykk for at det er hensiktsmessig at kommisjonens myndighet etter artikkel 25 legges til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). I det følgende forutsetter vi at denne myndigheten legges til ESA. Det skisserte systemet innebærer at EASA vil kunne anmode ESA om å fatte sanksjonsvedtak med direkte virkning overfor private rettssubjekter i EFTA-landene.

2. FORHOLDET TIL GRUNNLOVEN

2.1 Generelt
Dersom forordning (EF) 216/2008 innlemmes i EØS-avtalen med tilpasninger som forutsatt avslutningsvis i punkt 1, vil ESA gis kompetanse til å fatte rettslig bindende vedtak med virkning for norske rettssubjekter. Dette reiser konstitusjonelle spørsmål, ettersom Grunnloven bygger på en forutsetning om at statsmaktenes kompetanse skal utøves av nasjonale utøvende, lovgivende og dømmende organer. Utgangspunktet er derfor at overføring til internasjonale organer av lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet med direkte internrettslig virkning i Norge, krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 93, eller grunnlovsendring etter § 112. Dette er prosedyrer som blant annet krever kvalifisert flertall i Stortinget.

I konstitusjonell praksis er det imidlertid innfortolket et unntak fra dette utgangspunktet, som går ut på at overføring av myndighet til utenlandske organer som er ”lite inngripende” kan skje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd, som bare krever simpelt flertall (jf. f.eks. redegjørelsen for dette i St.prp. nr. 100 (1991-92) om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen s. 342 flg.).

Hvorvidt myndighetsoverføringen i et konkret tilfelle er lite inngripende, må vurderes med utgangspunkt i Grunnlovens bestemmelser om statsmaktenes kompetanse (§§ 3, 49, 75, 88, 90 m.fl.). Etter praksis er relevante vurderingsmomenter bl.a.:
• i hvilken grad det skjer en gjensidig myndighetsoverføring
• i hvilken grad Norge deltar i beslutningsprosessene i det organet myndigheten overføres til
• hva slags myndighet som overføres
• om overføringen skjer på et bestemt og avgrenset saksområde
• i hvilken grad norske myndigheter har mulighet til å avbøte uheldige virkninger av myndighetsoverføringen
• saksområdets art, dvs. hvilke politiske og samfunnsmessige interesser myndighetsoverføringen gjelder, og 
• Stortingets eget standpunkt til grunnlovsspørsmålet.

Ved innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) 1592/2002, der Norge sluttet seg til EASA, ble forholdet til Grunnloven vurdert i St. prp. nr. 44 (2004-2005), der det heter (på s. 6) at ”overføringen av doms- og forvaltningsmyndighet totalt sett er såvidt lite inngripende, sett hen til omfang og sakstype, at man ikke kommer over den grense for myndighetsoverføring som ligger i Grunnlovens § 93”. Beslutningen om norsk deltakelse i EASA kunne derfor tas med forbehold om Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

2.2 Overføring av kompetanse etter forordning (EF) 216/2008 artikkel 25  
Spørsmålet er etter dette om også myndighetsoverføring etter forordning (EF) 216/2008 artikkel 25 kan anses som såpass ”lite inngripende” at den kan innlemmes med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. For ordens skyld presiserer vi at det er norsk tilslutning til den folkerettslige forpliktelsen som følger av at forordningen innlemmes i EØS-avtalen, og ikke gjennomføringen av den i intern rett, som vil kreve Stortingets samtykke etter Grunnloven §§ 26 eller 93.

2.2.1 Gjensidighet og likeverdig deltakelse
Kompetanseoverføringen vil være ensidig i den forstand at Norge ikke tilføres noen ny kompetanse som tilsvarer sanksjonskompetansen som overføres til ESA. Når det gjelder norsk deltakelse i beslutningsprosessene, er Norge gitt møte-, forslags- og uttalelsesrett i styret til EASA, men ikke stemmerett. Norge er dermed ikke en likeverdig deltaker i beslutningsprosessen i EASA. I ESA er Norge imidlertid en likeverdig deltaker i den forstand at ingen andre stater har større innflytelse.

