§ 3-1 - Spørsmål om tolkning av sameloven

Saksnr.: 14/1222 EO GUH/AØL/bj
Dato: 01.07.2014

 

Spørsmål om tolkning av sameloven

 

1.  Innledning

Vi viser til brev 17. februar 2014, hvor det anmodes om Lovavdelingen syn på tolkningen av tre begreper i sameloven kapittel 3 Samisk språk. Bakgrunnen for forespørselen er en konkret sak som er til behandling hos Fylkesmannen i Troms vedrørende Nordnorsk Filmsenter AS.

Sameloven kapittel § 3-1 inneholder legaldefinisjoner som gjelder for lovens kapittel 3. Bestemmelsen lyder:

Ǥ 3-1 Definisjoner

I dette kapitlet menes med:

1. forvaltningsområdet for samisk språk: de kommunene som Kongen i forskrift har fastsatt at skal inngå i forvaltningsområdet for samisk språk,

2. offentlige organ: ethvert organ for stat og kommune,

3. lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet: ethvert kommunalt, fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk,

4. regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet: ethvert fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, men som likevel ikke er landsomfattende.»

Henvendelsen hit gjelder forståelsen av definisjonene av «offentlige organ» og «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» i § 3-1 nr. 2 og 3, samt begrepet «landsomfattende» i § 3-1 nr. 4. Vi presiserer at våre drøftelser av disse begrepene i det følgende er generelle, og at vi således ikke går inn på den konkrete saken som er til behandling hos Fylkesmannen i Troms.

2.  Definisjonen av «offentlige organ»

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har stilt spørsmål om et privat rettssubjekt vil være å anse som «offentlig organ» i relasjon til sameloven kapittel 3 i tilfeller hvor det treffer enkeltvedtak.

«Offentlige organ» er i sameloven § 3-1 nr. 2 definert som «ethvert organ for stat og kommune». Om det nærmere innholdet i definisjonen uttales det i Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) på s. 45:

«Det tas utgangspunkt i uttrykket forvaltningsorgan i forvaltningsloven og målloven, men utkastet inneholder ikke de unntakene som finnes i forvaltningsloven § 4 og i målloven § 2. Reglene om bruk av samisk språk omfatter således i utgangspunktet flere organ enn det de to nevnte lovene gjør.

[…]

Det kan i noen tilfeller oppstå spørsmål om et organ er offentlig eller ikke. Departementet finner det formålstjenlig å ta utgangspunkt i den nærmere omtale av statlige organ som ligger til grunn for reglene i målloven, se Ot.prp. nr. 52 for 1978-1979 s. 14-16, og den praksis som er fulgt i henhold til dem. Mållovens konkrete regler gjelder bare for statlig virksomhet, men de grensedragninger som er gjort i og i medhold av målloven, vil også være retningsgivende for definisjonen av kommunale og fylkeskommunale organ.

Den sentrale stats-, fylkeskommune- og kommuneadministrasjon med underliggende organ vil uten videre regnes som offentlige organ. Det samme vil gjelde for forvaltningsbedrifter, som Televerket og Postverket, og for statlige aksjeselskap som er opprettet ved særskilt lov. Offentlig oppnevnte råd og utvalg, som Norsk språkråd, vil også være offentlige organ. Skoler vil i utgangspunktet omfattes, men her bør det understrekes at det gis særlige regler for undervisning i andre lover, og undervisning omfattes ikke av språkreglene. Offentlige fond vil også være offentlige organ. Det bør imidlertid understrekes at slike fond, og mange andre offentlige organ som i prinsippet faller innenfor reglene, er landsomfattende organ, og de viktigste reglene vil etter forslaget ikke gjelde for dem uten at det er særskilt bestemt, se utkastets § 3-10 med merknader. Stiftelser vil reglene i utgangspunktet ikke gjelde for, men i de tilfellene forvaltningslovens regler gjelder for slike stiftelser, vil det også være naturlig å la språkreglene gjelde.»

Verken ordlyden eller forarbeidene til § 3-1 nr. 2 nevner uttrykkelig den situasjon at et privat rettssubjekt treffer enkeltvedtak. Den siste setningen i det ovenfor gjengitte utdraget fra forarbeidene synes imidlertid klart nok å bygge på en forutsetning om at et privat rettssubjekt vil være å anse som offentlig organ når det er underlagt forvaltningslovens regler, jf. også den mer generelle henvisningen til forvaltningsloven tidligere i utdraget. Forvaltningslovens virkeområde følger av lovens § 1:

«§ 1(lovens generelle virkeområde).

Loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.  Som forvaltningsorgan reknes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune. Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.»

Også målloven § 1 andre punktum, jf. første punktum gir uttrykk for at et privat rettssubjekt skal regnes som «organ for stat, fylkeskommune eller kommune» når det «gjer vedtak eller gjev føresegn på vegner av stat, fylkeskommune eller kommune». Av lovforarbeidene fremgår det at bestemmelsen tar utgangspunkt i forvaltningslovens definisjon av «forvaltningsorgan», jf. Ot.prp. nr. 52 (1978–1979) s. 15, som det i sin tur er vist til i det ovenfor gjengitte utdraget fra forarbeidene til sameloven § 3-1.

Bestemmelsene i forvaltningsloven § 1 tredje punktum og målloven § 1 andre punktum fremstår i første rekke som presiseringer av innholdet i begrepene «organ for stat og kommune» og «organ for stat, fylkeskommune eller kommune» i henholdsvis forvaltningsloven § 1 andre punktum og målloven § 1 første punktum. At sameloven § 3‑1 nr. 2 ikke inneholder en tilsvarende presisering, kan derfor etter vårt syn ikke i seg selv gi grunnlag for den slutning at bestemmelsen ikke dekker private rettssubjekter som fatter enkeltvedtak. Derimot er det i brevet hit stilt spørsmål om sammenhengen med sameloven § 3-10 kan gi grunnlag for en slik motsetningsslutning. Bestemmelsen lyder:

«§ 3-10 Utvidelse av bestemmelsenes virkeområde

Kongen kan fastsette at bestemmelsene i dette kapitlet som er begrenset til lokale eller regionale offentlige organ i forvaltningsområdet, helt eller delvis også skal gjelde for andre offentlige organ eller for private rettssubjekt når de treffer vedtak på vegne av stat eller kommune.»

Rent språklig kan § 3-10 gi inntrykk av at et privat rettssubjekt som treffer enkeltvedtak, bare vil være omfattet av bestemmelsene i sameloven kapittel 3 dersom det treffes beslutning om dette i medhold av § 3-10. Bestemmelsen kan imidlertid også forstås som en ren fullmakt til å utvide virkeområdet for bestemmelser som i utgangspunktet bare gjelder for lokale eller regionale organ i forvaltningsområdet. Lovforarbeidene tyder på at det primært er det sistnevnte lovgiver har tatt sikte på gjennom vedtakelsen av § 3-10. I Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) på s. 49 gis det uttrykk for blant annet følgende:

«Paragrafen gir Kongen fullmakt til å fastsette at reglene som er begrenset til lokale og regionale organ i forvaltningsområdet, helt eller delvis skal gjelde for andre særskilt fastsatte offentlige organ. Det kan fastsettes at disse også skal ha plikt til å gi svar på samisk når organet mottar henvendelser på samisk. Dette vil i første rekke gjelde landsomfattende organ med særlig tilknytning til den samiske befolkning, som Sametinget, Samisk utdanningsråd, Samisk høgskole, de statlige samiske skolene og Reindriftsadministrasjonen. Det samme kan pålegges private rettssubjekt som gjør vedtak på vegne av offentlige organ og står i en slik stilling i forhold til den samiske befolkning.»

Etter vårt syn taler de beste grunner for at begrepet «offentlige organ» i § 3-1 nr. 2 også omfatter private rettssubjekter når disse treffer enkeltvedtak. Foruten ordlyden i § 3-1 nr. 2 og henvisningene i lovforarbeidene til tilsvarende bestemmelser i forvaltningsloven og målloven, taler reelle hensyn etter vårt syn for dette tolkningsresultatet. Sameloven kapittel 3 gir samisktalende personer rettigheter i møte med offentlige organer. På samme måte som for de rettigheter borgerne har i medhold av forvaltningsloven og målloven, vil det være uheldig om disse rettighetene bortfalt ved delegering av vedtakskompetanse til private rettssubjekter.

3.  Definisjonen av «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet»

I brevet hit er det bedt om en generell vurdering av innholdet i begrepet «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet». Herunder er det stilt spørsmål om «[e]t lokalt offentlig organ med kontor i en kommune utenfor forvaltningsområdet [for samiske språk], men med en tjenestekrets som også omfatter del av forvaltningsområdet», faller inn under dette begrepet.

