§ 97 - Endring av stortingspensjonene m.m. - forholdet til Grunnloven § 97

Saknr. 201008418 EO KG
Dato: 19.10.2010

 

Endring av stortingspensjonene m.m. – forholdet til Grunnloven § 97

  

1.      Innledning

Vi viser til brev 7. juli 2010 med anmodning om Lovavdelingens vurdering av om et forslag om endring av reglene for regulering av pensjonsrettigheter for stortings­representanter, regjeringens medlemmer, høyesterettsdommere, sivilombudsmannen og riksrevisor kan være i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Bakgrunnen for henvendelsen er at Stortinget har sluttet seg til et forslag til ny pensjonsordning for de nevnte gruppene, og at det skal utarbeides et lovforslag som regulerer den nye ordningen.

Vi forstår henvendelsen slik at det som ønskes vurdert, er om det kan komme i konflikt med Grunnloven § 97 å endre reglene slik at pensjonsytelsene for de aktuelle gruppene ikke lenger skal være knyttet til godtgjørelsen eller lønnen for vervet eller stillingen, men reguleres på samme måte som ny alderspensjon i folketrygden og tjenestepensjon etter lov om Statens pensjonskasse.

2.      Utgangspunkter for grunnlovsvurderingen

Ved vurdering av rekkevidden av Grunnloven § 97 for endringer i retten til alders­pensjon etter folketrygdloven, er spørsmålet om den aktuelle lovendringen utgjør et inngrep i etablerte rettsposisjoner som innebærer ”klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning”, jf. avgjørelsen i Rt. 1996 side 1415 (Borthen). I rettspraksis og forvaltningspraksis er det lagt til grunn at rettigheter etter reglene om offentlig tjenestepensjon har et sterkere grunnlovsvern, ettersom retten til tjenestepensjon – i motsetning til alderspensjon etter folketrygden – må ses som en integrert del av den enkeltes arbeidsavtale. I Lovavdelingens notat 7. mai 2003 til Pensjonskommisjonen (inntatt som vedlegg 5 i NOU 2004: 1 (side 325-334)) uttalte vi om dette:

”Rettspraksis gir holdepunkter for at vernet for de offentlige tjenestepensjonene – både statlige og kommunale – er betydelig sterkere enn det som gjelder for folketrygdens pensjoner. Høyesterettsdommen i Rt. 1962 s. 332 (”statspensjonistdommen”) bygger på det synet at statspensjonistene er vernet av Grunnloven § 97. Både statlige og kommunale tjenestepensjoner har et annet grunnlag enn pensjonsrettigheter etter folketrygdloven, ved at pensjonen er en del av arbeidsavtalen. Det er tilknytningen til arbeidsavtalen som er det vesentlige grunnlaget for det vernet disse pensjonene har etter Grunnloven. At de statlige tjenestepensjonene i tillegg har lovforankring, synes i seg selv å ha mindre betydning.

Dette betyr ikke at ethvert inngrep med virkning for opptjente pensjonsrettigheter uten videre er avskåret. Utgangspunktet må likevel trolig være at rettigheter som er opparbeidet i henhold til offentlige tjenestepensjonsordninger, må komme den berettigede til gode fullt ut i samsvar med det som følger av eksisterende avtaler og lovverk. Rettighetene etter arbeidsavtalene har i større grad enn rettigheter etter folketrygdloven karakter av å være ”Eiendom”, sml. Grunnloven § 105.”

Spørsmålet om grunnlovsvern for de særlige pensjonsordningene for stortings­representanter, regjeringsmedlemmer, dommere i Høyesterett, sivilombudsmannen og riksrevisor ble særskilt omtalt i Lovavdelingens uttalelse 26. mai 2008 (sak 200604290, heretter 2008-uttalelsen). Om de generelle utgangspunktene for grunnlovsvurderingen uttalte vi der blant annet (under punkt 2.1):

”Etter dette må en etter vårt syn – så langt en holder seg på det generelle planet – se det slik at høyesterettsdommere, Sivilombudsmannen og Riksrevisjonens leder har et like sterkt vern mot inngrep i opptjente rettigheter som det som gjelder for offentlig ansatte i sin alminnelighet. Så langt det er tale om opptjente rettigheter, må trolig også stortingsrepresentanter og regjerings­medlemmer komme i en lignende stilling. Vi peker i den forbindelse på at selve det faktum at ytelsene må regnes som opptjent, i seg selv skaper et nokså sterkt grunnlag for forventningen om at det ikke skal gjøres vesentlige inngrep i rettsposisjonene. I 2007-uttalelsen konkluderte vi på følgende måte:

