§ 33 - Forespørsel om behandling av odelsfrigjøringssaker i kommunen - odelsloven § 33

Saksnummer: 96/11793 E APB/JGS

Dato: 30.12.1996

 

Forespørsel om behandling av odelsfrigjøringssaker i kommunen - odelsloven § 33

1       Vi viser til brev 10 oktober 1996 fra Landbruksdepartementet der det spørres om kommunestyret kan overlate til kommunens faste utvalg for landbrukssaker å gi uttalelse etter odelsloven § 33. Etter Lovavdelingens syn er det adgang til dette. 

2       Ordlyden i odelsloven § 33 kunne neppe sies å løse spørsmålet slik loven opprinnelig var vedtatt. Det er ikke sagt direkte at kom­munestyret kan overlate til et fast utvalg å avgi uttalelse i odelsfrigjøringssaker. Bestemmelsen inneholder imidlertid heller ikke noe uttrykkelig forbud mot en slik oppgavetildeling.

Vi kan ikke se at problemstillingen er drøftet i forarbeidene til odels­loven § 33. I NOU 1972: 22 Om odelsretten og åsetesretten er det på s 78 uttalt følgende:

"I utvalet har vore reist tvil om det er grunn til å halde på ordninga med at saker om odelsfrigjering skal leggjast fram for vedkomande kommunestyre, men ein er blitt ståande ved ikkje å gjere framlegg om noko endring på dette punktet. Likeins  skal dei som har odelsrett gjevast høve til å uttale seg om spørsmålet ...." (vår uthevelse)

Meningen med dennen uttalelsen kan imidlertid bare være å sikre at kommunen får odelsfrigjøringssaken til vurdering.

3       Etter vårt syn viser kommuneloven 25 september 1992 nr 107 § 10 nr 2 at kommunestyret kan overlate til et fast utvalg å avgi uttalelse i odelsfrigjøringssaker. Av bestemmelsen fremgår det at kommune­styret selv fastsetter "området for de faste utvalgs virksomhet". Vi nevner i den forbindelse at det i NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner på s 110 er uttalt følgende:

"Utvalget har i pkt. 1 og 2 understreket betydning av helhetsstyring i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning. På dette grunnlag går utvalget inn for at all kompetanse som kommunene eller fylkes­kommunene har, i utgangspunktet skal tilligge kommunestyret eller fylkestinget, og med frihet til å organisere virksomheten etter behov." (vår uthevelse)

Det heter  videre (s 110-111):

"Størst frihet må det være ved delegasjon til underliggende politisk sammensatte folkevalgte organer, de faste utvalg. Her bør utgangs­punktet være at kommunestyret … skal kunne delegere all myndighet, med mindre særlige hensyn taler for noe annet. Dette må også gjelde den myndighet som kommune/fylkeskommune har etter særlov."

Tilsvarende er kommet til uttrykk i Ot prp nr 42 (1991-92) på s 236:

"Departementets forslag til ny kommunelov bygger i hovedtrekk på … at kommunestyret/fylkestinget gis stor grad av frihet til å bestemme den organisatorisk/administrative oppbygging og til å tildele oppgaver og myndighet til underliggende folkevalgte og administrative organer."

Samtidig gis det uttrykk for at kommunestyret i utgangspunktet til­legges alle oppgaver i kommunen, og at disse synspunktene må få virkning også for særlovgivningen. Dette kommer også frem i Ot prp nr 59 (1992-93) om til­pasning av særlovgivningen til ny kommunelov, der det på s 18 er uttalt:

"Kommuneloven er bygget opp slik at den sikrer et helhetlig styrings­system i kommuner og fylkeskommuner. Kommunestyret og fylkes­tinget er i utgangspunktet tillagt all myndighet med stor grad av frihet til å delegere sine oppgaver til andre folkevalgte organer (faste utvalg, driftsstyrer, kommunedelsutvalg m.v.) …".

Endelig fremheves det på s 21:

"Dersom det ikke skal være adgang for kommunestyret ... å delegere tildelt myndighet, klargjøres dette i lovteksten ved bruk av uttrykket "kommunestyret ... selv" – fatter vedtak e.l. Denne formuleringen innebærer dermed en "sperre" mot delegasjon og er i samsvar med kommunelovens system om at all myndighet kan delegeres til visse organer, med mindre noe annet fremgår av lov."

Odelsloven § 33 må tolkes på bakgrunn av ordningen etter kommune­loven av 1992 med tilhørende forarbeider. Siden bestemmelsen ikke bruker uttrykket "kommunestyret selv", følger det da at kommune­styret kan legge oppgaven – å gi uttalelse i odelsfrigjøringssaker – til et fast utvalg.