Høringsnotat

1 Innledning

Samferdselsdepartementet sender på høring forslag til implementering av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 av 21. april 2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører.

Forordningen, som følger vedlagt, er gjort bindende for Norge ved EØS-komiteens beslutning nr. 157/2004 av 29. oktober 2004 om å innlemme den i EØS-avtalen, jf. vedlegg XIII punkt 66 l. Den skal som sådan gjøres til en del av norsk rett, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a. Med høringsbrevet tas det sikte på å redegjøre for forordningen og forslag om endringer i norsk rett som følge av den.

Samferdselsdepartementet foreslår i høringsnotatet at forordningen gjennomføres i norsk rett ved en henvisningsbestemmelse i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven). For øvrig foreslås enkelte mindre endringer i luftfartsloven samt en endring i forskrift av 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret.

2 Nærmere om europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører innfører krav om minimumsforsikring for luftfartsselskapers og luftfartøyoperatørers erstatningsansvar. (Forordningen regulerer ikke selve erstatningsansvaret.)

Reglene får anvendelse på alle luftfartsselskaper og alle luftfartøyoperatører som flyr innenfor, inn til, ut av eller over territoriet til en EU/EØS-stat. Forordningen har visse unntak som er listet opp i forordningens artikkel 2 nr. 2. Blant annet får ikke forordningen anvendelse på statlige luftfartøy.

I forordningens artikkel 3 er det tatt inn relevante definisjoner. Blant annet er et ”luftfartsselskap” i EU/EØS-området definert som et lufttransportforetak som har gyldig lisens utstedt av en medlemsstat i samsvar med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 2407/92 om lisenser til luftfartsselskaper. Videre er ”SDR” (Special Drawing Rights) definert som spesiell trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. Kursen på SDR er i januar 2005 kr 9,56.

Luftfartsselskapene og luftfartøyoperatørene som blir omfattet av regelverket skal ha forsikring i samsvar med forordningen for å dekke erstatningsansvaret for skade på passasjerer, bagasje og frakt samt skade på tredjemann. I tillegg til mer ”vanlige” skadetilfelle, er det særskilt presisert i forordningens artikkel 4 nr.1 at forsikringen også skal dekke tilfelle av krigshandlinger, terrorisme, flykapring, sabotasje, ulovlig beslaglegging av luftfartøy samt sivile uroligheter.

I henhold til forordningens artikkel 6 nr. 1 skal minimumsbeløpet på forsikringen for passasjerer være på 250 000 SDR (ca. 2,5 mill. NOK) pr. passasjer. Ved ikke-kommersiell drift med luftfartøy med en MTOM (Maximum Take Off Mass – Luftfartøyets maksimale startvekt) på mindre enn 2 700 kg har man anledning til å fastsette et lavere minstenivå for forsikringen, forutsatt at dekningen er på minst 100 000 SDR (ca. 1 mill. NOK).

Forsikringsbeløpet som skal dekke eventuelt erstatningsansvar for bagasje skal være på minimum 1 000 SDR (ca. 10 000 NOK) pr. passasjer, jf. artikkel 6 nr. 2. Videre skal minimumsforsikringsdekningen for frakt være på 17 SDR (ca. 170 NOK) pr. kg, jf. artikkel 6 nr. 3.

Bestemmelsene om minimumsnivå for forsikring av passasjerer, bagasje og frakt får ikke anvendelse på flyginger over EU/EØS-området som ikke innebærer landing på eller avgang fra dette territoriet av luftfartsselskaper som ikke er EU/EØS-luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som anvender luftfartøy registrert utenfor EU/EØS-området (artikkel 6 nr. 4).

Minimumsbeløpene for å dekke eventuelt erstatningsansvar ved skade på tredjemann er i henhold til artikkel 7 kategorisert etter luftfartøyets vektklasser i 10 kategorier som følger:

Med hensyn til erstatningsansvar for post gjelder de forsikringskrav som er fastsatt i forordning (EØF) nr. 2407/92 om lisenser til luftfartsselskaper og det enkelte lands nasjonale lovgivning (artikkel 1 nr. 2).

