EU vil gjøre bærekraftige produkter til normen

Pakken inneholder for det første forslag til en ny økodesignforordning som vil fremme produkters bærekraft. Målet er på sikt at de fleste produkter som omsettes på det europeiske markedet skal omfattes av regelverket. Pakken inneholder for det andre sektortiltak rettet mot tekstiler og byggevarer, produkter med betydelig innvirkning på klima og miljø. En strategi for bærekraftige tekstiler og en revidert byggevareforordning er inkludert. Endelig inneholder pakken tiltak for å styrke forbrukerdeltagelse i den grønne given, gjennom å gi kvinnen og mannen i gata tilgang til relevant bærekraftsrelatert informasjon og bedre beskyttelse mot urimelig handelspraksis (herunder grønnvasking og for tidlig produktforeldelse).

Hovedpunkter i forslaget:

• Sette minimum økodesign krav til produkter som omfatter levetid, gjenbruk, innhold av farlige kjemikalier, muligheter til å reparere og resirkulere produktene og introduksjon av en «reparerbarhets skår».
• Forbedre informasjonen om produktenes miljø og klimaytelse til forbrukere og andre aktører som kommer i befatning med produktene i deres levetid. Informasjonen om produktene skal formidles gjennom digitale produktpass.
• Forhindre at nye/usolgte produkter destrueres. I første omgang blir det påkrevd  for større aktører å rapportere hvordan disse produktene avhendes, om de forbrennes eller deponeres. I neste omgang vil kommisjonen vurdere forbud.
• Gjøre grønne offentlige innkjøp obligatoriske.
• Skape en «level playing field» for bærekraftige produkter på det europeiske markedet og bidra til at produsenter/omsettere av bærekraftige produkter får et markedsfortrinn.
• Forhindre at produkter med lav miljø- og klimaytelse kan selges på det europeiske markedet.
• Strategien for bærekraftige tekstiler går lenger enn økodesignforordningen og skal bidra til en transformasjon av tekstilbransjen i bærekraftig retning.
• Revisjonen av byggevarefordningen har to målsettinger. Den ene er å fremme et velfungerende indre marked for byggevarer og den andre å bidra til målene for den grønne og digitale transformasjon og da spesielt en moderne, ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi.
• Formålet med å styrke forbrukerdeltagelse i den grønne given er blant annet å legge til rette for bedre informasjon om hvor lenge et produkt kan forventes å leve, og om det kan repareres. 
• I tillegg foreslår kommisjonen å forby 10 nærmere definerte typer handelspraksis i forbrukerkjøp. Dette omfatter bl.a. vage og udokumenterte påstander relatert til bærekraft, å hevde at et produkt kan repareres dersom det ikke er tilfelle og å bruke merkeordninger relatert til bærekraft, dersom ordningene ikke bygger på tredjepartsverifisering eller er etablert av offentlig myndighet.

Forslag til økodesignforordning

Kommisjonen la 30. mars 2022 fram et forslag til forordning om økodesign for bærekraftige produkter. Forslaget tar for seg produktdesign, som bestemmer opptil 80 prosent av et produkts livssyklus miljøpåvirkning. Kommisjonen fremhever at deres forslag utvider det eksisterende rammeverket for økodesign på to måter. Forslaget er ment å dekke et bredest mulig produktspekter og dessuten utvider det omfanget av kravene som produktene skal oppfylle som inkluderer sirkularitet og livsløputslipp. Bare noen få produktkategorier vil være unntatt, som fór, mat og medisiner. I dag gjelder økodesigndirektivet i hovedsak energirelaterte produkter.

Det foreslås nye krav for å gjøre produktene mer pålitelige, gjenbrukbare, oppgraderbare, reparerbare, enklere å vedlikeholde, pusse opp og resirkulere, samt at de skal være energi- og ressurseffektive. I tillegg vil produktspesifikke informasjonskrav sikre at forbrukerne kjenner til miljøkonsekvensene av kjøpene deres. Alle regulerte produkter vil ha digitale produktpass. Dette vil gjøre det lettere å reparere eller resirkulere produkter og gjøre det lettere å spore stoffer som gir grunn til bekymring langs forsyningskjeden. Forslaget inneholder også tiltak som skal forhindre at usolgte forbruksvarer blir destruert. I første omgang må aktørene rapportere på hvordan de destruerer usolgte produkter, gjennom eksempelvis forbrenning, deponering eller liknende. I neste omgang varsler kommisjonen at forbud mot destruksjon av usolgte produkter vil bli aktuelt.

