Afghanistan - humanitær rapport 2009

Den humanitære krisen i Afghanistan ble forverret i 2009. Likevel når Norges humanitære bistand på 127 millioner kroner frem til nødlidende der våre partnere har tilgang og gir beskyttelse til sivile i en intensivert konflikt. Hovedtrekkene i rapporten er:

 

• Kamphandlingene førte til at sivile tap økte med 14 % i 2009 til 2412. I 60 % landet er den humanitære tilgangen redusert til et minimum på grunn av sikkerhetssituasjonen
• Norsk støtte er fokusert innen sektorer og på aktører som på tross av mindre humanitært rom når frem med hjelpen der de jobber (Røde Kors)
• FNs humanitære appell har vært et viktig styringsdokument
• Den humanitære porteføljen ble konsolidert og effektivisert i tråd med St.meld. nr. 40. Norsk humanitær politikk. Hovedsatsingene var: flyktninger, humanitær nedrustning, forebyggende helse og MR

 

1.             Overordnet situasjonsrapport

Svekket beskyttelse av sivile. Afghanistan er i en kompleks og vedvarende humanitær krise. Landet er rammet av tørke, flom og jordskjelv samtidig som den væpnede konflikten intensiveres og utvides geografisk. 2009 var et rekordår for sivile tap. 2412[1] ble drept av partene i konflikten. Dette er en økning på 14 % fra 2008. Taliban og andre opprørsstyrker er ansvarlig for økningen og tilskrives 1630, eller 2/3 av alle de sivile drapene. ISAF og afghanske styrker har klart å redusere sine sivile tap med 28 % til 596 i 2009. 61 % av disse tapene skyldes fortsatt luftangrep.

Flere mennesker på flukt. Antall internt fordrevne økte med 17 % til 275 945[2], og tallet på returnerte flyktninger fra nabolandene ble kraftig redusert til ca. 54 500. Forventningene til UNHCR, basert på tidligere års erfaringer, var på 220 000 returnerte flyktninger. Det er fremdeles omtrent 1,9 millioner afghanske flyktninger i Pakistan og 900 000 i Iran. Utviklingen forklares av den politiske ustabiliteten og alvorlige sikkerhetssituasjonen og følgelig en usikkerhet om fremtiden hos befolkningen.

Kronisk sårbarhet. Hver 3. afghaner lever i en situasjon med varig usikker mattilgang. Annethvert barn under 5 år lider av feilernæring. Tørke, flom og jordskjelv er en del av den afghanske befolkningens hverdag. Tørken har vært spesielt påtrengende de siste månedene, og tidsvinduet for den store nedbøren begynner å lukkes. De humanitære konsekvensene av en vedvarende tørke kan bli alvorlige og vi må følge denne situasjonen nøye. 

Det humanitære rom innskrenkes. Mindre enn 40 % av landområdene er tilgjengelige[3]. Årsaken er sammensatt, men kan tilskrives intensiveringen og utbredelsen av kamphandlingene, uklart sivilt-militært skille, manglende kultur/kontekstforståelse hos mange aktører, ”irritasjon” over vestlig nærvær i Afghanistan og krevende geografi. Det er fremdeles behov for å tydeliggjøre skillelinjene og avtalte retningslinjer for sivilt - militært samvirke. PRTenes eksistens er en fundamental utfordring i denne sammenhengen. Sikkerheten for humanitære aktører er generelt svekket og angrepet på FN gjestehuset i oktober 2009 vil trolig gjøre FN mer avhengige av NGO-partnere for å implementere sine programmer.

”Population-centric counterinsurgency” er stikkordet for COMISAF’s doktrine for å lykkes i Afghanistan. Selv om fokuset på beskyttelse av den afghanske befolkningen kan gi positive utviklingstrekk, kan en slik strategi øke risikoen og truslene mot sivilbefolkningen dersom det skaper en sterkere assosiasjon med de militære styrkene.

Norsk humanitærpolitikk i Afghanistan. Det humanitære imperativ; redde liv, lindre lidelser og sikre menneskelig verdighet er en sentral begrunnelse for Norges Afghanistan engasjement. Norske humanitære organisasjoner savner debatt om den humanitære situasjonen i Afghanistan både nasjonalt og internasjonalt. Norge blir også oppfordret til å bruke sin stemme internasjonalt for å styrke respekten for internasjonal humanitærrett i Afghanistan[4].

 

2.             Resultater av norsk humanitær politikk i 2009

2.1         Overordnede resultater

Effektivisering. Summerer vi opp alle prosjekter i 2009 har vi utbetalt 127, 7 millioner kroner (se fordelingsgraf under). Dette gjør Norge til det 5. største humanitære giverlandet i Afghanistan[5]. Vi har redusert antall prosjekter fra 26 i 2008 til 15 i 2009. Støtten er vesentlig lavere enn i 2008 (308 millioner kroner) på grunn av omleggingen fra humanitær til mer langsiktig bistand. Vi har oppnådd effektiviseringsgevinster gjennom færre og mer strategiske bidrag/prosjekter i tråd med St.meld. nr. 40 Norsk humanitær politikk.

Humanitærpolitisk. Prosjektene vi har støttet har gått til prioriteringsområdene; flyktninger/internt fordrevne, humanitær nedrustning, humanitær helseinnsats (lokal nødhjelpsrespons gjennom Røde Kors) og menneskerettigheter. FNs humanitære appell har vært det viktigste styringsdokumentet for støtten. Det har vært nedlagt betydelig arbeid for å fremme norsk politikk om sivilt-militært skille både nasjonalt og internasjonalt. Dette er tidkrevende og møysommelig arbeid som vil gi resultater på sikt.

