§ 75 - Departementets adgang til å overlate taushetsbelagte opplysninger til Stortinget, stortingskomiteer, enkeltrepresentanter eller partigrupper på Stortinget

Saksnummer: 2006/03623 EO ATV

Dato: 10.05.2006

 

Departementets adgang til å overlate taushetsbelagte opplysninger til Stortinget, stortingskomiteer, enkeltrepresentanter eller partigrupper på Stortinget

1.            INNLEDNING

Vi viser til brev 27. april 2006, der Nærings- og handelsdepartementet ber Lovavdelingen om å vurdere i hvilken utstrekning Nærings- og handelsdepartementets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 hindrer oversendelse av fortrolig informasjon til Stortinget. Det er i den forbindelse vist til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4, som innebærer at taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 ikke er til hinder for at opplysningene brukes i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen. Vi går ut fra at det med ”fortrolig informasjon” siktes til opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter hovedreglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13. Vi finner ikke grunn til å skille mellom forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og nr. 2 i det følgende, selv om vi forstår det slik at den konkrete saken som danner bakgrunn for spørsmålet, dreier seg om forretningshemmeligheter.

Den konkrete saken dreier seg videre om taushetsplikt for opplysninger som departementet har fått oversendt fra Innovasjon Norge AS. Vi har forstått det slik at iallfall deler av disse opplysningene som utgangspunkt er taushetsbelagte på Innovasjon Norges hånd etter lov 19. desember 2003 nr. 130 om Innovasjon Norge § 27 første punktum. Det følger av annet punktum at taushetsplikten uansett ikke gjelder meddelelser som styret eller noen som har fullmakt fra styret, gir på vegne av selskapet til fagdepartementet (Nærings- og handelsdepartementet). Etter Lovavdelingens syn har det ikke betydning for vurderingen nedenfor at opplysningene har et opphav som nevnt.

Vi nevner også at den konkrete saken hører inn under Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Så langt uttalelsen i det følgende dreier seg om utlevering av opplysninger til en stortingskomité, er det særlig den komiteen vi har for øyet.

For sammenhengens skyld finner vi grunn til først å si noe om Stortingets rett til informasjon på grunnlag av Grunnloven § 75 bokstav f. Vi finner det også ellers hensiktsmessig å uttale oss om noen flere situasjoner enn strengt tatt nødvendig for å besvare henvendelsen.

2.            FORHOLDET TIL GRUNNLOVEN § 75 BOKSTAV F

Grunnloven § 75 bokstav f gir Stortinget rett til å kreve seg forelagt statsrådsprotokollene, samt alle ”Offentlige Indberetninger og Papirer”. Dette omfatter som utgangspunkt ethvert dokument som angår offentlige spørsmål, eller som det nå er uttrykt i Stortingets forretningsorden, ”ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende forvaltnings besittelse, og som er utarbeidet eller innhentet som ledd i offentlig virksomhet”. Spørsmålet om mulige begrensninger i innsynsretten er drøftet i Innst. S. nr. 270 (2002–2003) s. 12, jf. Dok. 14 (2002–2003) s. 33–36. Det er i teori og praksis enighet om at den generelle taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 ikke begrenser innsynsretten etter § 75 bokstav f. Vi viser til Dok. 14 (2002–2003) s. 36–37 og Sejersted, Kontroll og konstitusjon (2002) s. 868 med videre henvisninger. Spørsmålet er ikke drøftet direkte i Innst. S. nr. 270 (2002–2003) s. 12–13.

Retten etter Grunnloven § 75 bokstav f ligger imidlertid bare til Stortinget, eventuelt Odelstinget (jf. nå Stortingets forretningsorden § 49 a første ledd første punktum). Retten ligger ikke til partigrupper i Stortinget eller enkeltrepresentanter.

Det har i den senere tid vært noe diskutert om retten etter Grunnloven § 75 bokstav f kan delegeres til en stortingskomité, se uenigheten i Dok. 14 (2002–2003) s. 38–39 og drøftelsen i Sejersted, Kontroll og konstitusjon (2002) s. 875 flg. Det er her ikke nødvendig å gå inn på dette spørsmålet eller spørsmålet om innsynsrett for komiteen kan etableres ved lov eller plenarvedtak uten at myndigheten etter Grunnloven § 75 bokstav f delegeres. Stortinget har gått mot å fastslå en særskilt innsynsrett for et mindretall i Stortinget/Odelstinget eller i kontroll- og konstitusjonskomiteen, se Innst. S. nr. 270 (2002–2003) s. 12 og Dok. 14 (2002–2003) s. 37–39, jf. s. 124.