Begrepet «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» legaldefineres i sameloven § 3-1 nr. 3 som «ethvert kommunalt, fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk». Ordlyden oppstiller ikke noe uttrykkelig krav om at det aktuelle organet som sådant må ha karakter av å være lokalt. § 3-1 nr. 3 inneholder heller ingen uttrykkelig avgrensning mot organer som er «regionale», sml. begrensningen mot «landsomfattende» organer i definisjonen av «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet» i § 3-1 nr. 4. Det synes riktignok nærliggende å avgrense definisjonen av «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» mot organer som faller inn under definisjonen i § 3-1 nr. 4. § 3-1 nr. 4 oppstiller imidlertid ikke noe uttrykkelig krav om at det offentlige organet som sådant må ha preg av å være regionalt. Ifølge ordlyden vil man ha et «regionalt offentlig organ» dersom det dreier seg om et statlig eller fylkeskommunalt organ med en tjenestekrets som «helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk», såfremt organet ikke er «landsomfattende».

Etter ordlyden i § 3-1 nr. 3 synes det avgjørende for om et organ skal regnes som et «offentlig organ i forvaltningsområdet» å være om det «har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk». Ordlyden er semantisk flertydig. Den kan for det første forstås slik at tjenestekretsen bare kan omfatte én kommune helt eller delvis. For det andre kan den forstås slik at tjenestekretsen bare kan omfatte én av kommunene som inngår i forvaltningsområdet, men at det for øvrig kan være flere kommuner i tjenestekretsen. Ettersom man ikke har brukt aksent i ordet «en» («én kommune»), er det for det tredje mulig å forstå ordlyden slik at det ikke markerer noen øvre grense for antallet kommuner – totalt eller som inngår i forvaltningsområdet – som kan inngå i organets tjenestekrets. Etter sistnevnte alternativ vil et «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» omfatte ethvert offentlig organ som har minst en kommune i forvaltningsområdet innenfor sin tjenestekrets, og som ikke er å anse som «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet» eller «landsomfattende organ», sml. § 3-1 nr. 4.

Definisjonen av «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» er omtalt i lovforarbeidene. I de særskilte merknadene til § 3-1 nr. 3 i Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) s. 45–46 gis det uttrykk for følgende:

«Definisjonen er knyttet til tjenestekretsen, som skal være avgrenset til en kommune eller del av en kommune i forvaltningsområdet. Definisjonen er også ment å omfatte organer som vanligvis har tjenesteområdet avgrenset til en kommune, men hvor det unntaksvis forekommer at organet dekker et noe videre område, som f.eks. et lensmannsdistrikt eller prestegjeld, som i tillegg til `vertskommunen´ kan omfatte hele eller del av nabokommunen. Spørsmålet om et interkommunalt organ er lokalt eller ikke, må også løses etter disse retningslinjene. Et lokalt offentlig organ med kontor i en kommune utenfor forvaltningsområdet, men med tjenestekrets som også omfatter del av forvaltningsområdet, skal regnes som lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet.»

Det nevnte sitatet tyder på at lovgivers forståelse av definisjonen i § 3-1 nr. 3 var at «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» i utgangspunktet bare omfatter offentlige organer som kun har én kommune eller deler av én kommune i sin tjenestekrets. Riktignok åpnes det for at også organer som dekker et «noe videre område» kan være omfattet, men forutsetningen er da at organet er av en type som «vanligvis har tjenesteområdet avgrenset til en kommune». Meningen synes altså å være at et organ med en tjenestekrets som omfatter mer enn én kommune, og som ikke tilfredsstiller vilkårene for å trekke kretsen videre, ikke vil kunne være et «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet», selv om en av disse kommunene omfattes av forvaltningsområdet for samiske språk. Av siste punktum i det gjengitte avsnittet fremgår det for øvrig at den geografiske plasseringen av et slikt organs kontor ikke har betydning for om organet skal anses som et «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet».

Uttalelsene i siste punktum i det ovenfor gjengitte utdraget fra Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) kan for øvrig umiddelbart gi inntrykk av en videre fortolkning av begrepet «lokalt offentlig forvaltningsorgan i forvaltningsområdet» enn den som fremkommer av de forutgående punktum. Forutsetningen i det siste punktumet synes imidlertid å være at organet som sådan fremstår som et «lokalt offentlig organ». Vi antar dette må anses som en henvisning til de avgrensningskriteriene som for øvrig er trukket opp i utdraget.  Hvis man legger dette til grunn, kan man av siste punktum ikke utlede noe annet enn at den geografiske plasseringen av organets kontor ikke har noen selvstendig betydning ved vurderingen av om det dreier seg om et «lokalt offentlig organ innenfor forvaltningsområdet».

