§ 57 - Meldeplikt etter vergemålsloven § 57

Brevdato: 24.01.2018

Meldeplikt etter vergemålsloven § 57

Vi viser til henvendelse 14. august 2017 fra Molde kommune ved kommuneoverlege Cato Innerdal og forutgående korrespondanse med Statens sivilrettsforvaltning og Den norske legeforening. I henvendelsen er det stilt spørsmål om fastleger har en selvstendig meldeplikt etter vergemålsloven § 57. Vi beklager at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

Vi forutsetter i det følgende at det dreier seg om fastleger som utelukkende har stilling som fastlege og ikke er tillagt andre oppgaver eller ansvar i kommunen.

Vergemålsloven § 57 første ledd første og annet punktum lyder slik:

«Må det antas at det er behov for vergemål for en person som er innlagt i institusjon, skal institusjonen melde fra til fylkesmannen. Meldeplikten gjelder også ansvarlig for kommunens sosialtjeneste og kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor institusjon.»

Fastlegeordningen er en del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 4, hvor det fremgår at kommunen skal tilby «utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning». Det relevante alternativet for vurderingen av om fastleger har meldeplikt etter vergemålsloven § 57, er dermed bestemmelsens første ledd annet punktum, som oppstiller en meldeplikt for «ansvarlig for … kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor institusjon».

Meldeplikten for «ansvarlig for … kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor institusjon» ble innført ved vergemålsloven 2010. Bestemmelser om at institusjoner mv. har plikt til å melde fra om behov for vergemål, har man på den annen side hatt i ulik form også tidligere, jf. NOU 2004: 16 side 162 flg. En utvidelse av meldeplikten ble foreslått av Vergemålsutvalget i NOU 2004: 16. Utvalgets forslag lød slik:

«Meldeplikten gjelder også ansvarlig for kommunens sosial- og helsetjenester utenfor institusjon som nevnt i første ledd.»

På side 163 i utredningen er forslaget begrunnet som følger:

«Etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven vil ansatte i kommunale organer (som f.eks. hjemmehjelpordninger o.l.) få kunnskap om behov for hjelp og assistanse som eldre mennesker, personer med psykisk utviklingshemning m.v. som bor hjemme måtte ha. Behov for vergemål skal i slike tilfelle rapporteres til vedkommende overordnede innen kommunen, og den endelige avgjørelse skal treffes av etatssjefen. Vedkommende leder vil dersom det er behov for vergemål ha plikt til å melde saken til overformynderiet til nærmere vurdering.»

Vergemålsutvalget foreslo videre at ansvarshavende lege eller tilsynslege ved institusjon der en person er innlagt, skulle ha en meldeplikt, og ikke en rett til å begjære vergemål. Selve begrepet «ansvarlig for kommunens sosial- og helsetjenester utenfor institusjon» er ikke nærmere omtalt i utredningen. I departementets gjengivelse av Vergemålsutvalgets forslag i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) heter det imidlertid på side 125 (understreket her):

«Etter forslaget skal … ikke ansvarshavende lege eller tilsynslege ved institusjonen der vedkommende er innlagt, ha rett til å fremsette begjæring om vergemål. I stedet foreslår utvalget at disse personene, samt ansatte i kommunens sosial- og helsetjenester utenfor institusjoner, skal ha en plikt til å melde fra til overformynderiet ved behov for opprettelse av vergemål.
…
Utvalget foreslår … at enkelte personer og institusjoner skal ha meldeplikt om det antas å være behov for vergemål. Dette gjelder institusjon eller boform der den vergetrengende oppholder seg. Det samme gjelder ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon der vedkommende oppholder seg, og kommunens helse- og sosialtjeneste.»

Fylkesmannen i Vest-Agder uttalte seg om forslaget om meldeplikten i den alminnelige høringen. Av Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) fremgår på side 127 at embetet anså det som positivt at meldeplikten var foreslått å omfatte også ansvarlige for kommunens sosial- og helsetjeneste. Det ble pekt på at det er mange som ikke bor i institusjon, men i egen bolig hvor de mottar tjenester fra kommunens helse- og sosialtjeneste, og at mange av disse ville kunne ha like stort behov for hjelpeverge som personer som bor på institusjon.

