§ 55 f - Ekstraordinære lagdommere m.v.

Saksnummer: 200405727 ES EWI/KJ

Dato: 15.07.2004

 

Ekstraordinære lagdommere m.v.

Vi viser til brev 16. april 2004, der vi bes om å svare på spørsmål om konstitusjon av ekstraordinære lagdommere mv. Vi beklager sent svar.

1. Er det adgang til å konstituere andre enn pensjonerte dommere som ekstraordinære lagdommere etter domstolloven § 55 f?

Domstolloven § 55 d regulerer uttømmende at midlertidige dommere bare kan konstitueres eller tilsettes i de tilfeller som er nevnt i §§ 55 e til 55 g. Etter § 55 e første ledd kan en allerede utnevnt dommer ved siden av sin faste stilling konstitueres som dommer ved en sideordnet domstol ved nærmere angitte behov: ledighet eller fravær i dommerstilling, inhabilitet, behov for ekstra dommere eller omorganisering av domstoler. Dersom behovet ikke kan dekkes ved konstitusjon etter § 55 e eller ved en flyttbar dommer etter § 33 c annet ledd ”kan ny dommer konstitueres for inntil to år”, jf. § 55 f første ledd. Bestemmelsene kom inn i loven ved endringslov 15. juni 2001 nr. 62 og innebærer en delvis videreføring av tidligere regler.

Domstolloven § 55 f omfatter konstitusjon av alle som ikke er fast dommer i en sideordnet domstol. Dette gjelder konstitusjon av faste dommere fra domstoler som ikke er sideordnet og andre jurister som ikke er eller har vært faste dommere og som oppfyller kravene til å være dommer. Det er klart at bestemmelsen også omfatter konstitusjon av ekstraordinære lagdommere som tilkalles ved behov og som mottar dagsgodtgjørelse i stedet for vanlig lønn. Det er imidlertid reist spørsmål om det er noen begrensninger knyttet til hvem som kan konstitueres som ekstraordinær lagdommer – nærmere bestemt om adgangen er begrenset til å omfatte pensjonerte dommere, eventuelt pensjonister generelt, eller om også andre jurister kan konstitueres som ekstraordinær lagdommer.

Etter ordlyden oppstiller ikke § 55 f noen vilkår om at ekstraordinære lagdommere skal være pensjonister eller pensjonerte dommere.

Ordningen med ekstraordinære lagdommere ble drøftet nærmere under lovforberedelsen. I motsetning til Domstolkommisjonen gikk departementet og Stortinget inn for å videreføre ordningen med noen endringer, jf. særlig NOU 1999: 19 s. 237-39, Ot. prp. nr. 44 (2000-2001) s. 131- 33 og Innst. O. nr. 103 (2000-2001) s. 12. Midlertidige dommere fikk blant annet samme stillingsvern som utnevnte dommere og det ble innført begrensninger i adgangen til å bruke ekstraordinære dommere i den enkelte sak i forhold til tidligere, jf. § 10 annet ledd.

Hvem som skal kunne konstitueres som ekstraordinær lagdommer, var ikke gjenstand for noen særskilt drøftelse i forarbeidene. Det er ingen indikasjoner i Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) på at departementet ønsket noen endring av gjeldende rett og praksis på dette punktet.

Før lovendringen var hjemmelen for å oppnevne ekstraordinære lagdommere å finne i domstolloven § 10 annet ledd: ”Når saksmengden gjør det påkrevet, kan Kongen opnevne midlertidige hjelpedommere.” Det er ikke reist spørsmål om det var adgang til å oppnevne andre enn pensjonerte dommere som ekstraordinære dommere etter bestemmelsen, og Justisdepartementet har praktisert den slik at det unntaksvis også ble oppnevnt andre pensjonerte jurister enn pensjonerte dommere. I Ot.prp. nr. 44 (s. 110) fremgår det følgende om praktiseringen av ordningen:

”Justisdepartementet har i en årrekke oppnevnt pensjonerte jurister, først og fremst pensjonerte dommere, til å tjenestegjøre som ekstraordinære lagdommere i en slags deltidsstilling.”

Bøhn: Domstolloven (Oslo 2000) s. 52 uttaler følgende om oppnevning av ekstraordnære dommere som benyttes ved behov i medhold av den tidligere bestemmelse i domstolloven § 10 annet ledd:

”Som regel er dette pensjonerte dommere, enten fra samme embete eller fra andre embeter, uansett trinnhøyde. Men det er ikke noe vilkår at den som oppnevnes midlertidig etter § 10 andre ledd, enten det er på heltid eller for å kunne benyttes etter behov, må ha vært dommer tidligere eller har nådd en viss alder, (…)”

Det fremgår klart av merknadene til § 55 f og § 10 at også pensjonerte jurister kan konstitueres etter bestemmelsen (Ot.prp. nr. 44 hhv. s. 192 og s. 184):

”Det samme gjelder konstitusjon av pensjonerte dommere og personer som ikke i utgangspunktet er eller har vært faste dommere, herunder dommerfullmektiger og pensjonerte jurister.”