Kommisjonen ønsker også at den foreslåtte forordningen skal erstatte det eksisterende økodesigndirektivet fra 2009. Kommisjonen håper med det å styrke det indre markedet ved å unngå divergerende lovgivning i hver medlemsstat. Dette er også viktig for verdiskaping og innovasjon, mener kommisjonen, særlig innen redesign, vedlikehold, resirkulering og reparasjon.

Under den foreslåtte økodesignforordningen vil produktspesifikke krav bestemmes i delegerte rettsakter som vedtas av kommisjonen etter konsultasjon av medlemslandene. I dagens økodesigndirektiv fastsettes produktspesifikke krav gjennom gjennomføringsrettsakter som stemmes over og vedtas av medlemslandene («komitologiprosess»).

Ifølge kommisjonen er forslaget til økodesignforordning utformet for å sikre godt samsvar og tilpasning til eksisterende lovverk. Kommisjonen understreker eksempelvis at energimerkeforordningen (som klassifiserer og gir produkter energikarakter) fortsatt vil gjelde parallelt med økodesignreglene.

Kommisjonen la i forbindelse med lovforslaget også fram en arbeidsplan for økodesign og energimerking for 2022 til 2024 som et tiltak i overgangen fram til forordningen trer i kraft. Arbeidsplanen dekker nye energirelaterte produkter og oppdaterer og øker ambisjonen for produkter som allerede reguleres. I framtidige arbeidsplaner vil man ikke begrense seg til energirelaterte produkter, men også de nye kriteriene for bærekraftige produkter vil inkluderes.

Kommisjonen vil åpne en høring for lovforslaget og vil også legge fram en strategi for implementering når forslaget har blitt godkjent av Rådet og Europaparlamentet. I Norge gjennomfører Miljødirektoratet en høring om lovforslaget.

Tekstilstrategien

Hovedpunkter fra tekstilstrategien:

• Nye designkrav for tekstiler, som en del av revidert økodesignforordning, med blant annet obligatoriske minstekrav til bruken av resirkulerte fibere i tekstiler. I tillegg ulike krav til reparasjon, gjenbruk, slitestyrke og fiber-til-fiber-resirkulering.
• For større selskaper vil det under økodesignforordningen bli krav om å rapportere mengder usolgte produkter som destrueres, og informasjon om hvordan de avhendes. I neste fase varsler Kommisjonen at et forbud om destruksjon av usolgte produkter trolig vil komme.
• Tydeligere informasjon og et digitalt produktpass basert på obligatoriske minstekrav for informasjon om sirkularitet og andre miljøhensyn.
• Tiltak rettet mot utilsiktede utslipp av mikroplast fra tekstiler. I tillegg til designkravene vil tiltakene rettes mot for eksempel produksjonen, for-vaskingen av tekstiler ved industrielle produksjonsanlegg, merkingen av produktene, samt å fremme bruk av innovative materialer.
• Kommisjonen foreslår harmoniserte EU-regler for utvidet produsentansvar (EPR) for tekstiler og å innføre økonomiske insentiver for bærekraftige produkter som et ledd i revisjonen av rammedirektivet for avfall (2008/98) i 2023.
• De vil introdusere markedsovervåkingsmekanismer som gjør det mulig for medlemsland og følge opp regelverket og kommisjonen vil introdusere en «EU-verktøykasse mot forfalskning» innen 2023.
• Vurdere utviklingen av spesifikke kriterier på EU-nivå for å skille mellom avfall og visse brukte tekstiler. Dette for å hindre at man omgår de foreslåtte EU-reglene for avfallseksport, som i utgangspunktet forbyr å eksportere tekstilavfall ut av OECD, ved å feilaktig merke avfall som "brukte tekstiler".
• Motivere til forretningsmodeller som fremmer utleie av tekstiler såkalte «tjenester som produkter» modeller
• Det vil ikke bli tillatt å markedsføre produkter/tekstiler som miljøvennlige dersom man ikke kan dokumentere dette jamfør standardisert metodikk (PEF) eller Miljømerket Eco Label

Hensikten med EU-strategien for bærekraftige og sirkulære tekstiler er å sikre at det produseres tekstiler som i større grad er varige, mulige å reparere, gjenbruke og resirkulere. Den reviderte økodesignforordningen som kommisjonen la frem samtidig blir det regulatoriske rammeverket for å stille disse kravene til tekstiler primært gjennom sekundær lovgivning (delegated acts). Kommisjonen uttrykte både på pressekonferansen i dag og i selve tekstilstrategien, at krigen i Ukraina viser hvor sårbare vi er med hensyn til avhengighet i verdikjeder og at sirkulære verdikjeder gir en robusthet også for denne avhengigheten. Det refereres i strategien til sirkulær økonomi handlingsplanen og industristrategien som begge påpeker at tekstilsektoren har et godt potensial for sirkulære forretningsmodeller som inkluderer både forbrukere og produsenter.

