Høringsnotat 1

Banksikringsloven § 2-2, utkast til forskrift og høringsnotat

Finansdepartementet ber i brev 11. mai d.å. Kredittilsynet utarbeide forslag til forskrift som regulerer utenlandske bankers medlemskap i det norske banksikringsfondet, jfr. banksikringsloven § 2-2 tredje ledd. I beskrivelsen, samt i det vedlagte forskriftsutkastet, er det lagt til grunn at de to sikringsfondene slås sammen, slik som foreslått i Ot. prp nr. 66 (2003-2004). Forslaget ble vedtatt av odelstinget 11. juni d.å. jfr. Besl.O.nr 101 (2003-2004).

Den umiddelbare foranledning til at Finansdepartementet nå vurderer å fastsette slik forskrift antas å være at Nordea har signalisert et ønske om å omdanne den norske datterbanken til filial fra Sverige, og å knytte seg til det norske sikringsfondet. Forskriften må likevel utformes slik at den også kan anvendes på andre banker enn Nordea, og også for filialer av banker hjemmehørende i andre land enn Sverige.

1. Om lovgrunnlaget

Innledning

EUs direktiv 19/94 om innskuddsgarantiordninger slår fast at innskytere i banker hjemmehørende i EØS området som driver virksomhet i annen medlemstat på filialbasis, skal være dekket av hjemlandets innskytergaranti. Videre skal bankene ha rett til å knytte seg til sikrings­ordningen i vertslandet, dersom denne gir bedre dekning enn hva som følger av ordningen i hjemlandet, s.k. ”topping up”. Direktivbestemmelsene er inntatt i banksikringsloven § 2-2. § 2-2 annet ledd gir Kongen adgang til å bestemme at filial av kredittinstitusjon fra land utenfor EØS-området skal være medlem av det norske sikringsfondet. Med det unntak at det for slike filialer fra land utenfor EØS-området er opp til norske myndigheter å pålegge dem medlemskap, vil filialmedlemmer behandles likt. I bestemmelsens tredje ledd er det inntatt en hjemmel for å gi forskrift inneholdende nærmere regler om filialers medlemskap i det norske banksikringsfondet, herunder regler om at fondet kan granske filialenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning.

Beregning av minstekravet

Av § 2-6 fremgår det at medlemmenes samlede garanterte innskudd skal inngå ved beregning av minstekravet til ansvarlig kapital i Bankens Sikringsfond. Av samme bestemmelse følger videre at det ikke skal tas hensyn til deres beregningsgrunnlag for kapitaldekning ved beregning av det samme minstekravet til fondets kapital. Med samlede garanterte innskudd kan forstås både innskudd mellom 0 og 2 millioner kroner (garantert innskudd før hjemlands­garantien er trukket fra) og innskudd som er garantert av den norske ordningen (etter at hjem­lands­dekningen er trukket fra). Dersom det er samlede garanterte innskudd før det er gjort fradrag for dekning i hjemlands­ordningen som skal legges til grunn ved beregning av minstekravet, vil man kunne komme i en situasjon hvor minstekravet til fondets kapital ikke forholdsmessig tilsvarer fondets ansvar ved en eventuell utbetaling; man ”blåser opp” kravet til fondet. Det kan av § 2-6, særlig sett hen til at begrepet ”medlemmene” er brukt, se ut som det likevel er samlede innskudd før fradrag som skal legges til grunn. Både norske banker og filialer vil være ”medlem” i fondet. Kredittilsynet er imidlertid av den oppfatning at det også finnes holdepunkter for den motsatte tolkning (dvs. etter at hjem­lands­dekningen er trukket fra), særlig hvis man leser § 2-6 i sammenheng med § 2-5 nytt annet ledd jf. nytt tredje ledd. § 2-5 definerer innskuddsbegrepet, og åpner samtidig for nærmere regler om innskuddsbegrepet i filialer. Det antas at det bør søkes en avklaring av dette lovtolkningsspørsmålet så snart som mulig.

Dersom Finansdepartementet ønsker å klargjøre beregningsgrunnlaget for minstekravet til fondets størrelse, kan det i forskrift med hjemmel i § 2-5 nytt tredje ledd definere hva som skal regnes som innskudd i en filial.

