Gjeldende rett

Barnevernloven § 4-20 regulerer adgangen til fratakelse av foreldreansvar og til å gi samtykke til adopsjon av et barn mot foreldrenes vilje. Dersom fylkesnemnda har vedtatt å ta over omsorgen for et barn, kan nemnda etter barnevernloven § 4-20 også vedta at foreldreansvaret skal tas fra foreldrene. Fylkesnemnda kan i disse sakene også gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted. Samtykket kan gis mot de biologiske foreldrenes vilje.

Dersom barnets foreldre ikke er fratatt foreldreansvaret for barn etter barnevernloven § 4-20, kan foreldrene selv gi samtykke til adopsjon. I så fall vil saken bli brakt direkte inn for adopsjonsmyndighetene. Tidligere var Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), i henhold til adopsjonsloven førsteinstans og avgjorde om adopsjonsbevilling skulle gis eller ikke. Departementet var klageinstans over BUFAs vedtak. Fra 1. januar 2004 ble de fem nye regionene i det statlige barnevernet og familievernet ny førsteinstans for søknader om adopsjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er klageinstans for vedtak regionene treffer som førsteinstans.

Adopsjon av et barn mot foreldrenes vilje er et særdeles inngripende tiltak. Ordningen er likevel ikke ny ved barnevernloven av 1992. Også barnevernloven av 1953 gav hjemmel for adopsjon selv om de biologiske foreldrene ikke gav sitt samtykke. Denne adgangen gikk ikke direkte fram av ordlyden i loven, men ble slått fast av Høyesterett i 1982 (Rt. 1082. s. 1687).

Det er barneverntjenesten i henhold til barnevernloven § 4-20 som skal fremlegge saken for fylkesnemnda med begjæring om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Når saken blir behandlet av fylkesnemnda vil foreldre som har foreldreansvaret etter barneloven være parter. Foreldre uten foreldreansvar etter barneloven vil vanligvis ikke få tildelt partsrettigheter på dette stadiet i saken. Denne forelderen gis som regel heller ikke anledning til å uttale seg til spørsmålet om samtykke til adopsjon. Foreldre uten del i foreldreansvaret kan likevel bli å anse som part etter en konkret vurdering. Partsrettigheter kan for eksempel innvilges der forelderen har samvær med barnet. Fosterforeldre regnes ikke som parter når saken behandle etter barnevernloven § 4-24.

Vilkårene for å gi samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 er strenge. Foreldreansvaret må være fratatt foreldrene jf. bestemmelsens annet ledd. Ytterligere vilkår er at

• det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet
• adopsjon vil være til barnets beste og
• adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.

Når det gjelder vurderingen av hensynet til barnets beste etter barnevernloven § 4-20, går det fram av forarbeidene til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 44 (1991-92) at samtykke til adopsjon bare bør gis i de tilfeller der det er bedre for barnet å bli adoptert, enn å vokse opp som fosterbarn. I St. meld. nr. 39 (1995-96) vises det til at dette prinsippet innebærer at tilbakeføring til biologiske foreldre ikke er et alternativ, idet grunnvilkåret er at det er tale om varig omsorgsovertakelse. I stortingsmeldingen vises det videre til at ved vurderingen av om adopsjon vil være til barnets beste, må fordeler og ulemper ved de to alternativene vurderes opp mot hverandre. Det må herunder legges vekt på hvilken betydning det vil ha for barnet å ha samvær eller annen kontakt med sine biologiske foreldre, og betydningen av den særlige tilhørighet og trygghet som en adopsjon medfører. Her vil både det biologiske prinsipp, det mildeste inngreps prinsipp og hensynet til barnets beste vektlegges i vurderingen.

Årsaken til at vilkårene for å samtykke til adopsjon er strenge, er de omfattende rettsvirkningene en adopsjon har for barnet, de biologiske foreldrene og for adoptivforeldrene. Det følger av adopsjonsloven § 13 at ved adopsjon får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egetfødte barn. Ved adopsjonen går derfor alle de plikter og rettigheter som biologiske foreldre har, og som følger av foreldreansvaret, over på adoptivforeldrene. Samtidig faller rettsforholdet til de biologiske foreldrene og deres familie bort. En konsekvens av dette er at foreldrene ikke har noen rett til samvær med barnet etter at adopsjonen er gjennomført. Et adopsjonsforhold kan ikke oppheves. Forholdet mellom adoptivforeldre og adoptivbarnet kan bare endres med tiltak etter barnevernloven eller ved en ny adopsjon.

Fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon kan bringes inn for domstolene. Retten behandler saken etter tvistemålsloven kapitel 33, noe som innebærer at alle sider av saken kan prøves. Tingrettens dom kan ankes til Lagmannsretten. Lagmannsrettens avgjørelse kan ankes inn for Høyesterett.

Når det gjelder foreldres adgang til å bringe fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon inn for retten har rettsoppfatningen endret seg. I perioden fra 1994 til 1999 ble slike søksmål, i den grad de i det hele tatt ble forsøkt fremmet, avvist. Dette ble endret ved Høyesterett i kjennelse inntatt i Rt. 1999 s. 173 der Høyesterett kjæremålsutvalg fant at den tidligere rettsoppfatning som ble lagt til grunn i kjennelse i Rt. 1994 s. 1654 ikke burde opprettholdes. I kjennelsen fra 1999 la kjæremålsutvalget til grunn at søksmålsretten bør være den samme enten vedtak om adopsjonssamtykke er fattet samtidig med vedtak om å frata foreldreansvar eller det er et etterfølgende vedtak. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttaler:

…”I begge tilfelle er det tale om to vedtak. Siden vilkårene for vedtakene og virkningene av dem er forskjellige, vil vedtakene kunne reise ulike materielle og prosessuelle spørsmål. Dette taler for at barnets biologiske foreldre også etter at de er fratatt foreldreansvaret vil ha legitim interesse i domstolsprøvelse av et vedtak om samtykke til adopsjon. Den retten de har etter adopsjonslovens 28 februar 1986 nr 8 § 7 tredje ledd, til å uttale seg i forbindelse med behandlingen av adopsjonssaken, sikrer dem ingen adgang til å få prøvet spørsmålet om adopsjon for domstolene.”

I kjennelse inntatt i Rt. 1999 s. 479 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at en biologisk far som aldri hadde hatt del i foreldreansvaret for det barn saken gjaldt, hadde rettslig interesse i den sak barnets mor hadde reist om adopsjonssamtykke etter § 4-20. Kjæremålsutvalgte uttalte:

…”Slik utvalget ser det, må det legges til grunn at B som biologisk far til barnet har rettslig interesse i at A får adgang til prøving av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon av barnet. En avgjørelse av dette spørsmålet vil kunne få betydning for hans fremtidige rettigheter og plikter overfor barnet. Vilkårene for hjelpeintervensjon er således til stede.”

Først når det foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse av spørsmålet om samtykke til adopsjon, kan adopsjonsmyndigheten ta stilling til søknaden om adopsjon etter adopsjonslovens bestemmelser. Dersom fylkesnemnda har behandlet spørsmålet om samtykke til adopsjon, og avslått å gi slikt samtykke, er dette imidlertid bindende i den forstand at adopsjonsmyndigheten ikke kan gi fosterforeldrene adopsjonsbevilling.

I saker der det foreligger et endelig samtykke til adopsjon, skal adopsjonsmyndigheten foreta en vurdering av om vilkårene etter adopsjonsloven er tilstede for å gi adopsjonsbevilling. Det er aktuelle region i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som i førsteinstans vurderer saken i henhold til adopsjonslovens regler, og gir adopsjonsbevilling.

I retningslinjene Q-1045 om saksbehandling ved innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon av desember 2002, er det beskrevet nærmere hvordan adopsjonsmyndigheten skal behandle saken. Det følger av retningslinjene at før saken kan tas under behandling må det klarlegges om fylkesnemndas vedtak er endelig eller om biologiske foreldre ønsker å bringe vedtaket etter barnevernloven (om fratakelse av foreldreansvar/samtykke til adopsjon etter barnevernloven) inn for retten.