Luftfartsselskapene, og luftfartøyoperatørene når det kreves, skal bevise at de oppfyller forsikringskravene som er fastsatt i forordningen. Dette skal gjøres ved å legge frem et forsikringsbevis eller et annet bevis på gyldig forsikring for vedkommende myndighet i den berørte medlemsstat. Med ”berørt medlemsstat” menes den medlemsstat som har utstedt lisensen til luftfartsselskaper eller den medlemsstaten der luftfartøyoperatørens luftfartøy er registrert, se artikkel 5 i forordningen.

Medlemsstatene skal sikre at luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører følger forordningen. Ved behov kan medlemsstatene kreve ytterligere bevis fra luftfartsselskapet, luftfartøyoperatøren eller den berørte forsikringsgiver på at de har forsikring i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Eventuelle sanksjoner for overtredelse av forordningen skal være virkningsfulle, skal stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende (artikkel 8 nr. 4). For luftfartsselskaper fra EU/EØS er det i forordningen foreslått at disse sanksjonene kan omfatte inndragning av lisensen.

For luftfartsselskaper som ikke er EU/EØS-selskap eller for luftfartøyoperatører som anvender luftfartøy som er registrert utenfor EU/EØS kan sanksjonene omfatte forbud mot landing på en medlemsstats territorium.

På bakgrunn av at forsikringsmarkedet etter 11. september 2001 sviktet for en viss periode er det i forordningens artikkel 5 bestemt at dersom forsikringsmarkedet unntaksvis svikter igjen kan Kommisjonen i samsvar med artikkel 5 og 7 i rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen fastsette passende tiltak.

Forordningen vil tre i kraft i EU/EØS-området 1. mai 2005.

3. Gjennomføring av forordningen i norsk rett

Samferdselsdepartementet foreslår at forordningen gjennomføres i norsk rett i form av en gjennomføringsbestemmelse i luftfartsloven som gir forordningen lovs kraft. Forordningen vil bli publisert i Norsk Lovtidend sammen med endringsloven.

Forordninger på luftfartens område blir som hovedregel gjennomført ved forskrift med hjemmel i luftfartsloven § 16-1. I dette tilfellet foreslås imidlertid at gjennomføringsbestemmelsen inntas direkte i luftfartsloven. Grunnen til dette er at luftfartsloven kapittel X og XI inneholder generelle regler om krav til forsikring ved henholdsvis befordring med luftfartøy og ved skader på tredjemann. Det vil derfor bli fragmentarisk og uoversiktlig om ikke de særskilte EØS-reglene om dette også gjennomføres i sammenheng med de generelle reglene om dette i luftfartsloven. Den foreliggende forordning foreslås på denne bakgrunn, ut fra informasjonshensyn, gjennomført direkte i luftfartsloven kapittel X. Gjennomføringsbestemmelsen foreslås inntatt som nytt fjerde ledd i luftfartsloven § 10-38a om forsikringsplikt, og med en henvisning i § 11-2.

4. Forholdet til gjeldende norsk rett

Det gjelder også i dag regler om krav til forsikring innenfor luftfarten. For det første krever Montrealkonvensjonen av 1999, som både EU og Norge er tilsluttet og som i norsk rett er gjennomført i luftfartsloven § 10-38 a, at fraktførere skal ha tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt ansvar etter reglene i luftfartsloven kapittel X. Kravet omfatter norske fraktførere samt utenlandske fraktførere som transporterer passasjerer, reisegods eller gods til, fra eller via Norge.

I forhold til skader på tredjemann, følger det av luftfartsloven § 11-1 at det skal foreligge forsikring til dekning av ansvaret.

I tillegg følger det av rådsforordning (EØF) nr. 2407 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper at luftfartsselskaper i EU/EØS-området skal ha tegnet forsikring som dekker selskapenes erstatningsansvar ved ulykker, særlig for passasjerer, bagasje, frakt, post og tredjemann. Denne forordningen er gjennomført i norsk rett i forskrift av 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område, med hjemmel i luftfartsloven § 16-1. Forordningen inneholder ingen nærmere krav om forsikringen.