Avgiftsberegningen

Av § 2-7 tredje ledd følger at filialer skal betale avgift ut fra deres samlede garanterte innskudd. Det skal gjøres fradrag for den del av garantibeløpet etter § 2-10 (2 millioner kroner) som anses dekket av garantiordningen i hjemstaten. Det skal ikke beregnes avgift i forhold til minstekravet for kapital­dekning (risikoveid balanse) slik tilfellet er for norske banker. Det skal deretter i henhold til § 2-7 tredje ledd, tredje punktum, beregnes et tillegg eller et fradrag i den årlige premien i forhold til bankens kjernekapitaldekning. Banker med en kjernekapitaldekning over 8% vil få en rabatt svarende til 4 ganger det antall prosentpoeng kjernekapitaldekningen overstiger 8%, maksimert til 35% rabatt. Banker med en kjernekapital under 8% vil tilsvarende måtte betale en tilleggsavgift svarende til 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen er under 8%. Disse reglene gjelder både for norske banker og filial av utenlandske banker. Ettersom en filial ikke har en selvstendig kapitaldekning, vil (mor)bankens samlede kjernekapital måtte legges til grunn.

Av § 2-9 følger reglene for avgiftsberegning for nye medlemmer, herunder for medlemmer som har drevet virksomhet før innmelding og således har en ”startportefølje”. Reglene skiller ikke mellom norske banker og filialer av utenlandske banker som tas opp som medlemmer. Det følger av første ledd at nye medlemmer skal betale innmeldingsavgift tilsvarende ett års medlemsavgift. For banker som har drevet virksomhet tidligere og dermed bringer en eksisterende portefølje med seg inn i fondet, skal det i tillegg kunne ilegges en ekstra innmeldingsavgift svarende til ytterligere ett års ordinær medlemsavgift. I og med at reglene for avgiftsberegning for nye medlemmer ikke skiller mellom norske banker som skal ha fullt medlemskap, og filialer som kun skal ha tilleggsdekning ut over hva som følger av hjemlandsordningen antar Kredittilsynet at det ikke er grunnlag for å foreslå særskilt regulering av innmeldingsavgiftsspørsmålet for filialer.

Om omdanning av norsk bank til utenlandsk filial

Det vil etter Kredittilsynets mening allikevel være nødvendig å slå fast hvorvidt et medlem som omdanner sin virksomhet fra å være norsk bank til å være filial av en utenlandsk bank skal oppfattes som et nytt medlem. Etter Kredittilsynets oppfatning vil et medlem som endrer status fra å ha full dekning til å motta tilleggsdekning ut over hjemlandsgarantien ikke være å anse som nytt medlem, og således ikke skulle svare innmeldingsavgift, forutsatt at medlemmet uavbrutt er tilknyttet Bankenes Sikringsfond. En bank som avslutter sitt medlemskap i det norske fondet på omdanningstidspunktet, for så senere å søke tilknytning til det norske fondet for tilleggsdekning, vil derimot etter Kredittilsynets oppfatning være å anse som et nytt medlem, og bør avkreves innmeldingsavgift, uavhengig av hvor lang tid som er gått siden omdanningen. Etter Kredittilsynets oppfatning er dette den eneste rimelige tolkningen, ut fra bestemmelsen i lovens § 2-4 (2) hvor det fremgår at fondet er eget rettsubjekt, og at ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av fondet. Medlemmer som avvikler sin virksomhet eller overdrar denne til en annen, herunder overdrar sin portefølje til utenlandsk bank eller fusjonerer med utenlandsk bank med denne som overtagende part vil ikke ha krav på å få tilbake noen del av den kapital som ligger i fondet. Dette vil gjelde både for vanlige banker og for filialer. Det vil etter Kredittilsynets mening hverken være rimelig eller praktisk gjennomførbart om et tidligere medlem skulle kunne kreve eiendomsrett til noen av fondets midler dersom de på et senere tidspunkt skulle ønske å på ny søke tilknytning til Bankenes Sikringsfond.

2. Nærmere om behovet for særskilt regulering

Behovet for og innholdet i regulering av filialers tilknytning til norsk innskytergaranti vil kunne variere avhengig av hjemlandet, og dermed hvilket tilsynssamarbeid som foreligger mellom hjemlands­tilsynet og Kredittilsynet. Videre vil de store forskjeller fra land til land i garantienes dekningsomfang, både beløpsmessig og i hvilke typer av innskudd som er dekket, medføre varierende behov for avtale­regulering fondene imellom. På denne bakgrunn foreslår Kredittilsynet at forskriften angir et antall områder som skal reguleres i bilaterale avtaler mellom tilsyns­myndighetene og mellom innskytergarantiordningene i Norge og det respektive hjemland.

