§ 31-3 Departementet besvarer spørsmål om pbl § 31-3 gjelder for offentlig veganlegg (vegbane, vegfylling mv)

Vi viser til din e-post datert 27. februar 2019.

Spørsmålet er om kommunen kan bruke plan- og bygningsloven (pbl.) § 31-3 til å pålegge eier av en fylkesveg å sikre veganlegget, eventuelt bare vegfyllingen. Det stilles i denne forbindelse spørsmål ved om veganlegget/vegfyllingen omfattes av vilkåret "byggverk", jf. pbl. § 31-3 første ledd.

Bakgrunnen for spørsmålet er etter det opplyste en fylkesveg der vegfyllingen er ustabil og det er fare for utrasinger mot boligbebyggelse som ligger ved foten av fyllingen.

Vi orienterer innledningsvis om at departementets uttalelse gis på generelt grunnlag.

Departementets svar

1. Innledning

Vi viser innledningsvis til vårt tidligere svar på deres spørsmål om kommunen har hjemmel i plan- og bygningsloven til å pålegge eier av en fylkesveg å utføre sikringstiltak dersom veganlegget utgjør en fare for omgivelsene. Svaret er datert 20. desember 2018.

I uttalelsen la vi til grunn at plan- og bygningsloven § 31-3 ikke gir hjemmel for å pålegge sikringstiltak for tiltak som er omfattet av SAK10 § 4-3.^[1] På bakgrunn av spørsmålet i din e-post av 27. februar 2019, ser vi behov for å presisere tidligere uttalelse.

2. Unntaket for offentlige veganlegg

Bakgrunnen for unntaksbestemmelsen i SAK10 § 4-3, jf. pbl. § 20-6 er å unngå dobbeltbehandling. Formålet er å unngå at tiltak som behandles tilfredsstillende etter annet regelverk, i tillegg må omsøkes og behandles etter reglene i plan- og bygningsloven.

Det følger av pbl. § 20-6, jf. Byggesaksforskriften (SAK10) § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 1) at offentlige veganlegg, som anlegges etter reglene i veglova, er unntatt fra pbl. kapittel 20-25, 27-31, så langt tiltaket er detaljert avklart i plan. Det presiseres imidlertid i bestemmelsen at pbl. §§ 29-2 og 29-3 likevel gjelder fullt ut, og §§ 29-5 og 29-7 gjelder så langt de passer. Dersom tiltaket omfattes av § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 1), er det følgelig unntatt fra pbl. kapittel 31, herunder pbl. § 31-3.

For tilfeller der Statens vegvesen, fylkeskommunen eller annet statlig utbyggingsselskap for veg er tiltakshaver, kan tiltaket utføres uten at reglene i pbl. kapittel 22-25 kommer til anvendelse, jf. SAK10 § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 2). Dette gjelder selv om tiltaket ikke er avklart i plan.

3. Hva omfattes av begrepet "offentlige veganlegg"?

Det følger av HO-2/2006 (Temarettleiing for offentlege veganlegg og byggjesak) at "[o]ffentlige veganlegg omfattar riksveg, fylkesveg og kommunal veg. Omgrepet omfattar alle tiltak som er ein naturleg del av veganlegget. Dette vil gjelde bruer, tunnelar, støyskjermar, støttemurar, ferjekaiar, rasteplassar, omlegging av leidningar, elektriske installasjonar, ventilasjonsanlegg og riving av bygningar og anlegg." Departementet legger til grunn at offentlige veganlegg også omfatter vegfyllinger.

4. Endring fra tidligere regelverk

Etter tidligere Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK)^[2] § 7(1) fremgikk det klart av ordlyden i bestemmelsen at pbl.85 § 92a (Endring og fjerning av tiltak etter pbl. § 93 annet ledd) likevel gjaldt for unntaket i SAK 7 (1)(a).^[3]  Pbl. 85 § 92a ble opphevet i forbindelse med vedtakelsen av plan- og bygningsloven av 2008.

Når det følger av ordlyden i SAK10 § 4-3 første ledd at kapittel 31 ikke gjelder for tiltakene som er nevnes i bokstav a-h, måtte det etter vår mening fremgått klart av regelverket hvis hjemmelen for pålegg om sikring i pbl. § 31-3 likevel skulle gjelde for veganlegg som er nevnt i SAK10 § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 1). En annen tolkning vil etter vårt syn kunne være i strid med legalitetsprinsippet. Vi nevner for øvrig at bestemmelsen i pbl. § 31-3 ikke er en videreføring av pbl.85 § 92a. Bestemmelsen i pbl. § 31-3 viderefører i hovedsak pbl.85 § 89 som gjaldt vedlikehold og utbedring.