2.2.2 Kompetansens art
Sentralt ved grunnlovsvurderingen er hva slags kompetanse det er tale om å overføre. I dette tilfellet er det tale om å overføre kompetanse til å fatte vedtak om bøter eller tvangsmulkt, jf. artikkel 25 nr. 1, som må karakteriseres som inngripende overfor de rettssubjektene vedtaket rettes mot. Selv om reaksjonene ifølge artikkel 25 nr. 5 skal ”not be of a criminal law nature”, vil vi ikke utelukke at bøter etter artikkel 25 nr. 1 vil bli ansett som en straffesanksjon i andre sammenhenger, f.eks. etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (bl.a. når det gjelder forbudet mot dobbeltstraff i tilleggsprotokoll 7 artikkel 4).

I denne sammenheng kan det vises til vurderingen av Grunnloven § 93 i forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen. Bakgrunnen for at det da ble ansett nødvendig å benytte Grunnloven § 93, var at ESA ble gitt kompetanse til å fatte inngripende vedtak med direkte internrettslig virkning på konkurranserettens område, jf. St.prp. nr. 100 (1991-1992) s. 344:

”Konklusjonen om at Grunnlovens § 93 kommer til anvendelse, gjelder i forhold til de typer vedtak, bl.a. bøter og tvangsmulkter, som er beskrevet foran i avsnitt 8.10.7.1 sett under ett. Det er dermed ikke sagt at Grunnlovens § 93 vil måtte brukes for å anerkjenne direkte virkning av bare noen av de vedtakstypene som er beskrevet i avsnitt 8.10.7.1, f.eks. i forhold til individuelle unntak fra de generelle forbudsreglene i EØS-avtalens Artikkel 53.”

Når det gjaldt de forskjellige typene individuelle vedtak, ble det uttalt (på s. 346):

”For så vidt gjelder vedtak om bruk av sanksjoner, har Norge i en erklæring til avtalen tatt et forbehold mot å tvangsfullbyrde på norsk territorium avgjørelser av EF-kommisjonen, EFs førsteinstansdomstol og EF-domstolen som pålegger bedrifter i Norge pengeforpliktelser. […] Av de forskjellige typer vedtak det er aktuelt å fatte, kan det etter Regjeringens mening ikke være tvil om at dette er det mest inngripende. […]

De andre typer vedtak som kommer på tale, må derimot etter Regjeringens mening kunne gis direkte virkning i Norge uten bruk av Grunnlovens § 93. Dette dreier seg om påbud av forskjellige slag – om å opphøre med en viss type virksomhet, eller om å utlevere informasjon – og om individuelle unntak etter Romatraktatens artikkel 85 tredje ledd fra det generelle forbudet i artikkel 85 første ledd mot konkurransevridende samarbeid.”

Av forordningen art. 25 nr. 2 fremgår det at størrelsen på bøtene er begrenset oppad til 4 % av overtrederens årsomsetning, mens daglig tvangsmulkt ikke skal overstige 2,5 % av gjennomsnittlig daglig inntekt. Etter originalteksten i forordning (EF) 1228/2003 om vilkårene for nettilgang ved grenseoverskridende handel med elektrisitet kunne ESA ilegge bøter på maksimalt 1 % av foretakenes årlige omsetning. I Lovavdelingens uttalelse 8. desember 2004 (jnr. 2004/5639) ble dette beskrevet som ”betydelige beløp”, noe som trakk i retning av at denne forordningen ikke kunne innlemmes i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. 

Videre er det et relevant moment om den myndigheten som overføres, gir spillerom for skjønnsmessige avveininger, eller om det dreier seg om mer regelstyrt rettsanvendelse. Vilkårene for ileggelse av bot eller tvangsmulkt vil bero på krav fastsatt i den enkelte tillatelsen, som antakelig for en stor del vil være av teknisk art. Men ved ileggelse av bot må det også vurderes om overtrederen har utvist forsett eller uaktsomhet, jf. forordningen artikkel 25 nr. 1 bokstav a. Dette innebærer skjønnsmessige vurderinger av overtrederens skyld. Denne vurderingen kan få betydning både for om det skal fattes sanksjonsvedtak og hvor streng reaksjonen skal være, jf. artikkel 25 nr. 2, der det bl.a. heter at ”the gravity of the case” er et relevant moment ved utmålingen av bøter og tvangsmulkt. Også dette trekker i retning av at kompetanseoverføringen må karakteriseres som relativt ”inngripende”.

