Høringsnotat 1

1. Innledning

Ved lov nr. 42 for 2003 er det gjort endringer i lov nr. 40 for 1988 om finansierings­virksomhet og finansinstitusjoner og enkelte andre lover. Endringene innfører blant annet et nytt system for eierbegrensning og eierkontroll i finansinstitusjoner. De nye reglene bygger i stor grad på EU-direktiv 2000/12/EF med senere endring (det konsoliderte bankdirektiv), heretter kalt direktivet.

Lovvedtaket trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kompetansen til å sette lov­endringene i kraft er delegert til Finansdepartementet sammen med kompetansen til å gi forskrift og til å treffe enkeltvedtak i forhold til de nye bestemmelsene i finansierings­virksomhetsloven § 2-2, § 2-3, § 2a-1 andre ledd andre punktum, § 2a-6 sjette ledd, § 3-3 sjette ledd, forretningsbankloven § 8a tredje ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 første ledd tredje punktum.

2. Bakgrunn

Ifølge det någjeldende regelverket om eierbegrensninger i finansinstitusjoner kan ingen i utgangspunktet eie mer enn ti prosent av aksjekapitalen i en finansinstitusjon, jf. finansierings­virksomhetsloven § 2-2 første ledd første punktum. For finansinstitusjoner er hensikten med forbudet blant annet å sikre konkurranse på finansmarkedet. For andre eiere enn finansinstitusjoner er formålet med forbudet å hindre sammen­blanding av kreditor- og eierinteresser som kan lede til uheldig kredittgiving. Reglene skal også hindre privat bankiervirksomhet. Dessuten skal de sikre en spredt eierstruktur.

For finansinstitusjoner gjelder en rekke unntak fra ti prosents-regelen, se finansierings­virksomhets­loven § 2-2 første ledd andre punktum og andre ledd. Det viktigste unntaket er at andre finansinstitusjoner kan eie 100 prosent av en annen finansinstitusjon.

Det nye regelverket opererer ikke med noen absolutte forbudssoner. I stedet innføres det et såkalt gradert skjønnsmessig system. Den som ønsker å erverve en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon, må på forhånd søke Kongen om godkjennelse av ervervet, jf. nye finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd første punktum. Kvalifisert eierandel er definert som en eierandel som representerer ti prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og dens virksomhet. Godkjennelse er nødvendig også hvis eier­andelen økes slik at den vil utgjøre eller overstige henholdsvis 20, 25, 33 eller 50 prosent av kapitalen eller stemmene i institusjonen, eller ved annet erverv som gir bestemmende innflytelse som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3.

Avhendelse av kvalifiserte eierandeler eller av eierandeler som innebærer at de nevnte grensene passeres, skal meldes til Kredittilsynet.

Ved avgjørelsen av om et fremtidig erverv skal godkjennes eller ikke, skal Kongen prøve om søkeren vil være egnet som eier av institusjonen, jf. nye finansieringsvirksomhetsloven § 2-3. Loven oppgir en rekke hensyn man skal legge vekt på i vurderingen. Oppregningen er ikke uttømmende. Lovens § 2-3 tredje ledd gir Kongen hjemmel til i forskrift å fastsette ytterligere retningslinjer for skjønnsutøvelsen. Slike retningslinjer vil bidra til økt forutberegnelighet for aktørene i finansnæringen.

Dersom eierandelen vil utgjøre eller overstige 25 prosent, skal tillatelse til ervervet nektes hvis Kongen ikke er overbevist om at søkeren er egnet som eier.

Reglene gjør ikke forskjell på om søker er en annen finansinstitusjon eller et foretak, norsk eller utenlandsk.

Kongen har en mulighet til å tilbakekalle en tillatelse dersom det er grunn til å anta at innehaveren har utvist en slik handlemåte at forutsetningene for tillatelse ikke lenger er til stede, jf. nye finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 siste ledd.

Det nye regelverket får konsekvenser i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a om finanskonsern. Konsekvensene er beskrevet nedenfor i punkt 9.

Kredittilsynet har utarbeidet forslag til forskrift som teknisk sett legger opp til at Kredittilsynet skal være organet som treffer enkeltvedtak i henhold til de nye reglene. Det innebærer i så fall at Finans­departementet blir klageinstans for Kredittilsynets vedtak.

