§ 48 - Tolkningsuttalelse om pakkereiseloven § 48

Brevdato: 05.04.2024

Tolkningsuttalelse om pakkereiseloven § 48  

Vi viser til brev 5. juli 2023 fra Forbrukerrådet.

I brevet ber Forbrukerrådet Lovavdelingen avgi en tolkningsuttalelse om lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven) § 48. Forbrukerrådet ber om «Lovavdelingens syn på hvordan pakkereiseloven § 48 skal suppleres av alminnelig kontraktsrett, og da særlig forholdet til avtaleloven § 32». Bakgrunnen for henvendelsen er en uenighet i Pakkereisenemnda om dette tolkningsspørsmålet.

Pakkereiseloven § 48 gjør den næringsdrivende ansvarlig for bestillingsfeil med mindre feilen skyldes den reisende. Avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer) § 32 er en avtalerettslig ugyldighetsregel om ulike former for tilblivelsesfeil, som feilskrift og andre liknende feiltakelser. Feilskrift kan lede til at et tilbud eller en aksept ikke er bindende for avsenderen dersom mottakeren innså eller burde innse at det forelå en feil.

Utgangspunktet vil være at avtaleloven får anvendelse i spørsmål om avtaleinngåelse og avtalers gyldighet, med mindre det følger av annen lovgivning at lovens regler ikke skal gjelde. For pakkereiser følger det direkte av pakkereiseloven § 4 at loven ikke begrenser «opplysningsplikten eller krav til avtalen som følger av andre regler».

I forarbeidene til pakkereiseloven, Prop. 54 L (2017–2018), heter det i merknaden til § 4:

«Det følger av bestemmelsen at kravene som stilles til opplysninger og avtalen etter loven, ikke gjør noen innskrenkninger i det som følger av andre regler. «Andre regler» kan for eksempel være angrerettloven, avtaleloven, tjenesteloven, markedsføringsloven og ehandelsloven. «Andre regler» omfatter også ulovfestede prinsipper. Ettersom pakkereisedirektivet er totalharmonisert, det vil si at det i utgangspunktet ikke er adgang til å gi avvikende nasjonale regler, forutsettes det at øvrige bestemmelser som gjelder i tillegg til pakkereiseloven, ikke strider mot direktivet.»

Avtaleloven er delvis en deklaratorisk lov; det vil si at partene kan fravike deler av loven ved avtale, eksempelvis reglene i kapittel 1, jf. avtaleloven § 1. Når det gjelder avtaleloven § 32, som er plassert i kapittelet om ugyldige viljeserklæringer, stiller dette seg annerledes. Vi viser her til uttalelser i Ot.prp. nr. 5 (1982­-1983) punkt 3.2 hvor det bl.a. heter:

«En uinnskrenket avtalefrihet vil imidlertid lett kunne lede til misbruk overfor den svake part i avtaleforholdet. Av denne grunn har rettsordenen etter hvert gjort en rekke begrensninger i utgangspunktet om den uinnskrenkede avtalefrihet:

1) Lov 31 mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) inneholder i kapittel 3 en rekke bestemmelser som gir hjemmel for å sette privatrettslige viljeserklæringer til side som ugyldige. Flere sentrale ugyldighetsregler er samlet i §§ 28-32. Dersom det ved avtalens inngåelse forelå visse graverende omstendigheter, så som tvang, svik, utnyttelse av nødstilstand, avhengighet etc, vil avtalen kunne settes til side som ugyldig.»

Som det fremgår, er avtaleloven § 32 blant bestemmelsene som ikke kan fravikes ved forutgående avtale. Feilskrift og liknende feil kan etter bestemmelsen påberopes som en ugyldighetsgrunn med mindre mottakeren var i aktsom god tro. Dette gjelder enten feilen er gjort av den næringsdrivende eller av forbrukeren.

