§ 114 (gml. § 92) - Søkere til dommerstillinger – krav om norsk statsborgerskap
Tolkningsuttalelse | Dato: 18.06.2015 | Justis- og beredskapsdepartementet
Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen
Mottaker:
Innstillingsrådet for dommere
Vår referanse:
15/4127 EP FBF/bj
Brevdato: 01.06.2015
Søkere til dommerstillinger – krav om norsk statsborgerskap
Vi viser til Deres brev 15. mai 2014, hvor det bes om Lovavdelingens syn på om domstolloven § 53 første ledd første punktum, jf. Grunnloven § 92 (nå § 114) er til hinder for tilsetting av dommere som har annet statsborgerskap i tillegg til det norske. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden, som skyldes at saken ble forlagt ved skifte av database høsten 2014.
Domstolloven § 53 første ledd første punktum fastsetter at dommere må være norske statsborgere, mens § 55 første ledd uttaler at dommere til Høyesterett, lagmannsrettene, tingrettene mv. utnevnes som embetsmenn av Kongen etter Grunnloven § 21. Grunnloven § 114, som etter grunnlovsendringene 13. mai 2014 viderefører § 92, stiller som krav at embetsmenn må være norske statsborgere. Det er også oppstilt noen tilleggskrav som vi ikke går nærmere inn i. Etter vår oppfatning utelukker verken Grunnloven eller domstolloven at dommere kan inneha statsborgerskap utover norsk statsborgerskap. Ordlyden i reglene stenger ikke for dette. Vi viser i denne sammenheng også til følgende:
Andenæs/Fliflet, Statsforfatningen i Norge, 10. utg. 2006 side 334, skriver om grunnloven § 92 (nå § 114):
«Grl. § 92 har til formål å sikre at statens embetsmenn har den rette tilknytningen til land og folk. Den har som bakgrunn forholdene i unionstiden, da mange utlendinger, især dansker, satt i høye embeter her.»
Grunnloven forutsetter at det er opp til lovgiver å bestemme hvem som skal regnes som norske statsborgere, jf. Fliflet, Grunnloven kommentarutgave 2005 side 370. Det er nærliggende å slutte fra dette at det også er opp til lovgiver å regulere betydningen av dobbelt statsborgerskap i ulike relasjoner.
På den annen side er Grunnloven § 114 neppe til hinder for at lovgivningen oppstiller krav om fravær av andre statsborgerskap som forutsetning for å utnevnes til for eksempel dommer. Spørsmålet er om domstolloven § 53 første ledd første punktum kan forstås i denne retningen.
Domstolloven § 53 første ledd første punktum bestemmer at dommere må være norske statsborgere. Kravet om statsborgerskap er ikke kommentert i Ot.prp. nr. 1 (1910), se side 41. I lovutkastet fra kommisjonen, «Udkast til lov om domstolenes ordning med motiver», som proposisjonen var basert på, fremgår det imidlertid på side 86, om §§ 59 og 60 (§ 59 gjaldt kravet om statsborgerskap), at «Ogsaa disse paragrafer gjengiver i det væsentlige kun de gjældende bestemmelser; se N. L. 1-5-1 […]». Kong Christian den femtes Norske Lovbog av 1687 1-5-1 fastsatte følgende:
«Dommere skulle være vederhæftige og uberygtede Dannemænd, som skulle skikke hver mand Lov og Ret, uden Vild, efter den Eed, de Kongen soret have, som herefter bag i Lovbogen findis indført.»
En «Dannemand» synes å være en «agtværdig, paalidelig mand; hædersmand», se Ordbog over det danske sprog, historisk ordbog 1700–1950 (http://ordnet.dk).
Det synes på denne bakgrunn ikke å være grunn til å forstå domstolloven § 53 første ledd første punktum slik at fravær av fremmed statsborgerskap er et vilkår for utnevnelse av dommere.