§ 92 - Overformynderi

Saksnummer: 1999/10026 E AS/GGK

Dato: 24.12.1999

 

Vergemålsloven § 92

Vi viser til brev 14. juni 1999 og senere telefonsamtaler. Vi beklager at det har tatt tid med svaret, noe som særlig skyldes at vi fant grunn til å avvente Høyesteretts dom 8. desember 1999 (sak nr.53 /1999, Trondheim kommune mot Ingrid Jacobsens dødsbo). Etter dommen er det på det rene at det er kommunen som eventuelt er erstatningsansvarlig for overformynderiets handlinger.

1       Til de generelle rettsspørsmål som knytter seg til avgjørelse av krav mot overformynderiet om sakskostnader og kompetanseforholdet mellom overformynderiet og fylkesmannen i den forbindelse, bemerker Lovavdelingen:

Overformynderiets avgjørelse om å avslå et krav om sakskostnader etter forvaltningsloven (fvl.) § 36 kan påklages til fylkesmannen, jf. § 36 tredje ledd. Det følger da av fvl. § 34 at fylkesmannen kan avgjøre klagesaken med et vedtak som pålegger overformynderiet å dekke sakskostnader som er krevd.

Kommunen kan også bli erstatningsansvarlig for tap og utgifter som overformynderiet har voldt, på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler(jf. skadeserstatningsloven § 2-1). Etter omstendighetene kan et krav om sakskostnader bygges på disse reglene, jf. Ot. prp. nr. 27 (1968-69) s. 23, Frihagen: Forvaltningsloven (2. utg. 1986) s. 785 og Eckhoff og Smith: Forvaltningsrett (6. utg., 1997) s. 537. Også vergemålsloven § 92 kan gi grunnlag for krav om sakskostnader. Etter ordlyden kan erstatning bare kreves for tap som er påført en umyndig (eller overformynderiets fellesmasse). Det forutsetter derfor en viss utvidende fortolkning dersom det kreves erstatning for tap påført den umyndige person etter at vedkommende er blitt myndig.

Et krav om sakskostnader bygd på alminnelige erstatningsregler eller vergemålsloven § 92 må eventuelt inndrives overfor kommunen ved søksmål og dom. Den alminnelige forvaltningsrettslige instruksjonskompetanse strekker seg neppe så langt at et statlig overordnet organ kan pålegge kommunen å dekke erstatningskrav på privatrettslig grunnlag for utgifter som overformynderiets atferd har voldt. Lovavdelingen antar videre at de særskilte regler om fylkesmannens tilsynskompetanse etter vergemålsloven § 27 annet ledd ikke gir kompetanse til å pålegge kommunen å dekke slike erstatningskrav. Dette må også gjelde om erstatningskravet bygger på vergemålsloven § 92. En annen sak er at fylkesmannen i kraft av sin tilsynskompetanse kan gi kommunen råd og veiledning om hvordan den bør forholde seg til et slikt erstatningskrav.

Etter dette vil det være avgjørende for fylkesmannens kompetanse om kravet om sakskostnader bygger på fvl. § 36 eller på et annet grunnlag. For at fvl. § 36 skal få anvendelse, kreves det bl.a. at kravet må være påløpt for å få endret et enkeltvedtak til gunst for parten. Hvorvidt den aktuelle avgjørelse av overformynderiet er et enkeltvedtak, må avgjøres ut fra definisjonene i fvl. § 2 første ledd bokstav b jf. bokstav a. Lovavdelingen antar at regelen i vergemålsloven § 30 a må forstås som en henvisning til forvaltningslovens regler, og ikke som en bestemmelse om at overformynderiets individuelle avgjørelser regnes som enkeltvedtak uten hensyn til om de dekkes av forvaltningslovens definisjon. Det følger videre av dette at det bare er overformynderiets enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen etter reglene i fvl. kap. VI, ikke overformynderiets stillingtaken til krav som fremsettes på privatrettslig grunnlag.

2       Lovavdelingen finner ikke grunn til å uttale seg konkret om kravet på sakskostnader i den sak som dannet utgangspunkt for overformynderiets brev 14. juni 1999. Vi nevner for øvrig at den måten anonymiseringen er gjennomført på - ved utsladding av personnavn uten bruk av anonyme betegnelser - gjør det vanskelig å tilegne seg det konkrete saksforhold som illustrasjon av mer generelle tolkingsproblemer.