Plan for omstilling

I tekstilstrategien foreslår kommisjonen tiltak som går lenger enn i økodesignforordningen. Målet er at tekstilsektoren skal transformeres i bærekraftig retning, forhindre «fast fashion», og redusere avfallsmengder. Man ønsker blant annet å stimulere til sirkulære businessmodeller som «produkt som en tjeneste» modeller som skal stimulere til å produsere langlevde produkter som lar seg reparere, gjenbruke og resirkulere. Kommisjonen legger opp til utarbeidelsen av et veikart for omstillingen («Transition pathway») av tekstilindustrien, som skal legges frem innen utgangen av året. Dette skal være en langsiktig handlingsplan for sektoren, med både konkretisering av hvordan man kan nå målene i strategien frem mot 2030 og overvåking/vurdering av fremdriften underveis. Første ledd i prosessen er en høringsrunde på et arbeidsdokument (innspill kan sendes her). Disse vil følges opp ved at kommisjonen inviterer til ytterligere workshops og møter gjennom året. SMBer, offentlige myndigheter, partene i arbeidslivet og forskningsmiljøer inviteres særlig til å komme med innspill. Tekstilstrategien oppgir at det vil stilles krav til bærekraftige offentlige innkjøp for tekstiler, og kommisjonen skal i løpet av 2022 velge ut hvilke tekstilprodukter man skal begynne å stille krav til gjennom økodesignforordningen. Innledende undersøkelser viser at klær, husholdningstekstiler, tepper og madrasser er potensielle kandidater.

Forbud mot destruksjon av usolgte produkter

I første omgang foreslås det at større aktører må rapportere på destruksjon av usolgte produkter, samt at de må oppgi hvordan disse avhendes. Deretter vil kommisjonen trolig introdusere et forbud.

Teknologi, metodikk, digitalisering og innovasjon

Sorteringsteknologier må utvikles og innovasjon er påkrevd for å lykkes med såkalt fiber-til-fiber resirkulering. Mange tekstiler er blandinger av naturlige og syntetiske fibre som vanskelig lar seg resirkulere. Det blir spesifikt pekt på elastan som finnes innblandet i svært mange tekstiler og som gjør det svært krevende å resirkulere disse. I denne sammenheng pekes det på pågående utvikling av metode for å måle miljø og klimafotavtrykk, såkalt Product Environmental Footprint (PEF) som skal være ferdig i løpet av 2022, og som skal bidra til at mer bærekraftige tekstiler utvikles. Det refereres også til pågående revisjon av industriutslippsdirektivet som skal lanseres 5. april 2022, og oppfølging i form av revidert BREF dokument (Best available technices reference documents) for tekstilproduksjon hvor innskjerpede krav vil komme, som skal bidra til tekstilstrategiens mål. Kommisjonen har også tro på at digitale verktøy skal kunne benyttes for å unngå at man bestiller klær på nett som ikke passer. Videre at digitalt produktpass vil spille en viktig rolle i å merke tekstilene med hensyn til miljøbelastning og egenskaper, og kommisjonen vil i den sammenheng revidere Merkeforordning for tekstiler (EU) No 1007/2011. Tekstilstrategien viser også til gjenoppbyggingspakke etter covid, den såkalte Recovery and Resilience Facility RRF hvor eksempelvis Portugal har søkt om midler til å utvikle en nasjonale industri for biobaserte tekstiler.  

Tekstiler som kilde til spredning av mikroplast 

Det påpekes at det er i en tidlig bruksfase av tekstilene at mest mikroplast frigjøres, og både forvask på tekstilfabrikk, filter i vaskemaskiner og bruk av innovative materialer fremheves. Videre nevnes bindende krav til design som vil introduseres under økodesignforordningen. Det refereres til pågående arbeid for å forhindre utslipp av mikroplast som skal lanseres av kommisjonen i løpet av 2022, og til revisjon av avløpsdirektivet som skal lanseres i juli 2022. I sistnevnte er det forventet skjerpede rensekrav for avløpsvann som skal forhindre spredning av mikroplast. Avslutningsvis vises også til pågående evaluering av slamdirektivet hvor en revisjon kan være sannsynlig. Per i dag samles mye mikroplast i slammet fra renseanlegg for avløpsvann, som igjen spres på jordbruksland og bidrar til ytterligere spredning av mikroplast.