3. Søknaden om godkjennelse – utkastets § 1

Utover at søknaden skal angi størrelsen på den eierandel det tas sikte på å erverve, jf nye finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 femte ledd første punktum, oppstiller ikke loven krav til søknadens innhold. Det er i para­grafens sjette ledd første punktum gitt en hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av bestemmelsene i § 2-2, herunder regler om hvilke opplysninger søknaden skal inneholde.

Det er viktig at søknaden inneholder de opplysninger som er nødvendig for at myndighetene kan avgjøre om søkeren vil være egnet som eier av finansinstitusjonen. Det er naturlig å se hen til praksis ved prøving av egnethetskrav i finanslovgivningen ellers. I Kredittilsynets rundskriv 29/2001 er det gitt retningslinjer for prøving av egnethet i forbindelse med styreverv og liknende i finansinstitusjoner, verdipapirforetak, inkassoforetak mv.

I utkastets § 1 første ledd nr. 1-15 er det oppregnet hvilke opplysninger som søknaden skal inneholde.

Det er av betydning hva slags virksomhet søkeren driver, om søkeren har eierinteresser i andre finansinstitusjoner og søkers formål med ervervet. Disse opplysningene vil gi grunnlag for å vurdere om konkurransen på finansmarkedet blir sikret og om institusjonens uavhengig­het i forhold til andre næringsinteresser blir opprettholdt.

I vurderingen er det videre relevant om søkeren er økonomisk vederheftig og har god vandel. Derfor er det ønskelig å få vite om søker har vært begjært konkurs eller underlagt konkurs­behandling, om søker er siktet eller har vært dømt for straffbare forhold eller om søker har blitt ilagt gebyr eller liknende for overtredelser av finanslovgivningen. Det samme gjelder for foretak som søker har hatt styreverv i, vært daglig leder for eller innehatt kvalifiserte eier­andeler i. Uttrykket kvalifisert eierandel må forstås på samme måte som i selve lovteksten. Tidsmessig er det satt en grense for forhold som ligger inntil ti år tilbake i tid.

Hvis søker er et foretak, vil det være sentralt å vite hvem som står bak foretaket. Det vil si eiere, styremedlemmer og daglig ledelse. Dermed unngår man at institusjoner kjøpes gjennom stråselskap som eies av noen som ikke ville blitt godkjent som direkte eiere. Foretaket bør derfor ha plikt til å opplyse hvem som er eier, hvem som sitter i styret og hvem som har den daglige ledelsen av foretaket, se forslaget til § 1 andre ledd første punktum. Når det gjelder eiere, er det klart at det må settes en grense for hvem som skal angis. Hensikten med regelen tilsier at det er tilstrekkelig at foretaket oppgir hvem som er eier av kvalifiserte eierandeler. Uttrykket må oppfattes på samme måte som i selve lovteksten.

Det kan tenkes at et foretak er eier av en kvalifisert eierandel i foretaket som ønsker å erverve en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon. Derfor legger Kredittilsynet opp til at det kan kreves nærmere opplysninger om dette foretaket også og dets eventuelle morselskap, jf forslagets § 1 andre ledd andre punktum.

Opplysningene som fremkommer i søknaden, kan gi grunnlag for å be om ytterligere informasjon fra søker. Derfor er Kredittilsynet gitt en generell hjemmel til å kreve opplysninger som kan ha betydning for søknaden, se utkastets § 1 fjerde ledd.

Søker kan ikke inneha eller utøve eierrettigheter knyttet til eierandeler som søknaden gjelder, før ervervet er godkjent eller anses godkjent fordi lovens frist på tre måneder for nektelse av ervervet er oversittet, jf. lovens § 2-2 femte ledd siste punktum.

4. Søker fra EØS-området – utkastets § 2

Når søker er hjemmehørende i en annen stat i EØS-området, pålegger direktivet i artikkel 16 nr 2, jf. artikkel 12, i nærmere angitte tilfeller at myndighetene konsulterer myndighetene i hjemstaten ved behandling av søknaden. Denne bestemmelsen er ikke uttrykkelig implemen­tert i det norske regelverket tidligere og tas derfor med i forskriftsutkastets § 2.

