§ 6-2 - Departementet besvarer henvendelse om "Grad av utnytting" og beregning av gesims- og mønehøyde jf. TEK 17 § 6-2

Vi viser til e-post av 17.04.2019. I henvendelsen stilles det spørsmål om beregning av gesims- og mønehøyde, hvor det spørres om hvor det skal måles for å finne hhv. gesims- og månehøyde for en bygning med torvtak.

Departementet er øverste bygningsmyndighet etter plan- og bygningsloven, og gir generell veiledning og fortolkning om hvordan plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter er å forstå. Vi tar ikke stilling til konkrete saker som ikke foreligger i departementet til ordinær
saks- eller klagebehandling. Departementet uttaler seg således kun på generelt grunnlag.

Departementets svar

Gesimshøyde og mønehøyde er høyden fra ferdig planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen til hhv. skjæringen mellom ytterveggens ytre flate og takets ytre flate og høyden til skjæringen mellom to skrå flater. Målet tas oppå taktekkingen. I det tilfellet at det er torvtekking er det departementets oppfattning at man måler oppå torven slik den kommer fra leverandør uten hensyn til senere tilvekst.

Departementet gjør oppmerksom på at kommunen i planbestemmelser kan fastsette høyder på annen måte, for eksempel i forhold til ferdig planert terreng, eksisterende terreng, gatenivå eller en fastsatt kotehøyde.

1) Nærmere om regelverket og beregning av gesims- og mønehøyde:
Det vises til byggteknisk forskrift (TEK17) § 6-2 om beregning av høyde og veileder "Grad av utnytting – Beregnings- og måleregler" (H-2300), side 42. Det følger av TEK17 § 6-2 at:

"(1) Gesimshøyde er høyde til skjæringen mellom ytterveggens ytre flate og takflaten. Hvor taket er forsynt med et takoppbygg eller parapet som stikker mer enn 0,3 m opp over takflaten, regnes høyden til toppen av takoppbygget/parapetet. Gesimshøyde måles i forhold til ferdig planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen.
(2) Mønehøyde er høyde til skjæringen mellom to skrå takflater. Mønehøyde måles i forhold til ferdig planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen.
(3) Høyde som beskrevet i plan- og bygningsloven § 29-4 annet ledd er gjennomsnittlig gesimshøyde for fasaden mot tilliggende nabogrense.
(4) Kommunen kan i planbestemmelser fastsette at høyder skal måles i forhold til ferdig planert terreng, eksisterende terreng, gatenivå eller en nærmere fastsatt kotehøyde. For bygning som går gjennom et kvartal, bestemmer kommunen hvilke høyder som skal brukes for de ulike deler av bygningen. Det samme gjelder for hjørnebygninger og for byggverk med meget stort areal eller uvanlig form."

Hovedregelen er at gesimshøyde er høyden til skjæringen mellom ytterveggens ytre flate og takflaten (inkl. ytre tekking). Mønehøyde er normalt høyden mellom to skrå takflater. Målet tas oppå tak flaten. Der takflaten ikke har en tradisjonell saltaksform, valmtak e.l., så regnes mønehøyden til takets høyeste punkt. Dette gjelder for eksempel buetak, foldetak, sagtak og shedtak.

Hvor taket er forsynt med parapeter, brystninger, arker, takopplett o.l. som stikker mer enn 0,3 m opp over takflaten, regnes gesimshøyden til toppen av disse, se figur 4-5 og 4,6 og figurene 4-9 og 4-10.

Gesims- og mønehøyde måles vanligvis i forhold til ferdig planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen. For bygninger som skal oppføres i skrånende terreng bør høyden bestemmes i forhold til eksisterende eller planert terreng, se figur 4-6. Hva som er grunnlaget for måling og dokumentasjon av høyder skal fremgå av planbestemmelsene fra kommunen dersom høyden ikke måles fra planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen.

2) Nærmere om toleransekrav
Der lov og forskrift har angitt kravsnivå med konkrete tallverdier skal disse forstås som absolutte krav, så fremt det ikke i forskrift eller i vedtak, jf. byggesaksforskriften (SAK10) § 6-3 er gitt konkrete toleranser på kravet. Vi vil understreke at toleranse ikke har noe med matematiske avrundings- og kommaregler å gjøre, når det gjelder f.eks. areal-, høyde- og plasseringsangivelser gitt i lov, forskrift eller plan. Disse er å forstå som absolutte begrensinger.

For øvrig viser vi til SAK10 § 6-3 og veileder "Grad av utnytting – Beregnings- og måleregler", kapittel 4, side 41 om nøyaktighet ved måling og til departementets rundskriv H-18/90. Det vises også til SINTEF Byggforsk, blad 310.222 om måling av bygningers høyde, fig. 12 a.

Departementets rundskriv, sammen med tidligere bygningsregelverk fra 1965 og frem til i dag finner du på: https://www.regjeringen.no/no/tema/plan-bygg-og-eiendom/bygningsregelverket-fra-1965--20172/id2590706/

Avslutningsvis vil departementet gjøre oppmerksom på at det er bestemmelsene i lov- og forskrift som er juridisk bindene, i motsetning til veiledningen til byggesaksforskriften (SAK10) og byggteknisk forskrift (TEK17). Dette gjelder tilsvarende for veiledningen i "Grad av utnytting – Beregnings- og måleregler", (kap. 2 og 4) som er veiledning til TEK17 kap. 5 og 6. Veiledningen "Grad av utnytting - Beregnings- og måleregler" (H-2300), er kun retningsgivende ved eventuell tolkingstvil.

 

Kopi
Direktoratet for byggkvalitet