§ 28-7 og § 30-6 Parkeringskrav og beregning av utnytting for fritidsbebyggelse

Departementet viser til brev 27. mars 2023 fra Statsforvalteren i Vestland.

Statsforvalteren har vist til departementets tolkningsuttalelse 14. april 2016 (15/5686) som gjelder spørsmålet om areal for parkering må regnes med i grad av utnytting for fritidsboliger. Departementet kom her til at parkeringsareal ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for bebygd areal og bruksareal for fritidsbebyggelse. Statsforvalteren spør om tolknings­uttalelsen må forstås slik at denne konklusjonen kun gjelder for fritidsboliger med én bo­enhet, slik at de materielle kravene i byggteknisk forskrift og plan- og bygningsloven § 28-7 gjelder fullt ut for fritidsboliger med flere bo­enheter.

Departementets tolkningsuttalelse fra 2016 bygget på byggteknisk forskrift fra 2010 (TEK10). Denne forskriften er nå opphevet og erstatt av byggteknisk forskrift av 2017 (TEK17). På bakgrunn av TEK10 kom departementet til at de materielle kravene til parkering ikke kom til anvendelse på fritidsbebyggelse. Under en slik forut­setning ble det lagt til grunn at parkerings­­areal ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget for bebygd areal og bruksareal for fritidsbebyggelse. I forbindelse med oppfølgings­spørsmålet fra Statsforvalteren i Vestland finner departementet det nødvendig å ta stilling til om rettstilstanden fortsatt er den samme etter den nye forskriften.

Departementets vurderinger

For å kunne ta stilling til beregning av utnytting, er det sentralt å først avklare om det gjelder materielle krav til parkering for fritidsbebyggelse. Det er ikke tvilsomt at kommunen gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel eller regulerings­­plan kan fastsette krav til parkering for fritidsboliger, jf. pbl. § 11-9 nr. 5 for kommune­­­planens arealdel og § 12-7 nr. 4 og 7 for reguleringsplaner. Spørsmålet er om det gjelder materielle krav til parkering for fritidsbebyggelse der kommunen ikke har vedtatt slike plan­bestemmelser.

Det følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-7 andre ledd at «[u]teareal på tomta skal gjennom størrelse, utforming og beliggenhet mv. … i nødvendig utstrekning muliggjøre … parkering av biler, motorsykler, sykler o.l.».

Formulering om at det stilles krav til uteareal på «tomta» kan tilsi at det ikke er avgjørende hva tomta skal brukes til. En naturlig forståelse av ordet «tomta» omfatter også tomt med fritidsbebyggelse.

I tillegg til å muliggjøre blant annet parkering, fremgår det også av bestemmelsen at uteareal på tomta gjennom størrelse, utforming og beliggenhet med videre skal «sikre forsvarlig opp­holdssted i det fri for beboerne». Selv om dette er en annen del av bestemmelsen enn den delen som hjemler parkeringskravet, kan ordet «beboerne» tilsi at bestemmelsen kun er ment å gjelde for boligtomter. Det følger imidlertid av Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) punkt 18.5.2 at den tidligere lovens bestemmelser på dette punktet videreføres, og i punkt 18.2.3 fremgår at den tidligere bestemmelsen gjaldt generelt, ikke bare for boligtomter. Etter dette gjelder pbl. § 28-7 andre ledd i utgangspunktet også for fritidsbebyggelse.

Pbl. § 30-6 omhandler fritidsbebyggelse. Etter bestemmelsens første punktum gjelder lovens krav om vannforsyning og avløp for fritidsbebyggelse bare når dette er bestemt i plan. Videre følger i andre punktum:

«Departementet kan gi forskrift om at andre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven ikke skal gjelde for fritidsbebyggelse.»

Ordlyden må naturlig forstås slik at bestemmelser hjemlet i loven eller i forskrifter gitt i med­hold av loven i utgangspunktet gjelder for fritidsbebyggelse. Departementet har imidlertid mulighet til å unnta ytterligere bestemmelser fra å få anvendelse på fritids­bebyggelse. Slike unntak krever i så fall en eksplisitt hjemmel i forskrift. Parkeringskravet i pbl. § 28-7 andre ledd gjelder med andre ord for fritids­bebyggelse dersom det ikke er eksplisitt unntak i forskrift.