5. Frist for gjennomføring av erverv – utkastets § 3

Direktivet tillater i artikkel 16 nr. 1 andre avsnitt siste punktum at det settes en maksimums­frist for gjennomføring av erverv det er gitt tillatelse til. I Ot.prp. nr. 50 (2002-2003) om eierkontroll i finansinstitusjoner er en slik frist nevnt på side 56 som et eksempel på et vilkår som kan settes for tillatelsen, jf lovens § 2-3 første ledd siste setning.

Kredittilsynet foreslår at kompetansen til å gi en slik frist fremkommer uttrykkelig i forskriften og at kompetansen tillegges Kredittilsynet.

Kredittilsynet har vurdert om det bør settes en grense for hvor kort en slik frist kan være. EU-direktivet opererer ikke med en minimumsfrist. Verken de svenske eller de danske reglene angir en minste frist. Kredittilsynet legger etter dette til grunn at det ikke er nødvendig med en minimumsfrist i forskriften.

Tillatelsen kan ikke brukes til å erverve eierandeler etter at fristen har løpt ut. Eierandeler som ervervet i henhold til tillatelsen før fristens utløp, kan beholdes.

6. Avhendelse av kvalifiserte eierandeler – utkastets § 4

Loven pålegger den som avhender kvalifiserte eierandeler med mer å melde fra til Kredittilsynet, jf. § 2-2 andre ledd siste punktum. Avhendelsen kan skje over børs. I så fall vil ikke avhender nødvendigvis kjenne erverver. I andre tilfeller er det naturlig at avhender melder fra om hvem som erverver eierandelene. Det vil lette kontrollarbeidet for Kredittilsynet. Forslaget til § 4 er formulert med dette for øyet.

7. Meldeplikt for finansinstitusjoner – utkastets § 5

Nye finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 siste ledd andre punktum første alternativ gir Kongen kompetanse til å pålegge finansinstitusjoner meldeplikt om eiere som har kvalifiserte eierandeler i institusjonen. Et slikt pålegg vil gjøre det enklere for Kredittilsynet å påse at innehavere av kvalifiserte eierandeler har den nødvendige tillatelsen.

En meldeplikt for finansinstitusjonene etableres også i direktivet artikkel 17 nr. 4. Direktivet legger opp til et to-sporet system. For det første skal de aktuelle ervervene meldes når de skjer. For det andre skal institusjonene minst én gang i året melde til myndighetene hvem som innehar kvalifiserte eierandeler i institusjonen og eierandelenes størrelse.

Utkastets § 5 fastslår disse reglene. Den årlige meldeplikten tidfestes til senest fjorten dager etter avholdt ordinær generalforsamling, jf. aksjeloven § 5-5 og allmennaksjeloven § 5-6. For øvrig skal meldepliktige erverv varsles snarest.

Det samme gjelder hvis finansinstitusjonen blir kjent med planer om erverv av kvalifiserte eierandeler. Det er viktig at Kredittilsynet har mulighet til å komme inn i saken på et så tidlig stadium som mulig.

Meldeplikten må også gjelde når to eller flere eiere skal konsolideres i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-6 slik at de dermed oppnår en kvalifisert eierandel. Finansinstitusjonen må varsle Kredittilsynet for eksempel dersom den blir kjent med at to eiere har inngått en avtale som nevnt i lovens § 2-6 første ledd bokstav d og de dermed skal anses som eiere av kvalifiserte eierandeler. Finansinstitusjonen kan fra tidligere saker kjenne til at to eller flere parter skal konsolideres og har plikt til å ta hensyn til dette.

Institusjonen må i tillegg melde fra når den har kunnskap om parter som planlegger erverv, når de skal konsolideres og ervervene dermed vil gjelde kvalifiserte eierandeler.

Utkastets § 5 tredje ledd har regler om hva meldingen skal inneholde.