Størrelsen på den forsikringen som kreves i dag fremgår av forskrift av 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret. For passasjeransvaret skal det være tegnet forsikring eller annen sikkerhetsstillelse dekkende minimum 250 000 SDR (ca. 2,5 mill NOK) pr. passasjer. Minimumsbeløp for forsikring for tredjemann er delt inn etter luftfartøyets vektklasse i 10 kategorier fra 500 kg MTOM (Maximum Take Off Mass) til 500 000 kg MTOM med beløp fra 750 000 SDR (ca. 7,5 mill NOK) til 700 mill SDR (ca. 7 milliarder NOK). Dette tilsvarer de vektklassene og beløpene som er fastsatt i den EU-forordningen som høringsbrevet her omhandler.

I forhold til forsikring av ansvaret for passasjer- og tredjemannsansvaret innebærer derfor forordningen ingen endring i forhold til gjeldende rett for så vidt gjelder forsikringssummene. Når det gjelder ansvaret for skade på bagasje og frakt er det ikke fastsatt et minimumsbeløp for forsikringen i norsk rett i dag. Det skal imidlertid etter luftfartsloven § 10-38 a foreligge ”tilstrekkelig forsikring” til å dekke ansvaret etter luftfartsloven, og forsikringsbeløpet i forordningen er det samme som ansvarsbeløpene for reisegods og gods etter luftfartsloven § 10-22. I realiteten følger derfor det samme kravet til forsikring av ansvaret for reisegods og gods i dag av luftfartsloven § 10-38 a sammenholdt med luftfartsloven § 10-22. Nytt i forhold til gjeldende rett er imidlertid at det er presisert i forordningen at de forsikrede risikoer også skal omfatte krigshandlinger, terrorisme, flykapring, sabotasje, ulovlig beslaglegging av luftfartøy og sivile uroligheter. Det er ingen tilsvarende presisering i norsk rett i dag, men det gjelder heller ingen unntak fra forsikringsplikten etter dagens regler. Etter gjeldende rett skal alle skadeårsaker som er dekket av ansvaret også være dekket av forsikringen. Den nevnte presiseringen antas derfor ikke å ha stor materiell betydning.

Heller ikke når det gjelder sanksjoner innebærer gjennomføringen av forordningen endringer i forhold til gjeldende rett. Forordningens artikkel 8 angir at sanksjonene for overtredelse av forordningen skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Det er videre gitt eksempel på at sanksjonene for EU/EØS-luftfartsselskaper kan omfatte inndragning av lisensen, med forbehold for og i samsvar med de relevante bestemmelsene i fellesskapsretten. For luftfartsselskaper som ikke er EU/EØS-luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som er registrert utenfor EU/EØS-området kan sanksjonene omfatte forbud mot landing på en medlemsstats territorium.

Det er i någjeldende luftfartslov fastsatt at når et luftfartøy ikke er forsikret i henhold til luftfartsloven er det norske luftdyktighetsbeviset ugyldig, jf. luftfartsloven § 4-5. Dette vil gjelde for alle luftfartøy enten de tilhører et selskap som har lisens eller fartøyet tilhører en luftfartøyoperatør. I forordningen er det gitt eksempel på at sanksjonene kan omfatte inndragning av lisensen, noe som ikke kan benyttes overfor luftfartøyoperatører som ikke har en lisens. Ved å ha en type sanksjon som er knyttet opp til luftdyktighetsbeviset kan denne sanksjonen benyttes både overfor luftfartsselskapene og luftfartøyoperatørene. Videre vil en bestemmelse som innebærer at luftdyktighetsbeviset blir ugyldig ikke være mer inngripende enn en inndragning av lisensen. Samferdselsdepartementet finner derfor at en slik type sanksjon som fastsatt i luftfartsloven § 4-5 er i samsvar med forordningens artikkel 8.

Gjeldende regler om forsikring i forskrift av 6. juli 2004 nr. 1101 dekker hele luftfartslovens anvendelsesområde. Forordningen må imidlertid gjennomføres direkte. Dette innebærer at anvendelsesområdet til den gjeldende forskriften må avgrenses mot tilfelle som er omfattet av forordningen.