Foreldrene og fosterforeldrene regnes som parter i adopsjonssaken, og har således krav på forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 16. Adopsjonsmyndighetene har videre en utrednings- og informasjonsplikt etter forvaltningsloven § 17.

I enkelte saker skal partene holdes ukjente for hverandre, jf. adopsjonsloven § 11. Av denne bestemmelsen framgår at forvaltningsloven § 18 første ledd ikke skal være til hinder for at partene i en adopsjonssak holdes ukjente for hverandre (anonym adopsjon). I slike tilfeller må adopsjonsmyndigheten ta hensyn til anonymiteten ved forhåndsvarslet, ved avgjørelse av innsyn i sakens dokumenter, og senere ved utformingen av vedtaket.

Et grunnleggende vilkår som adopsjonsmyndigheten må prøve er hvorvidt adopsjonen vil bli til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. I tillegg til prinsippet om at adopsjonen skal være til barnets beste, krever § 2 at den som søker å adoptere enten selv ønsker å oppfostre barnet, har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjon.

Adopsjonsloven § 3 setter en nedre aldersgrense på 25 år som vilkår for å kunne adoptere. Rent unntaksvis er det likevel åpnet for at det kan gis bevilling til den som har fylt 20 år.

Barn som har fylt 12 år må etter adopsjonsloven § 6 selv samtykke i å bli adoptert. For øvrig har barnevernloven § 6-3 og adopsjonsloven § 6 sammenfallende bestemmelse når det gjelder barns rett til å bli informert og hørt. Barn som har fylt syv år har en ubetinget rett til å bli informert og til å uttale seg før det tas avgjørelse i saken. Også yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har en slik tilsvarende rett. Videre følger det av bestemmelsen at barnets mening skal tillegges vekt, i samsvar med dets alder og modenhet.

Det følger av adopsjonsloven § 7 tredje ledd at en far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, så vidt mulig skal få uttale seg før vedtak blir fattet. Det er lagt til grunn at det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvor langt en skal gå i å forsøke å innhente vedkommendes uttalelse. Dersom en forelder oppholder seg utenlands på ukjent adresse, er dette i seg selv ikke nok til å unnlate forsøk på oppsporing. Er noen annen enn far eller mor oppnevnt som verge for den som ønskes adoptert, skal også vergen få adgang til å uttale seg. Slik uttalelse skal innhentes også der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon.

I retningslinjene om saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon vises det til at adopsjonsmyndigheten skal foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene etter adopsjonsloven er til stede. Når det gjelder spørsmålet om adopsjon er til barnet beste, er det likevel i retningslinjene understreket at det vanskelig kan tenkes å være forhold som skulle føre til at bevilling ikke bør gis, når fylkesnemnda for sosiale saker eller domstolen har gitt sitt samtykke til adopsjon . Spørsmålet om adopsjon har allerede vært gjenstand for grundig vurdering i fylkesnemnda og eventuelt i retten etter barnevernlovens regler. Det kan likevel i helt spesielle tilfeller under saksbehandlingen, fremkomme nye og vesentlige opplysninger, for eksempel om barnets forhold til fosterforeldrene. De nye opplysningene vil kunne være av en slik karakter at adopsjonsmyndigheten kommer til at adopsjonen likevel ikke vil bli til gagn for barnet og at adopsjonsbevilling derfor ikke kan gis, jf. adopsjonsloven § 2.

Som parter har foreldrene klagerett over regionens vedtak om å gi adopsjon, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Slik klagerett har foreldrene selv om de har benyttet adgangen til rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon, jf. barnevernloven § 7-1 og sosialtjenesteloven § 9-10. Dersom regionen avslår søknaden om adopsjon kan fosterforeldrene påklage regionens vedtak.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er klageinstans over de statlige regionale adopsjonsmyndighetenes vedtak om adopsjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vedtak i klagesaken kan bringes inn for domstolen etter tvistemålsloven kapitel 30 der domstolen har begrenset overprøvingsadgang.

