§§ 5-1 og 14-1 - Forsikringsavtalelovens kapittel 5 og 14 og avtalegiro

Saksnr. 200005777 E HCH/KKF
Dato: 10.07.2000

 

Forsikringsavtalelovens kapittel 5 og 14 og avtalegiro

Det vises til brev 27. mars 2000, og til telefonsamtaler henholdsvis 25. april, 2. mai og 16. juni 2000. Vi beklager at det på grunn av andre prioriterte oppgaver ikke har vært mulig å svare tidligere.

I brevet er Lovavdelingen bedt om å vurdere om bruk av avtalegiro og bruk av elektronisk faktura oppfyller kravene i forsikringsavtaleloven § 5-1 og § 14-1.

1. Bruk av avtalegiro

I brevet reises det spørsmål om en ordning med avtalegiro ved betaling av forsikringspremie, er forenlig med forsikringsavtaleloven (FAL) §§ 5-1 og 14-1. Bestemmelsene i §§ 5-1 og 14-1 er identiske og blir behandlet under ett.

Det legges til grunn for vurderingen her at man benytter et tradisjonelt avtalegiro-system der betaleren og betalingsmottakeren har inngått generelle avtaler med sine betalingsinstitusjoner om at betalinger kan skje gjennom en slik ordning, og at den konkrete debiteringsordningen mellom partene kommer i stand ved at betaleren, på eget initiativ eller på oppfordring fra mottakeren, gir sin institusjon fullmakt til å etterkomme debiteringskrav fra mottakeren. Institusjonen, typisk banken, vil da sende melding om dette til mottakeren og hans institusjon. Det forutsettes videre at forsikringstakeren kan trekke sin fullmakt når han eller hun måtte ønske det.

Slik vi forstår brevet hit anses det ønskelig å kunne tilby avtalegiro med månedlige trekk. Det springende punkt slik vi forstår det, er da hvorvidt FAL §§ 5-1 og 14-1 skal forstås slik at premievarsel i lovens forstand må sendes forut for hver enkelt termin eller om det er tilstrekkelig at dette sammen med en betalingsplan, som viser beløp og betalingstidspunkt for de ulike terminene, kun sendes ut før hovedforfall. Vi legger til grunn at det med ”hovedforfall” siktes til begynnelsen av den aktuelle premieperiode.

Annet punktum i begge bestemmelser lyder slik:

”Betalingsfristen skal være minst en måned fra den dag da selskapet har sendt premievarsel til forsikringstakeren.”

Etter bestemmelsens ordlyd er det ingen begrensning i hvor lang tid på forhånd varsel kan sendes. Ved bruk av avtalegiro der varselet ved hovedforfall vil inkludere samtlige terminer vil dette sees slik at man varsler med fra 1 til 11 måneders frist. Dette er ikke i strid med ordlyden.

Av forarbeidene til bestemmelsene (NOU 1983: 56 s. 101 og NOU 1987 : 24 s. 108, jf. Ot prp. nr. 49 (1988-89) s. 72) fremgår det:

”Etter utkastet gjelder det ingen begrensning i hvor lang tid på forhånd selskapet kan sende premievarsel. Hvor premien skal betales i terminer innenfor den enkelte premieperiode,  f eks hver måned, kan det være praktisk å sende ut samtlige innbetalingsblanketter under ett ved årets begynnelse. Loven er ikke [bør ikke være] til hinder for en slik ordning.”

Eksemplet i forarbeidene gjelder bruk av ”innbetalingsblanketter” og ikke avtalegiro. I forhold til forståelsen av varslingsreglene er imidlertid eksemplet overførbart. Når det er tilstrekkelig premievarsel etter FAL at samtlige bankgiroer sendes ut samlet, synes det også å måtte være tilstrekkelig å sende ut en betalingsplan ved premieperiodens begynnelse. Betalingsplanen bør gi oversikt over dato og beløp for betalingene som trekkes i samsvar med de underliggende avtaler om avtalegiro. Det avgjørende må være om den betalingsplanen som sendes forsikringstakeren innholdsmessig kan sies å tilfredstille kravet til premievarsel i lovens forstand.

2. Bruk av elektronisk kommunikasjon

Etter vårt skjønn må problemstillingen i forhold til elektronisk kommunikasjon i denne forbindelse bli hvorvidt et ”premievarsel” i forsikringsankelovens forstand kan sendes elektronisk i stedet for per brev.  Det sies ikke uttrykkelig i bestemmelsen(e) at varselet skal være skriftlig, slik det derimot understrekes i § 3-1. I stedet benyttes formuleringen ”har sendt premievarsel”. I praksis er imidlertid dette blitt forstått som et skriftlighetskrav.

Forarbeidene tar ikke uttrykkelig stilling til skriftlighetskravet, men kravet synes underforstått. Det springende punkt er hvorvidt dette kravet kun kan oppfylles ved å sende et brev via post eller bud eller om dette også kan oppfylles ved bruk av elektronisk kommunikasjon.

Lovavdelingen ser det slik at formålet med kravet om å sende premievarsel er å sikre at opplysningene gis tydelig. Det er videre et viktig formål å beskytte den forsikrede mot at forsikringen bortfaller uten at vedkommende har fått nødvendig tid til å sørge for betaling av premien. Kravet har videre en viktig bevismessig side da avsendelse av varselet har betydning for beregningen av betalingsfristen i § 5-1 og derved også de videre frister i § 5-2. På bakgrunn av dette er det ikke opplagt at et slikt varsel etter gjeldende rett skal kunne sendes elektronisk.

Bruk av postverket er den mest allmenne kommunikasjonsformen vi har, og den er derved i så måte den sikreste. Ikke alle har telefon, ikke alle har PC, langt færre har privat internettoppkobling og atter færre ønsker å motta  personlig og viktig informasjon via nettet, men samtlige kan nås av postverkets sendinger. På den annen side vil det være naturlig å anta at det er en voksende gruppe som vil ønske å gjøre nettet til sin viktigste kommunikasjonskilde.

For det tilfelle at kunden utrykkelig har akseptert å motta premievarsel via e-post istedenfor via en ordinær postsending, bør loven tolkes slik at den ikke stenger for dette. Når mottak av elektroniske forsendelser er etter kundens uttrykkelig ønske, kan dette vanskelig sees som et fravik til skade, men heller som et servicetilbud til kunden. Det vises for øvrig til den tilsvarende løsningen etter den nye finansavtaleloven som trådte i kraft 1. juli (se lovens § 8 og Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 25)

Bevisspørsmål knyttet til elektroniske meldinger må løses ut fra alminnelige prinsipper om fri bevisføring og fri bevisvurdering. Praksis viser blant annet at det er selskapet som normalt vil bære risikoen for at varselet kommer frem.

Departementet arbeider for tiden med en kartlegging av hindringer i regelverket for elektronisk kommunikasjon. Målet for arbeidet er å sikre at rettslig regulering utformes på en måte som er teknologinøytral. Dette arbeidet vil kunne berøre de problemstillinger som er reist her.