”Med sikte på ytelser som er omfattet av bruttogarantien etter ordningene med offentlig tjenestepensjon, er det etter vårt syn grunnlag for følgende konklusjoner: Selv nokså beskjedne reduksjoner i de årlige pensjonsutbetalingene som følge av innføring av en ordning med delingstall, vil som utgangspunkt komme i strid med Grunnloven § 97. Så lenge grunnlovsvernet er så sterkt som antydet i drøftelsene foran, finner vi det vanskelig å sondre mellom større og mindre tap, eller ettersom opptjeningen har skjedd i en periode langt tilbake i tid eller kort tid før nyordningen trer i kraft. Vi utelukker likevel ikke at det i større utstrekning er anledning til å gjøre inngrep overfor personer som har lang tid igjen til pensjonsalderen.

Mer bagatellmessige (uvesentlige) reduksjoner som først og fremst har til formål å skape et teknisk praktiserbart regelverk, kan gjennomføres uten hinder av § 97, iallfall så langt det ikke innebærer særlig urimelige utslag i enkelttilfeller (eller i mindre grupper av tilfeller). Her er det uansett ikke tale om mer vesentlige inngrep.”

Som det fremgår av sitatet, tok konklusjonen særlig sikte på ytelser som er omfattet av den såkalte bruttogarantien (jf. pensjonskasseloven § 34 første ledd bokstav a). Det beløpet som er omfattet av denne ”garantien”, utgjør en kjerne i retten til pensjon etter den loven (og de tilsvarende ordningene i kommunal sektor). Etter vårt syn står retten til alderspensjon etter de særlige ordningene i tilsvarende stilling […].”

I 2008-uttalelsen gikk vi også nærmere inn på spørsmålet om adgangen til å endre reglene om regulering av løpende og oppsatte pensjonsrettigheter etter særordningene, og uttalte om dette blant annet (under punkt 2.4):

”Særordningene skiller seg fra de alminnelige tjenestepensjonsordningene ved at spørsmålet om pensjonen og spørsmålet om (opp)regulering av pensjonen er regulert i samme bestemmelse, jf. lov 14. desember 1951 nr. 11 om pensjonsordning for statsråder § 3 første ledd, lov 6. mai 1966 om pensjonsordning for Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 1 annet ledd første punktum, lov 12. juni 1981 nr. 61 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter § 4 første ledd og lov 21. mai 1982 nr. 25 om tillegg til lov 28. juli 1949 om Statens Pensjonskasse § 2 (medlemmer av Høyesterett). Pensjonens størrelse er således angitt som en prosent av den lønn eller godtgjørelse som ”til enhver tid” gjelder for vedkommende gruppe. Til illustrasjon siteres bestemmelsen som gjelder statsrådene:

”Årspensjonen for den som har 3 års tjenestetid utgjør 42 pst. av den til enhver tid fastsatte årlige bruttogodtgjørelse for statsråder.”

Ikke bare ordningen med alderspensjon (jf. § 2 første ledd), men den eksakte størrelsen av pensjonen til enhver tid fremstår som en rettighet for den enkelte.

Til sammenligning kan det vises til det som gjelder etter pensjonskasseloven § 42 første ledd. Etter den bestemmelsen har ikke tjenestemennene krav på regulering av pensjonen til et bestemt nivå eller lignende. Bestemmelsen selv slår kun fast en plikt til å legge spørsmålet om regulering frem for Stortinget på visse betingelser. Med sikte på den ordningen har vi i 2007-uttalelsen lagt til grunn at medlemmene ”ikke har noe rettsbeskyttet krav på at pensjonen, når den starter å løpe, skal reguleres i samsvar med gjeldende prinsipper for indeksregulering (i denne retning også NOU 1995: 29 s. 209 sp. 2)”. Her bygde vi med andre ord på et annet synspunkt enn det som ble lagt til grunn for selve retten til pensjon og innføring av delingstall.