Harmonisert produsentansvar på EU-nivå – et enhetlig indre marked

Kommisjonen varsler at det vil komme et harmonisert EU system for utvidet produsentansvar såkalt EPR system og et dynamisk avgiftssystem såkalt «eco modulation» hvor prinsippet er at lettere resirkulerbare tekstiler får lavere avgift enn tekstiler som vanskelig lar seg resirkulere. Dette skal inngå i revisjonen av rammedirektivet for avfall WFD som er planlagt i 2023. Kommisjonen vil også vurdere å kreve at tekstiler som fra 2024 skal kildesorteres, også skal forberedes til gjenbruk og resirkulering. Et harmonisert produsentansvar vil bidra til å styrke det indre markedet for tekstiler i alle livsfasene til tekstiler. For at medlemslandene skal kunne følge opp regelverket som omfatter svært komplekse globale verdikjeder vil kommisjonen fokusere på samarbeid og koordinering på tvers av landene og strømlinjeforme markedsovervåkingsmekanismer. Det vil i tillegg lanseres en «EU verktøykasse mot forfalskning» i 2023.

«Fast fashion» og eksport av tekstiler

Kommisjonen mener at de tiltakene de lanserer i tekstilstrategien, hvor de stiller krav om levetid, gjenbruk, bruk av sekundære råvarer med mer adresserer «fast fashion», også ettersom produsenter/importører i tillegg vil måtte ta ansvar for tekstilavfallet gjennom utvidet produsentansvar. Jamfør kommisjonens forslag til ny grensekryssforordning «Waste Shipment Regulation» vil eksport av tekstilavfall til ikke-OECD-land kun være tillatt under betingelsen om at slike land kan dokumentere at de evner å importere og behandle denne type avfall bærekraftig. Det vises også til pågående arbeid under miljøprogrammet LIFE for å kunne skille mellom tekstilavfall og brukte tekstiler da man frykter en omgåelse av regelverket ved å eksportere tekstilavfall som brukte tekstiler.

Markedsføring av bærekraftige tekstiler

Det vil ikke bli tillatt å markedsføre produkter/tekstiler som miljøvennlige dersom man ikke kan dokumentere dette jamfør standardisert metodikk (PEF) eller Miljømerket Eco Label.

Øvrige oppfordringer

Kommisjonen oppfordrer medlemsland til å støtte gjenbruks- og reparasjonssektoren på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. I tillegg oppfordres det til å gi sektoren gunstige skatte- og avgiftsvilkår (innenfor statsstøtte- og WTO-regelverket). Bedrifter oppfordres på sin side til å redusere antallet årlige kleskolleksjoner og å minimere sitt karbon- og miljøfotavtrykk.

Internasjonalt

Kommisjonen vil som et ledd i strategien også jobbe internasjonalt for fremgang innen både bærekraft og de sosiale aspektene på tekstilområdet, særlig gjennom G7, G20, den globale alliansen for sirkulærøkonomi og ressurseffektivitet (GACERE) og UNEA.

Revidert byggevareforordning (Revised Construction Products Regulation)

I forbindelse med en pakke i tilknytning til sirkulær økonomi la kommisjonen fram et forslag til revidert byggevareforordning den 30. mars.

I følge kommisjonen utgjør byggsektoren 10 prosent av verdiskapingen i EU og sysselsetter 25 mill. i over 5 mill. firmaer. I byggevaresektoren er det omtrent 430 000 selskaper med en omsetning på Euro 800 mrd. De fleste er små- og mellomstore bedrifter og er viktige for lokal samfunn i EUs regioner og byer.

Bygg står for omtrent 50 prosent ressursutvinning og konsum og 30 prosent av avfallet generert i EU hvert år. I tillegg står de for 40 prosent av EUs energiforbruk og 36 prosent av energi-relaterte klimagass utslipp.

Revisjonen av byggevarefordningen har to målsettinger. Den ene målsettingen er å fremme et velfungerende indre marked for byggevarer og den andre å bidra til målene for den grønne og digitale transformasjon og da spesielt en moderne, ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi. Med forslaget til revidert byggevaredirektiv ønsker man å styrke og modernisere reglene som har vært i kraft siden 2011.

Utgangspunktet for forslaget til revisjon er fire spørsmål eller problemstillinger i tilknytting til det indre marked og byggevarer, implementeringsutfordringer på nasjonalt nivå, komplisert regelverk (legal framework)/manglende forenkling og at forordningen ikke var i stand til å bidra til overordnede politiske målsettinger som det grønne og digitale transformasjonen. 