Byggteknisk forskrift (TEK17) er gitt blant annet med hjemmel i pbl. § 30-6. I TEK17 § 1-2 (2) er det positivt angitt hvilke krav som gjelder for «[f]ritidsbolig med én boenhet». Selv om dette er en noe annen angivelsesmåte enn det som følger av pbl. § 30-6, er det her ment at øvrige bestemmelser i forskriften ikke gjelder for fritidsboliger med én boenhet, samt at samtlige av forskriftens krav gjelder for fritidsboliger med flere boenheter.

TEK17 § 8-8 fjerde og femte ledd er nevnt blant bestemmelsene som gjelder for fritidsbolig med én boenhet, jf. TEK17 § 1-2 (2) bokstav b). I TEK17 § 8-8 stilles det tekniske krav til utforming av parkeringsplasser der det er stilt krav om parkering i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Fjerde og femte ledd gjelder elektrisk infrastruktur for lade­anlegg til elbil. Det er med andre ord i denne bestemmelsen ikke et selvstendig krav om parkering slik det var i TEK10 § 8-9 (1). Hjemmelen for å kreve parkering finnes i dag følgelig kun i pbl. § 28-7 andre ledd eller i arealplan. Ingen øvrige bestemmelser i byggteknisk forskrift eller andre forskrifter gitt med hjemmel i pbl. § 30-6 regulerer parkeringskrav for fritidsbebyggelse.

Hovedregelen blir etter dette at de materielle kravene i pbl. § 28-7 andre ledd kommer til anvendelse på fritidsbebyggelse. Pbl. § 28-7 andre ledd første punktum kan dermed etter en konkret vurdering gi kommunen anledning til å avslå en søknad om tiltak dersom utearealene ikke i nødvendig utstrekning muliggjør parkering. Dette gjelder uavhengig av antall boen­heter. Statsforvalterens oppfølgingsspørsmål aktualiseres derfor ikke etter dagens rettstil­stand.

Som det fremgår av departementets tolkningsuttalelse 14. april 2016 (15/5686) er utgangs­punktet at det ikke er adgang til å fravike reglene om metode for måling av bygningshøyde eller grad av utnytting der en arealplan bruker beregningsmetodene i byggteknisk forskrift. Dette følger av fast praksis og departementets veiledning, jf. veileder til regulerings­planer punkt 6.2. Begrunnelsen for dette er hensynet til en omforent og forutsigbar metode for å måle om et tiltak ligger innenfor konkrete krav til høyde eller grad av utnytting.

Det følger av TEK17 § 5-7 at parkeringsareal inngår i beregningsgrunnlaget for grad av ut­nytting, jf. TEK17 §§ 5-2 og 5-4 (2).

Dette utgangspunktet om at parkeringsareal skal inngå i beregningsgrunnlaget for bebygd areal og bruksareal for fritidsbebyggelse vil altså gjelde både der kommunen i arealplaner har gitt bestemmelser om parkeringskrav for fritidsbebyggelse og der kommunen ikke har gitt slike bestemmelser. Dersom kommunen gjennom planbestemmelser uttrykkelig har bestemt at det ikke kreves parkering for fritidsbebyggelse, blir det imidlertid annerledes. I slike tilfeller skal parkeringsarealet ikke inngå i beregningsgrunnlaget for grad av utnytting. Det må med andre ord vurderes konkret hva kommunen har vedtatt i sine planbestemmelser for å kunne ta stilling til om parkeringsarealet for fritidsbebyggelse skal inngå eller ikke inngå i bebygd areal eller bruksareal. Som hoved­regel bør forskriften som gjaldt ved vedtakelsen av en arealplan legges til grunn for tolkningen av planen.

Departementet oppfordrer kommunene til å ta konkret stilling til hvilke eventuelle krav til parkering som skal gjelde i fremtidige arealplaner som åpner for fritids­bebyggelse. For den nærmere vurderingen vises det her til departementets Rettleiar om planlegging av fritids­bustader.