Det er på det rene at de nevnte oppreguleringsbestemmelsene har sentral betydning for å sikre verdien av pensjonene etter de særlige ordningene. Over noen tid er det lett å se for seg at overgang til et mindre gunstig reguleringsprinsipp kan føre til en meget betydelig reduksjon av pensjonene den dagen de starter å løpe. Tilsvarende vil være tilfellet hvis et mindre gunstig prinsipp tenkes anvendt på allerede løpende pensjoner. Retten til oppregulering kan sies å være en integrert del av selve retten til pensjon. På denne bakgrunn er det en del argumenter som taler for at de synspunktene som vi foran har lagt til grunn med sikte på delingstall og opptjeningstid, også kan anvendes med sikte på spørsmålet om regulering av pensjonene.

På den annen side finnes det også argumenter som taler for et mindre strengt syn på hva som her innebærer ”klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning”. Det kan i en viss forstand virke som en noe tilfeldig fordel at de aktuelle persongruppenes pensjoner følger lønnsutviklingen til dem som til enhver tid har tilsvarende stillinger eller verv. De hensynene som taler for å heve lønnen eller godtgjørelsen, taler ikke nødvendigvis for at pensjonene oppreguleres tilsvarende. Hvis tallet på pensjonister er stort innenfor den aktuelle gruppen, kan en oppleve den uheldige konsekvens at den vesentligste økonomiske konsekvensen av oppregulering av lønningene (eller godtgjørelsen) er økte pensjonsutbetalinger. Det kan også spørres hvor sterkt et krav om tilsvarende økning av pensjonene står i tilfeller der lønnsøkningen går ut over det de pensjons­berettigede med rimelighet kunne regne med, eventuelt i tilfeller der økningen overstiger den alminnelige lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Det vil dessuten ha sine uheldige sider å anta at slike forholdsvis begrensende grupper reelt skulle ha et bedre grunnlovsvern enn folk flest.

Etter vårt syn står en på dette punktet overfor et temmelig tvilsomt rettsspørsmål – eller snarere et knippe av tvilsomme rettsspørsmål – som ikke er så godt belyst i henvendelsen hit. For eksempel er det ikke klart hvilket behov som foreligger for å gripe inn i bestemmelsen om regulering også med sikte på opptjente rettigheter. Vi nøyer oss her med å konkludere med at retten til å beholde gjeldende ordning med oppregulering ikke nødvendigvis står like sterkt som retten til vern mot de to andre typene inngrep (delingstall, økt opptjeningstid) som er omtalt foran, særlig hvis det blir spørsmål om krav på oppregulering som går ut over det som ville følge av en lønnsøkning som en med rimelighet kunne regne med. Det er godt mulig at spørsmålet kan stille seg forskjellig for de ulike pensjonsordningene.”

Det er visse ulikheter mellom de fem kategoriene av stillinger (verv) som behandles i brevet her. Blant ulikhetene er at pensjonsordningene for stortingsrepresentanter og statsråder ikke i samme grad som for de andre berørte, kan sies å bygge på en arbeids­avtale. Vervet som stortingsrepresentant er basert på en plikt til å fylle vervet. Verken for dem eller for medlemmer av regjeringen ligger det nær å anta at pensjons­vilkårene har vært blant de sentrale beveggrunner for at vedkommende har søkt valg eller har stilt seg til rådighet. I 2008-uttalelsen uttalte vi imidlertid at vi ikke er ”over­bevist om at denne forskjellen bør spille noen særlig rolle” i grunnlovsvurderingen. Vi ser dette på samme måte nå, og drøfter i det følgende alle de aktuelle kategoriene (stortingsrepre­sentanter, medlemmer av regjeringen, høyesterettsdommere, sivilombudsmannen og riksrevisor) under ett.

Når det, som i dette tilfellet, er tale om en generell lovreform, må grunnlovsspørsmålet vurderes generelt, slik at ikke ethvert enkelttilfelle av urimelighet nødvendigvis innebærer at lovendringen ikke kan gjennomføres. I avgjørelsen i Rt. 2010 side 143 (rederibeskatningsdommen) uttalte førstvoterende (i avsnitt 155):

”Vurderinga av grunnlovsstrid må skje konkret for dei som er partar i saka, jf. dommen om Arves Trafikkskole avsnitt 50. Det må likevel kunne takast omsyn til heilskapen ved ei lovregulering, og ikkje eitkvart urimeleg utslag for einskildpartar kan føre til grunnlovsstrid.”