3.     HVOR LANGT GJELDER TAUSHETSPLIKTEN ETTER FORVALTNINGSLOVEN § 13 FØRSTE LEDD NR. 1 OVERFOR STORTINGET, KOMITEENE, ENKELTREPRESENTANTER OG PARTIGRUPPER?

3.1            Innledning

Det forutsettes i det følgende at stortingsgruppen eller enkeltrepresentanter ikke har krav på de aktuelle opplysningene (sml. punkt 2 foran om rettskrav for Stortinget og Odelstinget på grunnlag av Grunnloven § 75 bokstav f). Det samme forutsettes i forhold til stortingskomiteen. Spørsmålet etter dette er om det likevel er adgang til å gi ut de taushetsbelagte opplysningene uten hinder av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det må som utgangspunkt bero på en tolking av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, men også andre kilder må trekkes inn. Som påpekt av Sejersted, Kontroll og konstitusjon (2002) s. 870, har man i norsk praksis og teori ikke vært særlig opptatt av det tilfellet at utlevering av opplysningene skjer frivillig fra forvaltningen, dvs. uten at det foreligger noen formell plikt til å overlevere opplysningene. Spørsmålet om hvilken adgang regjeringen og statsrådene har til å fremlegge taushetsbelagte dokumenter og opplysninger for Stortinget uten at det er fremsatt formelle krav, er omtalt slik i Dok. 14 (2002–2003) s. 37:

”[…] Dette har sjelden vært problematisert, men i praksis er det lagt til grunn at statsrådene har adgang til å fremlegge nødvendige opplysninger for Stortinget, selv om de er underlagt lov- eller instruksfestet taushetsplikt. Igjen er dette forutsatt i Fo. § 60. Det kan være unntak fra fremleggelsesretten, særlig i forhold til taushetsplikt som verner private interesser, men dette går utvalget ikke nærmere inn på.

Når Stortinget har fått overlevert taushetsbelagt informasjon, har presidentskapet lagt til grunn at den enkelte representant har krav på å få se dette, i den grad det gjelder saker som tinget har til behandling. Utvalget er enig i denne vurderingen. Det omfatter ikke de særskilte konsultasjonsordningene, som formelt gjelder regjeringens saker, og der bare medlemmene av den berørte komiteen har krav på informasjon.”

Utvalget uttalte seg om forholdet til taushetspliktbestemmelser generelt, og ikke spesielt forvaltningslovens regler. Kontroll- og konstitusjonskomiteen tok under sin behandling av utvalgsinnstillingen ikke stilling til spørsmålet, sml. Innst. S. nr. 270 (2002–2003) s. 12–13.

Det kan skilles mellom spørsmålet om utlevering av opplysninger skjer til Stortinget (evt. Odelstinget) eller komiteene eller til en stortingsgruppe eller enkeltrepresentanter. I begge de angitte situasjonene kan det tenkes at adressaten har anmodet om de aktuelle opplysningene, men det kan også tenkes at en slik anmodning ikke foreligger. Det er lett å tenke seg mellomsituasjoner, for eksempel der det foreligger en meget generell anmodning uten at forholdet til taushetsbelagte opplysninger særlig er nevnt.

Stortingsrepresentantene er ikke underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt. De er imidlertid omfattet av særlige bestemmelser om taushetsplikt i Stortingets forretningsorden § 60. Bestemmelsen i § 60 annet ledd nr. 2 vil føre til at representantene selv som utgangspunkt vil ha taushetsplikt hvis de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til opplysninger som er taushetsbelagte etter forvaltningsloven § 13 nr. 1. Denne taushetsplikten for stortingsrepresentantene gjør det mindre betenkelig at stortingsrepresentantene får opplysninger som er taushetsbelagt hos forvaltningen.