Ansvarsforhold og arbeidsdeling mellom Kredittilsynet og sikringsfondet

I forhold til norske banker vil det være Kredittilsynets oppgave å overvåke forhold knyttet til bankenes soliditet, likviditet m.v. og å varsle øvrige instanser, herunder sikringsfondene, om vesentlig negativ utvikling i en banks soliditet og likviditetssituasjon. § 4-3 i Banksikringsloven pålegger Kredittilsynet varslingsplikt bl.a. til Bankenes Sikringsfond om en situasjon der det er grunn til å anta at en bank ikke vil klare å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, dersom banken ikke er i stand til å oppfylle gjeldende kapitaldekningskrav eller dersom en institusjons eiendeler ikke fullt ut er tilstrekkelige til å dekke dens forpliktelser. De institusjoner som mottar slikt varsel, herunder sikringsfondet, skal gi sin vurdering av om banken kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift.

Det tilligger således til enhver tid Kredittilsynet å foreta en vurdering av om en bank anses skikket for å drive virksomhet. For banker som møter vanskeligheter er det tilsvarende Kredittilsynets ansvar å sørge for at de relevante interessenter varsles, og deretter i første instans Kredittilsynets, så Finansdepartementets ansvar å vurdere om banken kan sikres videre drift eller om den skal settes under offentlig administrasjon. Settes banken under offentlig administrasjon oppnevner Kredittilsynet et administrasjonsstyre som sørger for at innskytere identifiseres og forbereder grunnlagte for utbetaling til de sikrede. Administrasjonsstyret vil i tett samarbeid med sikringsfondet foreta den faktiske utbetaling til de sikrede, etter Kredittilsynets beslutning.

Etter Kredittilsynets oppfatning bør de samme prinsipper og den samme arbeidsfordeling mellom de berørte aktører legges til grunn også der et medlem er knyttet til det norske sikringsfondet for tilleggsdekning ut over hva som dekkes av hjemlandets sikringsordning. Det vil derfor etter Kredittilsynets mening være viktig at forskriften som skal regulere filialers tilknyting til det norske sikringsfondet i størst mulig grad baserer seg på den samme lovbestemte arbeidsfordeling mellom sikringsfond, Kredittilsynet og Finansdepartementet som hva som gjelder for norske banker, slik at en unngår at sikringsfondet er avhengig av å bygge opp et eget apparat for å motta og håndtere informasjon om tilknyttede filialer.

Konkretisering av dekningsomfanget

Både av hensyn til riktig avgiftsberegning, kundenes lovmessige krav på informasjon om hvilken innskytergaranti som gjelder for deres innskudd, samt ved en eventuell effektuering av innskudds­garantien, vil det være viktig til enhver tid å kunne ha oversikt over hva som er dekket av hhv. hjemlands- og vertslandsgarantien. Spørsmålene relatert til krisehåndtering er behandlet i eget avsnitt nedenfor.

I og med at det ikke bare er beløpsmessige forskjeller i dekning mellom ulike europeiske land, men også forskjell i hvilke typer innskudd som dekkes, vil det kreve en konkret gjennomgang av så vel faktisk innskuddsituasjon i den angjeldende bank, og de aktuelle sikringsfonds dekningsområder, dersom en filial skal kunne oppfylle sin informasjonsplikt. Både for fondenes egne beregninger av sitt faktiske ansvar, og for å kunne avgi korrekt informasjon til kundene, vil det være viktig at vertslands- og hjemlandsfondene foretar en konkret gjennomgang også av ulike utbetalingsregler, hvilke regler som gjelder for eventuell motregning etc.