De ovenfor gjengitte særmerknadene til § 3-1 nr. 3 i Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) synes å stå i et visst spenningsforhold til de påfølgende særmerknadene til § 3-1 nr. 4 (definisjonen av «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet»). På s. 46 i proposisjonen heter det:

«Paragrafens nr. 4 inneholder en definisjon av regionale offentlige organ i forvaltningsområdet. Fylkeskommunale og statlige organ nevnes i lovteksten, men interkommunale organ vil også kunne omfattes av definisjonen. Retningsgivende for avgjørelsen av om et interkommunalt organ er lokalt eller regionalt vil bl.a. være om mange kommuner er med. Dersom det gjelder et samarbeid mellom to kommuner, f.eks. et felles trygdekontor, vil organet vanligvis måtte regnes som lokalt. Men også andre moment, som f.eks. at formålet med opprettelsen av det interkommunale organet er å bedre servicen overfor innbyggerne i flere kommuner, kan føre til at organet må regnes for å ha en slik direkte kontakt med publikum at det er mest naturlig å regne det som lokalt i forhold til språkreglene (noe som innebærer at publikum har rett til å henvende seg muntlig på samisk til organet). Samarbeid mellom flere kommuner vil ellers gjøre det mer naturlig å regne det interkommunale organet for regionalt. Et regionalt statlig organ vil ofte ha et underordnet lokalt organ, men det er ikke alltid tilfelle. Et sorenskriverkontor er et regionalt organ, det samme er en lagmannsrett. Fylkeskommunale skoler vil som regel være regionale organ fordi de rekrutterer elever fra mer enn en kommune (men de statlige videregående samiske skolene rekrutterer fra hele landet, og må regnes som landsomfattende).»

Også disse merknadene understøtter for så vidt at det totale antallet kommuner som inngår i tjenestekretsen er relevant ved vurderingen av om organet er et «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet». De eksemplene og momentene som nevnes som relevante for vurderingen av om et organ som dekker flere kommuner, likevel skal anses omfattet, synes imidlertid å være vanskelige å forene med de snevre unntaksvilkårene som er trukket opp i særmerknadene til selve § 3-1 nr. 3. I denne situasjonen synes det mest nærliggende å bygge på merknadene som knytter seg direkte til § 3-1 nr. 3 ved tolkningen av denne bestemmelsen.

Den forståelsen av § 3-1 nr. 3 som synes å følge av særmerknadene til bestemmelsen, vil kunne ha enkelte konsekvenser som kan virke noe påfallende. For det første vil interkommunale organer som ikke fanges opp av de snevre kriteriene for å godta en videre krets enn én kommune («organer som vanligvis har tjenesteområdet avgrenset til en kommune, men hvor det unntaksvis forekommer at organet dekker et noe videre område»), ikke omfattes av begrepet. Slike organer vil heller ikke dekkes av definisjonen av «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet», ettersom denne er begrenset til å gjelde «ethvert fylkeskommunalt og statlig organ». I de ovenfor gjengitte særmerknadene til § 3-1 nr. 4 i Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) s. 46 er det riktignok gitt uttrykk for at definisjonen også kan omfatte interkommunale organer. Denne tolkningen er imidlertid direkte i strid med ordlyden i § 3-1 nr. 4, og den kan etter vårt syn derfor ikke tillegges særlig vekt ved tolkningen.

For det andre vil også statlige og fylkeskommunale organer som har en tjenestekrets som dekker flere kommuner – og som ikke fanges opp av de snevre kriteriene for å godta en videre krets én kommune – falle utenfor begrepet «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet». Slike organer kan omfattes av definisjonen av «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet». Ut fra ordlyden i § 3-4 nr. 4 avhenger imidlertid dette av organets tjenestekrets «helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk». Et statlig eller fylkeskommunalt organ med en tjenestekrets som bare omfatter én kommune i forvaltningsområdet – men samtidig for mange kommuner totalt til å dekkes av definisjonen i § 3-1 nr. 3 – vil etter ordlyden heller ikke være å anse som et «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet».

