§ 5 første ledd - Helligdagsloven og søndagsåpne kjøkkenforretninger

Saksnummer: 200307504		Dato: 16.12.2003
EO ATV/KG

 

Helligdagsloven og søndagsåpne kjøkkenforretninger

Det vises til Kultur- og kirkedepartementets brev av 04.11.2003 hvor det bes om Lovavdelingens uttalelse om hvorvidt lov 24. februar 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred (heretter kalt helligdagsloven) er til hinder for at utsalgssteder holder åpent på helligdager når det verken selges varer eller tas imot bestillinger. Spørsmålet er foranlediget av en forespørsel til Kultur- og kirkedepartementet fra Advokatfirmaet Hjort om det vil være i strid med helligdagsloven at en kjøkkenforretning holder åpent på søndager dersom det holdes visninger/demonstrasjoner av varer uten at det avsluttes salg eller tas opp bestillinger.

Helligdagsloven § 5 første ledd slår fast at ”[p]å helligdager skal faste utsalgssteder som selger varer til forbrukere, holde stengt.” Paragrafens andre ledd inneholder en rekke unntak fra denne hovedregelen. Ordinære kjøkkenforretninger vil ikke falle inn under noen av disse unntakene, men omfattes av hovedregelen i første ledd. Videre åpner helligdagsloven § 4 annet ledd nr. 2 for at ”utstillinger av kunstnerisk, vitenskapelig eller opplysende art” kan gjennomføres på helligdager. Heller ikke dette vil være et aktuelt unntak for kjøkkenforretninger som stiller ut de varer som selges der til daglig.

Åpningstidsbestemmelsene i helligdagsloven har en lang forhistorie. Ved lov 15. mars 2003 nr. 16 ble den tidligere åpningstidsloven 26. juni 1998 nr. 43 opphevet, og åpningstidsbestemmelsene ble tatt inn i helligdagsloven. Også åpningstidsloven gjaldt ”salg av varer fra fast utsalgssted til forbrukere”, jfr dens § 1. I Ot.prp. nr. 11 (2002‑2003) heter det i punkt 6.1 (side 7) at det ikke ble tatt sikte på å endre definisjonen av ”fast utsalgssted” eller unntakene fra åpningstidsbestemmelsene når disse ble tatt inn i helligdagsloven. Tilsvarende går det frem av forarbeidene til åpningstidsloven av 1998, Ot.prp. nr. 75 (1996-97), at hensikten med å benytte uttrykket ”fast utsalgssted” bl.a. var å lovfeste praksis etter den tidligere åpningstidsloven av 1985 og lov 25. juli 1913 nr. 5 om lukningstid for utsalgssteder. Etter vårt syn er praksis etter de eldre lovene relevant ved tolkningen av helligdagsloven § 5.

Spørsmålet er hva som ligger i kravet i § 5 om at det faste utsalgsstedet ”selger varer til forbrukere”. En mulighet er at bestemmelsen kun omfatter utsalgssteder når de faktisk selger varer til forbrukere, altså at det er tillatt å holde åpent for utstillinger på helligdager dersom det ikke drives salg fra utsalgsstedet. En annen mulighet er at faste utsalgssteder som har salg av varer til forbrukere som sin alminnelige virksomhet, må holde stengt på helligdager, uavhengig av hva slags virksomhet som skjer der en bestemt dag. Lovens ordlyd gir rom for begge disse tolkningene.

I de særlige merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 11 (2002-2003) punkt 6.1 (side 7) heter det: ”Sameleis som med den tidlegare lova vil den nye føresegna berre regulere opningstida for utsalsstader der det blir selt varer. Dette inneber at reine tenesteytingar som f.eks. utleige av bil eller video, reinsing, vask, bank, forsikring og eigedomsmekling ikkje er omfatta av lova”. Dette utsagnet tyder på at lovens uttrykk ”som selger varer” kun er ment som en avgrensning av lovens anvendelsesområde til de utsalgsstedene som i alminnelighet selger varer (i motsetning til tjenester), ikke at det faktisk må selges varer der for at utsalgsstedet skal være omfattet.