For å unngå spekulativ tilpasning til en sjenerøs norsk innskytergaranti, bør avtalen mellom Bankenes Sikringsfond og vedkommende vertslandsordning gi en klar definisjon av hvilke innskudd som dekkes i den norske ordningen. Bl.a. bør det hensyntas faren for at store innskudds­porteføljer kan flyttes over til den norske filialen for dermed å søke bedre dekning. Det antas at det f.eks bør kunne settes som et minimumskrav at den enkelte kunde selv har tatt et initiativ overfor banken for å opprette sin innskuddskonto i den norske filialen, og at flyttingen har skjedd før det fremkommer eventuelle negative nyheter om banken. Før innskudds­garantien kan gjøres effektiv, må Kredittilsynet i samråd med bankens hjemlandstilsynsmyndighet ha forsikret seg om at banken tilfredsstiller kapital- og likviditetskrav, og at tilknytningen til den norske sikrings­ordningen ikke skjer i en periode der banken står umiddelbart forut for en krisesituasjon.

Avgiftsberegning

For norske banker vil sikringsfondene i stor grad kunne basere seg på at medlemmene er under tilsyn, og at grunnlaget for avgiftsberegning således er kvalitetssikret av Kredittilsynet. I forbindelse med sammenslåing av de to banksikringsfondene, har det blitt rettet en generell henvendelse til Kredittilsynet om en i stedet for å etablere egne rapporteringsrutiner til fondene, heller kan basere seg på å motta nødvendig informasjon fra Kredittilsynet for årlig å kunne beregne minstekravet til fondets størrelse og årlig avgift. Den aktuelle informasjon som Kredittilsynet i tilfelle vil gi fondet, er i sin helhet informasjon fondene har lovmessig hjemmel til å innhente fra sine medlemmer. Også av forskrift nr 429: Forskrift om innbetaling av avgift til Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond. fremgår at Kredittilsynets taushetsplikt ikke er til hinder for at Kredittilsynet gir opplysninger fondet trenger for å kunne foreta avgiftsberegning til fondet. Slik videreformidling av informasjon innebærer en effektivisering for bankenes del, i og med at en unngår å måtte rapportere samme informasjon to ganger. Innhenting av informasjon om sikrede innskudd vil uansett være av interesse for Kredittilsynet, og når bankene nå blir nødt til å fremskaffe opplysningene for å kunne gi grunnlag for beregning av sikringsfondsavgift, må det antas at Kredittilsynet uansett ville ha inkludert disse opplysninger i den ordinære rapporteringen til tilsynsformål.

Som en videreføring av dette, vil det for filialer være mest naturlige at Kredittilsynet enten direkte eller gjennom tilsynet i de respektive hjemland, mottar tilstrekkelig informasjon for å kunne videre­formidle til det norske fondet grunnlaget for beregning av minstekrav til fondets størrelse samt årlig avgift. Kredittilsynet må som for norske banker, ha anledning til å kunne foreta nødvendige under­søkelser for å få verifisert riktigheten av de innrapporterte størrelser. For utenlandske filialer vil de aktuelle tallstørrelser være innskudd dekket av det norske fondet, samt bankens kjernekapital­dekning. Som for norske banker, legges det til grunn at så vel minstekravet som avgiften skal beregnes på grunnlag av et gjennomsnitt over fire kvartaler for disse to tallstørrelsene. Det foreslås derfor at det inntas i forskriften at Kredittilsynet enten ved direkte rapportering fra filialen eller via hjemlands­myndig­hetene er sikret tilgang på informasjon om de innskudd som er garantert gjennom Bankenes Sikringsfond samt om bankens kapitaldekningssituasjon. Kredittilsynet må videre sikres adgang til å få opplysningene verifisert, herunder gjennom stedlige tilsyn. Det vises i denne sammen­heng til at Kredittilsynet allerede har full adgang til å drive tilsyn overfor en filial i forhold til hva som er antatt å høre inn under vertslandstilsynet, herunder primært forhold vedrørende likviditet og markedsopp­treden. I og med at soliditetsforhold er antatt å høre inn under hjemlands­tilsynets jurisdiksjon, antar Kredittilsynet at det vil være nødvendig å få stadfestet at norske myndigheters adgang til informasjon om bankens soliditet vil være en forutsetning for å kunne knytte seg til den norske bank­sikringsordningen. Kredittilsynet vil anta at det mest hensikts­messige vil være å innta i forskriften etter lovens § 2-2 at Kredittilsynet skal ha inngått tilfreds­stillende avtale med tilsyns­myndig­hetene i bankens hjemland som sikrer tilgang til informasjon og adgang til å verifisere informasjonen til­strekkelig for at Bankenes Sikringsfond kan foreta en beregning av sin minimums­størrelse etter loven, beregne årlig avgiftsinnbetaling fra medlemmene og å kunne danne seg et generelt bilde av sin risikoposisjon. Om nødvendig må det kunne foretas rapportering direkte fra filialen og foretas stedlige inspeksjoner, fortrinnsvis i samråd med hjemlandets tilsynsmyndig­heter. Bl.a. vil det være vesentlig for fondets kapitalforvaltning å kunne danne seg et bilde av medlemmenes soliditets­situasjon, og dermed kunne forutsi eget behov for likviditet. Tilsynsavtalen bør klargjøre for hjem­lands­myndigheten at Kredittilsynet har til hensikt å utveksle informasjon med Bankenes Sikringsfond.

