§ 7-12 - Tvangfullbyrdelsesloven § 7-12
Tolkningsuttalelse | Dato: 19.07.1999 | Justis- og beredskapsdepartementet
Opprinnelig utgitt av: Justis- og politidepartementet
Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen
Saksnummer: 1997/5280 E KHR |
Dato: 19.07.1999 |
Tvangfullbyrdelsesloven § 7-12
Vi viser til Byfogdembetets brev 16 mai 1997 angående tvangsfullbyrdelsesloven (tvfl) § 7-12 og beklager vårt ytterst sene svar på henvendelsen.
1. Bankboks
Spørsmålet om banker etter forespørsel fra namsmannen har plikt til å opplyse om saksøkte disponerer en bankboks i banken, må besvares med utgangspunkt i tvfl § 7-12. Saksøkte eier ikke bankboksen, og innholdet i boksen kan vanskelig sies å være i bankens besittelse. Språklig synes derfor leie av bankboks å falle utenfor hva banker plikter å gi opplysninger om etter tvfl § 7-12. Reale hensyn taler imidlertid for at banken har opplysningsplikt. En bankboks er et sted hvor folk gjerne oppbevarer verdigjenstander, verdipapirer og undertiden også kontanter. Dette er gjennomgående gode utleggsobjekter som saksøkte lett kan holde skjult dersom banken ikke har plikt til å opplyse om at saksøkte disponerer bankboksen. En kan også fremholde et fra det mer til det mindre-synspunkt: en plikt for en tredjeperson til å opplyse at saksøkte disponerer en oppbevaringsplass hos vedkommende, er en mindre omfattende plikt enn en plikt for en tredjeperson til å opplyse hvilke av saksøktes formuesgoder vedkommende besitter. Vi er derfor under noe tvil tilbøyelig til å anta at banker etter forespørsel plikter å opplyse om saksøkte disponerer en bankboks i banken.
2. Opplysninger om økonomisk sosialhjelp
«Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for sosialtjenesten … har taushetsplikt»om det vedkommende «i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om … noen personlige forhold», jf sosialtjenesteloven § 8-8 første ledd jf forvaltningsloven § 13 første ledd nr 1. Selv om det kan være meget nyttig for namsmannen i den enkelte sak og med hensyn til rasjonell utnyttelse av ressursene generelt sett å motta opplysninger om saksøkte mottar økonomisk støtte etter sosialtjenesteloven, kan vi ikke se at tvfl § 7-12 eller § 5-7 kan hjemle unntak fra sosialtjenestens generelle taushetsplikt.
3. Opplysninger om merverdiavgift fra fylkesskattekontorene
Opplysninger om saksøkte er registrert i avgiftsmanntallet er ikke underlagt taushetsplikt etter merverdiavgiftsloven (mvl) § 7 jf Thor Refsland: Merverdiavgiftsloven med kommentarer 1994 s 87. Dette er derfor en opplysning namsmyndighetene kan kreve med hjemmel i tvfl § 5-7 annet ledd annet punktum.
Opplysninger fra merverdiavgiftsoppgaven og opplysninger om saksøkte har krav på tilbakebetaling av merverdiavgift, er derimot taushetsbelagte etter mvl § 7. Når det gjelder opplysninger fra merverdiavgiftsoppgaven, kan vi ikke se at tvfl § 5-7 kan hjemle unntak fra taushetsplikten. Når det gjelder krav på tilbakebetaling av merverdiavgift, stenger i utgangspunktet taushetsplikten for at fylkesskattekontoret gir namsmannen opplysning om kravet «om ikke departementet gir samtykke», jf tvfl § 7-12 første ledd femte punktum jf tvistemålsloven § 204 nr 2.
4. Forholdet mellom tvfl § 7-12 første ledd fjerde og femte punktum
Av tvfl § 7-12 første ledd fjerde punktum følger det at opplysningsplikten etter første til tredje punktum går foran en eventuell taushetsplikt. Dette har betydning f eks i forhold til bankers taushetsplikt. Opplysningsplikten overfor namsmannen er imidlertid ikke mer omfattende enn vitneplikten overfor en domstol i sivile saker, jf femte punktum. Henvisningen til tvistemålsloven (tvml) §§ 204 til 209a innebærer at de former for taushetsplikt eller taushetsrett som gjelder for vitner i sivile saker, også gjelder for tredjepersoners opplysningsplikt overfor namsmannen etter tvfl § 7-12. Særlig betydningsfullt er det at forvaltningsmessig taushetsplikt i utgangspunktet går foran opplysningsplikten, jf tvml § 204 nr 2. For øvrig reiser den tilsvarende anvendelsen av tvml §§ 204 til 209a enkelte spørsmål som ikke er drøftet i forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven, i første rekke om det er namsmannen som ved den tilsvarende anvendelsen av bestemmelsene skal treffe de beslutninger som bestemmelsene legger til retten. Disse spørsmålene lar vi ligge i denne omgang.