Lovavdelingen har ved en tidligere anledning vurdert om overføring av sanksjonskompetanse til internasjonale organer kan gjennomføres med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Etter forordning (EF) 1228/2003 om vilkårene for nettilgang ved grenseoverskridende handel med elektrisitet artikkel 12 nr. 2 kunne som nevnt ovenfor kommisjonen, eller ESA for EFTA-landenes vedkommende, ilegge bøter med direkte virkning for nasjonale foretak dersom disse misligholdt informasjonsplikten fastsatt i direktivet. Ved vurderingen av om slik sanksjonskompetanse kunne overføres til ESA i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd, la Lovavdelingen i uttalelsen 8. desember 2004 avgjørende vekt på:

”at ESAs kompetanse både til å kreve informasjon og til å ilegge reaksjoner ved brudd på informasjonsplikten, etter forordningen er subsidiær. Norske myndigheter har selv muligheten til å unngå at ESA krever informasjon direkte fra foretakene ved selv å skaffe den aktuelle informasjonen fra foretakene, om nødvendig med bruk av tvangsmidler.”

På denne bakgrunn kom Lovavdelingen ”under tvil” til at det var tilstrekkelig med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. (1) Vi kan ikke se at det er grunnlag for på samme måte å karakterisere sanksjonskompetansen i forordning (EF) 216/2008 artikkel 25 som ”subsidiær”, ettersom norske myndigheter rettslig sett ikke synes å skulle ha mulighet til å avverge ESAs sanksjonsvedtak etter forordningen artikkel 25. 

Etter vårt syn trekker kompetansens art i retning av at kompetanseoverføringen ikke kan regnes som ”lite inngripende”.

2.2.3 Myndighetsoverføringens omfang
Et annet sentralt moment i grunnlovsvurderingen er myndighetsoverføringens omfang. Selv om det overføres kompetanse til å fatte relativt inngripende vedtak, kan kompetanseoverføringen anses som mindre inngripende dersom den bare gjelder på et bestemt og avgrenset saksområde.

Illustrerende er de konstitusjonelle vurderingene i forbindelse med at Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet, jf. St.prp. nr. 50 (1998-99). I proposisjonen punkt 4.4.2 heter det om overføring av politimyndighet som ledd i det grenseoverskridende politisamarbeidet:

”På den ene siden kan det vises til at utøvelse av politimyndighet m.m. berører selve kjernen i det man tradisjonelt har forstått med staters ’suverenitet’. Det at utenlandske polititjenestemenn skal kunne operere i uniform overfor individer i Norge mens de fysisk befinner seg på norsk territorium, kan tale for at det iallfall ikke skal mye til før overføring av slik myndighet må anses for å være av ’inngripende art’.

På den annen side er det her bare begrenset myndighet som overføres. [Det er] i realiteten nokså beskjedent hva utenlandske polititjenestemenn kan gjøre før norske politimyndigheter overtar operasjonen. I tillegg gjelder bestemmelsene gjensidig, slik at norske politimyndigheter får tilsvarende adgang til myndighetsutøvelse på fremmed territorium. I forhold til disse bestemmelsene deltar altså Norge på likeverdige vilkår i politisamarbeidet.”

Regjeringen mente bl.a. på denne bakgrunn at Norge kunne slutte seg til Schengen-avtalen med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Det ble imidlertid lagt vekt ikke bare på at myndighetsoverføringen var av begrenset omfang, men også på at den var gjensidig og basert på likeverdig deltakelse, noe som ikke er tilfelle for forordning (EF) 216/2008 artikkel 25.

Kompetansen til å fatte sanksjonsvedtak vil etter forordningen bare være aktuell overfor selskaper som har fått tildelt et sertifikat fra EASA, jf. artikkel 25 nr. bokstav a og b. Som nevnt har EASA i dag bare gitt fire slike sertifikater til norske foretak. Dette tallet vil ikke nødvendigvis være konstant, men vi antar at det her er tale om en såpass spesialisert type virksomhet at det alltid vil dreie seg om et lite antall aktører. På denne bakgrunn kan man si at sanksjonskompetansen vil ha et svært begrenset saklig anvendelsesområde.