Det bør i forbindelse med fastsettelse av forskriften presiseres at det ikke nødvendigvis er fullt sammenfall mellom avgiftsgrunnlag og dekningsomfang. Dette for å unngå at eventuelle forenklinger som avtales med tanke på avgiftsinnbetaling skal kunne få konsekvenser for hvorvidt et gitt innskudd er dekket eller ikke av innskuddsgarantien. Tilsvarende kommentar er inntatt til § 2-5 i Ot. prp 66 (2003-2004) der det uttales at definisjonen av innskudd brukt i forbindelse med avgiftsberegning ikke får betydning for tolkning av lovens § 2-10 (om hva som dekkes).

Det vil kunne være tilfeller der det er hensiktsmessig å kunne fravike det beregnings­grunnlag for fondets minstestørrelse og årlig avgift som er fastsatt i forskrift om innbetaling av avgift m.v. Av forskriften følger at det minstekrav til fondets størrelse og årlig avgift fra medlemmene skal beregnes på grunnlag av fire kvartaler, hhv. 3. og 4. kvartal i kalenderåret to år før innbetaling, samt første og annet kvartal i året før innbetalingen finner sted. Kredittilsynet antar at det også for norske banker vil kunne være hensiktsmessig å ha en viss fleksibilitet med tanke på tidspunktene for avgifts­fast­settelse. For eksempel vil det kunne oppstå et problem ved den ordinære avgifts­fastsettelsen inneværende år, som følge av at man med tilbakevirkende kraft skal fastslå fordelingen mellom garanterte og ikke-garanterte innskudd pr. 3. og 4. kvartal 2002 og 1. og 2. kvartal 2003. Kredittilsynet vil derfor i egen sak foreslå overfor Finansdepartementet at det inntas en generell adgang til å fastsette alternative måter å beregne avgiftsgrunnlaget på. Unntaks­bestemmelsen vil utformes slik at den kan anvendes både på norske banker og utenlandske filialer.

Informasjon til innskytere

Etter banksikringsloven § 2-3 har en bank opplysningsplikt overfor sine innskytere om i hvilken grad et innskudd er dekket, og i tilfelle hvilken innskuddsgarantiordning som dekker det angjeldende innskudd. For utenlandske banker som har knyttet seg til norsk sikringsfond, vil det oppstå behov for informasjon ikke bare om et aktuelt innskudd er dekket eller ikke, men også hvilket fond som dekker de ulike delene av innskuddet. Kredittilsynet antar at den mest hensikts­messige måten å ivareta dette hensynet på i forskriften er å innta et krav om at Bankenes Sikrings­fond skal inngå en tilfredsstillende samarbeidsavtale med sikringsordningen i hjemlandet som sikrer full oversikt over fordelingen av innskuddsgarantien mellom de to fondene.

3. Om eventuelle krisesituasjoner

Situasjonen for norske banker

For norske banker i en krisesituasjon vil reglene i banksikringsloven kapitel 3 og 4 gjelde. Loven forutsetter at Kredittilsynet har tilstrekkelig informasjon om banken til å kunne vurdere om innskyternes situasjon er truet. Finansdepartementet setter en bank under offentlig administrasjon (§ 4-4) etter innstilling fra Kredittilsynet (§ 4-3) når det må antas at en institusjon ikke kan dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og den ikke kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift. Når banken settes under offentlig administrasjon, oppnevner Kredittilsynet et administrasjonsstyre som overtar rollene til bankens styre og generalforsamling. Kredittilsynet fastsetter regler for administrasjonsstyrets arbeid (§ 4-7), og vesentlige beslutninger fattet av administrasjonsstyret skal godkjennes av Kredittilsynet (§ 4-8). Banken kan ikke ta imot nye innskudd, påta seg nye, eller øke tidligere engasjementer. Utbetaling til innskytere og andre fordringshavere kan ikke finne sted uten Kredittilsynets godkjenning (§4-6).