3.2            Stortinget eller en stortingskomité ber om opplysningene

Lovavdelingen har tidligere – i forbindelse med spørsmålet om innføring av en ordning med åpne høringer i Stortinget – antatt at det ”neppe kan oppstilles som alminnelig regel at taushetsplikten etter forvaltningsloven ikke gjelder når Stortinget eller dets fagkomiteer ber om opplysninger – uten hensyn til om den som forklarer seg er rettslig forpliktet til å gi opplysningene til Stortinget”, jf. s. 11 i notat vedlagt brev til Statsministerens kontor 14. november 1995 i snr. 95/8307. I det samme notatet på s. 10 fremholdes det også at det ”[i] utgangspunktet er […] klart at taushetsplikten etter de nevnte reglene [forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og nr. 2] også må gjelde i forhold til stortingskomiteer. Det er således påkrevet med en særskilt hjemmel for å gi ellers taushetsbelagte opplysninger under komitéhøringer.”

E. Smith, Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget (1997) på s. 189 peker på at beskyttelsen for opplysninger om personlige og forretningsmessige forhold ville bli svært ufullstendig dersom andre personer i det offentlige styringsapparatet skulle kunne ha tilgang til dem, og antar at ”denne betraktningsmåte [som utgangspunkt gir] et visst grunnlag for å anta at lovbestemt taushetsplikt gjelder også overfor Stortinget”. Samtidig presiserer han at dette bare er et utgangspunkt; man må gå til den enkelte taushetspliktbestemmelsen for å få sikker beskjed om forvaltningens og regjeringens taushetsplikt.

I Sejersted, Kontroll og konstitusjon (2002) s. 870, tas et litt annet utgangspunkt. Det heter der: ”Så lenge taushetsplikten ikke oppheves, men følger med og binder representantene, må det (…) være presumpsjon for at regjeringen kan gi ut opplysninger, i den grad det er nødvendig for Stortingets behov. For det første er det da ingen overhengende fare for at private parter vil lide skade. For det andre kan det trekkes parallell til reglene om intern sirkulasjon av sensitiv informasjon i forvaltningsapparater.” Sejersted tar imidlertid ikke endelig standpunkt, idet han legger til grunn at unntakene i forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og nr. 4 kan anvendes i forhold til forespørsler fra Stortinget (jf. nærmere i pkt. 4 nedenfor). Stortinget vil også ha rett til informasjon etter Grunnloven § 75 bokstav f. Dermed har spørsmålet om taushetsplikt etter § 13 første ledd nr. 1 ved spørsmål om utlevering av opplysninger til Stortinget trolig mindre praktisk betydning.

Det vises også til sitatet foran i pkt. 3.1 fra Dok. 14 (2002–2003) s. 37. Det er ikke her nødvendig å ta endelig stilling til spørsmålet om forvaltningen uten hinder av taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 kan utlevere taushetsbelagte opplysninger etter forespørsel fra Stortinget eller dets komiteer. Hvordan en skal løse dette spørsmålet i forhold til Stortinget og komiteene, beror nok dels på hvilken påvirkningskraft en mener regler om krav på opplysninger/dokumenter har utenfor sitt direkte virkeområde. Vi tenker særlig på Grunnloven § 75 bokstav f, jf. pkt. 2 foran, som er begrenset til å gi Stortinget (evt. Odelstinget) adgang til å treffe formelle vedtak om overlevering av opplysninger. Det er videre et poeng at Stortingets og komiteenes behov for opplysninger trolig i all hovedsak vil være dekket gjennom de unntakene fra taushetsplikten som fremgår av forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b.

3.3            Partigruppen eller enkeltrepresentanter ber om opplysningene

Uansett hva som måtte gjelde for forespørsler fra Stortinget eller dets komiteer, er situasjonen en annen dersom forespørselen kommer fra en partigruppe i Stortinget eller enkeltrepresentanter. Grunnlaget for å si at taushetspliktreglene i forvaltningsloven § 13 nr. 1 ikke gjelder i forhold til Stortinget, er dels den særlige institusjonelle rollen Stortinget har som øverste folkevalgte organ. Noe liknende gjelder for komiteene, på grunn av den rollen de i dag spiller. Det er vanskeligere å gi dette argumentet den samme tyngden i forhold til en partigruppe, eventuelt enkeltrepresentanter. Videre ligger henvendelser fra en partigruppe i Stortinget fjernere fra den situasjonen som de konkrete konstitusjonelle reglene om krav på informasjon direkte omhandler. På den annen side vil det ved vurderingen ha betydning hvilken vekt en legger på at reglene om innsyn også skal gi opposisjonen en prosessuell mulighet til på egen hånd å bringe opplysninger til Stortingets kunnskap.