I 2009 undertegnet departementet en strategisk 3-årlig avtale med Norges Røde Kors på 40 millioner[6] årlig for å styrke Røde Kors-bevegelsen innen nasjonal og lokal organisasjonsutvikling, forebyggende helse/ nødhjelpsrespons og mineoffer støtte. Avtalen er et viktig humanitærpolitisk verktøy for en styrket strategisk og operativ dialog om den humanitære situasjonen i Afghanistan.  

I forbindelsen med konsolideringen av programporteføljen har ambassaden i Kabul overtatt noen MR-prosjekter. Vi støtter nå i hovedsak den uavhengige Afghanske Menneskerettighetskommisjonen (AIHRC). 

 

 

2.2         Utvalgte prosjekter støttet av Norge

OCHA/FNs Humanitarian Action Plan (HAP) hadde sitt etableringsår i 2009. OCHA er nå utrustet til å fylle en viktig rolle som humanitær koordinator for FN og NGOer. Arbeidet er likevel krevende og det har tatt tid for å få til god koordinering, og det er et behov for en ytterligere styrking av FNs humanitære stemme i Afghanistan konteksten. OCHA har forbedret årets 2010 Humanitarian Action Plan(HAP) og har presentert de humanitære utfordringene mer helhetlig gjennom et fokus på sårbarhet. Gjennom dette søker de å sikre bedre tjenestetilgang til de ulike befolkingsgruppene og større finansieringstilfang for de humanitære behovene.

Norges Røde Kors/ICRC har etablert et program gjennom Afghanske Røde Halvmåne som driver opplæring av frivillige i lokal førstehjelp (Community Based First Aid – CBFA). Mer enn 250 000 skadde har fått hjelp av frivillige førstehjelpere til behandling av beinbrudd, brannskader, behandling av småskader og våpenskader over store deler av Afghanistan. Programmet har blant annet behandlet ca. 5000 personer med brannskader.

Dette unike systemet av lokale frivillige gjør at hjelpen når ut der det humanitære rom er lukket for internasjonale. Det er en utfordring å evaluere og følge opp disse prosjektene tett på grunn av deres desentraliserte og dypt feltbaserte gjennomføring. Dette er ufordringer Norges Røde Kors ser nærmere på. Samtidig er vi overbevist om at dette tiltaket gir gode humanitære resultater for mange afghanere; livreddende hjelp og lindring av lidelser.

Halo Trust har ryddet et rekordstort område med miner og eksplosiver på 28,78 km2 med norsk støtte. Dette området er på størrelse med Tromsø kommune. Hovedområdet for ryddingen var i Kabul distrikt og i nord hvor tette belter av gamle sovjetiske miner ligger begravd. Utover den rene humanitære verdien og forebyggende effekten ryddingen har, gir mineryddingen resultater på lengre sikt. Områdene som har blitt ryddet for norske midler har blitt utpekt som aktuelle returområder for flyktninger og er vurdert som dyrkbar mark. Dette er en viktig forutsetning for landsbyutvikling og trygg retur for flyktninger og internt fordrevne. Vi har utfordret Halo Trust til å synliggjøre disse langsiktige effektene bedre i sine rapporter.

Flyktninghjelpens styrke i Afghanistan er deres erfaring i regionen og evnen til å sette sammen programmer som dekker flere behov samtidig. De er en sentral partner med UNHCR på husly og ICLA (Information, Counselling & Legal Advisory) til returnerte. Flyktninghjelpen har bygd hus i UNHCR-standard for returnerte og gjennom ICLA programmet løser de tomt- og jordkonflikter i hovedsak gjennom lokal dialog og tvisteløsningsmekanismer. Flyktninghjelpen har en unik kompetanse innen ICLA i Afghanistan, samtidig som de har begrenset tilgang pga. usikkerhet. En utfordring for norsk innsats overfor returnerte flyktninger og internt fordrevne ligger i å skape tettere integrasjon med utdanning og sysselsettingsprogram i lokalmiljøene for å sikre en varig og trygg gjenbosetting. 

Ambassaden i Kabul har i tillegg gitt støtte til kortsiktige tiltak av humanitær karakter over regionbevilgningen. Innenfor rammen av større samarbeidsprosjekter ble 13 millioner avsatt til Aga Khan-stiftelsens arbeid for mødre/barn helse og 5 millioner avsatt til å hjelpe familier rammet av flom i Faryab. Videre er forebyggende tiltak mot naturkatastrofer inne som komponenter i flere av de nasjonale programmene støttet av Norge.

 

3.             Oppsummering

2009 har vært et krevende og utfordrende år for alle humanitære aktører i Afghanistan. Drap og angrep på hjelpearbeidere og minsket humanitært rom gjør arbeidsvilkårene vanskelig. Verre har det vært for den afghanske sivilbefolkingen som føler konflikten på kroppen daglig med større intensitet og geografisk utbredelse. Sivile tap øker, flere er blitt fordrevet og den kroniske underernæringen er omfattende.

Norsk humanitær politikk og bistand utgjør en forskjell. Den bidrar til å beskytte sivile, den lindrer nød og redder liv der den når frem. Målrettet innsats gjennom kompetente og erfarne organisasjoner gjør dette mulig. På det politiske plan må vi fortsette å synliggjøre det prinsipielle og konkrete behovet for å skille mellom militære aktører, utviklingsaktiviteter og humanitære innsatser.