For avtaler som omfattes av pakkereiseloven, følger det av § 3 i loven at den ikke kan fravikes ved avtale til ulempe for den reisende. Verken avtaleloven § 32 eller pakkereiseloven § 48 kan etter dette fravikes til ulempe for den reisende. Forholdet mellom de to bestemmelsene vil dermed bero på en tolking av avtaleloven og pakkereiseloven.

Pakkereiseloven gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2302 av 25. november 2015 om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer (pakkereisedirektivet) i norsk rett. Pakkereiseloven må derfor tolkes i samsvar med pakkereisedirektivet. Det følger av direktivets artikkel 4 at statene ikke kan beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra direktivet, verken strengere eller mindre strenge bestemmelser, med mindre annet er fastsatt i direktivet selv. Direktivet er dermed, innenfor sitt virkeområde, et såkalt totalharmoniseringsdirektiv. Det er videre presisert at bestemmelser som gjennomfører direktivet, ikke kan fravikes ved erklæring eller avtale til skade for den reisende, jf. artikkel 23.

For å avgjøre om et direktiv tillater nærmere nasjonale regler, må det foretas en konkret tolkning av den enkelte bestemmelse i direktivet. Forholdet til nasjonal avtalerett er særskilt regulert i pakkereisedirektivets artikkel 2 nr. 3. Her fremgår det at direktivet ikke berører «nasjonal alminnelig avtalerett, for eksempel bestemmelsene om en avtales gyldighet, utforming eller virkning, i den grad allmenne avtalerettslige aspekter ikke er regulert i dette direktiv». Det følger samtidig av artikkel 1 at direktivets formål er å sikre et så høyt og så ensartet nivå for forbrukerbeskyttelse som mulig.

Utgangspunktet etter direktivet må dermed være at direktivets bestemmelser kan suppleres av alminnelige avtalerettslige regler i den grad tilsvarende avtalerettslige forhold ikke er regulert av pakkereisedirektivet, jf. artikkel 2 nr. 3. Det vises også til at dersom et forhold er fullt ut harmonisert i et direktiv, kan ikke EØS-statene ha direkte avvikende regulering eller annen regulering som hindrer at direktivbestemmelsen fungerer etter sin hensikt, se for eksempel sak C-1/96 (avsnitt 41) og sak C-2/18 (avsnitt 29).

Hvorvidt avtaleloven § 32 kan supplere pakkereiseloven § 48, beror derfor dels på om direktivet direkte regulerer de samme avtalerettslige aspektene som avtaleloven § 32, dels om pakkereisedirektivet artikkel 21, som er gjennomført ved pakkereiseloven § 48, vil fungere etter sin hensikt selv om også avtaleloven § 32 anvendes. Dette kan også formuleres dithen at spørsmålet er om avtaleloven § 32 har et helt eller delvis overlappende virkeområde med pakkereiseloven § 48 eller med andre bestemmelser som gjennomfører direktivet.

Pakkereiseloven § 48 regulerer ansvaret for tekniske eller manuelle bestillingsfeil, jf. Prop. 54 L (2017-2018) s. 127. Det følger av § 48 første ledd første punktum at en næringsdrivende «har ansvaret for alle feil som skyldes tekniske feil som kan tilskrives vedkommende, i bestillingssystemet». Har den næringsdrivende samtykket i å sørge for bestilling av en pakkereise eller en reisetjeneste som inngår i et sammensatt reisearrangement, er den næringsdrivende også ansvarlig for feil som gjøres i løpet av bestillingsprosessen, jf. § 48 første ledd andre punktum. Det følger imidlertid av andre ledd at den næringsdrivende ikke har ansvaret for bestillingsfeil «som skyldes den reisende, eller som skyldes uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter».

