§ 6-3 - Tvisteloven § 6-3 annet ledd - ukjent stedfortreder

Saksnr. 201202444 ES AEL
Dato: 17.08.2012

Tvisteloven § 6-3 annet ledd – ukjent stedfortreder

Vi viser til Fylkesmannens brev 20. mars 2012, hvor det bes om en vurdering av tvisteloven § 6-3 annet ledd bokstav b, jf. §§ 2-2 til 2-4 om tilfeller der det inngis forliksklage mot en umyndig klagemotpart, og klager ikke har opplysning om hvem som er klagemotpartens verge og stedfortreder. Fylkesmannen har reist spørsmål om hvilke krav som skal stilles til forliksklagens innhold, og om forliksrådet har en undersøkelsesplikt i tilfeller som de ovennevnte.

Etter tvisteloven § 6-3 annet ledd bokstav b skal forliksklagen angi «navn og adresse på parter, eventuelle stedfortredere etter §§ 2-2 til 2-5 og prosessfullmektiger.» For en umyndig klagemotpart er vergen stedfortreder, jf. tvisteloven § 2-4 første ledd. Stedfortrederen skal ivareta «alle partens rettigheter og plikter i rettssaken», jf. tvisteloven § 2-3 første ledd, og det er forutsatt at forliksrådets forkynnelse av forliksklagen med pålegg om tilsvar etter tvisteloven § 6-4 første ledd skal rettes direkte til stedfortrederen. I sistnevnte bestemmelse heter det riktignok bare at klagen skal forkynnes «for klagemotparten», mens det i tvistemålsloven § 38 første ledd fremgikk uttrykkelig at forliksklagen også skulle forkynnes for vergen i sak reist mot en umyndig. Denne reguleringen er ikke uttrykkelig videreført i tvisteloven, men noen realitetsendring har ikke vært tilsiktet. I NOU 2001: 32 B fremgår det på side 662, med referanse til tvisteloven § 2-3 første ledd første punktum, at «når den lovlige stedfortreder ivaretar alle rettigheter og plikter i rettergangen, ligger det implisitt i dette at forkynnelser og meddelelser må rettes til den lovlige stedfortrederen».

Etter vår oppfatning synes det nærliggende at kravet om angivelse av stedfortreder også gjelder en eventuell stedfortreder på klagemotpartens side. Det vises til at ordlyden i tvisteloven § 6-3 annet ledd bokstav b favner om begge tilfeller. Videre er det naturlig å se hen til tvisteloven § 9-2 tredje ledd, hvor kravene til innholdet i en stevning til retten er presisert ved angivelse av stevningens formål, og hvor det i siste punktum fremgår at stevningen skal «gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.» Tvisteloven § 6-3 inneholder ingen tilsvarende formålsangivelse, men det er rimelig å legge til grunn at hensikten med kravet i § 6-3 annet ledd bokstav b om angivelse av stedfortredere også er å lette forliksrådets arbeid med forkynning av forliksklagen.

I utgangspunktet er det klagers oppgave å fremskaffe de opplysningene som etter tvisteloven § 6-3 skal gis i forliksklagen. Forliksrådet har veiledningsplikt etter tvisteloven §§ 11-5, jf. 6-1 annet ledd, men vi kan ikke se at det foreligger noen alminnelig plikt for forliksrådet til å undersøke de faktiske opplysningene som gis i en forliksklage med hensyn til en eventuell stedfortreder. At forliksrådet ikke har noen slik alminnelig undersøkelsesplikt, underbygges også av domstolloven § 163 a tredje ledd, hvoretter en domstol kan pålegge en klager eller saksøker å fremskaffe motpartens adresse i forbindelse med forkynning.

Vi forstår det slik at Fylkesmannens spørsmål relaterer seg til tilfeller der det er kjent for klager og forliksrådet at klagemotparten er umyndig, men ikke hvem som er verge for vedkommende. Det kan være grunn til å spørre om opplysninger om hvem som er verge er taushetsbelagt hos folkeregistermyndigheten og overformynderiet, jf. henholdsvis folkeregisterloven § 13 og forvaltningsloven §§ 13 flg., jf. vergemålsloven § 30 a. Vi har imidlertid ikke vurdert dette nærmere.

Manglende opplysninger om en eventuell stedfortreder er likevel ikke avvisningsgrunn, se brev til Forliksrådet i Bergen 1. mars 2010 (vedlagt). Forliksrådet skal ta saken under behandling, med mindre det foreligger andre avvisningsgrunner. Selv om forliksrådet ikke har noen alminnelig undersøkelsesplikt, vil det i slike tilfeller likevel måtte sørge for forkynning for klagemotpartens stedfortreder, hvilket i praksis kan innebære at det må foretas undersøkelser av hvem som er verge.