Ved vurderingen av kompetanseoverføringens omfang har det også betydning om det overføres en helt ”ny” kompetanse, eller om kompetansen som overføres fremstår som et tillegg til kompetanse det internasjonale organet allerede har. Den ovenfor nevnte forordning (EF) 1228/2003 om vilkårene for nettilgang ved grenseoverskridende handel med elektrisitet hadde som formål bl.a. å styrke konkurransen innenfor det indre elektrisitetsmarkedet, jfr. forordningen art. 1 og fortalen punkt 14. Selv om forordningen innebar overføring av myndighet til å ilegge bøter med direkte virkning for nasjonale foretak, mente Lovavdelingen i uttalelsen 8. desember 2004 at denne ordningen ”delvis [kunne] ses på som et tilbygg til det konkurranserettslige regelverket som allerede eksisterer innenfor EØS, og som Stortinget har samtykket til etter Grunnloven § 93”. Dette trakk i retning av at kompetanseoverføringen var mindre omfattende. Forordning (EF) 216/2008 bygger ikke i samme grad på et konkurranserettslig formål. Forordningen er vedtatt med hjemmel i EF-traktatens bestemmelser om luftfart (EF-traktaten artikkel 80 nr. 2, jf. EØS-avtalen artikkel 47 nr. 2), og konkurransehensyn er ikke nevnt i forordningens fortale. Det er derfor vanskelig å se den som et tilbygg til tidligere myndighetsoverføringer på konkurranseområdet.

Samferdselsdepartementet har i brevet hit vist til forordning (EØF) 2299/89 om edb-baserte reservasjonssystemer, som etter artikkel 16 gir Kommisjonen (ESA for EFTA-landenes vedkommende) kompetanse til å ilegge bøter med direkte virkning for nasjonale foretak. Forordningen er gjennomført ved lov 23. juni 2000 nr. 54 om edb-baserte reservasjonssystemer for passasjertransport m.v., der bøtehjemmelen er gitt i § 5. Forordningen ble imidlertid innlemmet i EØS-avtalen ved Norges tilslutning til denne, jf. EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 63 (se s. 100 i vedlegg nr. 1 til St.prp. nr. 100 (1991-1992)), og Stortingets samtykke til innlemmelse ble dermed gitt etter Grunnloven § 93. Forordningen har dessuten et uttrykt konkurranserettslig formål, jf. fortalen. Etter vårt syn har derfor det faktum at ESA allerede har en viss sanksjonskompetanse etter forordningen om edb-baserte reservasjonssystemer, begrenset betydning for vurderingen av om overføring av myndighet etter forordning (EF) 216/2008 kan skje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Samferdselsdepartementet peker videre på at sanksjonsbestemmelsene i forordningen artikkel 25 i henhold til forordningens fortale er ment å gi et mer nyansert og fleksibelt sanksjonssystem. Etter dagens regelverk kan EASA ved brudd på regelverket trekke gitte sertifikater tilbake. Dette kan være et mer inngripende virkemiddel for foretak som er avhengig av slike sertifikater for fortsatt drift, enn vedtak om tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr. Vi er enig i at sanksjonskompetansen slik sett kan fremstå som et tillegg eller nyansering av den eksisterende sanksjonsadgangen. På den annen side er det ikke gitt at det å trekke tilbake tillatelsen er mer inngripende overfor den private part. Dette kommer bl.a. an på overtredelsesgebyrets størrelse i forhold til hvor viktig sertifikatet er for foretakets fortsatte drift, herunder hvor stort økonomisk tap en tilbaketrekking av sertifikatet vil innebære. Det kan dessuten spørres hvilken betydning dette har ved vurderingen av Grunnlovens skranker for kompetanseoverføring. Vurderingstemaet er ikke hvor inngripende vedtak som kan fattes i medhold av kompetansen som overføres, men i hvilken grad kompetanseoverføringen griper inn i statsmaktenes kompetanse etter Grunnloven. Slik sett kan kompetanse til å fatte sanksjonsvedtak med direkte virkning overfor norske rettssubjekter innebære mer ”inngripende” overføring av forvaltningsmyndighet enn kompetanse til å omgjøre eller oppheve begunstigende vedtak som det internasjonale organet allerede har fattet. Etter vårt skjønn er det likevel et poeng ved grunnlovsvurderingen at de vedtak som kan fattes i medhold av den kompetansen som overføres, normalt neppe vil være mer inngripende overfor nasjonale foretak enn slike vedtak om tilbaketrekking som EASA allerede har kompetanse til å fatte.