Pakkereiseloven § 48 gjennomfører som nevnt pakkereisedirektivet artikkel 21. Det er nærliggende å forstå direktivbestemmelsen slik at den pålegger myndighetene å innføre en bestemmelse om erstatningsansvar for bestillingsfeil. Etter ordlyden i direktivet er den næringsdrivende «ansvarlig» for slike feil («liable» i den engelske språkversjonen). Både i Sverige og Danmark er bestemmelsen gjennomført slik at det fremgår direkte i gjennomføringsloven at det dreier seg om en erstatningsplikt, se henholdsvis Paketreselag (2018:1217) 2. kap. 13 §, og Lov om pakkerejser og sammensatte rejsearrangementer § 38 (LOV nr. 1666 af 26/12/2017). Det samme synes også forutsatt i forarbeidene til pakkereiseloven. I Prop. 54 L (2017-2018) punkt 11.5.4 antas det at «formålet med bestemmelsen om bestillingsfeil er å sikre at reisende kommer skadesløs fra situasjonen», og at den reisende «som et minimum» må stilles som om bestillingen ikke var gjort. Deretter uttales det at hvorvidt erstatningsansvaret går lenger enn dette, må «avgjøres etter alminnelig kontraktsrett».

Avtaleloven § 32 er en avtalerettslig ugyldighetsregel om virkningen av ulike former for tilblivelsesfeil. Første ledd regulerer virkningen av tilblivelsesfeil i form av feilskrift eller annen liknende feiltakelse. Denne typen feilskrift mv. fra en part er ikke bindende dersom den andre part innså eller burde innse at det forelå en feil. De øvrige leddene i § 32 regulerer tilfeller av forvanskning, det vil si tilfeller der utsagnet fra løftegiveren har endret innhold underveis fra løftegiveren til løftemottakeren, jf. Hauge, Karnov lovkommentar til avtaleloven, Lovdata Pro, note 6 til avtaleloven § 32, sist revidert 2. november 2023. Andre ledd regulerer forvanskning i form av feiltelegrafering, mens tredje ledd regulerer forvanskning av en muntlig viljeserklæring som sendes ved bud. Etter sin ordlyd kommer ikke disse bestemmelsene til anvendelse ved bruk av ulike former for elektronisk kommunikasjon. Andre og tredje ledd vil muligens kunne anvendes analogisk ved bruk av elektronisk kommunikasjon, men vi ser ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet her. Vi tar derfor utgangspunkt i avtaleloven § 32 første ledd om virkningen av feilskrift.

Så lenge pakkereiseloven § 48 regulerer et eventuelt erstatningsansvar og avtaleloven § 32 første ledd regulerer gyldigheten av en avtale, har bestemmelsene et ulikt virkeområde. Utgangspunktet må derfor være at avtaleloven § 32 første ledd kan supplere pakkereiseloven § 48.

Spørsmålet er da i første rekke om det er andre bestemmelser i pakkereiseloven som har et helt eller delvis overlappende virkeområde med avtaleloven § 32 første ledd, og derfor er til hinder for en anvendelse av denne i et tilfelle der det foreligger feilskrift eller liknende feiltakelse.

Pakkereiselovens regler om hvilke opplysninger som skal gis før inngåelsen av en pakkereiseavtale, kravene til innholdet i en pakkereiseavtale og adgangen til å foreta endringer i eller avlyse en pakkereiseavtale fremgår av lovens kapittel to til fire.

Slik vi forstår bestemmelsene i disse kapitlene, og sammenhengen de fremgår i, hviler de i hovedsak på en forutsetning om at det er inngått en gyldig avtale. Bestemmelsene regulerer ikke om en pakkereiseavtale kan være ugyldig som følge av feilskrift eller liknende. Vi kan heller ikke se at de øvrige bestemmelsene i pakkereiseloven regulerer dette spørsmålet. Så lenge pakkereiseloven ikke inneholder noen nærmere regulering av om, og eventuelt på hvilke vilkår, en pakkereise kan være ugyldig som følge av tilblivelsesfeil i form av feilskrift, er det nærliggende å konkludere med at avtaleloven § 32 første ledd kan supplere pakkereiselovens bestemmelser, jf. pakkereisedirektivet artikkel 2 nr. 3.