Dersom forespørselen kommer fra et flertall i Stortinget eller en komité, innebærer det en viss garanti for at det er et reelt behov for de taushetsbelagte opplysningene. Denne garantien foreligger ikke i samme grad dersom en partigruppe ber om opplysningene. Riktignok kan forespørselen ha tilknytning til en sak som Stortinget behandler, men den mer formelle rammen som eksisterer rundt Stortingets og komiteenes virksomhet, vil ikke i samme grad være til stede.

I praksis etterkommer forvaltningen i nokså vid utstrekning forespørsler om opplysninger eller dokumenter, også fra enkeltrepresentanter eller stortingsgrupper. Stortinget har gjennom endringer i Stortingets forretningsorden § 49 a annet ledd vedtatt regler som er ment å oppstille en prosedyre som letter enkeltrepresentantenes innsynsmuligheter, se nærmere Innst. S. nr. 270 (2002–2003) s. 11 og s. 12, jf. Dok. 14 (2002–2003) s. 38 og s. 124. Bestemmelsen bygger imidlertid på det synspunktet at enkeltrepresentanter ikke har noe utvidet rettskrav på innsyn sammenlignet med det som følger av offentlighetsloven. Selv om dette ikke med logisk nødvendighet sier noe om hvilken adgang forvaltningen har til å overlate taushetsbelagte opplysninger til enkeltrepresentanter eller stortingsgrupper, trekker synspunktet i retning av at taushetsplikten også gjelder på vanlig måte i slike tilfeller.

Etter Lovavdelingens syn er forvaltningsloven § 13 nr. 1 til hinder for at forvaltningen leverer ut taushetsbelagte opplysninger etter forespørsel direkte fra en stortingsgruppe eller en enkeltrepresentant. Dette gjelder selv om opplysningene skulle være taushetsbelagte hos vedkommende representanter i gruppen, og selv om opplysningene gjelder en sak som Stortinget har til behandling. Det samme standpunktet er forutsatt i Frihagen, Taushetsplikt etter forvaltningsloven (1979) s. 151.

Det har heller ikke betydning om det anmodes om at de aktuelle opplysningene og dokumentene utleveres til Stortinget, i motsetning til bare stortingsgruppen til vedkommende parti. Avgjørende er etter Lovavdelingens syn at henvendelsen kommer direkte fra stortingsgruppen eller en enkeltrepresentant. Dette innebærer at en stortingsgruppe eller en enkeltrepresentant for å få adgang til de aktuelle opplysningene, i det minste må rette sin forespørsel gjennom Stortinget eller en komité. Som det fremgikk i pkt. 3.2, kan det være tvilsomt om det overhodet er adgang for forvaltningen til å gi ut taushetsbelagte opplysninger etter anmodning fra Stortinget (evt. Odelstinget) eller komiteene dersom disse organene ikke har krav på opplysningene, f.eks. fordi det er truffet vedtak om det etter Grunnloven § 75 bokstav f.

4.     ER TAUSHETSPLIKTEN OVERFOR STORTINGSREPRESENTANTER BEGRENSET AV NOEN AV UNNTAKENE I FORVALTNINGSLOVEN §§ 13 A OG 13 B?

Selv om taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 som utgangspunkt skulle være til hinder for utlevering av opplysninger, må det spørres om noen av unntakene i forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b er anvendelige. Den mest aktuelle bestemmelsen er, som pekt på av Nærings- og handelsdepartementet, forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4.

4.1            Utlevering av opplysninger til Stortinget eller dets komiteer

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 er taushetsplikt etter § 13 ”ikke til hinder for at opplysningene brukes […] i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen”.