I det følgende går vi nærmere inn på spørsmålet om forholdet mellom den aktuelle endringen av pensjonsreguleringen og Grunnloven § 97. Vi drøfter først spørsmålet for dem med særskilte tjenestepensjoner som allerede mottar pensjon (punkt 3). Deretter drøftes det samme spørsmålet for dem som fortsatt står i vervet eller stillingen (punkt 4), og til slutt for dem som har oppsatte pensjoner (punkt 5). For personer som måtte være valgt eller utnevnt, men som ikke har tiltrådt vervet eller stillingen når nye regler vedtas, antar vi at grunnlovsvurderingen i hovedsak må bli den samme som for dem står i vervet eller stillingen. I forhold til dem som ikke er valgt eller utnevnt på vedtaks­tidspunktet, er det klart at endringen ikke vil stride mot Grunnloven § 97.

3.      Nærmere om løpende pensjonsytelser

Som nevnt i sitatet fra 2008-uttalelsen, er det naturlig å se de særlige reglene om justering av pensjonen på basis av endringer i godtgjørelsen for samme verv eller stilling, som en integrert del av selve pensjonsretten. Utgangspunktet må således være at de særskilte reglene om pensjonsnivået har det samme sterke grunnlovsvernet som tjenestepensjonsrettigheter generelt. Om det kan gjøres endringer, beror på en vurdering av ulike elementer, der de viktigste antas å være virkningen av endringen for den enkelte pensjonist sammenlignet med en videreføring av dagens regler, hvilke samfunnsmessige behov som tilsier at endringen bør kunne gjøres, og hvor plutselig virkningen av endringene eventuelt vil inntre. I det følgende kommenteres disse momentene noe nærmere.

Det sterke vernet for tjenestepensjonsrettigheter innebærer at selv nokså beskjedne reduksjoner i pensjonsutbetalingene vil kunne komme i strid med Grunnloven § 97. Hvor stor reduksjon en overgang til det alminnelige reguleringssystemet for pensjon etter folketrygden mv. vil innebære, sammenlignet med etter dagens regler, er det naturlig nok ikke mulig å angi presist. Den oversikten over historiske oppreguleringer som gis i Arbeidsdepartementets brev hit, gir en viss veiledning, blant annet ved at den illustrerer at utviklingen kan være ulik for de enkelte gruppene, og at det periodevis kan være ganske store forskjeller mellom lønnsutviklingen for enkelte av de særlige gruppene og den alminnelige lønnsutviklingen, jf. særlig utviklingen i lønnen for høyeste­rettsdommere. Lønnsutviklingen for høyesterettsdommerne kan muligens betegnes som ekstraordinær. På den annen side kan det neppe utelukkes at det også i fremtiden kan bli behov for lønnsøkninger for en eller flere av de særskilte gruppene som overstiger den alminnelige lønnsutviklingen. Samtidig vil en kobling til den alminnelige lønnsutviklingen være til gunst for pensjonsmottakeren i perioder hvor lønnsutviklingen for den aktuelle gruppen er dårligere enn den alminnelige lønns­utviklingen. Siden pensjonene etter forslaget skal reguleres i samsvar med den alminnelige lønns­veksten og deretter fratrekkes 0,75 prosent, må en imidlertid trolig legge til grunn at endringen gjennomgående vil innebære et visst tap for pensjons­mottakerne. Tapet vil på den annen side komme gradvis, ved at pensjonen ikke øker i samme grad som den ellers ville ha gjort.

I 2008-uttalelsen pekte vi på at det vil ”ha sine uheldige sider å anta at slike forholdsvis begrensede grupper reelt skulle ha et bedre grunnlovsvern enn folk flest”. I en uttalelse 9. mai 2007 til Fornyings- og administrasjonsdepartementet (sak 200604290, 2007-uttalelsen), som gjaldt innføring av såkalt levealdersjustering innenfor det offentlige tjenestepensjonssystemet, uttalte vi blant annet (under punkt 3.6):