For norske banker som ikke er i stand til å dekke sine forpliktelser overfor innskyterne er det altså norske myndigheter som direkte og indirekte får ansvar for styringen av institusjonen, frembringer oversikt over den faktiske situasjonen, og initierer utbetaling til innskyterne. I praksis vil det finne sted et nært samarbeide mellom norske myndigheter og Bankenes Sikringsfond. Normalt vil utbetaling til de sikrede foretas ved hjelp av bankens administrasjon og datasystem. Sikringsfondets rolle vil blant annet være å stille nødvendig likviditet til disposisjon for administrasjons­styret, slik at utbetaling til de sikrede innskyterne kan iverksettes. Sikringsfondet vil måtte vurdere hvilken løsning som er best etter en samlet vurdering, der det tas hensyn til innskyternes interesser, fondets økonomi og medlemsbankenes interesse.

Utbetaling til sikrede i en filial av utenlandsk bank

Reglene for gjennomføring av avvikling av en bank, og effektuering av utbetaling av innskyter­garantien er ikke harmonisert i EU. Tilsynsmyndighetenes rolle varierer sterkt. I de fleste land er bankene underlagt ordinære konkursregler. En bank vil tas under konkursbehandling i regi av de ordinære domstoler, skifterett eller tilsvarende og en konkursforvalter oppnevnes. Dette vil f.eks være tilfellet i Sverige i dag. Den svenske regjering nedsatte den 26. februar d.å. et lovutvalg som skal foreta en samlet gjennomgang av garantiordningssystemet og avviklingsreglene. Vurdering av bl.a. den norske ordningen med offentlig administrasjon er innenfor utvalgets mandat. Utredningen skal etter mandatet foreligge i februar 2005.

Hovedutfordringen ligger etter Kredittilsynets oppfatning i å finne mekanismer som kan ivareta de kvalitetssikringsfunksjoner som ligger i den norske administrasjonsordningen for å sikre at utbetaling til sikrede i filialer av utenlandske banker som er medlem av Bankenes Sikringsfond foregår til rett tid og med riktig beløp. I den utstrekning det er mulig foreslås det å tilstrebe en løsning som ligger så tett opp til det norske systemet som mulig. F.eks. antas det som ønskelig at Kredittilsynet spiller en sentral rolle i avviklingen av, og utbetaling til sikrede i, utenlandske bankers filial i Norge. Gitt de ulikheter som vil gjelde avhengig av hvilket hjemland det til enhver tid vil være snakk om, vil Kredittilsynet foreslå at forskriften trekker opp en del hovedprinsipper som vil gjelde, og at det nærmere innhold vil måtte nedfelles i bilaterale avtaler delvis mellom Kredittilsynet og de respektive hjemlandsmyndigheter, slik at Kredittilsynet sikres tilgang til den informasjon som er nødvendig for å kunne initiere utbetaling fra det norske sikringsfondet, og delvis mellom hjemlandets sikringsordning og Bankenes Sikringsfond.

I forskriftsforslaget er det inntatt en bestemmelse om at Kredittilsynet om nødvendig skal kunne oppnevne en representant til administrasjonsstyret, bostyret, kreditorutvalget eller tilsvarende dersom en ikke på annen måte kan ivareta interessen til norske innskytere m.v. Samtidig foreslås det at utbetalinger fra boet kun kan skje etter bestemmelse fra Kredittilsynet (tilsvarende slik regelen er for norske administrasjonsbo), samt at utbetaling fra Bankenes Sikringsfond kun kan skje etter Kredittilsynets anmodning. Bestemmelsene må sees i sammenheng. Den representant Kredittilsynet skal kunne oppnevne til bostyret el.lign. skal ha som hovedoppgave å ivareta norske sikredes interesser, herunder ivareta interessene til Bankenes Sikringsfond. Denne representanten må antas å fungere som en viktig premissleverandør til Kredittilsynets beslutning om å tillate utbetaling fra boet og anmodningen til Bankenes Sikringsfond om å foreta utbetaling til sikrede. En viktig oppgave vil være å se til at ikke andre kreditorer i boet forfordeles til ugunst for norske innskytere og det norske sikringsfondet. Kredittilsynet legger til grunn at det kan avvikes fra kravet til at norske myndigheter oppnevner en representant til konkursboet, dersom det kan finnes alternative løsninger som på en tilfredsstillende måte ivaretar norske interesser.