Departementet vurderte det i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) slik at tilsynslege og behandlende lege ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt, fortsatt burde ha rett til å begjære vergemål, jf. side 127. Vergemålsutvalgets forslag om en meldeplikt for disse personene ble ikke fulgt opp. Om meldeplikten er det uttalt:

«Departementet støtter i det vesentlige utvalgets forslag til regler om meldeplikt. Som en konsekvens av forslaget om at tilsynslege og behandlende lege foreslås gitt begjæringsrett, er meldeplikten i lovforslaget § 57 begrenset til institusjoner, boformer og kommunens helse- og sosialtjeneste. I likhet med Fylkesmannen i Vest-Agder antar departementet at det er viktig at kommunens helse- og sosialtjeneste gis en meldeplikt for å sikre at behov for verge fanges opp også for de som ikke bor på institusjon og lignende. I dagens eldreomsorg antas det at dette er aktuelt for stadig flere.»

Vergemålsloven § 57 første ledd annet punktum ble vedtatt med tilnærmet lik ordlyd som foreslått av Vergemålsutvalget. Sin nåværende ordlyd fikk bestemmelsen i forbindelse med den senere vedtakelsen av helse- og omsorgstjenesteloven.

Pliktsubjektet for meldeplikten etter § 57 første ledd annet punktum er «ansvarlig for … kommunens helse- og omsorgstjeneste». En naturlig språklig forståelse av begrepet taler etter vårt syn for at det omfatter den som har et overordnet ansvar for kommunens helse- og omsorgstjenester, men ikke hver enkelt ansatt innen kommunens helse- og omsorgstjenester. At det i gjengivelsen av Vergemålsutvalgets forslag i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) som sitert over, er angitt at meldeplikten i utvalgets forslag blant annet gjelder «ansatte i kommunens sosial- og helsetjenester utenfor institusjoner», kan riktignok tale for en videre forståelse siden ordlyden i utvalgets forslag ble videreført med kun små endringer. Dette kan etter vårt syn likevel ikke tillegges avgjørende vekt. Sammenhengen i regelverket taler for en snevrere forståelse, jf. vergemålsloven § 59 annet ledd som gjelder for «[h]elsepersonell og ansatte i sosialtjenesten og barneverntjenesten» og § 71 femte ledd tredje ledd som gjelder for «[h]elsepersonell, ansatte i helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten og ansatte i barneverntjenesten». Uttalelsene fra NOU 2004: 16 som er gjengitt over, taler også for en tolkning hvor selve meldeplikten etter loven påligger de ansvarlige for helse- og omsorgstjenestene – men likevel slik at rapportering fra de enkelte ansatte vil være et viktig grunnlag for å kunne gjennomføre meldeplikten.

Vi viser videre til at ut fra forarbeidene synes meldeplikten primært å skulle fange opp de tilfellene utenfor institusjon som kan ha likhetstrekk med tilfellene hvor institusjoner er gitt meldeplikt. I forarbeidene fremheves viktigheten av en meldeplikt for kommunens helse- og sosialtjeneste for å sikre at behov for verge fanges opp også der personen ikke bor på institusjon. Uttalelsene synes å tale for at man først og fremst har hatt for øye de deler av kommunens helse- og omsorgstjeneste som kan være alternativer eller forløp til institusjonsopphold, som for eksempel hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Terskelen for når man tilbys institusjonsplass, og når man tilbys alternative tiltak som hjemmehjelp eller hjemmesykepleie, kan variere både innad i en kommune og mellom ulike kommuner.

Utvidelsen av meldeplikten til å gjelde også utenfor institusjon synes med andre ord å være ment som en forlengelse av meldeplikten innenfor institusjon. En meldeplikt for alminnelige fastleger fremstår etter vårt syn som omfattende og av en annen art enn dette. Skulle man ved vergemålsloven 2010 ha ment å innføre en slik meldeplikt, antar vi at det ville vært naturlig å omtale spørsmålet nærmere i lovforarbeidene.

Vi antar etter dette at en fastlege som utelukkende har stilling som fastlege og ikke er tillagt andre oppgaver i kommunen, ikke vil være å anse som pliktsubjekt for meldeplikten etter vergemålsloven § 57. Videre antar vi at dette gjelder uavhengig av om legen er ansatt i kommunen eller er selvstendig næringsdrivende.

For fullstendighetens skyld nevner vi at meldeplikten etter vergemålsloven § 57 første ledd synes å forutsette at det rapporteres videre internt når ansatte i helse- og omsorgstjenesten blir kjent med at noen har behov for verge, jf. også NOU 2004: 16 side 163. Vi går ikke nærmere inn på dette, da vi antar at fastleger som utelukkende har stilling som fastlege, faller utenfor også den kretsen som det her er forutsatt rapportering fra. Vi viser til det vi har anført foran om at meldeplikten utenfor institusjon synes å være en forlengelse av meldeplikten innenfor institusjon. Dette må også få betydning i relasjon til spørsmålet om meldeplikten forutsetter intern rapportering fra alminnelige fastleger.