At den tolkningen av § 3-1 nr. 3 som synes å ha best støtte i forarbeidene, vil kunne ha enkelte konsekvenser som kan synes nokså påfallende, kan isolert sett tale for å anlegge en annen tolkning. Også de øvrige tolkningene av § 3-1 nr. 3 som kan tenkes utledet av ordlyden, jf. ovenfor, vil imidlertid kunne ha lignende konsekvenser. Som nevnt er én mulig tolkning av § 3-1 nr. 3 at bare én av kommune i tjenestekretsen kan omfattes av forvaltningsområdet for samiske språk, men at det for øvrig kan være flere kommuner i embetskretsen. Konsekvensen av denne tolkningen synes å være at et interkommunalt organ som bare har én slik kommune i tjenestekretsen, vil være å anse som et «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet», med den konsekvens at bestemmelsene i § 3-2 første ledd om rett til kommunikasjon på samisk, kommer til anvendelse. Interkommunale organer med tjenestekrets som omfatter flere kommuner som omfattes av forvaltningsområdet for samiske språk, vil på sin side verken være «lokalt» eller «regionalt offentlig organ innenfor forvaltningsområdet», slik at verken første eller andre ledd i § 3-2 kommer til anvendelse. En lignende konsekvens vil oppstå med hensyn til statlige og fylkeskommunale organer. I tilfeller hvor organet omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet, vil organet riktignok kunne være å anse som et «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet» etter definisjonen i § 3-1 nr. 4. § 3-2 andre ledd pålegger imidlertid slike regionale organer mindre vidtgående plikter enn det som etter § 3-2 første ledd gjelder for «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet». At et organ som bare har én kommune som omfattes av forvaltningsområdet blant de kommunene som inngår i tjenestekretsen skulle være pålagt mer vidtgående plikter med hensyn til kommunikasjon på samisk en et organ som har flere slike kommuner i tjenestekretsen, må anses som et lite rimelig tolkningsresultat.

Den tredje mulige tolkingen av ordlyden i § 3-1 nr. 3 er – som nevnt ovenfor – at definisjonen dekker alle organer som har minst en kommune som omfattes av forvaltningsområdet for samiske språk i sin tjenestekrets, forutsatt at organet ikke må anses som et «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet» eller et «landsomfattende» organ, sml. § 3-1 nr. 4. Legger man denne forståelsen til grunn, vil i praksis ethvert interkommunalt organ med en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter én eller flere kommuner som omfattes av forvaltningsområdet for samiske språk, falle innenfor definisjonen. For statlige og fylkeskommunale organ vil imidlertid også denne forståelsen av bestemmelsen innebære en tilfeldig forskjell mellom organer som bare har én slik kommune i tjenestekretsen, og organer som har flere slike kommuner i tjenestekretsen.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i brevet hit opplyst at definisjonen av «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet» i § 3-1 nr. 4 i praksis «er blitt forstått slik at det er tilstrekkelig at én av kommunene i tjenestekretsen hører inn under forvaltningsområdet for samisk språk». En slik tolkning av § 3-1 nr. 4 synes for så vidt å kunne avhjelpe enkelte av de uheldige utslagene av de alternative tolkingene av ordlyden i § 3-1 nr. 3 som er påpekt ovenfor. Den nevnte forståelsen av § 3-4 nr. 4 står imidlertid i motstrid til ordlyden i bestemmelsen («en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk»).

Den nevnte opplysningen i brevet fra Kommunal- og regionaldepartementet om hvordan § 3-4 nr. 4 i praksis har blitt forstått, kan synes å indikere at iallfall enkelte av bestemmelsene i sameloven kapittel 3 har blitt praktisert på en annen måte enn en streng ordlydsfortolkning tilsier. På generelt grunnlag bemerker vi at en slik forvaltningspraksis kan utgjøre en selvstendig rettskildefaktor etter norsk rett. Vi har imidlertid ikke tilstrekkelig opplysninger om faktiske forhold til å vurdere innholdet i og omfanget av en slik eventuell forvaltningspraksis, og dermed heller ikke hvilken vekt denne eventuelt skal tillegges i avveiningen mot øvrige rettskildefaktorer.

