§ 9-7 - Dekning av forsinkelsesgebyr ved konkurs

Saksnummer: 2002/10004 EP VIL/CU

Dato: 20.02.2003

 

Dekning av forsinkelsesgebyr ved konkurs

Vi viser til brev 20. november 2002 fra Statens innkrevingssentral, der Lovavdelingen bes ta stilling til hvilken prioritet forsinkelsesgebyr etter lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (rskl.) § 8-3 har i konkurs.

1. Innledning. Problemstilling

Forsinkelsesgebyr etter regnskapsloven § 8-3 påhviler regnskapspliktige som ikke innen 1. august har sendt inn fjorårets regnskap (årsregnskap, årsberetning og revisorberetning) til Regnskapsregisteret. Forsinkelsesgebyr påløper også dersom innsendte dokumenter har mangler som gjør at de ikke kan godkjennes som årsregnskap m.v., se forskrift 16. desember 1998 nr. 1234 om innsending av årsregnskap m.v. til Regnskapsregisteret og rett til innsyn i årsregnskap m.v. § 2-1 annet ledd tredje punktum. Gebyrplikten oppstår automatisk 1. august vedkommende år. Ileggelse av forsinkelsesgebyr regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. rskl. § 8-3 fjerde ledd.

De konkursrettslige prioritetsreglene fremgår av lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (deknl.) kapittel 9. Det er klart at forsinkelsesgebyr etter rskl. § 8-3 ikke er fortrinnsberettiget, se deknl. §§ 9-3 og 9-4 motsetningsvis. Spørsmålet blir da om gebyret har prioritet som alminnelig dividendefordring i henhold til deknl. § 9-6, eller om det er etterprioritert i henhold til deknl. § 9-7.

Dekningsloven § 9-7 angir positivt og uttømmende hvilke fordringer som er etterprioritert, jf. NOU 1972: 20 side 357, mens det i deknl. § 9-6 gis en negativ definisjon av de alminnelige dividendekrav. Spørsmålet om forsinkelsesgebyrets prioritet må følgelig avgjøres på grunnlag av en tolking av § 9-7. Omfattes gebyret ikke av § 9-7, blir gebyret å anse som et alminnelig dividendekrav etter deknl. § 9-6. Ved tolkingen av deknl. § 9-7 er det paragrafens nr. 4 som er aktuell.

2. Spørsmålet om forsinkelsesgebyret er omfatet av deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav a

I henhold til deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav a er følgende fordringer etterprioritert:

”Fordring på tilleggsskatt eller tilleggsavgift pålagt som følge av uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene, og annen skatte- eller avgiftsfordring av tilsvarende art.”

Forsinkelsesgebyr etter rskl. § 8-3 er åpenbart ikke en ”fordring på tilleggsskatt eller tilleggsavgift pålagt som følge av uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene”. Etter Lovavdelingens syn omfattes gebyret heller ikke av sekkeposten ”og annen skatte- eller avgiftsfordring av tilsvarende art”. Ordlyden lest i sammenheng taler for at deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav a kun er ment å omfatter likningsrelaterte krav, slik at forsinkelsesgebyr faller utenfor.

Av forarbeidene til dekningsloven fremgår det at deknl. § 9-7 nr. 4 i det vesentlige viderefører § 7 i den tidligere prioritetsloven av 1963 (lov 31. mai 1963 nr. 2 om rekkjefylgja for krav i konkurs o. a. (prioritetslova)). Utover dette gir dekningslovens forarbeider liten veiledning, se NOU 1972: 20 sidene 357 og 363 og Ot. prp. nr. 50 (1980-81) 214. Det er derfor relevant å trekke inn forarbeidene til prioritetsloven § 7.

Tidligere antok man at straffebøter var helt utelukket fra å konkurrere i et konkursbo, fordi straffens formål er å ramme den skyldige selv, ikke hans kreditorer. Av denne grunn bestemte man i forbindelse med utarbeidelsen av prioritetsloven § 7  at straffebot skulle være et etterprioritert krav. Lovgiveren mente også at andre, liknende typer krav burde likestilles med straffebot, nærmere bestemt krav med et reelt straffeformål og krav med tvangsmessig formål. Dette er bakgrunnen for tidligere prioritetslov § 7 og gjeldende deknl. § 9-7 nr. 4, jf. Konkurs- og akkordutvalgets innstilling av 1961 om prioritetsregler (Innstillingen) side 34 og Francis Hagerup, Konkurs og akkordforhandling, 4. utgave ved P. I. Paulsen, Oslo 1932, side 79.