Bakgrunnen for forslaget

Ved behandlingen av saken om samtykke til adopsjon etter barnevernloven og behandlingen av søknaden om adopsjonsbevilling, er henholdsvis barnevernmyndighetenes (fylkesnemnda for sosiale saker) og adopsjonsmyndighetenes skjønnsutøvelse langt på vei sammenfallende. Både fylkesnemnda og adopsjonsmyndighetene skal vurdere om adopsjon vil bli til barnets beste. Begge myndigheter skal prøve hvorvidt adoptivsøkerne er skikket til å oppdra barnet som sitt eget. Når saken om samtykke til adopsjon etter barnevernlovens regler har vært prøvet fullt ut i rettsapparatet, vil adopsjonsmyndighetens overprøving av hva som er til barnets beste etter adopsjonsloven i realiteten innebære en overprøving av Høyesteretts vurdering av det samme spørsmålet. I sin ytterste konsekvens åpner dagens ordning opp for en forvaltningsmessig og dermed en politisk overprøving av avgjørelsen truffet i rettsapparatet. Det ligger i sakens natur at retningslinjer ikke kan begrense et lovpålagt skjønn, og dermed søke å forhindre denne dobbeltbehandlingen. Retningslinjer etter adopsjonsloven kan derfor ikke utformes slik at de i realiteten setter til side adopsjonslovens bestemmelser i § 2.

Verken i barnevernloven eller i retningslinjer framgår at fylkesnemnda ved sin behandling av spørsmålet om samtykke til adopsjon samtidig bør se hen til om vilkårene i adopsjonsloven er tilstede. Dagens ordning forutsetter imidlertid at fylkesnemnda når det skal treffes vedtak i sak om samtykke til adopsjon, vurderer adopsjonslovens bestemmelser, slik at samtykke ikke blir gitt der det er åpenbart at vilkårene etter adopsjonsloven ikke foreligger. Et eksempel som kan illustrere dette, er bestemmelsen i adopsjonsloven § 5 andre ledd, hvor det framgår at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen. Det ville være svært uheldig dersom fylkesnemnda samtykker til adopsjon der fosterforeldrene er samboere eller lever i et registrert partnerskap, fordi dette vil være i strid med adopsjonsloven . Departementet er imidlertid ikke kjent med at fylkesnemndene har gitt samtykke til adopsjon i strid med adopsjonslovens bestemmelser.

Som det framgår ovenfor, skal det svært mye til for at regionen, når spørsmålet om adopsjon endelig skal avgjøres, kommer til et annet resultat enn fylkesnemnda eller eventuelt domstolene. I praksis vil regionen bare kunne komme til et annet resultat dersom det foreligger nye opplysninger om fosterforeldrene eller barnets situasjon for øvrig. Dette vil bare sjelden være tilfellet. Oversikter utarbeidet av BUFA viser at kontoret gir adopsjonsbevilling i alle saker der det er gitt slikt samtykke i fylkesnemnda. En kan derfor legge til grunn at disse sakene i realiteten blir avgjort når fylkesnemnda, eventuelt domstolene, behandler spørsmålet om samtykke til adopsjon etter barnevernlovens bestemmelser.

Da BUFA var førsteinstans i disse sakene, viste det seg at i noen saker var saksbehandlingstiden svært lang, selv om saken om samtykke til adopsjon har vært igjennom en omfattende behandling i fylkesnemnda og/eller rettsapparatet. Departementet har ved behandlingen av klagesaker registrert at saksbehandlingstiden i BUFA har vært opp til 1 ½ år. Den lange behandlingstiden kan ha hatt sin årsak i at det har tatt tid å innhente uttalelse fra biologiske foreldre i samsvar med adopsjonslovens § 7 tredje ledd, fordi det for eksempel har vært vanskelig å oppspore den ene eller begge foreldrene.

Når fylkesnemnda har samtykket i adopsjonen har adopsjonsmyndighetens behandling av saken sjelden noen reell betydning for utfallet av saken, verken rettssikkerhetsmessig eller materielt. Det synes derfor uheldig at biologiske foreldre uten del i foreldreansvaret først blir brakt inn i saken når adopsjonsmyndigheten skal behandle søknaden etter adopsjonsloven. Blir biologisk forelder brakt inn allerede når spørsmålet om samtykke til adopsjon blir behandlet etter barnevernlovens regler, vil denne forelderen i langt større grad få mulighet til å påvirke spørsmålet om adopsjon bør gjennomføres eller ikke. Denne forelderen vil også kunne få mulighet til å ta eventuelle nødvendige skritt for å komme i posisjon etter barneloven.

