§ 36 - Spørsmål vedrørende utgangspunkt for fristberegning etter forvaltningsloven § 36

Saksnummer: 2004/07195 EO ØR

Dato: 14.10.2004

 

Spørsmål vedrørende utgangspunkt for fristberegning etter forvaltningsloven § 36

Det vises til brev 26. mai 2004.

Ordlyden i forvaltningsloven (fvl.) § 36 tredje ledd tredje punktum tilsier etter Lovavdelingens oppfatning at det legges til grunn at fristen for å framsette krav om dekning av sakskostnader etter første ledd, bør regnes fra da meldingen om det vedtaket som gir grunnlag for kravet kom fram til vedkommende. Dette synes å være en naturlig følge av at også midlertidige materielle endringer av et vedtak til gunst for en part gir grunnlag for krav om dekning av sakskostnader. Det er derfor ikke nødvendig for parten å avvente det endelige utfallet av saken, f.eks. å avvente utfallet av en klage framsatt mot det nye vedtaket, før kravet om sakskostnader framsettes.

Om grunnlaget for at også midlertidige materielle endringer til gunst for en part kan være basis for et krav om dekning av sakskostnader, viser vi til vårt brev til Sivilombudsmannen 2. september 2003, jf. http://www.dep.no/jd/tolkningsuttalelser/forvaltningsrett/012041-990045/ram080-bn.html#ram80.

Vi har imidlertid brakt i erfaring – særlig gjennom de forespørslene vi mottar på telefon fra fylkesmennene – at både enkelte forvaltningsorgan og enkelte advokater fortsatt er av den formening at en midlertidig materiell endring til gunst for en part bare gir grunnlag for krav om sakskostnader etter fvl. § 36 dersom endringen blir mer permanent. Med et slikt utgangspunkt er det forståelig at man venter med å framsette krav til klagebehandlingen er avsluttet, jf. faktum i den saken som danner bakgrunn for henvendelsen fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Det kan derfor være grunnlag for en liberal oppreisningspraksis overfor parter som har kommet i skade for å vente med å framsette sakskostnadskravet i den tro at kravet var betinget av sakens videre utvikling. Oppreisning i slike tilfelle synes å kunne forankres både i alternativ a og b i fvl. § 31 første ledd. Om forvaltningen, i samband med underretningen om det nye vedtaket til gunst for parten, har gjort uttrykkelig oppmerksom på at det løper en 3‑ukersfrist fra underretningen er kommet fram, jf. fvl. § 36 fjerde ledd, blir det derimot vanskeligere å se grunnlag for oppreisning.

I det foreliggende tilfellet gikk det over 6 år fra fylkesmannens første behandling til parten på nytt brakte opp spørsmålet. Det kan derfor diskuteres om man er innenfor det fvl. § 36 dekker. Det kan være like nærliggende å se behandlingen i 2003 som en ny sak der fvl. § 36 ikke kommer til anvendelse i forhold til fylkesmannens behandling av saken. Uten å ta stilling til dette spørsmålet, vil vi henlede oppmerksomheten på at denne omstendighet vil være et moment ved en vurdering av om ”særlige forhold taler mot” at parten tilkjennes dekning av sakskostnader, jf. fvl. § 36 første ledd in fine.