§§ 55 b og 108 - Spørsmål om inhabilitet ved søknad på embete fra medlem av Innstillingsrådet for dommere

Saksnummer: 2004/05801 ES EWI

Dato: 10.05.2004

 

Spørsmål om inhabilitet ved søknad på embete fra medlem av Innstillingsrådet for dommere

Vi viser til brev 16. april 2004 hvor Lovavdelingen bes vurdere om Innstillingsrådets medlemmer er inhabile ved behandlingen av innstilling i forbindelse med dommerutnevnelse, der et av rådets medlemmer har søkt det aktuelle dommerembetet.

1. Reglene om inhabilitet i domstolloven §§ 106­ og 108 gjelder for medlemmene av Innstillingsrådet, jf. domstolloven § 55 b femte ledd. Vi er enig i at behandling av inhabilitetsspørsmål reguleres av forvaltningsloven § 8, jf. domstolloven § 55 i. Medlemmet av rådet som har søkt embetet, er inhabil etter domstolloven § 106 nr. 1. 

Spørsmålet om inhabilitet for Innstillingsrådets øvrige medlemmer må avgjøres etter domstolloven § 108, om inhabilitet når det foreligger særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til medlemmenes upartiskhet. Når det gjelder det tilsvarende spørsmål om inhabilitet i en kollegial domstol, er det sikker rettspraksis for at de øvrige medlemmene av domstolen ikke uten videre er inhabile i en sak der en kollega er part eller har et nært forhold til en part, jf. for eksempel kjennelsen i Rt. 2003 s. 1588 med videre henvisninger. Avgjørelsen beror på en konkret vurdering hvor det blant annet legges vekt på sakens art og betydning, domstolens størrelse og hvilken privat kontakt dommerne har utover de kollegiale forhold. Hvilke praktiske konsekvenser inhabilitet kan føre til for domstolen, har også blitt tillagt vekt. For at inhabilitet skal foreligge, må det foreligge særlige forhold som gjør at det kan stilles spørsmål ved om kollegaene vil stå fritt ved avgjørelsen. I den nevnte kjennelsen uttaler Høyesterett blant annet:

”I rettspraksis er det lagt vekt på om saken som skal behandles er spesielt alvorlig, og om den har vakt særlig stor interesse i mediene. Det må også ha betydning hvilken posisjon den berørte kollegaen har i saken og i den forbindelse hvor følsomt det som domstolen skal ta stilling til, er for ham eller henne. Det må for eksempel klart trekke i retning av inhabilitet hvis kollegaen er den tiltalte i en straffesak, eller hvis domstolen skal ta stilling til troverdigheten av hans eller hennes forklaringer.”

Rettspraksis i saker om inhabiliet i kollegiale domstoler må være retningsgivende også i forhold til Innstillingsrådet. Det kan likevel ikke ses at denne rettspraksis løser det foreliggende spørsmål direkte, siden Innstillingsrådet utøver en annen slags funksjon enn en domstol vil gjøre.

2. I den aktuelle sak kan det ifølge Innstillingsrådet legges til grunn at det kun er et profesjonelt, kollegialt forhold mellom det aktuelle medlemmet og de øvrige medlemmene av rådet.

Det må imidlertid legges til grunn at en søknad om utnevnelse til et dommerembete er av stor betydning for det medlem i Innstillingsrådet som har søkt embetet. Innstillingsrådet skal foreta en inngående vurdering av søkernes personlige forutsetninger for embetet. Dette kan være relativt følsomt for den det gjelder, og er av en annen karakter enn vurdering av faglige kvalifikasjoner. Vi er enig i at det kan være spørsmål om de øvrige medlemmene har den nødvendige avstanden til vedkommende i denne forbindelse. Vi er videre enig i at det har betydning hvordan  forholdet fortoner seg utad. Dette har en side til både borgernes og øvrige søkeres tillit til organets uavhengighet. I Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) s. 97 er hensynet til borgernes tillit til domstolene og potensielle søkeres tillit til utnevnelsesprosessen trukket frem som to av flere hovedhensyn ved dommerutnevnelser. Det er oppnevnt personlige varamedlemmer som skal tre i funksjon der et fast medlem har forfall av ulik art, er inhabil eller av andre grunner er avskåret fra å delta i rådets møter. Ordningen med varamedlemmer gjør at det ikke fører til ulemper av betydning at alle de faste medlemmene er inhabile.

På denne bakgrunn antar Lovavdelingen for sin del at samtlige faste medlemmer av Innstillingsrådet bør anses inhabile til å behandle en søknad fra ett av medlemmene om utnevnelse til et dommerembete.

3. Det er reist spørsmål om også varamedlemmene er inhabile til å avgi innstilling i saken. Det er opplyst at varamedlemmene deltar på to faste møter årlig i tillegg til at flere av dem deltar regelmessig både på intervjuer og ordinære møter.

Etter vår vurdering er det en forskjell av betydning at de faste medlemmene samarbeider løpende i Innstillingsrådet med søkermedlemmet, mens varamedlemmene bare tidvis og sporadisk gjøre det. Det ville stemme dårlig ved varamedlemsfunksjonen om søkermedlemmets varamedlem skulle være inhabil fordi søkermedlemmet er det, og det samme kan da sies om de andre varamedlemmene. Det er her grunn til å legge vekt på de praktiske ulempene som oppstår hvis også varamedlemmene er inhabile i saken. Ordningen med personlige varamedlemmer skal nettopp sikre at rådet kan være virksomt selv om det foreligger inhabilitet hos de faste medlemmene. Med varamedlemmene vil rådet få en helt annen sammensetning når et fast medlem søker om dommerembete enn det Innstillingsrådet ellers har, og etter vår mening vil det ivareta hensynet til den nødvendige tillit til Innstillingsrådet.

Lovavdelingen antar etter dette at varamedlemmene ikke er inhabile til å behandle en sak i Innstillingsrådet om utnevnelse til dommerembete der et av Innstillingsrådets faste medlemmer er søker.

4. Dersom ytterligere forhold kommer til, kan det likevel tenkes å foreligge inhabilitet for et varamedlem. Dette må vurderes konkret, og ut fra opplysningene i brevet 16. april 2004 går vi ikke nærmere inn på det. Skulle det foreligge inhabilitet, må det etter Lovavdelingens mening oppnevnes stedfortredere for det enkelte medlem, jf. forvaltningsloven § 9 sammenholdt med domstolloven § 55 a om at Kongen oppnevner medlemmene.