Det nærmere innholdet av prioritetslova § 7 er utførlig behandlet i Innstillingen sidene 35-36, jf. også Ot. prp. nr. 8 (1962-63) side 28 spalte 2 og side 29 spalte 1. Ut fra eksemplene som nevnes i forarbeidene og fremstillingen for øvrig, er det naturlig å legge til grunn at siktemålet med bokstav a er å omfatte likningsrelaterte krav med et straffeformål. I denne retning også Tore Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett, Oslo 1985, side 139. Forsinkelsesgebyr etter regnskapsloven er åpenbart ikke likningsrelatert, og formålet med gebyret er først og fremst tvangsmessig, dvs. å fremtvinge en adferd hos debitor, ikke å virke som straff. Etter vår oppfatning må konklusjonen være at forsinkelsesgebyr faller utenfor deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav a.

3. Spørsmålet om forsinkelsesgebyret er omfattet av deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav b

I deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav b er det uttrykket ”tvangsmulkt fastsatt med hjemmel i lov” som er aktuelt. Forsinkelsesgebyr etter rskl. § 8-3 er lovhjemlet. Reelt sett fungerer også gebyret som en tvangsmulkt, i det formålet er å fremtvinge at plikten til å sende inn årsregnskap blir oppfylt. Et spørsmål er om dekningsloven § 9-7 nr. 4 bokstav b bare omfatter fordringer som er betegnet som ”tvangsmulkt” i lovgrunnlaget, eller om kriteriet er at ordningen reelt sett fungerer som en tvangsmulkt.

Etter Lovavdelingens syn er det ikke et vilkår for at en fordring omfattes av dekningsloven § 9-7 nr. 4 bokstav b at fordringen er betegnet som ”tvangsmulkt” i hjemmelsgrunnlaget. I Innstillingen 1961 s. 34 er det henvist til en oppregning av tvangsmulkter i en rekke lover i Skeie, Den norske civilprosess 2. utgave s. 119-120. Ikke alle de mulkter det er henvist til der, ble betegnet som tvangsmulkter i hjemmelsgrunnlaget. Det kan også være tilfeldig hvorvidt en fordring er betegnet som tvangsmulkt eller gebyr i hjemmelsgrunnlaget. Det har tidligere vært antatt at forurensningsgebyr etter lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 73 var omfattet av dekningsloven § 9-7 nr. 4 bokstav b, jfr. Tore Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett s. 138. Forurensningsgebyret i forurensningsloven § 73 har siden ved lov 8. desember 2000 nr. 85 byttet navn til tvangsmulkt, uten at det innebar realitetsendring. Etter forarbeidene er formålet bak regelen om at tvangsmulkt skal være etterprioritert fordring at hensikten med tvangsmulkten er å virke som tvang på skyldneren personlig, og at det derfor ikke har noen mening å la mulkten belaste økonomien til skyldnerens kreditorer, jf. Innstillingen s. 36. Dette taler for at det ikke er avgjørende om fordringen er betegnet som tvangsmulkt i hjemmelsgrunnlaget.

Formålet bak regelen i deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav b taler for at forsinkelsesgebyr etter regnskapsloven er omfattet. Etter regnskapsloven § 8-3 er forsinkelsesgebyret også tvangsgrunnlag for utlegg, slik det er for tvangsmulkter andre steder i lovverket. Vi antar at det ikke har avgjørende betydning at det ikke treffes særskilt enkeltvedtak om fastsettelse av gebyret. Ordet ”fastsatt” i dekningsloven § 9-7 nr.4 bokstav b må etter vår vurdering også omfatte ileggelse av forsinkelsesgebyr etter reglene i regnskapsloven § 8-3 med forskrifter, selv om det ikke skjer ved enkeltvedtak. Lovavdelingen antar etter dette at forsinkelsesgebyr etter rskl. § 8-3 er en etterprioritert fordring i medhold av deknl. § 9-7 nr. 4 bokstav b.