”Det kan anføres at manglende adgang til å innføre delingstall med sikte på tjenestepensjonene skaper ulikhet mellom dem som bare har ytelser etter folketrygdloven og dem som er medlemmer av ordninger med offentlig tjenestepensjon, og at hensynet til likhet mellom medlemmer av de offentlige tjenestepensjonsordningene og dem som bare har folketrygden å forholde seg til, kan forsvare visse inngrep overfor den førstnevnte gruppen. Hvis ikke, kan legitimiteten av reformen som helhet svekkes. Så langt det er spørsmål om vern av retts­posisjoner etter to pensjonssystemer med så ulikt grunnlag som det her er tale om, har den typen likhetsbetraktninger etter vårt syn beskjeden vekt. Dessuten er slike betraktninger mindre forenlige med det sterke grunnlovsvernet for de offentlige tjenestepensjonene som drøftelsene ellers gir grunnlag for. Hadde det vært spørsmål om å jevne ut forskjeller eller på annen måte å skape en mer rettferdig fordeling innenfor samme pensjonsordning, kunne denne typen likhets- og rettferdighetsbetraktninger kanskje hatt større gjennomslagskraft, men det er det ikke nødvendig å gå inn på her. … Etter vårt syn kan en ikke med utgangspunkt i likhetsbetraktninger sikre legitimiteten av folketrygdreformen ved å redusere de offentlige tjenestepensjonene. Den typen omfordeling kan i stedet varetas på annen måte, herunder gjennom skattesystemet.”

For den endringen som drøftes her, må det etter vårt skjønn kunne legges betydelig vekt på at det reelt sett kan være vanskelig å begrunne hvorfor de aktuelle gruppene skal beholde en rett som ikke tilkommer andre pensjonister, og på den måten unngå noen av de konsekvensene som for andre kan ligge i pensjonsreformen. Særlig gjelder dette dersom det ikke historisk sett kan påvises en intensjon om å sette de aktuelle gruppene i privilegert stilling med hensyn til regulering av pensjonene. Videre kan det etter vårt skjønn tas i betraktning at spørsmålet gjelder pensjonister som har hatt fremskutte posisjoner i det norske styringssystemet, og at hensynet til den generelle tilliten til styringssystemet kan tilsi at det må kunne gjøres endringer også for de aktuelle gruppene. Også hensynet til et enkelt og praktiserbart regelverk kan i noen grad trekke i samme retning. Forutsatt at endringen vil gi mer enn bagatellmessige utslag i pensjonistenes disfavør, kan imidlertid ikke dette siste hensynet alene gi grunnlag for endringen. Hensynet til at pensjonsordningene skal være økonomisk bærekraftige over tid, kan neppe tillegges særlig vekt i denne sammenheng, idet vi antar at antallet pensjonister som er omfattet av de særlige pensjonsordningene, er såpass lite at en endring for deres vedkommende isolert sett ikke vil ha nevneverdig økonomisk betydning for staten.

Etter dette må vi konstatere at for dem med særskilte tjenestepensjoner som allerede tar ut pensjon, byr spørsmålet om forholdet mellom den aktuelle endringen og Grunn­loven § 97 på betydelig tvil. Vi anser det usikkert hva konklusjonen ved en eventuell rettslig prøving vil bli. For vår del er vi tilbøyelig til å anta at de aktuelle endringene må antas å gå klar av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 hensett til de tungt­veiende, samfunns­messige hensynene som ligger bak de senere års gjennomgåelse av pensjonssystemene, og de uheldige sidene ved å anta at de aktuelle, særskilte gruppene har en særlig beskyttet posisjon.

4.      Nærmere om situasjonen for dem som fortsatt står i vervet eller stillingen

Utgangspunktet om et sterkt grunnlovsvern gjelder også for opptjente pensjonsrettig­heter for dem som fortsatt står i vervet eller stillingen, og forholdet til Grunnloven § 97 må når det gjelder dette vurderes på bakgrunn av de samme momentene som er drøftet under punkt 3 ovenfor. På samme måte som for dem som allerede tar ut pensjon, må det legges til grunn at endringen gjennomgående vil innebære et visst tap sammen­liknet med hva pensjonsutbetalingen ville blitt under eksisterende regler. På den annen side vil endringen i enda mindre grad komme brått på. Innenfor gruppen vil det være store variasjoner med hensyn til hvor langt disse siste betraktningene rekker, avhengig av hvor lang tjenestetid den enkelte har bak og foran seg.

Det hensynet til den generelle tilliten til styringssystemet som er nevnt under punkt 3, gjør seg i enda større grad gjeldende for dem som fortsatt står i vervet eller stillingen, og således fortsatt besitter en fremskutt posisjon i det norske styringssystemet. Synspunktet bygger ikke på en premiss om at alle i de aktuelle vervene og stillingene tar del i beslutningene om utformingen av pensjonsreformen, men på en mer generell betraktning om at lovgiver bør ha betydelig frihet til å vurdere i hvilken grad en reform med virkning for store deler av befolkningen også skal omfatte disse gruppene.

