§ 3 - Sykkel med elektrisk hjelpemotor - forholdet til bilansvarslova

Saksnr. 14/636 EP JOE/mk
Dato: 14.03.2014

 

Sykkel med elektrisk hjelpemotor – forholdet til bilansvarslova

Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 27. januar 2014 hvor det bes om en vurdering av enkelte spørsmål reist i Vegdirektoratets brev 20. desember 2013. Spørsmålene knytter seg i hovedsak til hvorvidt sykler med elektrisk hjelpemotor er underlagt forsikringsplikt etter bilansvarslova.

En forutsetning for at bilansvarslova skal komme til anvendelse, er at det er tale om «motorvogner» i lovens forstand, jf. § 1, jf. § 3. «Motorvogn» er i § 3 første ledd definert som «køyretøy som vert drive med motor og er laga eller esla til å køyrast på bakken, …, men ikkje køyretøy som går på skjener». En sykkel drevet med elektrisk motor som dens egen fremdriftskraft vil etter vårt syn falle innenfor en naturlig språklig forståelse av denne definisjonen. Etter loven er det uten betydning hvilken kraftkilde som benyttes for å få motoren til å gå, jf. Engstrøm m.fl.: Bilansvaret (2005) side 26-27 og Nygaard: Bilansvar (1990) side 63. Det er videre antatt at motoren ikke trenger å være en fastkonstruert del av det aktuelle kjøretøyet, men at det vil være tilstrekkelig om motoren er påmontert i det enkelte tilfellet for å drive kjøretøyet frem, jf. Nygaard: Bilansvar (1990) side 63. Vegdirektoratet problematiserer i sitt brev betydningen av at motoren ved overstigelse av en hastighet på 6 km/t eventuelt kun gir fremdrift dersom pedal/veivanordningen er i bevegelse. Det synes forutsatt at motoren likevel skal kunne stå for den største andelen av trekkraften. Etter vårt syn kan ikke det at motorkraften til en viss grad forutsetter kroppsbevegelser og derved muskelkraft i seg selv være nok til at man faller utenfor motorvognbegrepet slik dette er definert i bilansvarslova § 3 første ledd. For øvrig synes det uansett lagt til grunn at sykkelen kan drives ved motorkraft alene opp til en fart av 6 km/t.

Det er reist spørsmål om unntaket i medhold av bilansvarslova § 3 fjerde ledd hvoretter det ved kongelig resolusjon 14. april 1961 er fastsatt at «lova ikkje skal gjelda for motorvogner som er byggt for største køyrefart 10 km/time og som det er vanskeleg å endre til større køyrefart». Sykler med elektriske hjelpemotorer som skal kunne gi sykkelen en fremdrift som overstiger denne hastighetsgrensen, vil ikke omfattes av unntaket. Vi kan i tråd med synspunktene i forrige avsnitt ikke se at det i den sammenheng har betydning at motoren ved høyere hastigheter eventuelt kun gir fremdrift dersom pedal/veivanordningen er i bevegelse.

I den utstrekning sykler med hjelpemotor omfattes av bilansvarslova, men er fritatt for registreringsplikt etter vegtrafikkloven, reguleres spørsmålet om forsikringsplikt av bilansvarslova § 15 annet punktum. Forsikringsplikten vil i disse tilfellene være betinget av at «eigaren eller innehavaren let vogna verta brukt, faren med eller fråsegsett på slik vis at det kan koma opp skadebotkrav etter denna lova». Vi antar i likhet med Vegdirektoratet at sykler med elektrisk hjelpemotor etter omstendighetene vil kunne aktualisere erstatningskrav omfattet av bilansvarslova og være underlagt forsikringsplikt på dette grunnlag, jf. likevel den geografiske avgrensningen i bilansvarslovens virkeområde som i disse tilfellene følger av bilansvarslova § 2 annet ledd.       

Samferdelsdepartementet har reist spørsmål om et eventuelt fritak fra forsikringsplikten for sykler med elektrisk hjelpemotor krever endringer i bilansvarslova. Vi forstår det slik at det med dette siktes til hvorvidt et slikt fritak vil ligge innenfor rammene av forskriftskompetansen etter bilansvarsloven § 3 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen kan Kongen fastsette at loven helt eller delvis ikke skal gjelde for nærmere angitte motorvogner dersom «vognene sjølve eller bruken av dei, er til serleg liten fare i vegferdsla». Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, vil bero på en konkret vurdering av den aktuelle gruppen kjøretøy. Det er gitt enkelte føringer for vurderingen i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 24 (1959-1960) side 44:

«Fjerde ledd om adgangen til å unnta nærmere angitte motorkjøretøyer fra lovens regler svarer til komitéutkastets § 18 nr. 3. Forutsetningen for unntak er her at kjøretøyet etter sin art eller bruk frambyr særlig liten fare i vegtrafikken. Man må under denne bedømmelse ta omsyn til alle faktorer av betydning for skaderisikoen, så som innretningens fart, tyngde, ytre form, bruksmåte, vanlig brukssted m.m. Man viser for øvrig til komitéinnstillingen s. 77.»

På side 77 i nevnte komitéinnstilling (Innst. 1957 om revisjon av reglene om motorvognansvaret) heter det blant annet som følger:

 «I nr. 3 foreslås åpnet adgang for Kongen (administrasjonen) til å unnta fra loven visse grupper av motorvogner. Som døme på motorvogner som etter tilhøva kan tenkes unntatt i medhold av denne bestemmelse nevner man: motortraller og liknende som bare brukes innafor et avsperret område, traktorer, jordbruksmaskiner og andre flyttbare kraft- eller arbeidsmaskiner (lokomobiler), motorsleder, kjøretøy med særlig svak motor, t.d. med motor som ikke har større slagvolum enn 150 kubikksentimeter, sykler med hjelpemotor som ikke gir større fart enn 30 km i timen.»

Vi vil for øvrig bemerke at «motorvogner» både etter vegtrafikkloven og bilansvarslova er en undergruppe av «kjøretøy». Spørsmålsstillingen om hvorvidt sykler med hjelpemotor er «kjøretøy» eller «motorvogn», er derfor ikke i samsvar med de to lovenes begrepsbruk.