§ 45 - Samtykke ved overdragelse av fordringer

Saksnr.: 2003/09887 EP HCH
Dato: 22.12.2003

 

Samtykke ved overdragelse av fordringer

Vi viser til brev 9. desember hvor det reises spørsmål om tolkningen av finansavtaleloven § 45 første ledd.

1. Det følger av finansavtaleloven § 45 første ledd at overdragelse av långiverens fordring til andre enn finansinstitusjoner eller lignende institusjoner krever ”særskilt samtykke” fra låntakeren. Kredittilsynet reiser spørsmål om det kreves aktivt, uttrykkelig samtykke fra låntakeren etter § 45 første ledd, eller om det er tilstrekkelig med passivt samtykke.

Bestemmelsens ordlyd – som ikke bare krever et ”samtykke”, men et ”særskilt” samtykke – sammenholdt med formålsbetraktninger trekker etter Lovavdelingens syn klart i retning av at det kreves et aktivt samtykke fra låntakerens side.

Vi kan ikke se at problemstillingen er omtalt i forarbeidene til bestemmelsen, noe som kan trekke i retning av at det ikke har vært meningen å godta et passivt samtykke. Det kan til sammenligning vises til at spørsmålet om samtykkets form er uttrykkelig omtalt i Ot. prp. nr. 115 (2001-2002) Om lov om endringar i inkassolova i forbindelse med spørsmålet om å innføre et samtykkekrav ved overdragelse av fordringer mellom finansinstitusjoner. Ved drøftelsen i denne proposisjonen synes man å forutsette at det gjeldende samtykkekravet i finansavtaleloven § 45 er et krav om aktivt samtykke. Denne oppfatningen synes videre å ligge til grunn for vurderingen av et samtykkekrav i Ot. prp. nr. 104 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet), jf. denne proposisjonens kapittel 4.9.

Lovavdelingen antar etter dette at kravet om særskilt samtykke i finansavtaleloven § 45 første ledd må forstås som et krav om aktivt, uttrykkelig samtykke.

2. Kredittilsynet reiser videre spørsmål om det har noen betydning for tolkningen av finansavtaleloven § 45 om fordringen er forfalt eller ikke.

Lovens ordlyd gir ikke holdepunkter for å skille mellom forfalte og ikke forfalte fordringer. Vi kan for vår del heller ikke se at det øvrige rettskildematerialet gir holdepunkter for å tillegge dette skillet noen betydning. Tvert i mot synes man i Ot. prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) å fokusere på hele låneforholdet, jf s. 61 nederst første spalte og 62 første spalte annet avsnitt i proposisjonen. Samme sted sies det uttrykkelig at utgangspunktet om at overdragelse bare kan skje til finansinstitusjoner og lignende institusjoner skal gjelde både forfalte og ikke forfalte fordringer. Det er naturlig å forstå dette slik at også regelen om samtykke gjelder begge kategorier av fordringer, når ikke annet er sagt. For øvrig synes det også i NOU 1999: 31 Oppkjøp og inndriving av fordringer m.v. lagt til grunn at kravet om samtykke i finansavtaleloven § 45 gjelder både forfalte og ikke forfalte fordringer, jf. s. 25 annen spalte i denne utredningen.