2.2.4 Saksområdet
Videre har det betydning hvilket saksområde det skal overføres kompetanse på, og hvilke politiske og samfunnsmessige interesser som berøres. I Samferdselsdepartementets brev hit heter det om dette:

”[Vi legger] stor vekt på at Norge fullt ut støtter formålet med EASA-regelverket, nemlig bedre flysikkerhet, og at vi i det alt vesentlige også er enige i de sikkerhetsmessige betraktningene som ligger til grunn for det store antallet sikkerhetsregler som er, og vil bli, utarbeidet. Vi må også kunne anta at nordmenn flest er enige i disse bestrebelsene. Det er med andre ord ikke snakk om politisk omstridte regler som omhandler genmodifikasjon, medisiner, og lignende forhold som har en ganske annen betydning for enkeltborgerne (det demokratiske aspektet).

Vi legger stor vekt på at de norske foretakene som innehar de aktuelle sertifikatene selv ikke har reist innvendinger mot å være underlagt overnasjonalt tilsyn og sanksjoner.”

Kompetansen som overføres skal altså ivareta et allment anerkjent formål, nemlig ivaretakelse av flysikkerheten. Ut fra det som er opplyst, er det ikke politisk eller allment omstridt at det overføres en viss forvaltningsmyndighet på flysikkerhetsområdet til internasjonale organer, som antakelig er bedre egnet enn nasjonale myndigheter til å ivareta og overvåke internasjonal flysikkerhet. (2) Demokratihensyn kan tilsi at overføring av myndighet til å fatte politisk omstridte vedtak bør skje etter en grundig saksbehandling og bred politisk deltakelse, noe som trekker i retning av at Stortingets samtykke bør gis ved kvalifisert flertall etter Grunnloven § 93. Til en viss grad bør imidlertid dette argumentet kunne brukes også med motsatt fortegn, dvs. at kompetanse til å fatte lite omstridte vedtak i større grad bør kunne overføres med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

3. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON
Som nevnt må overføring av kompetanse til å ilegge sanksjoner med direkte virkning overfor norske foretak, i utgangspunktet anses som et relativt omfattende inngrep i norsk forvaltningsmyndighet. På den annen side har myndighetsoverføringen et begrenset saklig virkeområde ved at den bare vil få betydning for virksomheter som har eller får utstedt sertifikater fra EASA, i dag bare fire norske foretak. Det er tilsynelatende heller ikke politisk omstridt at EASA, i tillegg til den eksisterende muligheten til å trekke sertifikatene tilbake, bør kunne få andre sanksjonsmidler til rådighet for mer nyanserte og proporsjonale reaksjoner på regelverksbrudd, noe som vil være til fordel for EASAs arbeid med å ivareta flysikkerhet.

På denne bakgrunn er vi tilbøyelig til å anta at myndighetsoverføringen etter forordning (EF) 216/2008 artikkel 25 totalt sett er såpass ”lite inngripende” at den vil kunne innlemmes i EØS-avtalen med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Som nevnt innledningsvis vil imidlertid Stortingets syn på grunnlovsvurderingen ha betydning i tvilstilfeller. (3) 

 

 

Fotnote (1) Det kan nevnes at det ved behandling av forordningen i EØS-komiteen ble innarbeidet en tilpasning av art. 12 nr. 2, slik at kompetansen til å ilegge bøter for EFTA-statenes vedkommende likevel ikke ble overført til ESA, men ble lagt til nasjonale myndigheter (jf. St.prp. nr. 52 (2005-2006)). Spørsmålet om forordningen kunne innlemmes etter Grunnloven § 26 annet ledd ble derfor aldri forelagt Stortinget.

Fotnote (2) Det har imidlertid neppe særlig betydning for grunnlovsvurderingen at dette hensynet egner seg for ivaretakelse på internasjonalt nivå, ettersom også Grunnloven § 93 åpner for slikt internasjonalt samarbeid gjennom deltakelse i internasjonale organisasjoner (jf. St.prp. nr. 100 (1991-1992) s. 344).

Fotnote (3) I Lovavdelingens uttalelse 11. mars 2009 (jnr. 2008/3772) om innlemmelse av GMO-forordningen var vi også i tvil om grunnlovsspørsmålet, og konkluderte med at ”Stortinget kan samtykke til innlemmelse av forordningen etter Grunnloven § 26 annet ledd, hvis Stortinget selv legger til grunn en slik forståelse av Grunnloven”