4. Oppsummering

Som angitt under de enkelte punktene foran, foreslår Kredittilsynet at den beste måten å ivareta de ønskede hensyn, vil være å fastsette en forskrift som angir rammene for hva som må reguleres nærmere i avtale mellom henholdsvis tilsynsmyndighetene, og mellom sikringsordningene i hjemlandet og Norge. Kredittilsynet antar at avtalene bør kunne utformes så generelt at det ikke nødvendigvis må inngås nye avtaler dersom det søkes tilslutning til det norske sikringsfondet for en bank fra et land det allerede forefinnes et medlem fra.

Kredittilsynet legger til grunn at forskriften må forutsette at følgende forhold er avklart gjennom en avtale mellom Kredittilsynet og hjemlandsmyndighetene før en filial av en utenlandsk bank tillates å bli medlem av Bankenes Sikringsfond:

• Kredittilsynet skal ha inngått tilfredsstillende avtale med tilsynsmyndighetene i bankens hjemland som sikrer tilgang til informasjon og adgang til å verifisere informasjonen tilstrekkelig for at Bankenes Sikringsfond kan foreta en beregning av sin minimumsstørrelse etter loven, beregne og innkreve årlig avgiftsinnbetaling fra medlemmene og å kunne danne seg et generelt bilde av sin risikoposisjon. Om nødvendig må det kunne foretas rapportering direkte fra filialen og foretas stedlige inspeksjoner, fortrinnsvis i samråd med hjemlandets tilsynsmyndig­heter.
• Hjemlandstilsynet og Kredittilsynet har en gjensidig varslingsplikt om vesentlige negative utviklingstrekk i banken og/eller filialen.
• Hjemlandstilsynet varsler Kredittilsynet før en bank settes under offentlig administrasjon, tas under konkursbehandling el.lign.
• Kredittilsynet sikres tilgang til tilstrekkelig informasjon til å kunne vurdere nødvendigheten av å foreta utbetaling til de sikrede ved hjelp av sikringsfondets midler.
• Utbetaling fra Bankenes Sikringsfond kan først skje etter anmodning fra Kredittilsynet. Kredittilsynet skal konsultere hjemlandstilsynet før slik utbetalingsanmodning gis.
• Kredittilsynet skal kunne oppnevne en særskilt representant eller observatør til bankens administrasjonsstyre, konkursforvalter eller kreditorutvalg som skal ivareta interessene til filialens innskytere og det norske sikringsfondet.
• Banksikringsloven § 4-6 bokstav c og d skal gjelde hvis banken kommer i en administrasjons- eller konkurssituasjon. Disse bestemmelsene lyder som følger:
  c) En bank kan ikke ta imot innskudd, påta seg nye engasjementer eller øke tidligere engasjementer uten Kredittilsynets godkjenning.
  d) Utbetaling til innskytere og andre fordringshavere kan ikke finne sted uten Kredittilsynets godkjenning.
• Tilsynsavtalen bør klargjøre for hjemlandsmyndigheten at Kredittilsynet har til hensikt å utveksle informasjon med Bankenes Sikringsfond.

Kredittilsynet mener følgende punkter må være avklart gjennom en avtale mellom sikrings­ordningen i hjemlandet og Bankenes Sikringsfond før en filial av en utenlandsk bank tillates å bli medlem av Bankenes Sikringsfond:

• Bankenes Sikringsfond og sikringsordningen i hjemlandet skal foreta en fullstendig gjennomgang av de to lands innskytergarantiregelverk slik at fordelingen av ansvar mellom de to ordningene er avklart.
• Regler for utbetaling til de sikrede må være avtalt.
• I den grad ikke annet er eksplisitt avtalt, skal ikke den norske sikringsordningen ha adgang til å utbetale mer enn den del av innskuddet som er garantert i Norge.
• Rettstilstanden i hjemlandet vedrørende Bankenes Sikringsfonds adgang til å foreta motregning mot innskyterens forfalte forpliktelser skal avklares.

Kopi av dette brev med vedlegg er i tillegg sendt pr. e-post.

Med vennlig hilsen