§ 33 - Forespørsel om behandling av odelsfrigjøringssaker i kommunen - odelsloven § 33
Tolkningsuttalelse | Dato: 30.12.1996 | Justis- og beredskapsdepartementet
Opprinnelig utgitt av: Justis- og politidepartementet
Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen
Saksnummer: 96/11793 E APB/JGS |
Dato: 30.12.1996 |
Forespørsel om behandling av odelsfrigjøringssaker i kommunen - odelsloven § 33
1 Vi viser til brev 10 oktober 1996 fra Landbruksdepartementet der det spørres om kommunestyret kan overlate til kommunens faste utvalg for landbrukssaker å gi uttalelse etter odelsloven § 33. Etter Lovavdelingens syn er det adgang til dette.
2 Ordlyden i odelsloven § 33 kunne neppe sies å løse spørsmålet slik loven opprinnelig var vedtatt. Det er ikke sagt direkte at kommunestyret kan overlate til et fast utvalg å avgi uttalelse i odelsfrigjøringssaker. Bestemmelsen inneholder imidlertid heller ikke noe uttrykkelig forbud mot en slik oppgavetildeling.
Vi kan ikke se at problemstillingen er drøftet i forarbeidene til odelsloven § 33. I NOU 1972: 22 Om odelsretten og åsetesretten er det på s 78 uttalt følgende:
"I utvalet har vore reist tvil om det er grunn til å halde på ordninga med at saker om odelsfrigjering skal leggjast fram for vedkomande kommunestyre, men ein er blitt ståande ved ikkje å gjere framlegg om noko endring på dette punktet. Likeins skal dei som har odelsrett gjevast høve til å uttale seg om spørsmålet ...." (vår uthevelse)
Meningen med dennen uttalelsen kan imidlertid bare være å sikre at kommunen får odelsfrigjøringssaken til vurdering.
3 Etter vårt syn viser kommuneloven 25 september 1992 nr 107 § 10 nr 2 at kommunestyret kan overlate til et fast utvalg å avgi uttalelse i odelsfrigjøringssaker. Av bestemmelsen fremgår det at kommunestyret selv fastsetter "området for de faste utvalgs virksomhet". Vi nevner i den forbindelse at det i NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner på s 110 er uttalt følgende:
"Utvalget har i pkt. 1 og 2 understreket betydning av helhetsstyring i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning. På dette grunnlag går utvalget inn for at all kompetanse som kommunene eller fylkeskommunene har, i utgangspunktet skal tilligge kommunestyret eller fylkestinget, og med frihet til å organisere virksomheten etter behov." (vår uthevelse)
Det heter videre (s 110-111):
"Størst frihet må det være ved delegasjon til underliggende politisk sammensatte folkevalgte organer, de faste utvalg. Her bør utgangspunktet være at kommunestyret … skal kunne delegere all myndighet, med mindre særlige hensyn taler for noe annet. Dette må også gjelde den myndighet som kommune/fylkeskommune har etter særlov."
Tilsvarende er kommet til uttrykk i Ot prp nr 42 (1991-92) på s 236:
"Departementets forslag til ny kommunelov bygger i hovedtrekk på … at kommunestyret/fylkestinget gis stor grad av frihet til å bestemme den organisatorisk/administrative oppbygging og til å tildele oppgaver og myndighet til underliggende folkevalgte og administrative organer."
Samtidig gis det uttrykk for at kommunestyret i utgangspunktet tillegges alle oppgaver i kommunen, og at disse synspunktene må få virkning også for særlovgivningen. Dette kommer også frem i Ot prp nr 59 (1992-93) om tilpasning av særlovgivningen til ny kommunelov, der det på s 18 er uttalt:
"Kommuneloven er bygget opp slik at den sikrer et helhetlig styringssystem i kommuner og fylkeskommuner. Kommunestyret og fylkestinget er i utgangspunktet tillagt all myndighet med stor grad av frihet til å delegere sine oppgaver til andre folkevalgte organer (faste utvalg, driftsstyrer, kommunedelsutvalg m.v.) …".
Endelig fremheves det på s 21:
"Dersom det ikke skal være adgang for kommunestyret ... å delegere tildelt myndighet, klargjøres dette i lovteksten ved bruk av uttrykket "kommunestyret ... selv" – fatter vedtak e.l. Denne formuleringen innebærer dermed en "sperre" mot delegasjon og er i samsvar med kommunelovens system om at all myndighet kan delegeres til visse organer, med mindre noe annet fremgår av lov."
Odelsloven § 33 må tolkes på bakgrunn av ordningen etter kommuneloven av 1992 med tilhørende forarbeider. Siden bestemmelsen ikke bruker uttrykket "kommunestyret selv", følger det da at kommunestyret kan legge oppgaven – å gi uttalelse i odelsfrigjøringssaker – til et fast utvalg.