8. Meldeplikt for foretak – utkastets § 6

Som nevnt under punkt 3, er det av betydning når innehaveren av en kvalifisert eierandel er et foretak, å vite hvem som er eier av det, hvem som sitter i styret og hvem som har den daglige ledelsen. Disse opplysningene skal være med i søknaden om godkjennelse, jf. utkastets § 1 andre ledd. Ved endringer i disse forholdene er det da naturlig at foretaket må underrette Kredittilsynet slik at det kan vurdere om det er grunn til å trekke tilbake godkjennelsen av foretaket som egnet eier av kvalifisert eierandel i finans­institusjonen. For eksempel må en unngå at en erverver som er funnet uegnet som eier, omgår regelverket ved å kjøpe opp et foretak som har en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon.

Foretakene bør ha en underrettelsesplikt i henhold foregående avsnitt. Plikten foreslås inntatt i forskriftens § 6 første ledd. Plikten er hjemlet i lovens § 2-2 siste ledd andre punktum andre alternativ.

Utkastets § 6 andre ledd har regler om hva meldingen skal inneholde.

Det kan lett tenkes behov for at Kredittilsynet vil trenge mer informasjon fra foretaket for å kunne gjennomføre en tilfredsstillende eierkontroll. Derfor pålegges foretaket en opplysningsplikt i utkastets § 6 tredje ledd.

Bestemmelsen omfatter også en finansinstitusjons erverv av eierandeler i en annen finans­institusjon. Dessuten gjelder den eierforetak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav e.

9. Eierforetak som morselskap i finanskonsern – utkastets § 7

En konsekvens av de nye eierkontrollreglene er at et foretak som ikke selv er en finans­institusjon, kan være morselskap til en finans­institusjon og dermed danne et finanskonsern i henhold til lovens § 2a-2 bokstav a. Foretaket vil i så fall være et eierforetak i henhold til ny

§ 2a-2 bokstav e, Nærmere regler om slike eierforetak kan gis med hjemmel i finansierings­virksomhetsloven § 2a-1 andre ledd første punktum.

Etter ordlyden i finansieringsvirksomhetsloven § 2-1 første ledd andre punktum vil et eier­foretak blir regnet som en finansinstitusjon i lovens kapittel 2. Det innebærer at reglene i underkapittel II tilsynelatende skal gjelde. Det er neppe meningen, noe som presiseres i utkastets § 7 første ledd.

Pr. i dag er det i finansieringsvirksomhets­loven § 2a-6 sterke restriksjoner på hvilke andre selskap som kan inngå i et finanskonsern. Eierforetak skal kunne ha andre næringsinteresser enn eierskapet i finansinstitusjonen. Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 kan derfor ikke gjelde for eierforetak. Dette foreslås fastslått i forskriftens § 7 andre ledd.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7 har regler om endring i organiseringen av et finans­konsern, som enten skal meldes eller skal godkjennes av myndighetene. Når konsern­spissen er et eierforetak som kan ha andre datterselskap enn finansinstitusjoner, er det klart at det ikke er noen grunn til å involvere Finansdepartementet eller Kredittilsynet dersom endringen ikke berører finansinstitusjonen. Bestemmelsens første ledd bokstav a gjelder bare finans­institusjoner, så her er det ikke nødvendig med noe unntak. Bokstav b vil etter ordlyden gjelde institusjoner som ikke er finansinstitusjoner, slik at dette alternativet i sin helhet ikke bør gjelde. Bokstav c og bestemmelsens andre ledd bør komme til anvendelse bare hvis endringen angår en finansinstitusjon. Disse reglene foreslås forskriftsfestet i utkastets § 7 tredje ledd.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 inneholder regler om transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern. Reglene innebærer begrensninger og pålegg på flere områder som er begrunnet i de spesielle hensynene som gjør seg gjeldende for finansinstitusjoner. Reglene bør derfor ikke gjelde generelt for transaksjoner i finanskonsern med et eierforetak som konsern­spiss. Det er tilstrekkelig at reglene gjelder for transaksjoner mellom på den ene siden finans­institusjonene i konsernet og på den andre siden andre foretak i konsernet. Et slikt unntak fremgår av utkastets § 7 fjerde ledd. Morselskapet i konsernet vil være et annet foretak i konsernet og er derfor omfattet av unntaket.

