§ 6-3 - Forholdet mellom opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-3 og taushetsplikt etter eiendomsmeglingsloven § 5-1

Saksnummer: 00/10094 E TME/LST/ATV

Dato: 03.10.2000

 

Forholdet mellom opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-3 og taushetsplikt etter eiendomsmeglingsloven § 5-1

Vi viser til brev 29. juni 2000, hvor Finansdepartementet stiller spørsmål om forholdet mellom bestemmelsene om opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-3 nr. 1 og taushetsplikt etter eiendomsmeglingsloven § 5-1.

1.      Det første spørsmålet er om fylkesskattekontoret er ”uvedkommende” etter eiendomsmeglingsloven § 5-1.

Det fremgår av forarbeidene til eiendomsmeglingsloven at vilkåret ”uvedkommende” er hentet fra inkassolovens bestemmelse om taushetsplikt, jf. Ot.prp. nr. 59 (1988-89) s. 49. Det er imidlertid ikke i forarbeidene til eiendomsmeglingsloven sagt noe nærmere om hvem som er ”uvedkommende”. Etter Lovavdelingens syn gir forarbeidene til inkassoloven, jf. Ot.prp. nr. 2 (1987-88) s. 125, begrenset konkret veiledning med sikte på eiendomsmeglingsloven.

Slik Lovavdelingen ser det, er det ut fra den tradisjonelle tolkning av lignende bestemmelser mest nærliggende å vurdere hvem som er ”uvedkommende” etter § 5-1 ut fra hva som er nødvendig for å løse eiendomsmeglerens oppgaver etter loven, jf. § 1-1. Dette innebærer at eiendomsmegleren kan utveksle informasjon innen egen organisasjon så langt dette er nødvendig for å utføre sitt oppdrag. Det må også være adgang til å gi opplysninger til personer utenfor organisjonen, så lenge dette er en nødvendig del av virksomheten.

Denne forståelsen av taushetspliktbestemmelsen innebærer at eiendomsmegleren som utgangspunkt har taushetsplikt overfor fylkesskattekontoret, idet det ikke er nødvendig å gi de aktuelle opplysningene til fylkesskattekontoret for at meglerens oppdrag kan utføres.

2.      Etter dette blir spørsmålet om opplysningsplikten etter ligningsloven § 6-3 nr. 1 går foran taushetsplikten etter eiendomsmeglingsloven § 5-1, slik at eiendomsmeglere likevel er forpliktet til å gi opplysninger i samsvar med ligningslovens bestemmelse.

Det følger av forvaltningsloven § 13 f at bestemmelser om taushetsplikt for noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, går foran bestemmelser om opplysningsplikt med mindre den relevante bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde. Etter lovavdelingens syn taler de beste grunner for at den samme regelen legges til grunn i forhold til bestemmelser om taushetsplikt utenfor forvaltningslovens virkeområde, medregnet yrkesmessig taushetsplikt.

En rekke lovbestemmelser som pålegger privatpersoner taushetsplikt synes også å bygge på en forutsetning om at taushetsplikten går foran opplysningsplikt i annen lov, hvis ikke enten regelen om taushetsplikt eller bestemmelsen om opplysningsplikt sier noe annet. Som eksempler kan vi vise til lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker § 21 første ledd (”hvis de ikke etter denne eller annen lov har plikt til å gi opplysninger"), lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker § 18 første ledd (”hvis de ikke etter denne eller annen lov har plikt til å gi opplysninger"), lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 1-3 (”med mindre de etter lov har plikt til å gi opplysninger”), lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 3-14 (”hvis de ikke etter lov har plikt til å gi opplysninger”), lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger § 13 annet ledd (”Taushetsplikten gjelder ikke når det er plikt til å gi opplysninger etter bestemmelse i lov.”). Andre bestemmelser sier ikke noe direkte om forholdet til opplysningsplikten, se for eksempel lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond § 2-9 tredje ledd (”med mindre noe annet er særskilt bestemt i lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov”) lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel §§ 6-5 og 9-8 (”med mindre noe annet er bestemt i lov eller forskrift”) og lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer § 6-1 første ledd (”med mindre annet følger av lov”).

Når det særlig gjelder opplysningsplikten etter ligningsloven, er St.meld. nr. 74 (1977-78) Om tiltak mot skatteunndragelse, av interesse. Meldingen kom forut for odelstingsproposisjonen til ligningsloven. I meldingen heter det (s. 41 annen spalte):

”Generelt er det antatt at når lovhjemlet rett til å kreve opplysninger kolliderer med en lovbestemt taushetsplikt, pålagt den som opplysningene søkes innhentet hos, må retten

til å kreve opplysninger som hovedregel stå tilbake for taushetsplikten, jfr. det som er uttalt i Ot.prp. nr. 3, 1976-77 avsnitt 3.6 på side 38 og vedlegg 2, avsnitt 6.2 på side 159. Forsåvidt gjelder offentlige organer, er denne hovedregel nå tatt inn i prg. 13 f i forvaltningsloven,….."

3.      Ordlyden i eiendomsmeglingsloven regulerer ikke denne konflikten, og vi kan heller ikke se at spørsmålet er vurdert i forarbeidene.

Etter dette blir spørsmålet om ligningsloven skal forstås slik at opplysningsplikten etter § 6-3 nr. 1 også omfatter opplysninger som er taushetsbelagte etter eiendomsmeglingsloven § 5-1.

Opplysningsplikten etter ligningsloven § 6-3 nr. 1 omfatter etter ordlyden også taushetsbelagte opplysninger. Det er imidlertid ikke sagt uttrykkelig at opplysningsplikten skal gå foran taushetsplikt og det kan heller ikke utledes noen klar forutsetning om dette. Paragraf 6-3 nr. 1 retter seg mot en personkrets – ”næringsdrivende” generelt – som i utgangspunktet ikke er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Dermed vil bestemmelsen fremdeles gi mening selv om en unntar taushetsbelagte opplysninger fra opplysningsplikten. Forarbeidene til § 6-3 nr. 1 gir ikke indikasjoner om at opplysningsplikten skal gå foran lovbestemt taushetsplikt. Det samme gjelder forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 47 første ledd.

Andre bestemmelser i ligningsloven kapittel 6 synes å forutsette at opplysningsplikt står tilbake for taushetsplikt i annen lovgivning, med mindre annet er sagt. Det gjelder særlig § 6-12 og § 6-13 nr. 2, jf. formuleringen ”uten hinder av taushetsplikt”. Dersom opplysningsplikten i § 6-3 nr. 1 skulle gå foran taushetsplikt i andre lovbestemmelser, ville det vært naturlig med en reservasjon også her. Sammenhengen i kapittel 6 tilsier derfor at opplysningsplikten også etter § 6-3 nr. 1 står tilbake for eiendomsmeglingslovens taushetsplikt.

Etter Lovavdelingens syn må bestemmelsene om opplysningsplikt i ligningsloven § 6-3 nr. 1 stå tilbake for taushetsplikt etter andre lovbestemmelser, dersom annet ikke er sagt eller klart forutsatt i disse lovbestemmelsene. Som nevnt inneholder verken ligningsloven § 6-3 nr. 1 eller eiendomsmeglingsloven § 5-1 noen klare forutsetninger om hvordan konflikten skal løses. Resultatet må derfor være at eiendomsmeglingslovens bestemmelse om taushetsplikt går foran.