Lovavdelingen har tidligere antatt at bestemmelsen er anvendelig når en stortingskomité opptrer i en kontrollfunksjon i forhold til forvaltningen, jf. notat i snr. 95/8307 E på s. 11. Denne konklusjonen underbygges ytterligere av at stortingsrepresentantene har uttrykkelig taushetsplikt etter Stortingets forretningsorden § 60 annet ledd nr. 2 når de mottar opplysninger som er taushetsbelagte etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det gjelder selv om utleveringen av opplysningene skjer uten at Stortinget eller komiteene har et direkte rettskrav på opplysningene. Det vises særlig til Sejersted, Kontroll og konstitusjon (2002) s. 871 med videre henvisninger. Etter Lovavdelingens syn er adgang til å utlevere opplysningene ikke avhengig av at Stortinget eller kontroll- og konstitusjonskomiteen direkte har anmodet om de aktuelle opplysningene.

Det kan spørres hva som nærmere ligger i at opplysningene ”brukes […] i forbindelse med […] kontroll med forvaltningen”. I det konkrete tilfellet som er bakgrunnen for at kontroll- og konstitusjonskomiteen har sendt brev til nærings- og handelsministeren, har komiteen ikke fattet beslutning om å åpne sak etter Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 fjerde ledd. Det er kun tale om forundersøkelser. Det ligger imidlertid nær å si at slike forundersøkelser er et naturlig ledd i komiteens kontrollvirksomhet. På denne bakgrunn vil en slik forundersøkelse etter Lovavdelingens syn være omfattet av den siterte formuleringen i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4, selv om fremgangsmåten er relativt uformell på det aktuelle stadiet. Vi har med dette ikke tatt stilling til hvordan forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 skal forstås når andre stortingskomiteer anmoder om opplysninger.

4.2            Partigruppen eller enkeltrepresentanter ber om opplysningene

Spørsmålet er om unntaket i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 kommer til anvendelse når en partigruppe eller enkeltrepresentanter ber om opplysningene. Det er på det rene at ikke en hvilken som helst ”kontroll med forvaltningen” vil gi adgang til de taushetsbelagte opplysningene. For eksempel vil ikke pressen (eller andre privatpersoner) kunne påberope seg dette unntaket. Etter Lovavdelingens syn må forutsetningen iallfall være at kontrollen skjer innenfor en mer formalisert institusjonell ramme, for eksempel at saken er til behandling i et av Stortingets organer, hos Sivilombudsmannen, Riksrevisjonen eller i en parlamentarisk granskningskommisjon. Det vil derfor klart nok ikke være tilstrekkelig at en stortingsgruppe anmoder om opplysningene uten tilknytning til en sak som er til behandling i Stortinget. Tilsvarende gjelder der det kommer anmodning fra en enkeltstående representant.

Spørsmålet er om taushetsplikten gjelder også der anmodningen kommer fra stortingsgruppen eller en representant i tilknytning til en sak der komiteen utøver kontrollfunksjoner som faller inn under forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4. Etter Lovavdelingens syn er det en rimelig forståelse av bestemmelsen at forvaltningen kan gi komiteen taushetsbelagte opplysninger som er relevante for saken og dermed for kontrollen selv om ikke komiteen eksplisitt har bedt om dem. Da kan det ikke begrense adgangen til å gi komiteen disse opplysningene at en partigruppe i Stortinget eller en enkeltrepresentant har begjært dem utlevert. Men i vurderingen av om adgangen til å utlevere opplysningene bør nyttes, kan det spille en rolle at det ikke foreligger noen anmodning fra komiteen.

Vi nevner i den sammenheng at Frihagen, Taushetsplikt etter forvaltningsloven (1979) s. 151, antar at forvaltningsloven § 13 b nr. 4 innebærer at statsråden kan gi opplysninger som er omfattet av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og nr. 2 i svar på interpellasjoner og spørsmål fra den enkelte stortingsrepresentant.

Et eget spørsmål er om representanter i stortingsgruppen som ikke deltar i komiteens behandling av saken, kan få de samme opplysningene som komitémedlemmene. Dette spørsmålet er behandlet av Sejersted, Kontroll og konstitusjon (2002) s. 864 når det gjelder spørsmålet om innsyn i graderte dokumenter. Vi går ikke nærmere inn på spørsmålet.