Et slikt utgangspunkt er også lagt til grunn i juridisk litteratur. I lovkommentaren til pakkereiseloven forutsettes det at lovens ufravikelige karakter ikke er til hinder for at «prinsippet» i avtaleloven § 32 videreføres, jf. Forsdahl, Pakkereiseloven. Lovkommentar, Juridika, kommentar til § 3, sist revidert 15. oktober 2023.

Det må imidlertid også undersøkes om en anvendelse av avtaleloven § 32 kan medføre at pakkereiseloven § 48 ikke kan fungere etter sin hensikt. Det følger av punkt 45 i fortalen til pakkereisedirektivet at «[r]eisende bør være beskyttet mot feil som oppstår i bestillingsprosessen for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer». Formålet med å ha en ansvarsregel om bestillingsfeil må være å beskytte den reisende mot feil, innenfor de rammene som bestemmelsen selv oppstiller. I forarbeidene til pakkereiseloven er det angitt at formålet med pakkereiseloven § 48 er å «sikre at reisende kommer skadesløs fra situasjonen». Ansvaret for bestillingsfeil er beskrevet som et rent objektivt ansvar, jf. Prop. 54 L (2017-2018) s. 98. Unntak gjelder bare for bestillingsfeil som skyldes den reisende selv, eller som skyldes uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter.

For å ivareta de hensyn som pakkereiseloven § 48 er et utslag av, kan ikke anvendelsen av avtaleloven § 32 første ledd føre til at en næringsdrivende fritas for et eventuelt erstatningsansvar utover de unntakene som følger av pakkereiseloven § 48. Det betyr at i de tilfellene hvor en næringsdrivende påberoper seg avtaleloven § 32 første ledd og vilkårene for å kjenne avtalen ugyldig er oppfylt, vil den næringsdrivende likevel være erstatningsansvarlig for tap reisende lider som følge av bestillingsfeilen. Gis den næringsdrivende rett til å gå fra avtalen uten at den næringsdrivende samtidig pålegges erstatningsansvar for bestillingsfeilen, vil det i realiteten innebære en uthuling av erstatningsvernet i pakkereiseloven § 48.

Pakkereisedirektivet artikkel 21 regulerer ikke hvilke tap som kan kreves dekket. I fravær av en nærmere regulering av dette må omfanget av erstatningen bero på nasjonale erstatningsrettslige regler. Siden pakkereiseloven gjennomfører et direktiv, følger det av EØS-retten at erstatningen likevel ikke må utmåles på en måte som er mindre fordelaktig enn i tilsvarende rent nasjonale situasjoner (ekvivalensprinsippet), og det må heller ikke være uforholdsmessig vanskelig å oppnå erstatning (effektivitetsprinsippet).

I forarbeidene til pakkereiseloven § 48 forutsettes det nettopp at det er de alminnelige kontraktsrettslige regler om blant annet utmåling som vil gjelde her, og at den reisende, «som et minimum», må «stilles som om bestillingen ikke var gjort». Det forutsettes også at det må «overlates til praksis å fastsette omfanget av erstatningen ved ulike typer bestillingsfeil», men at «tapet må være en påregnelig følge av at bestillingen feilet», jf. Prop. 54 L (2017–2018) s. 98.

Hvilke tapsposter som kan kreves dekket, må som utgangspunkt bero på en nærmere vurdering av hvilke tap den reisende har lidt som følge av bestillingsfeilen, innenfor rammene av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og de nevnte prinsippene om ekvivalens og effektivitet. Vi bemerker i den sammenhengen at det ved utmålingen må sees hen til at den næringsdrivende som det klare utgangspunktet er ansvarlig for alle former for bestillingsfeil, med mindre unntakene i andre ledd er oppfylt, jf. ordlyden i pakkereiseloven § 48 første ledd og pakkereisedirektivet artikkel 21 første ledd. Ved erstatningsutmålingen må det derfor blant annet sikres at det erstatningsvernet bestemmelsene er ment å gi, ivaretas på en tilstrekkelig effektiv måte.