5. Nærmere om forslag til endringer i luftfartsloven mm

5.1 Endringer i luftfartsloven

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører foreslås gjennomført i norsk rett ved en henvisningsbestemmelse i luftfartsloven § 10-38a, som nytt fjerde ledd.

Luftfartsloven kapittel X om befordring med luftfartøy omfatter all befordring med luftfartøy som utføres av et luftfartsforetak, men for øvrig omfattes bare befordring som skjer mot vederlag, jf. luftfartslovens § 10-1. Forordningen om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører gjelder uten hensyn til om befordringen skjer mot vederlag eller ikke. Det er på denne bakgrunn nødvendig å presisere i § 10-38a fjerde ledd at forordningen også gjelder for befordring uten vederlag.

I forhold til ansvar for skade på tredjemann foreslås å innta en henvisning til forordningen og til § 10-38a fjerde ledd i luftfartsloven § 11-2.

5.2 Spørsmålet om det bør gjelde lavere minstenivåer for forsikringen ved ikke-kommersiell drift

I forordningens artikkel 6 er det angitt at en ved ikke-kommersiell drift med luftfartøy med en MTOM (Maximum take-off mass) på høyst 2 700 kg, kan fastsette et lavere minstenivå for forsikring for passasjerer, forutsatt at dekningen er på minst 100 000 SDR (dvs. ca. 1 mill. NOK). Samferdselsdepartementet kan vanskelig se at passasjerer ved ikke-kommersiell drift skal være forsikret for et lavere minimumsbeløp enn ved kommersiell drift, og foreslår derfor ikke noen slik differensiering. Vi ber om høringsinstansenes syn på at det ikke blir foretatt en slik differensiering av minimumsbeløpet for passasjerer.

5.3 Forskriftsendringer

På bakgrunn av at man kan ha tilfeller som vil være omfattet av luftfartsloven, men ikke være omfattet av anvendelsesområde til europarlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 beholdes forskrift av 6. juli 2004 nr. 1101.

I forskrift av 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret inntas en bestemmelse om at forskriften ikke gjelder innenfor anvendelsesområdet til forordning 785/2004.

6. Administrative og økonomiske konsekvenser

Endringer som følge av at europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører gjennomføres i norsk rett, antas ikke å innebære vesentlige administrative konsekvenser.

Forordningen antas å få minimale økonomiske konsekvenser for luftfartsselskapene og luftfartøyoperatørene. Som nevnt over er grensene for minimumsbeløp for passasjer og tredjemann allerede innført i forskriften av 2004, og i forhold til erstatningsansvar for bagasje og frakt er beløpene i forordningen basert på ansvarsbeløpene i Montrealkonvensjonen som er gjennomført i luftfartsloven § 10-22. De fleste større operatører har for øvrig, etter det departementet kjenner til, uansett forsikringsdekning som er høyere enn minimumsbeløpene i forordningen.

7. Forslag til endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven)

Samferdselsdepartementet foreslår følgende endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven):

§ 10-38a nytt fjerde ledd skal lyde:

EØS-avtalen vedlegg XIII (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører gjelder som lov, med den EØS-tilpasning som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører gjelder også for befordring uten vederlag.

§ 11-2 første ledd skal lyde:

Når ikke annet blir bestemt av departementet, skal det for fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av erstatningsplikt som nevnt i § 11-1 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører, jf. 10-38a fjerde ledd.

8. Forslag til endring i forskrift 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret

Samferdselsdepartementet foreslår følgende endringer i forskrift 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret:

I § 1 gjøres følgende endringer:

Overskriften skal lyde:

§ 1 Formål og forskriftens virkesområde

Nytt annet ledd skal lyde:

Denne forskrift gjelder ikke innenfor virkeområdet til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører.

NOR/304R0785.00T
OJ l 138/04, p. 1-6

Regulation (EC) no 785/2004 of the European Parliament and of the Council of 21 April 2004 on insurance requirements for air carriers and aircraft operators