§ 27-4 - Om allemannsretten kan brukes som grunnlag for å oppfylle krav til adkomst

Vi viser til e-post fra Drammen kommune v/ Linn Frøshaug av 12. juni 2024. Kommunen spør om allemannsretten kan oppfylle kravet om lovlig atkomst etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 27-4 ved oppføring av fritidsbolig, der planlagt atkomst er bruk av eksisterende sti over annen person sin grunn. Vår uttalelse gis på generelt grunnlag.

Departementets svar

Allemannsretten oppfyller ikke kravet til atkomst i pbl. § 27-4

Pbl. § 27-4 forutsetter at en byggetomt må være «sikret» lovlig atkomst til veg som er «åpen for alminnelig ferdsel» før opprettelse eller endring av eiendom eller oppføring av bygning blir godkjent. Tomta må etter bestemmelsen ha atkomst direkte til «veg åpen for alminnelig ferdsel», eller indirekte til «veg åpen for alminnelig ferdsel» gjennom en privat veiforbindelse. Bestemmelsen gjelder også for fritidsbolig, jf. pbl. § 30-6.

Formålet bak kravet om atkomst i pbl. § 27-4 er å sikre at tomter kan brukes som forutsatt, samt samfunns- og beredskapsmessige hensyn.[1] For å oppnå formålet er det en forutsetning at vegen som atkomst til tomtene er varig og stabil, jf. blant annet kravet om at den lovlige atkomsten til veg som er åpen for alminnelig ferdsel skal være «sikret».[2] Tomta må også ha tilknytning til atkomstveien for at formålet i pbl. § 27-4 skal oppnås. Dette uttrykkes ved at avkjøring (tilknytning) fra tomta må være avklart med vegmyndighetene, jf. pbl. § 27-4 første ledd siste punktum. Når tomta må ha privat veiforbindelse fram til «veg åpen for alminnelig ferdsel» sikres også tilknytningen ved at den private veiforbindelsen må tilfalle den som til enhver tid er eier av eiendommen (reell servitutt).[3] Med tilknytningen vil det være en etablert fast rute fram til tomta.   

Ferdselsretten som allemannsrett gir enhver rett til å ferdes over annen person sin grunn i utmark uten grunneiers samtykke. Allemannsretten synes ikke å stå spesielt sterkt i forhold til en grunneiers omdisponering av grunnen, bortsett fra der omdisponering kun har til formål å hindre allemannsretten.[4] Høyesterett har blant annet i Rt-1980-1281 uttalt:[5]

«[…] Det må antas at den som har basert sin atkomst til et hus eller en hytte på en alminnelig ferdselsrett, står svakere enn den hvis rettsforgjengere har nyttet ferdselsveien for næringsdrift ned gjennom tidene og har vært med på å opparbeide den som vei.»

Ferdselsretten som allemannsrett har derfor et begrenset vern. Etter vår vurdering vil en ferdselsrett derfor ikke oppfylle kravet om at det må foreligge en varig og stabil atkomst i pbl. § 27-4.

I deler av juridisk teori er det fremholdt at allemannsretten kan gi ferdsel fram til fritidsbebyggelse, fordi den er formålsnøytral.[6] Så vidt departementet kan se, er dette imidlertid ikke drøftet i lys av kravet til atkomst i pbl. § 27-4. Der hvor juridisk teori har drøftet allemannsretten opp mot kravet i pbl. § 27-4, ser man ut til å være tilbakeholdne med at den kan oppfylle atkomstkravet fordi det kan være tvilsomt om retten muliggjør en fast rute fram til fritidsboligen.[7] Med støtte i juridisk teori tyder det da på at allemannsretten ikke godt nok ivaretar at tomta har tilknytning til adkomstveien. Av denne grunn mener vi også at allemannsretten ikke tilfredsstiller kravet i pbl. § 27-4.

Departementet konkluderer etter dette med at allemannsretten, som ferdselsrett, ikke oppfyller kravet til adkomst i pbl. § 27-4.

 

[1] Ot.prp.nr.45 (2007-2008) s. 186

[2] SOM-2009-260

[3] NUT 1960:2 s. 149

[4] Innjord, Frode A. og Egil Jarslett, Allmennhetens ferdselsrett i strandsonen i Tidsskrift for eiendomsrett (2006) s. 94 og Inge Lorange Backer Allemannsretten i dag i Lov og Rett (2007) s. 461.

[5] Se også Rt-1972-292

[6] Bjørnvik, Arve Martin Allemannsretten til fri ferdsel – grunnlag for adkomstrett till hytte/fritidseiendom? I Jussens Venner (2005) s. 2-18 og Marianne Reusch, Allemannsretten Friluftlivets rettsgrunnlag (2012) s. 222-226

[7] Gauer, Erik Private veier et uanmodet fellesskap (2017) s. 28 – 29 og O.J. Pedersen og P. Sandvik, m.fl. Plan- og bygningsrett del 2 Byggesaksbehandling, håndhevelse og sanksjoner (2018) s. 478