Kredittilsynsloven pålegger i § 3 andre ledd andre punktum en opplysningsplikt overfor Kredittilsynet for institusjoner som er under tilsyn etter loven. Et eierforetak vil som sådan ikke være under tilsyn av Kredittilsynet. For å kunne kreve opplysninger fra eierforetaket er det derfor nødvendig med hjemmel for Kredittilsynet, noe som foreslås inntatt i forskriftens § 7 femte ledd, for så vidt gjelder opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre et hensikts­messig og effektivt tilsyn med finansinstitusjonene i konsernet.

10. Utenlandske foretak som eier i norske finansinstitusjoner – utkastets § 8

Dersom et utenlandsk foretak er eller blir eier av en aksjepost i en norsk finansinstitusjon, vil eierskapet i utgangpunktet ikke reise noen spesielle problemstillinger. Det utenlandske foretaket vil bli behandlet på samme måte som en norsk eier.

Hvis det utenlandske foretaket eier en så stor del av en norsk finansinstitusjon at det etableres et konsernforhold, må det avgjøres hvilke regler i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a om finanskonsern som skal komme til anvendelse.

Det er klart at norske regler i utgangspunktet bare kan gjelde for norske foretak. Kredittilsynet legger til grunn at finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a i utgangspunktet ikke gjelder for uten­landske selskap som erverver norske finansinstitusjoner, jf. uttalelser i Ot.prp. nr. 2 (1991-92) om finanskonsern side 23.

Enkelte bestemmelser i kapittel 2a må imidlertid gjelde for utenlandske selskap som er konsernspiss i et konsern der en norsk finansinstitusjon inngår. Regler om forholdet kan gis med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-1 andre ledd andre punktum.

Det er naturlig at et utenlandsk foretak ikke kan etablere et konsernforhold med en norsk finansinstitusjon uten særskilt konsesjon som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 andre ledd første setning. Dette er regler om godkjennelse av virksomhetsutøvelse som kommer til anvendelse ved siden av reglene om eierkontroll i lovens § 2-2. En nødvendig konsekvens av at lovens § 2a-3 andre ledd første setning skal gjelde, er at også § 2a-3 andre ledd andre og tredje punktum og tredje, femte og sjette ledd og § 2a-4 om søknad om konsesjon må gjelde. Dette foreslås fastslått i forskriftens § 8 første ledd første setning.

Reglene i kapittel 2a underkapittel I for øvrig og underkapittel II kan bare gjelde den norske delen av konsernet. Norske myndigheter kan for eksempel ikke gi regler som hindrer utenlandske finansinstitusjoner i å organisere den utenlandske delen av konsernet på en annen måte enn angitt i lovens § 2a-6. Melde- og søkeplikten som angitt i § 2a-7 kan komme til anvendelse bare når endringene gjelder norske finansinstitusjoner i konsernet. Prinsippet foreslås angitt i forskriftens § 8 første ledd andre punktum.

Også lovens § 2a-8 om transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern kan bare gjelde transaksjoner der norske foretak er involvert. Dette presiseres nærmere i forskriftens § 8 andre, tredje, fjerde og femte ledd. Det innebærer for eksempel at forbudet mot konsernbidrag mellom søsterselskap i lovens § 2a-8 tredje ledd første setning bare gjelder når det ytende selskapet er en norsk finansinstitusjon.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 om konsolidering kan naturlig forstås bare slik at norske finansinstitusjoner er omfattet. Kredittilsynet har ansett det unødvendig å presisere dette i forskriften.

De øvrige bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a berøres ikke av lovendringen.

11. Overgangsregler – utkastets § 9

Lovvedtak nr. 42 for 2003 gir i punkt IV tredje punktum Kongen anledning til å fastsette overgangsbestemmelser i forskrift.

Et fåtall norske finansinstitusjoner har i dag dispensasjon fra de någjeldende eierskapsreglene. Spørsmålet er om disse institusjonene må søke om tillatelse etter nye finansierings­virksomhetsloven § 2-2. Kredittilsynet legger til grunn at et slikt pålegg ikke vil være i strid med Grunnloven § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Kredittilsynet viser i den forbind­else til oppfatningen til Justisdepartementets lovavdeling slik den er gjengitt i Innst. O. nr. 58 (1987-88) om konkurransen på finansmarkedet side 29-30. Lovavdelingen konkluderte med at Finans­departementets forslag til nye regler om eierbegrensninger i finansinstitusjoner ikke ville komme i strid med Grunn­loven § 97. Tilsvarende må gjelde i forhold til de nye eierskaps­reglene.

