Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene

De økonomiske og administrative konsekvensene for kommunene ved å innføre en særlig internkontrollplikt etter barnevernloven, vil avhenge av hvor langt den enkelte kommune allerede er kommet i sitt systematiske kvalitetssikringsarbeid. Departementet legger til grunn av kommunenes kompetanse og erfaringer med internkontroll særlig på tilgrensende fagområder, for eksempel helse- og sosialområdet, langt på vei vil kunne være overførbare. Innføringen av internkontrollplikt på barnevernområdet gir kommunen mulighet for å se kvalitetssikringsarbeidet i sammenheng, noe som igjen vil kunne gi samordnings- og rasjonaliseringsgevinster. På kort sikt vil forslaget likevel kunne medføre noen ekstra kostnader som i hovedsak vil være knyttet til etablering/tilpassing av internkontrollverktøyet og opplæring av kommunens ansatte. Eventuelle merkostnader for kommunene på kort sikt, vil på lengre sikt bli oppveid av den effektivisering kommunene oppnår, for eksempel ved gjennomføring av fylkesmannens forvaltningstilsyn. Innføring av internkontrollplikt vil dessuten også tilrettelegge for fylkesmennenes bruk av systemrevisjon som tilsynsmetodikk. Denne tilsynsmetoden er allerede delvis tatt i bruk i fylkesmannsembetene.

Fordi internkontroll vil være et viktig virkemiddel og verktøy for kommunenes egenkontroll vil den bidra til at kommunens innbyggere sikres hjelp og tjenester i tråd med lovens bestemmelser. Departementet vil sørge for at kommuner som har behov for det, vil få nødvendig veiledning om etablering av internkontrollsystem på barnevernområdet.

Barne- og familiedepartementet vil invitere Kommunenes Sentralforbund til et samarbeid for å se nærmere på kostnadsspørsmål knyttet til innføring av internkontrollplikt.

Forslaget om å lovfeste en plikt for kommunen til å vurdere egnet bolig for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere ved ankomst til Norge, vil for noen kommuners vedkommende innebære at de må systematisere arbeidet med bosettingen av enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere på en annen måte enn de gjør i dag. Noen kommuner vil måtte tilegne seg mer kompetanse om bosetting av enslige mindreårige, andre må være mer bevisst på å bruke tilgjengelig kompetanse. Mange kommuner vil måtte legge til rette for økt samarbeid mellom ulike tjenester og fagfolk og for bedre koordinering av arbeidet.

Forslaget vil for noen kommuner føre til mer arbeid i bosettingsfasen og dermed økt ressursbruk. Et bedre bosettingsarbeid basert på en vurdering av den enkeltes behov, vil imidlertid kunne føre til (så vel økonomiske som menneskelige) besparelser på sikt.

Forslaget innebærer ingen endring i oppgave- og ansvarsfordelingen som følger av gjeldende regelverk. Verken barneverntjenesten eller andre tjenester eller etater får etter forslaget kompetanse til å pålegge andre å behandle saken eller instruere dem i hva den eventuelle hjelpen skal inneholde.

Når det gjelder forslaget om å endre barnevernloven § 4-16 for å presisere barneverntjenestens plikt til oppfølging av biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse, innebærer forslaget en presisering og retter økt fokus på denne oppgaven som allerede følger av gjeldende § 4-16 med forarbeider. Det finnes ingen uttømmende oversikt over de økonomiske og personellmessige ressursene som brukes til dette arbeidet i kommunene i dag. Allerede etter gjeldende rett skal barneverntjenesten nøye følge utviklingen til foreldrene, men omfanget av barneverntjenestens bistand til foreldrene varierer.