Formålet med helligdagsloven, slik det er angitt i loven § 1, er ”å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager.” Lovens bestemmelser om åpningstider på helligdager er et kompromiss mellom ”å kunne tilpasse åpningstiden til dei behov brukarane har” og ønsket om ”å verne om den alminnelige fred på søndagar og andre helgedagar ved å setje grenser for den kommersielle aktiviteten på desse dagane”, jf. Ot.prp. nr. 11 (2002-2003) s. 1. Ut fra en slik beskrivelse finner vi liten grunn til å skille mellom salg og utstilling av varer når utstillingen skjer ved at det faste salgsstedet holder åpent for et alminnelig publikum. Proposisjonens understrekning samme sted av at tanken bak unntakene fra lovens § 5 er å sikre forbrukerne tilgang til varer ”som det er særegne grunnar for å tillate”, styrker etter vår oppfatning likestilling av salg og utstilling.

Også hensynet til arbeidervern ligger til grunn for begrensninger av åpningstiden til utsalgssteder. I arbeidsmiljøloven § 44 annet ledd bokstav k er det gjort unntak fra arbeidstidsbestemmelsene for ”arbeid ved utsalgssteder innenfor de åpningstidsrammer som er fastsatt i eller i medhold av annen lovgivning”. I Ot.prp. nr. 75 (1996-97) s. 6 heter det at ”forutsetningen for unntakene i arbeidsmiljøloven har vært at arbeidstakernes interesser på en hensiktsmessig måte blir ivaretatt av reglene om åpningstider for utsalgssteder.” Dette hensynet taler for at bestemmelsene om åpningstid gjelder for alle utsalgssteder, uavhengig av hva slags virksomhet som drives der, i den grad virksomheten krever at de ansatte ved utsalgsstedet er til stede. Vi viser også til Innst. O. nr. 56 (2002-2003) s. 4 annen spalte.

I en innstilling om lukningsbestemmelser for utsalgssteder m.v. avgitt i februar 1963 ble gjeldende rettstilstand etter loven av 1913 gjengitt. I innstillingen s. 14 heter det:

”Departementet har flere ganger fått forespørsler om utstillingslokaler kan holdes åpne i lukningstiden. Dette er selvsagt ikke lovlig hvis det drives salg i forbindelse med utstillingen. Det samme gjelder hvis utstillingen holdes i lokaler som normalt nyttes til salgslokale.”

Også denne uttalelsen tyder på at det er den virksomhet som normalt drives i lokalene som vil være avgjørende for om utsalgsstedet omfattes av åpningstidsbestemmelsene.

En høyesterettsdom (jf. Rt. 1971 s. 829) gir støtte for at lovens forbud omfatter utstillinger selv om det ikke avsluttes salgsavtaler. Saken gjaldt tolkning av lokale lukningsvedtekter. For Høyesterett påberopte domfelte at en ved tolkning av lukningsvedtekter måtte legge vekt på den daværende handelslovens skille mellom salg og borttingning. Høyesterett avviste et slikt skille. Retten fant det ”lite tvilsomt at den virksomhet som er beskrevet i handelslovens definisjon av borttingning av varer (§ 2), må omfattes av lukningsvedtekter hvis disse skal kunne nå sitt formål og håndheves på en effektiv måte”. Handelslovens definisjon av borttingning av varer omfattet ”så vel optagelse av bestillinger og forhandlinger derom som endelig avsluttelse av handel vedrørende varer”. Lukningsvedtekten ble altså tolket slik at den omfattet noe mer enn det å avslutte bindende avtaler. Videre er den formålsbetraktningen som Høyesterett trekker frem, fortsatt gyldig, jf. vår drøftelse foran.

Endelig finner vi grunn til å nevne at Barne- og familiedepartementet, som hadde ansvar for den nå opphevde åpningstidsloven fra 1998, forsto loven slik at ”[v]irksomheter som har visninger (demonstrasjoner) i et utsalgssteds lokaler av produkter som omsettes eller skal omsettes fra lokalene må […] forholde seg til de alminnelige åpningstidene i loven”. Vi viser til Barne- og familiedepartementets brev 27. januar 1999 til Fylkesmannen i Vestfold. Brevet ble sendt i kopi til samtlige fylkesmenn. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene til lovendringen i 2003 for at det var meningen å endre forståelsen av loven på dette punktet.

Etter dette er helligdagsloven § 5 første ledd etter vår oppfatning til hinder for at utsalgssteder som har som sin alminnelige virksomhet å selge varer til forbrukere, holdes åpent på helligdager, selv om det verken selges varer eller tas inn bestillinger. Vi har ikke funnet konklusjonen tvilsom.