§ 8-3: Rett til ettergodtgjøring ved verv hos både kommune og fylkeskommune

Svar på henvendelse om retten til ettergodtgjøring etter kommuneloven §8-6 ved verv hos både kommune og fylkeskommune

Vi viser til din henvendelse 31. januar 2024, samt telefonsamtaler, med spørsmål om en prinsipiell avklaring fra KDD om retten til ettergodtgjøring etter kommunelovens § 8-6 dersom en person har vært folkevalgt både i en kommune og i en fylkeskommune samtidig. Vi beklager at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

Vi kan ikke vurdere eller svare på din konkrete sak, men vi kan uttale oss generelt om departementets vurdering av tolkningen av kommunelovens bestemmelser.

Problemstillingen gjelder situasjoner der en person har hatt folkevalgt verv i både en kommune og en fylkeskommune og søker ettergodtgjøring på bakgrunn av begge verv. Kommuneloven § 8-6 gir folkevalgte på visse vilkår rett til ettergodtgjøring når en folkevalgt fratrer vervet, men hverken kommuneloven eller forarbeidene sier noe direkte om situasjonen der en person er folkevalgt både i kommunen og fylkeskommunen samtidig. Spørsmål knyttet til dette må derfor vurderes ut fra en tolkning av loven, forarbeidene og eventuelle andre relevante rettskilder. Vi viser i denne forbindelse også til en tidligere tolkningsuttalelse om ettergodtgjøring fra Kommunal- og distriktsdepartementet fra februar 2024, se § 8-6: Ulike spørsmål om ev. ettergodtgjøring - regjeringen.no.

Rett til ettergodtgjøring

Departementet viser til at det er adgang til å ha verv i både kommune og fylkeskommune samtidig, og at reglene om godtgjøring gjelder fullt ut i slike situasjoner. En person som er folkevalgt flere steder har derfor som utgangspunkt krav på f.eks. arbeidsgodtgjøring etter § 8-4 både for verv i kommunen og for verv i fylkeskommunen.

Både en fylkeskommune og en kommune som får en søknad om ettergodtgjøring må derfor på selvstendig grunnlag vurdere søknaden på bakgrunn av kommunelovens bestemmelse om ettergodtgjøring for det aktuelle vervet i «sin» virksomhet. Kommuneloven sier ikke noe direkte om at det skal skje noen form for samordning når det gjelder det å ha rett til ettergodtgjøring fra både en fylkeskommune og en kommune.

Vilkåret for å få rett til ettergodtgjøring er i § 8-6 første ledd første punktum formulert slik:

Folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse, kan søke om ettergodtgjøring når de fratrer vervet.

At denne formuleringen innebærer en rettighet, fremgår klart av formuleringen i andre ledd som snakker om «retten til ettergodtgjøring». Det er et vilkår at det er søkt om ettergodtgjøring og at dette skjer i forbindelse med at en folkevalgt fratrer vervet.  Videre er det et vilkår at den folkevalgte har vervet som sin hovedbeskjeftigelse. Verv i denne forbindelse er kun kommunale eller fylkeskommunale tillitsverv, og ikke verv i partisammenheng som f.eks. vervet som gruppeleder, se den foran nevnte tolkningsuttalelsen (§ 8-6: Ulike spørsmål om ev. ettergodtgjøring - regjeringen.no).

Spørsmålet her er om begrepet «hovedbeskjeftigelse» er til hinder for, eller gir noen føringer for, det å få ettergodtgjøring fra både kommune og fylkeskommune. Hva som ligger i dette begrepet, må vurderes ut fra ordlyden og forarbeidene sett i sammenheng. Rent språklig innebærer forstavelsen «hoved-» at noe er sentralt, viktig eller ledende. Dette innebærer ikke at det nødvendigvis bare er én av noe, selv om det i enkelte sammenheng vil være tilfellet. Rent språklig tilsier altså ikke begrepet «hovedbeskjeftigelse» at det nødvendigvis kun skal være snakk om ett verv eller for én virksomhet.  

Forarbeidene sier ikke så mye direkte om begrepet, men det fremgår at hensikten med begrepet er å si noe om hvor mye tid som må brukes på vervet for at man skal få rett til ettergodtgjøring. I NOU 2016:4 var lovforslaget at det skulle være rett til ettergodtgjøring for «verv på minst halv tid».