”I medhold av § 55 f vil det være adgang til å konstituere pensjonerte jurister slik det er lang praksis for ved lagmannsrettene.”

Ved tolkningen av § 55 f kan det etter vårt syn ikke legges noen avgjørende vekt på at det i forarbeidene refereres til ”pensjonerte dommere” og ikke en videre personkrets, når ordningen med ekstraordinære lagdommere drøftes generelt, jf. Ot.prp. nr. 44 pkt. 9.6.6 og også Innst. O. nr 103 (2000-2001) s. 12 hvor Justiskomiteen slutter seg til departementets forslag, under henvisning til at den ikke har merknader til ”at pensjonerte dommarar vert nemnde opp som ekstraordinære lagdommarar.” Når det ikke eksplisitt er drøftet eller foreslått noen endring i forhold til tidligere gjeldende rett og praksis, er det etter vår oppfatning ikke grunn til å tillegge forarbeidenes begrepsbruk avgjørende betydning i den retning. Forarbeidene må imidlertid forstås slik at det først og fremst er pensjonerte dommere som er og bør være aktuelle for konstitusjon som ekstraordinære lagdommere. Dette er også i samsvar med begrunnelsen for å videreføre ordningen, jf. Ot.prp. nr. 44 pkt 9.6.6 (s. 131–132).

Det er etter dette Lovavdelingens syn at konstitusjon av ekstraordinær lagdommer etter § 55 f ikke er begrenset til å gjelde pensjonerte dommere.

Etter vår oppfatning er det heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å tolke § 55 f slik at det kun er pensjonister som kan oppnevnes som ekstraordinære lagdommere. Regelen i domstolloven § 10 annet ledd tredje punktum må imidlertid gjelde tilsvarende for ekstraordinære lagdommere som ikke er pensjonister. På bakgrunn av det uavhengighetsprinsipp som også ligger bak reglene om dommernes sidegjøremål i domstolloven kapittel 6 A, bør det imidlertid utvises varsomhet med å oppnevne yrkesaktive jurister som ekstraordinære lagdommere. Hvorvidt det ligger visse rettslige skranker for dette – i motsetning til ved ordinære konstitusjoner – tar vi ikke stilling til.

2. Forlengelse av konstitusjoner

Lovavdelingen bes også uttale seg om hva som er rett avgjørelsesmyndighet ved forlengelser av konstitusjon som ekstraordinær lagdommer.

Spørsmålet er aktuelt når konstitusjonstiden etter en ny konstitusjon samlet blir lengre enn den organet har kompetanse til å beslutte.

Det følger av domstolloven § 55 f annet ledd at Innstillingsrådet kan treffe beslutning om konstitusjon som ekstraordinær lagdommer, dersom konstitusjonen ikke har lengre varighet enn ett år. Innstillingsrådet kan delegere til Domstoladministrasjonen å foreta konstitusjon. Konstitusjon som har varighet fra ett til to år, besluttes av Kongen. Hver konstitusjon kan ha varighet på inntil to år, jf. §§ 55 e første ledd og 55 f første ledd.

Domstolloven bruker ikke begrepet forlengelse av konstitusjoner, og problemstillingen er ikke drøftet i forarbeidene. Etter ordlyden i § 55 f annet ledd må kompetansespørsmålet vurderes isolert i forhold til hver enkelt konstitusjon uavhengig av tidligere konstitusjoner og den totale konstitusjonstiden. Dette synes også å være lovgivernes intensjon; behovet for konstitusjoner skal vurderes konkret og dommerbehov som strekker seg over mer enn to år, bør i normaltilfellene dekkes ved å opprette en ny fast dommerstilling, jf. Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) s. 125–126. Også behovet for ekstraordinære lagdommere må vurderes konkret med hensyn til blant annet konstitusjonens lengde.

Med dette utgangspunktet er det Lovavdelingens oppfatning at en eventuell forlengelse er å anse som en selvstendig konstitusjon i forhold til kompetansereglene i § 55 f annet ledd. Det bør likevel utvises en viss forsiktighet med å konstituere for en tidsperiode som totalt overstiger det organet har kompetanse til. Årlige konstitusjoner gjort av Innstillingsrådet eller Domstoladministrasjonen som samlet strekker seg over flere år og som i realiteten er en sammenhengende praksis, kan etter omstendighetene komme i et tvilsomt forhold til domstolloven § 55 f og til Grunnloven § 21 om at embetsmenn skal utnevnes i statsråd.