Gjeldende ordning fører til at avgjørelsen om adopsjon trekker ut i tid noe som kan være svært uheldig for barnet. Det to-sporede systemet medfører at det kan gå svært lang tid før barnets omsorgssituasjon blir endelig avklart. Dette kan skape usikkerhet for alle parter, og også få innvirkning på barnet og dets situasjon i fosterhjemmet.

Departementets vurderinger og forslag

Barne- og familiedepartementet mener at gjeldende ordning for behandling av saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje må endres, slik at en unngår en dobbeltbehandling av saken.

Det er flere hensyn som kommer inn ved vurderingen av hvordan saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje bør behandles. På den ene side er adopsjon av barn mot foreldrenes vilje et svært drastisk tiltak, siden en adopsjon er definitiv, og at rettslige bånd mellom barn og foreldre brytes. Dette stiller særlige krav til grundig saksbehandling og ivaretakelse av partenes rettssikkerhet. På den annen side, når spørsmålet om adopsjon er brakt opp, er det svært viktig for et barn å få avklart sin omsorgssituasjon raskt, slik at det kan vokse opp under forhold som i minst mulig grad er preget av usikkerhet med hensyn til framtiden.

Som nevnt vil ytterligere presiseringer av dette to-sporede systemet i retningslinjer til adopsjonsloven ikke løse problemene. Departementet mener derfor at en lovendring må til; i utgangspunktet både i barnevernloven og adopsjonsloven.

En løsning, vurdert også tidligere (se Ot.prp.nr. 40 (1984-85) s. 12), er i visse tilfeller å se bort fra foreldrenes manglende samtykke. Dette forslaget vil innebære at adopsjonsmyndighetene avgjør spørsmålet om adopsjonsbevilling skal gis uten foreldrenes eller fylkesnemndas samtykke.

Et slikt forslag vil imidlertid lett kunne oppfattes som en utvidet adgang til adopsjon uten foreldresamtykke, noe som ikke er hensikten. Et annet moment er at regionen i slike tilfeller i realiteten vil måtte overprøve fylkesnemndas vedtak eller eventuelt domstolenes avgjørelse om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernloven. Problemene knyttet til det to-sporede systemet blir dermed ikke avhjulpet. Tvert imot vil et slikt forslag føre til at rettssikkerheten blir svekket da fylkesnemnda ikke skal samtykke til adopsjon. Spørsmålet om adopsjon vil etter denne ordningen avgjøres rent administrativt av regionen og eventuelt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, men med mulighet til å få prøvet spørsmålet fullt ut av domstolene. Dette forslaget er som nevnt også tidligere blitt vurdert, men avvist. Det vil være svært uheldig om ikke disse inngripende sakene skulle få den grundige behandlingen fylkesnemnda gir mulighet for. På denne bakgrunn synes denne løsningen ikke å være aktuell. Barne- og familiedepartementet mener etter dette at det bare er ett reelt alternativ som peker seg ut.

Det alternativet som naturlig peker seg ut er at fylkesnemnda, når saken om samtykke til adopsjon behandles, samtidig skal vurdere om vilkårene for adopsjon er til stede. Adopsjon mot foreldrenes vilje skiller seg ut fra andre saker etter adopsjonsloven, fordi de har sitt utgangspunkt og grunnlag i barnets behov for tiltak etter barnevernloven. Departementet mener derfor at det kan være hensiktsmessig at vedtaksmyndigheten legges til det organet som i realiteten avgjør spørsmålet om hvorvidt adopsjon skal gjennomføres eller ikke.