 Om forslaget sies det bl.a. i punkt 14.1.3.5:

Utvalget mener det er viktig at personer som tar på seg omfattende folkevalgte verv, har et visst økonomisk sikkerhetsnett ved utløpet av valgperioden. Folkevalgte bør også ha et tilsvarende sikkerhetsnett dersom de mot sin vilje må tre ut av vervet i løpet av valgperioden. Dette vil særlig være aktuelt for kommuneråder. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at folkevalgte i verv på minst halv tid skal ha rett til ettergodtgjøring i inntil tre måneder dersom vedkommende ikke har en jobb å gå tilbake til

Lovforslaget ble fulgt opp i lovproposisjonen (Prop. 46 L (2017-2018)), men lovformuleringen «verv på minst halv tid» ble endret til «hovedbeskjeftigelse». I punkt 15.4 i proposisjonen sies det bl.a. at det er hensiktsmessig å skille mellom folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse eller ikke når det gjelder retten til ettergodtgjøring, og at dette er et bedre innslagspunkt for ettergodtgjøring enn «verv på minst halv tid».

Når det gjelder det nærmere innholdet i vilkåret om «hovedbeskjeftigelse», fremgår det av de nevnte forarbeidene at formålet med ordningen har vært å gi en økonomisk sikkerhet i en overgangsperiode for folkevalgte som må gå av på kort varsel eller ikke har et arbeid å gå tilbake til etter f.eks. åtte år som ordfører. Dette skal gjelde for de som i hovedsak har hatt sin inntektskilde knyttet til det folkevalgte arbeidet. Selv om den endelige lovformuleringen ble et annet begrep enn «minst halv tid», som opprinnelig var foreslått, er det ikke holdepunkter for at det er ment noe helt annet med begrepet «hovedbeskjeftigelse». Grunnen til endringen var vel heller et ønske om et litt mer fleksibelt begrep slik at kommunene og fylkeskommunene kunne gjøre en konkret vurdering av dette.

Ved avgjørelsen av om vervet er den folkevalgtes hovedbeskjeftigelse, må det gjøres en konkret vurdering av den folkevalgtes verv sett opp mot bestemmelsens intensjon om å gi et vern for lønnstap på samme måte som for ansatte. I proposisjonen nevnt foran sies det bl.a.:

Det vil være opp til kommunen selv å vurdere om vervet er den folkevalgtes hovedbeskjeftigelse eller ikke. Dette kan føre til noen flere skjønnsmessige vurderinger, men vil også være en mer fleksibel løsning som kan føre til at ordningen treffer bedre. Departementet anser videre at det er liten risiko for uenigheter om hvorvidt den enkelte folkevalgte har hatt vervet som sin hovedbeskjeftigelse eller ikke

Forarbeidene (bl.a. proposisjonen side 366) viser til at dersom man har flere mindre verv så kan summen likevel føre til at kombinasjonen av verv gjør det politiske arbeidet er hovedbeskjeftigelsen. Det fremstår imidlertid som at det her først og fremst er tenkt på flere verv innen sammen kommune eller fylkeskommune, og ikke på flere verv på tvers av virksomheter.

Etter departementets vurdering tilsier lovbestemmelsens ordlyd og forarbeidene samlet sett at begrepet «hovedbeskjeftigelse» i seg selv ikke er til hinder for at en folkevalgt skal kunne anses for ha en hovedbeskjeftigelse som folkevalgt flere steder, og dermed ha rett på ettergodtgjøring fra mer enn ett sted. Som nevnt er det ikke noe til hinder for at en person har folkevalgte verv flere steder, og det gjelder selv om vervene er omfattende i fylkeskommunen og kommunen.

Dette innebærer at når det gjelder selve retten til ettergodtgjøring etter kommuneloven § 8-6 første ledd, tilsier innholdet i vilkåret om hovedbeskjeftigelse og intensjonen med ordningen, at både en kommune og en fylkeskommune som mottar en søknad om ettergodtgjøring, må vurdere denne på bakgrunn av lovens øvrige vilkår. Det er ikke grunnlag for å avvise eller avslå en søknad bare fordi en person har vært folkevalgt et annet sted og søkt om ettergodtgjøring der også. Det avgjørende for vurderingen av retten etter første ledd er om omfanget av vervet og arbeidet knyttet til vervene i den aktuelle kommunen eller fylkeskommunen har vært av en slik grad / omfang at det må anses som hovedbeskjeftigelse. Dersom det er fastsatt en prosent eller lignende i forbindelse med godtgjøringen mens vedkommende fortsatt var folkevalgt, vil dette normalt legges til grunn. Dette kan altså føre til at en folkevalgt har to hovedbeskjeftigelser i kommunelovens forstand, dvs. én i kommunen og én i fylkeskommunen.

Dette gjelder selve retten til ettergodtgjøring. Det neste spørsmålet som må vurderes er størrelsen på ettergodtgjøringen og om det er grunnlag for avkortning.