5. Rekkevidden av SAK10 § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 1)

Departementet legger til grunn at tiltaksbegrepet i SAK10 § 4-3 omfatter både iverksetting av det aktuelle tiltaket og anlegget/konstruksjonen etter det er anlagt. Vi viser til at Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Ot. prp. nr. 39 (1993-1994), la til grunn at visse tiltak som behandles etter annet lovverk skulle være unntatt fra byggesaksbehandling gjennom forskrift.^[4] Vi har gjennomgått dokumentene fra høringen av forskriftsbestemmelsene og finner ikke holdepunkter for det har vært meningen å begrense tiltaksbegrepet til kun å gjelde iverksettelsen. Begrepene tiltak og anlegg synes å bli brukt om hverandre.

Vi viser også til henvisningen til bokstav a-h i første ledd første punktum for hva som anses som tiltak etter bestemmelsen. Bokstavene a-h nevner en rekke ulike anlegg, herunder veganlegg som anlegges etter veglova, jf. alternativ 1 i bokstav a. Vi legger følgelig til grunn at tiltaksbegrepet i denne konkrete bestemmelsen må tolkes slik at selve anlegget må være unntatt fra de aktuelle bestemmelsene i første ledd.

Vi ser at det er uheldig at ordlyden i SAK10 § 4-3 i praksis medfører at pbl. § 31-3 vil gjelde for etablerte veganlegg etter SAK10 § 4-3 første ledd bokstav a alternativ 2 (der Statens vegvesen, fylkeskommunen eller annet statlig utbyggingsselskap for veg er tiltakshaver), men ikke for anlegg etter alternativ 1. Vi antar at dette ikke var en tilsiktet konsekvens da alternativ 2 ble tatt inn i bestemmelsen etter høringen av forskriftsbestemmelsen.

6. Hensyn bak unntaksbestemmelsen og behandling etter annet regelverk

Unntaksbestemmelsen i SAK10 § 4-3 gjelder tiltak som anlegges etter annet regelverk, er avklart i plan, konsesjonsbehandlet og/eller godkjent av annen offentlig instans med hjemmel i annet lovverk. Hensynet bak bestemmelsen er, som nevnt innledningsvis, å unngå unødig dobbeltbehandling.

Vi legger til grunn at tiltak som er unntatt fra sentrale krav i plan- og bygningsloven ivaretas gjennom annet regelverk. På bakgrunn av henvendelsen har vi vært i kontakt med Samferdselsdepartementet. Statens vegvesen, Samferdselsdepartementets underliggende direktorat, opplyser i en e-post at det er vegmyndigheten, altså fylkeskommunen, jf. veglova § 9, som bærer kostnaden ved planlegging, bygging og drift av fylkesveg, jf. veglova § 20.

Det er etter det opplyste ingen bestemmelser i veglova med tilhørende forskrift som gir hjemmel for å pålegge vegmyndigheten å gjøre tiltak for å begrense/verne mot skade som vegkonstruksjonen forårsaker. I avtaler og skjønn, der det forutsettes at vegskråning skal ligge på privat grunn, er det imidlertid som regel inntatt bestemmelser om at grunneier ikke kan gjøre tiltak som gjør skade på vegen/konstruksjonen. Det opplyses om at dette også vil følge av bestemmelser i naboloven. Med mindre annet framgår av avtale eller bestemmelser i skjønn, antar Statens vegvesen at det er reglene i naboloven som regulerer ansvar for skade forårsaket av den aktuelle vegen.

I følge Samferdselsdepartementet er nok en del av forklaringen bak utformingen av regelverket at det er en formodning om at offentlige myndigheter opptrer som ansvarlige eiere/naboer og sørger for tiltak dersom det blir avdekket forhold som nevnt (uten at det skal være nødvendig å tillegge et annet offentlig organ myndighet til å pålegge tiltak). Dersom en offentlig veg forårsaker skade på en naboeiendom, vil dette normalt være regulert av ansvarsgrunnlag i naboloven, eller eventuelt andre ansvarsgrunnlag iht. den alminnelige erstatningsretten.

7. Konklusjon

Pbl. § 31-3 gjelder ikke for offentlige veganlegg, som omfattes av SAK10 § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 1). Vegfyllinger som ikke faller inn under denne bestemmelsen vil imidlertid være omfattet av begrepet "byggverk" i pbl. § 31-3.

 

Kopi:

Direktoratet for byggkvalitet

 

^[1] Vi nevner for ordens skyld at helt presis henvisning skulle vært SAK10 § 4-3 første ledd bokstav a (alternativ 1).

^[2] Til plan og bygningsloven av 1985 (pbl.85).

^[3] Offentlige veganlegg som anlegges etter bestemmelser gitt i eller i medhold av lov av 21. juni 1963 nr. 23 (veglova) så langt tiltaket er detaljert avklart i gjeldende reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven.

^[4] Se også Innst. O nr. 37 (1993-1994).