Et slikt forslag innebærer at fylkesnemndas myndighet i disse sakene må nedfelles i barnevernloven § 4-20, samt i adopsjonsloven § 1. Fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon vil etter en slik ordning måtte utløse en automatisk utstedelse av selve adopsjonsbevillingen. De statlige regionene bør være de som får i oppgave å utstede selve adopsjonsbevillingen. I henhold til adopsjonsloven § 16 bør den regionen sørge for at adopsjonsbevillingen i det sentrale adopsjonsregisteret blir registrert ved at melding sendes til Bufdir. Bufdir har ansvaret for å registrere alle adopsjoner i det sentrale adopsjonsregisteret.

Det er bestemmelsene i adopsjonslovens kapittel 1, 2 og 3, fylkesnemnda etter forslaget må legge til grunn for sin avgjørelse. De viktigste bestemmelsene er det redegjort for under om gjeldende rett.

Som tidligere nevnt er de avgjørende vurderingstemaene etter barnevernloven og adopsjonsloven stort sett sammenfallende i disse sakene. Hovedvilkåret etter adopsjonsloven vil være at adopsjonsbevilling bare må gis dersom det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet (§ 2). Det stilles imidlertid noen andre tilleggskrav i adopsjonsloven. Bevilling til å adoptere kan som hovedregel bare gis til den som har fylt 25 år (§ 3). Det følger videre av adopsjonsloven § 5 at den som er gift, bare kan adoptere sammen med sin ektefelle. Andre enn ektefeller kan ikke adoptere sammen (§ 5).

Forslaget innebærer at foreldre skal bli informert og få anledning til å uttale seg til spørsmålet om adopsjon for fylkesnemnda i samsvar med adopsjonsloven § 7. Dette vil gjelde uavhengig av om saken bringes inn for fylkesnemnda kun som en sak om samtykke til adopsjon eller om den gjelder både fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon.

Det følger videre av adopsjonsloven § 6 at dersom barnet er fylt 12 år kan adopsjonsbevilling ikke gis med mindre det er innhentet et samtykke fra barnet. Nemnda må derfor i saker der barnet har fylt 12 år innhente barnets samtykke før spørsmålet om adopsjon kan avgjøres. For øvrig har barnevernloven § 6-3 og adopsjonsloven § 6 sammenfallende bestemmelse når det gjelder barns rett til å bli informert og hørt. Barn som er fylt syv år har en ubetinget rett til å bli informert og til å uttale seg før det tas avgjørelse i saken. Også yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har en slik tilsvarende rett. Videre følger det av bestemmelsene at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Dette innbærer at fylkesnemnda må sørge for at barnet blir informert og at det innhentes uttalelse fra barn som også er yngre enn 12 år før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis.

Det vil være mest praktisk at barneverntjenesten i forbindelse med at saken blir forberedt for fylkesnemnda også gir informasjon og innhenter uttalelse fra foreldrene og eventuelt barnet. Det følger også allerede av adopsjonsloven § 6 tredje ledd at kommunen skal bistå bevillingsmyndigheten i å opplyse saken.

Fylkesnemndas vedtak vil etter forslaget kunne bringes inn for domstolene etter tvistemålsloven kapitel 33 slik at alle sider ved saken kan prøves fullt ut av rettsapparatet. Dette betyr at også spørsmålet om hvorvidt vilkårene i adopsjonsloven er til stede eller ikke, blir gjenstand for full domstolsprøving. En må imidlertid forutsette at det er de vanskelige vurderingene etter barnevernloven som blir hovedtemaet i disse sakene, og at tilleggskravene etter adopsjonsloven sjelden vil komme til å bli omtvistet.

Når det gjelder foreldrenes rettigheter vil disse etter forslaget ikke bli svekket. Dette gjelder både foreldre som har hatt foreldreansvaret for barnet og de foreldre som ikke har hatt del i foreldreansvaret. Selv om foreldrene i dag får prøvet saken ytterligere ved en administrativ to-instansprøving etter at samtykke til adopsjon er gitt, er denne overprøvingen, som tidligere beskrevet, av mindre eller ingen betydning for det endelige utfallet i saken.