Endringen vil nødvendiggjøre at mange barneverntjenester må systematisere oppfølgingsarbeidet sitt på en bedre måte. Dette kan igjen føre til at noen kommuner må bruke mer ressurser for å løse oppgaven på en bedre måte. Innholdet og omfanget av oppfølgingen avhenger av foreldrenes ønsker og behov. Det er derfor vanskelig å forutsi hva forslaget totalt sett kan innebære av økonomiske og administrative konsekvenser for barneverntjenesten. En bedre oppfølging av foreldrene vil på den annen side kunne ha mange positive ringvirkninger. Endringen vil kunne tilrettelegge for bedre samarbeid og kommunikasjon mellom barneverntjenesten og foreldrene. Dette er i seg selv et gode. Samtidig kan det der det skjer en positiv utvikling i foreldrenes omsorgsevne, føre til bedre tilrettelegging av kontakten og samvær mellom foreldrene og barnet, og eventuelt raskere endring av vedtaket. Muligens vil forslaget også medføre at konfliktnivået som finnes i noen barnevernssaker dempes, og at antallet fylkesnemndssaker med påfølgende rettssaker dermed reduseres. På sikt vil derfor forslaget kunne bidra til økonomiske besparelser.

Forslaget om at eksemplifiseringen av hjelpetiltak i § 4-4 annet ledd utvides til å også å omfatte besøkshjem, innebærer en lovfesting av et allerede mye benyttet hjelpetiltak. Det forutsettes derfor ikke å ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslaget om endre begrepet ”mødrehjem” til ”tiltak for barn og foreldre” i barnevernloven § 4-4 femte ledd innebærer kun en endring av benevnelsen av tiltaket. Det forutsettes derfor ikke å ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Når det gjelder forslaget om endring i adopsjonsloven § 1 og barnevernloven § 4-20 om at statlig regional adopsjonsmyndighet ikke skal behandle saker der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon, innebærer ikke økte kostnader. Etter gjeldende ordning forutsettes det at fylkesnemndene ved behandlingen av adopsjonssamtykket etter barnevernloven ser hen til om vilkårene etter adopsjonsloven er oppfylt. Forslaget innebærer derfor en tydeliggjøring og presisering av gjeldende rett, og innebærer i tillegg at den statlige regionale adopsjonsmyndigheten ikke skal behandle saker der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon.

Det går ikke fram av adopsjonsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå hvor mange adopsjoner som blir gjennomført hvert år etter at fylkesnemnda har gitt sitt samtykke etter § 4-20. I følge BUFAs årsrapport for 2002 går det fram at i 2000, 2001 og 2002 behandlet kontoret om lag 30 saker som gjaldt fosterbarn. De fleste av disse sakene var blitt behandlet i Fylkesnemnda for sosiale saker etter barnevernloven § 4-20. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at det hvert år kan dreie seg om mellom 20 – 30 saker som har sitt grunnlag i barnevernloven § 4-20.

Etter departementets mening vil forslaget innebære en ressursbesparelse ved at spørsmålet om adopsjon avgjøres endelig av fylkesnemnda for sosiale saker. En må imidlertid legge til grunn at barneverntjenesten må forberede saken slik at avgjørelse kan treffes i samsvar med adopsjonslovens bestemmelser om innhenting av samtykke og uttalelse fra sakens parter. Denne oppgaven følger allerede i dag av adopsjonsloven § 6 .

Videre vil forslaget medføre et ansvar for barneverntjenesten til å gi den statlige regionale adopsjonsmyndigheten melding om vedtaket om samtykke til adopsjon, og til å oversende saken til dette kontoret.

Departementet kan ikke se at forslaget innebærer økte kostnader. Tvert imot vil en slik ordning innebære administrative besparelser.

Også forslaget om å dele de alminnelige utvalgene opp i utvalg som dekker mindre geografiske områder vil innebære innsparinger på fylkesnemndenes budsjett.

Forslaget om at fylkeskommunen ikke lenger skal komme med forslag til alminnelige medlemmer i fylkesnemnda, men at det skal innhentes lister direkte fra Domstolsadministrasjonen, vil innebære forenklinger og innsparinger både for fylkeskommunen og for staten.