Størrelsen på ettergodtgjøring - avkortning

Kommuneloven § 8-6 sier ikke noe direkte om størrelsen på ettergodtgjøringen. Som nevnt foran, fremgår det av forarbeidene at intensjonen med ordningen er å ha en inntektssikring for de som har sin inntekt fra folkevalgt verv. Dette kan sies å være en tilsvarende inntektssikring for folkevalgte som det ansatte har gjennom regler om oppsigelsestid. Intensjonen er altså å beholde en normal lønn, dvs. å beholde det som har vært inntektskilden som folkevalgt i en kort overgangsperiode.  I merknadene til bestemmelsen i Prop. 46 L (207-2018) side 366 omtales ettergodtgjøring som «forlenget godtgjøring». Dette indikerer at ettergodtgjøringen i utgangspunktet skal være i samsvar med godtgjøringen den folkevalgte mottok som følge av verv(ene) etter kommuneloven. Se også her den tidligere nevnte tolkningsuttalelsen (§ 8-6: Ulike spørsmål om ev. ettergodtgjøring - regjeringen.no).

Til orientering blir det i denne uttalelsen også sagt at godtgjøring den folkevalgte mottar fra partier for «partirelaterte» verv som f.eks. gruppeleder eller fraksjonsleder ikke skal tas med beregningen av ettergodtgjøringen. Denne formen for økonomisk støtte, som kan komme på bakgrunn av partistøtte etter partiloven § 10 må holdes atskilt fra hva den folkevalgte mottar direkte i godtgjøring fra kommunen eller fylkeskommunen som følge av forskrifter etter bestemmelsene i kommuneloven. 

Kommuneloven har en bestemmelse om at det skal skje en avkortning dersom den folkevalgte mottar annen inntekt, se § 8-6 andre ledd:

Retten til ettergodtgjøring skal avkortes krone for krone mot annen inntekt. Det samme gjelder for ordinær inntekt som den folkevalgte frivillig avstår fra.

At det skal gjøres en avkortning i ettergodtgjøringen dersom en folkevalgt mottar annen inntekt i den perioden ettergodtgjøring gjelder for, eller om den folkevalgte frivillig avstår fra slik inntekt, er i tråd med bestemmelsens intensjon om inntektssikring. Departementet legger til grunn at det med «annen inntekt» i denne bestemmelsen er ment ny annen inntekt som kan erstatte godtgjøringen som folkevalgt. Dersom en folkevalgt har hatt verv tilsvarende 70 %, og arbeidet deltid i 30 % stilling ved siden av, så skal altså ikke bestemmelsen tolkes slik at inntekt fra denne 30 % stillingen i ettergodtgjøringsperioden skal føre til avkortning av ettergodtgjøringen fra kommunen eller fylkeskommunen. Dette er i tråd med omtalen i Prop. 46 L (2017-2018) side 366 hvor det i denne sammenheng bl.a. snakkes om lønnsinntekt, næringsinntekt og ulike inntektssikringsordninger.  Hverken i bestemmelsen eller i forarbeidene, sies det noe om at ettergodtgjøringen skal settes til et lavere beløp enn selve godtgjøringen uten at det foreligger en slik ny inntekt som skal komme til fradrag.  Dersom en folkevalgt rent faktisk har hatt verv i både kommune og fylkeskommune som til sammen utgjør mer enn 100% stilling, så er altså dette i seg selv ikke grunnlag for å redusere ettergodtgjøringen.

Krav på ettergodtgjøring fra flere

Det kan altså oppstå en situasjon der en folkevalgt i utgangspunktet har krav på ettergodtgjøring fra flere, i praksis fra både en kommune og fylkeskommune. Etter departementets vurdering er det ingen holdepunkter i hverken lov eller forarbeider som tilsier at dette i seg selv er grunnlag for å avslå søknad om ettergodtgjøring, for å avkorte størrelsen på ettergodtgjøringen eller på annen måte samordne disse.  Her er det snakk om en situasjon der en person fra før har vært folkevalgt i både kommune og fylkeskommune og mottatt godtgjøring for begge eller alle vervene. Ettergodtgjøringen er ment å videreføre godtgjøringen(e) i en kort overgangsperiode.

Dette vil også gjelde om den folkevalgte har fått godtgjøring som til sammen blir mer enn 100 % stilling i sin periode i vervene. Ettergodtgjøringen skal videreføre situasjonen som var da den folkevalgte var folkevalgt og fikk godtgjøring for sine verv.

Annerledes vil det selvsagt være om den folkevalgte i ettergodtgjøringsperioden skulle få et nytt verv som gir krav på godtgjøring. Dette vil bli tilsvarende som om vedkommende får annen inntekt, og må i så fall avkortes.

Med hilsen

Ragnhild Spigseth (e.f.)
avdelingsdirektør

Susanne Rynning Moshuus
fagdirektør