Også hensynet til muligheten for et enkelt og helhetlig regelverk og de samfunns­økonomiske hensyn som ligger til grunn for pensjonsreformen, har etter vårt skjønn noe større vekt for dem som fortsatt står i vervet eller stillingen enn for dem som har begynt å ta ut pensjon.

Ikke minst fordi gruppen inneholder store variasjoner med hensyn til alder og tjeneste­tid, knytter det seg tvil til konklusjonen når det gjelder opptjente pensjonsrettigheter for dem som fortsatt står i vervet eller stillingen. For dem som har utsikt til fortsatt tjeneste i flere tiår, antar vi at den aktuelle endringen ikke kan ses som grunnlovsstridig tilbake­virkning. For dem som nærmer seg tidspunktet for pensjonering, er spørsmålet mer tvilsomt. Grunnlovsvernet for opptjente rettigheter for denne sistnevnte gruppen kan imidlertid ikke være sterkere enn for løpende pensjonsytelser, jf. punkt 3 ovenfor.

Vi har tidligere lagt til grunn at retten til å fortsette opptjening av pensjonsrettigheter med virkning fremover i tid, har et svakere grunnlovsvern enn allerede opptjente pensjonsrettigheter. I 2007-uttalelsen punkt 4 uttalte vi at det foreligger ”en rekke forhold som tilsier at lovgiverne må ha betydelig frihet til å justere ordningen for opptjening av pensjonsrettigheter i fremtiden”. I 2008-uttalelsen punkt 3 konkluderte vi slik vedrørende adgangen til å endre reglene om oppregulering etter de særlige ordningene med virkning fremover i tid:

“De hensyn som taler for at det er adgang til å gjøre visse justeringer, særlig med sikte på oppreguleringer som en ikke med rimelighet kunne regne med, står etter vårt syn sterkere med sikte på ikke-opptjente rettigheter. Vi peker særlig på at inngrepet klart har preg av å være fremoverrettet. Ved grunnlovsvurderingen må det også ha betydning at en manglende adgang til endringer eventuelt innebærer at lovgiverne i tiår fremover ville være bundet til et prinsipp for oppregulering som på alle andre områder vil være forlatt.”

Vi antar på denne bakgrunn at Grunnloven § 97 ikke er til hinder for å endre opptjenings­reglene for de særlige pensjonsordningene med virkning for rettigheter som opptjenes etter endringens ikrafttredelse.

5.      Nærmere om oppsatte pensjonsrettigheter

De som har opptjent rettigheter til pensjon etter de særlige ordningene, men har fratrådt vervet eller stillingen uten å ta ut pensjonen, har en såkalt oppsatt pensjons­rettighet. Etter dagens regler kan den oppsatte rettigheten senere tas ut som pensjon fastsatt som en viss prosent av gjeldende godtgjørelse for det aktuelle vervet eller stillingen, eventuelt en viss brøkdel av godtgjørelsen dersom vedkommende ikke har tilstrekkelig opptjeningstid til å få fulle pensjonsrettigheter etter særordningen. Av brevet hit forstår vi det slik at endringsforslaget innebærer at det på grunnlag av de oppsatte pensjonsrettighetene skal fastsettes et pensjonsgrunnlag 1. januar 2011, som deretter oppreguleres i samsvar med den alminnelige lønnsveksten uten noe fradrag på 0,75 prosent.

Når det gjelder regulering av pensjonen etter at den har begynt å løpe, kan denne gruppen ikke stå sterkere enn dem som allerede mottar pensjon, og dem som fortsatt står i stillingen og vervet, jf. punkt 3 og 4 ovenfor.

Når det gjelder pensjonsgrunnlaget, består endringen, slik vi oppfatter det, reelt sett i at oppreguleringen knyttes til den alminnelige lønnsveksten fremfor til lønnsveksten for den aktuelle gruppen. Siden det ikke gjøres noe særskilt fradrag, kan man ikke legge til grunn at omleggingen gjennomgående vil føre til tap for den berettigede, jf. under punkt 3 ovenfor. Etter vår mening vil en slik omlegging ikke stride mot Grunnloven § 97.