Departementet forutsetter at selv om fylkesnemnda etter forslaget også skal vurdere om vilkårene etter adopsjonsloven er oppfylt, skal fosterforeldrene ikke anses som parter i saken. Heller ikke fosterforeldrenes rettigheter vil bli reelt svekket. Forslaget innebærer en forenkling og spørsmålet om adopsjon blir avklart raskere. Fosterforeldrenes søknad om adopsjon blir behandlet samtidig med at spørsmålet om samtykke til adopsjon skal avgjøres. Selv om fosterforeldrene i dag ikke anses som parter når saken avgjøres etter barnevernloven § 4-20, blir fosterforeldrene hørt, blant annet ved at de blir innkalt som vitner når saken behandles for fylkesnemnda.

Forslaget forutsetter at det etableres rutiner for effektuering av fylkesnemndas vedtak om at adopsjonsbevilling skal gis. Når dette vedtaket er endelig eller rettskraftig, må saken oversendes den aktuelle regionen som utsteder selve bevillingsdokumentet. Kommunen vil som part være blant dem som først får kunnskap om avgjørelsen og fra hvilket tidspunkt avgjørelsen er endelig eller rettskraftig. Det er derfor hensiktsmessig at kommunens barneverntjeneste får ansvaret for å oversende saken til regionen når den endelige avgjørelsen foreligger. Kommunens ansvar for å oversende saken til regionen vil kunne nedfelles i retningslinjer om saksbehandling i barneverntjenesten.

Regionens oppgave i forbindelse med utstedelsen av adopsjonsbevillingen blir å kontrollere at avgjørelsen er endelig eller rettskraftig avgjort. Når regionen har utstedt adopsjonsbevillingen, må adopsjonen på vanlig måte registreres i det sentrale adopsjonsregisteret. For øvrig må den regionale myndigheten sende melding om adopsjon til andre aktuelle instanser, herunder folkeregisteret etter adopsjonsloven § 16.

I følge adopsjonsloven § 1 er myndigheten til å gi adopsjonsbevilling lagt til departementet. Myndigheten er delegert til de fem regionene i Bufetat. Dersom fylkesnemnda for sosiale saker får myndighet til å treffe vedtak om adopsjon, må dette gjøres ved lovvedtak, ikke delegasjon. Bakgrunnen for dette er at fylkesnemnda er et frittstående forvaltningsorgan, unntatt fra departementets instruksjonsmyndighet. Fylkesnemndas avgjørelser kan kun overprøves av domstolene. At fylkesnemnda skal avgjøre om adopsjon skal gis eller ikke, krever derfor en presisering i adopsjonslovens § 1. Det må her gå fram at det er fylkesnemnda som treffer det endelige vedtaket om adopsjon mot foreldrenes vilje. Det må videre komme fram at departementet, når slik avgjørelse foreligger, skal utstede selve adopsjonsbevillingen.

Verken den enkelte region, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet eller departementet vil etter forslaget kunne overprøve verken saksbehandlingen eller avgjørelsens materielle innhold. Regionen skal kun kontrollere om det foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse etter de oversendte dokumentene slik at de utsteder bevillingsdokumentet på bakgrunn av en endelig eller rettskraftig avgjørelse etter barnevernloven § 4-20 og utstede bevillingsdokumentet.

Departementet vil etter dette foreslå at barnevernloven § 4-20 tredje ledd gis følgende ordlyd:

Samtykke kan gis dersom

a) foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet

b) adopsjon vil være til barnets beste og

c) adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.

d) vilkårene etter adopsjonsloven for å innvilge adopsjon er tilstede.

Departementet foreslår at § 4-20 nytt fjerde ledd gis følgende ordlyd:

Når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon skal departementet utstede adopsjonsbevillingen.

Departementet vil videre foreslå at adopsjonsloven § 1 gis følgende ordlyd:

Adopsjon skjer ved bevilling fra departementet.

Når fylkesnemnda for sosiale saker gir samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje etter lov om barneverntjenester § 4-20, og vedtaket er endelig avgjort, skal departementet utstede adopsjonsbevillingen uten forutgående prøving etter denne loven.

Kongen kan gi forskrift om at lovens offentligrettslige bestemmelser skal gis anvendelse på Svalbard og fastsette særskilte regler under hensyn til de stedlige forhold.