Med det forbehold som følger av forrige avsnitt, er vi tilbøyelige til å anta at definisjonen «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» i § 3-1 nr. 3 må avgrenses i henhold de kriterier som er trukket opp i særmerknadene til bestemmelsene i Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) på s. 45–46. I tråd med dette antar vi at et organ i utgangspunktet bare vil kunne falle innenfor definisjonen dersom dets tjenestekrets er begrenset til én kommune eller deler av denne. Et organ som dekker et noe videre område enn én kommune, vil likevel kunne falle innenfor, forutsatt at det dreier seg om en type organ som normalt har en tjenestekrets som begrenser seg til én kommune eller to, tre små kommuner, eller i det minste tradisjonelt har hatt slike tjenestekretser. Hvor organets kontor er lokalisert, har ikke betydning for om det skal anses som «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet».

4.  Avgrensningen mot «landsomfattende» organ i § 3-1 nr. 4

Definisjonen av «regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet» inneholder en avgrensning mot organer som er «landsomfattende». I brevet hit er det bedt om en generell vurdering av innholdet i begrepet «landsomfattende». På bakgrunn av den konkrete saken som er opplyst å ligge til grunn for forespørselen, legger vi til grunn at begrepet særlig ønskes belyst med tanke på tilfeller hvor private rettssubjekt er omfattet av definisjonen av «offentlige organ» i § 3-1 nr. 2, jf. punkt 2 ovenfor.

Sameloven inneholder ingen definisjon av begrepet «landsomfattende». I Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) på s. 46 gis det uttrykk for at en slik definisjon ikke er nødvendig, «bl.a. på grunn av at når det gjelder plikten til å besvare henvendelser på samisk i samme språk, kan Kongen bestemme at andre organer, bl.a. visse landsomfattende organ også skal omfattes av reglene». Forholdet til begrensningen mot «landsomfattende» organ er berørt enkelte andre steder i forarbeidene. På s. 45 gis det uttrykk for at «offentlige fond» er å anse som offentlige organer etter § 3-1 nr. 2, men at «slike fond, og mange andre offentlige organ som i prinsippet faller innenfor reglene, er landsomfattende organ». På s. 49 – i særmerknadene til § 3-10 – nevnes videre «Sametinget, Samisk utdanningsråd, Samisk høgskole, de statlige samiske skolene og Reindriftsadministrasjonen» som eksempler på organer som skal anses som landsomfattende.

Rent språklig synes det nærliggende å avgrense begrepet «landsomfattende» organ mot organer som bare har en del av landet som sin tjenestekrets. Helt klart synes dette å være når rettsordenen gjennom lov eller på annen måte har begrenset tjenestekretsen til en del av landet, slik situasjonen for eksempel er for fylkeskommuner og fylkesmannsembeter. Mer usikker synes situasjonen hvor rettsordenen ikke formelt sett fastsetter noen slik avgrenset tjenestekrets, men hvor organets virksomhet er av en slik karakter at den i praksis bare eller i særlig grad vil være rettet mot en avgrenset del av landet. Eksemplifiseringen av landsomfattende organ i lovforarbeidene kan tyde på at slike organ i utgangspunktet må regnes som landsomfattende. Som det framgår ovenfor, gis det i særmerknadene til § 3-10 uttrykk for at «Reindriftsadministrasjonen» er et landsomfattende organ. Den sentrale reindriftsadministrasjonen var – frem det ble innlemmet i Landbruksdirektoratet 1. juli 2014 – et organ som i praksis bare hadde de deler av landet hvor det foregår reindrift, som sitt virkeområde.

Etter vår vurdering synes det mest nærliggende å anta at et offentlig organ i utgangspunktet må anses som «landsomfattende» dersom ikke rettsordenen, gjennom lov eller på annen måte, har fastsatt at organets tjenestekrets bare skal dekke deler av landet. Vi antar likevel at andre momenter etter omstendighetene kan føre til en annen konklusjon. Når det gjelder private rettssubjekter som treffer enkeltvedtak, jf. punkt 2 ovenfor, antar vi at et sentralt moment vil være hvilke offentlige organer dette rettssubjektet avleder vedtaksmyndigheten fra. Dersom det private rettssubjektet må anses å opptre på vegne av et eller flere lokale eller regionale organer – for eksempel ved at disse har delegert myndigheten til rettssubjektet – synes det nærliggende å anse også det private rettssubjektet som lokalt eller regionalt når det utøver denne myndigheten. Tilsvarende betraktning synes nærliggende i tilfeller hvor rettssubjektet treffer enkeltvedtak om tildeling av økonomisk støtte mv., dersom midlene som fordeles i sin helhet er bevilget fra et eller flere lokale eller regionale organer.