4.3   Andre unntak fra taushetsplikten

Dersom de personene som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent, vil taushetsplikten ikke lenger gjelde så langt samtykket rekker. Dette følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Forvaltningen har neppe noen alminnelig plikt til å spørre den som taushetsplikten er gitt av hensyn til, om vedkommende samtykker til utlevering av opplysningene. Dersom opplysningene kreves i medhold av offentlighetslovens regler om dokumentinnsyn, har imidlertid forvaltningen en plikt til å forelegge innsynsbegjæringen for vedkommende til uttalelse med en passende frist, forutsatt at den som spør om innsyn, anmoder om slik foreleggelse, jf. offentlighetsloven § 10 første punktum. Dersom vedkommende ikke svarer, regnes det som nektelse av samtykke, jf. § 10 annet punktum.

Vi finner ikke grunn til å gå nærmere inn på unntaket i forvaltningsloven § 13 a nr. 2.

5.            DEPARTEMENTETS PLIKT TIL Å VURDERE OG Å OPPLYSE STORTINGET OM HVILKE DOKUMENTER/OPPLYSNINGER SOM FALLER INN UNDER FORVALTNINGSLOVEN § 13

Nærings- og handelsdepartementet spør også om departementet har plikt til å vurdere og å opplyse Stortinget om hvilke dokumenter/opplysninger som faller inn under taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13, forutsatt at departementet er fritatt fra taushetsplikten. Vi går ut fra at henvisningen til ”fritak” først og fremst sikter til tilfeller enten der forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 ikke gjelder overfor de aktuelle adressatene eller der utlevering kan skje på grunn av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4.

Ved behandlingen av spørsmålet om opplysninger skal overleveres til Stortinget har de aktuelle tjenestemenn i Nærings- og handelsdepartementet en selvstendig plikt til å ta stilling til om slik overlevering i seg selv vil være i strid med forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Dette følger av plikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd til å hindre ”andre”, dvs. andre enn rette vedkommende, får adgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger.

Tilsvarende vil de aktuelle personene i Stortinget ha en selvstendig plikt til å ta stilling til om Stortingets forretningsorden § 60 er til hinder for at opplysninger som er mottatt fra departementet, kan spres videre. Med et slikt utgangspunkt er det etter Lovavdelingens syn vanskelig å oppstille vidtgående plikter for departementet/departementets tjenestemenn til på selvstendig grunnlag å vurdere og å opplyse Stortinget om hvilke dokumenter eller opplysninger blant de overleverte som faller inn under forvaltningsloven § 13. En eventuell plikt for departementets tjenestemenn må forankres i den alminnelige plikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd for den enkelte tjenestemann til ”å hindre at andre”, dvs. andre enn rette vedkommende, får adgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger.

Etter Lovavdelingens syn kan departementet ikke på grunnlag av forvaltningsloven § 13 første ledd ha noen plikt til å gjøre rede for tolkingen av de regler om taushetsplikt som gjelder for Stortinget, selv om opplysningene som Stortinget håndterer stammer fra departementet og som utgangspunkt er omfattet av forvaltningsloven § 13 første ledd. Plikten til å hindre spredning av taushetsbelagte opplysninger kan imidlertid etter omstendighetene innebære at departementets tjenestemenn må gjøre Stortinget oppmerksom på at opplysningene er av en slik karakter at de som utgangspunkt er taushetsbelagte. Det kan være tilfellet der det ikke på grunnlag av det overleverte materialet i seg eller sammenhengen ellers fremgår at opplysningene er sensitive. Vurderingen av hva som kreves på dette punktet blir nødvendigvis skjønnsmessig, men vi understreker at det ved vurderingen av hvor langt plikten strekker seg, som utgangspunkt er Stortinget selv som har plikt til å sørge for at opplysninger som det har mottatt, ikke kommer på avveier.

For ordens skyld tilføyer vi at det ikke er noe i veien for at departementet for å være på den sikre siden går lenger enn rettslig nødvendig i å redegjøre for hvilke av de overleverte opplysningene som er taushetsbelagte etter forvaltningsloven § 13. Det er selvsagt heller ikke noe i veien for at Stortinget hvis det er i tvil om opplysningenes karakter, tar kontakt med departementet for å avklare spørsmålet.