Likevel er det på det rene at det er lite sannsynlig å skulle finne uegnet dem som innehar dispen­sasjoner fra nå gjeldende eierbegrensningsregler. Inne­haverne har allerede vært underkastet en grundig vurdering i forbindelse med dispensasjons­søknaden. Kredittilsynet foreslår derfor at eiere av kvalifiserte eierandeler i finans­institusjoner ikke skal være pliktige til å søke på nytt når eierskapet er i samsvar med dispensasjoner gitt av Finans­departementet. Det samme gjelder øvrige eiere av kvalifiserte eierandeler som er omfattet av lovbestemte unntak i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 slik den lyder før lovendringen trer i kraft. Endringer i eierandelene skal imidlertid vurderes etter de reglene som gjelder når endringen skjer. Hvis en innehaver med dispensasjon til å eie 49 % av aksjekapitalen i en finansinstitusjon, øker eierandelen med ett prosentpoeng, må vedkom­mende søke om godkjennelse etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd første punktum.

Innehavere av tidsbegrensete dispensasjoner fra nå gjeldende eierregler må søke på nytt når dispensasjonene går ut. Den nye søknaden må fremmes og vurderes etter de nye reglene.

Ovennevnte regler foreslås fastslått i forskriftens § 9.

12. Ikrafttredelsestidspunkt – utkastets § 10

Forskriften skal tre i kraft straks, se § 10.

13. Endringer i andre forskrifter – utkastets § 11

Eierskapsreglene gjelder også for eiere av grunnfondsbevis, se grunnfondsbevisforskriften § 15. For å gjøre henvisningen i grunnfondsbevisforskriften § 15 korrekt i forhold til de nye reglene bør finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 om egnethetsvurdering inntas i opprams­ingen i § 15, se forskriftsforslagets § 11. Også i grunnfondsbevisforskriften § 17 om stemme­rett foreslås det tekniske endringer. For det første erstattes ”lov om finansierings­virksomhet og finansinstitusjoner” med det enklere ”finansieringsvirksomhetsloven”, noe som samsvarer med ordlyden i § 15. For det andre bortfaller henvisningen til finansierings­virksomhets­loven § 2-4, som blir opphevet.

14. Administrative og økonomiske konsekvenser

Forskriftsforslaget innebærer flere rapporteringsplikter for eiere av finansinstitusjoner og finansinstitusjonene selv. Hvor byrdefulle pliktene vil bli, avhenger delvis av i hvilken grad hvor mange som vil søke å erverve kvalifiserte eierandeler i finansinstitusjoner. Delvis vil det imidlertid gjelde en rapporteringsplikt selv om det ikke skjer noe skifte av eiere, for eksempel hvis den kvalifiserte eieren er et foretak og dette foretaket bytter styre, se forslaget til § 6 første ledd. Utskiftninger av styremedlemmer vil ventelig skje regelmessig i de store selskapene som kan være aktuelle som innehavere av kvalifiserte eierandeler. Rapporteringsplikten fordrer at administrasjonen i foretaket etablerer rutiner som kan være fremmed for foretakets virksomhet. Likevel er en slik rapportering nødvendig for at Kredittilsynet skal kunne gjennomføre en tilfredsstillende eierkontroll.

Kredittilsynet er mottaker for de meldingene som er angitt i forskriftsforslaget. Det gjelder meldinger ved avhendelse av kvalifiserte eierandeler eller avhendelse som innebærer at terskelgrensene tangeres eller passeres. Det gjelder meldinger om skifte i eieres styre, daglige ledelse eller kvalifisert eierskap. Det gjelder meldinger fra finansinstitusjoner om kvalifiserte eiere, noe som inkluderer en årlig rapportering. Det fordrer en ikke ubetydelig innsats av ressurser fra Kredittilsynets side for å gjennomgå meldingene som mottas. Det er grunn til å tro at flertallet av meldingene kan tas til etterretning uten nærmere saksbehandling.