Med forslaget ønsker man å skape en harmonisert ramme for å vurdere og kommunisere miljø og klimaegenskaper (performance) til byggevareprodukter. Nye krav til produkter vil sikre at utformingen og produksjonen av byggevareprodukter er basert på sist tilgjengelig teknologi for å gjøre de mer varige, lettere å reparere, resirkulerbare og lettere å reprodusere.

Det skal gjøre det lettere for de som arbeider med standardisering å skape europeiske standarder. Sammen med bedret markedsovervåkning og klarere regler for markedsaktører i verdikjeden vil det fremme virkemåten til det indre marked. Det vil også bli tilbudt digitale løsninger for å redusere den administrative byrden. 

Lenke til forslag til revidert byggevareforordning her og fakta-ark her og spørsmål og svar her.

Styrket forbrukerdeltakelse i den grønne given

Kommisjonen la frem forslag om regelverksendringer for å gjøre det enklere for kvinnen og mannen i gata å treffe bærekraftsrelaterte valg. Ifølge et medfølgende faktaark, ønsker kommisjonen å legge til rette for at «forbrukerne skal være bedre informert om hvor lenge et produkt kan forventes å leve og om det kan repareres, enten det dreier seg om mobiltelefoner eller kjøkkenutstyr. De nye reglene vil også beskytte forbrukere bedre mot villedende handelspraksis i form av grønnvasking og for tidlig produktforeldelse».

Forslaget inngår i kommisjonens forbrukerstrategi, handlingsplan for sirkulær økonomi og grønne giv. I forslaget skriver kommisjonen at det å legge til rette for opplyste og kostnadsbesparende forbrukervalg er en hjørnestein i rammeverket for en bærekraftig produktpolitikk. Dette skal oppnås gjennom styrket forbrukerdeltagelse i den sirkulære økonomien. De konkrete tiltakene skal sikre bedre informasjon om holdbarhet og reparasjonsmuligheter før kontraktsinngåelse, og sterkere vern mot urimelig handelspraksis som motvirker bærekraftig forbruk, som villedende miljømarkedsføring («grønnvasking»), førtidig produktforeldelse og upålitelig og diffus bærekraftsmerking. 

Forslaget er utformet som endringer av direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere og forbrukerrettighetsdirektivet 2011/83/EU, gjennomført i norsk rett gjennom markedsføringsloven og angrerettloven.

Når det gjelder forbrukerrettighetsdirektivet, ønsker kommisjonen å styrke regelverket ved å innføre  strengere krav om at næringsdrivende skal informere forbrukere om frivillige garantier, det vil si ordninger der selgere og produsenter går ut over lovpålagte krav ved å påta seg å svare for feil ved ting som ikke er mangler etter regelverket. Kommisjonen skriver at dagens regler ikke gir produsenter tilstrekkelig insentiver til å tilby slike garantier, og at dette slår negativt ut for produkters holdbarhet.

Konkret foreslår kommisjonen at næringsdrivende – for alle produkter – skal informere forbrukere om garantier om produktlevetid, dersom produsenten tilbyr slik garanti og denne er lengre enn to år. Når det gjelder energikrevende varer, går kommisjonen lenger og foreslår at næringsdrivende skal opplyse forbrukerne dersom det ikke foreligger slik garanti. For varer som inneholder digitale elementer, foreslås det at næringsdrivende skal opplyse om hvor lenge produsenten tilbyr programvareoppdateringer, dersom produsenten tilbyr garanti om dette. Det samme gjelder for digitale ytelser og tjenester.     

Kommisjonen foreslår også at næringsdrivende skal informere forbrukere om hvordan produkter plasserer seg på en «reparabilitetsskala», der informasjon om dette er tilgjengelig. Reparabilitetsskalaen skal være et sammenligningssystem som viser hvor enkelt det er å reparere produkter. Dette skal utarbeides ved hjelp av metodikk som fastsettes i tråd med europeisk regelverk. Dersom slik informasjon om reparabilitet ikke er tilgjengelig, skal den næringsdrivende likevel opplyse om forhold av betydning for reparasjoner, som for eksempel om det finnes reservedeler og bruksanvisninger for det aktuelle produktet.      

Når det gjelder direktivet om foretaks urimelige handelspraksis, foreslår kommisjonen å legge til ti nye typer handelspraksis til den eksisterende listen over handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelig, og som derfor alltid er forbudt i forbrukerkjøp. Per i dag finnes det 31 typer slik forbudt handelspraksis, disse er i Norge hjemlet i forskrift om urimelig handelspraksis.

Kommisjonen foreslår nå å utvide denne listen ved å forby følgende:

• Bruk av bærekraftsmerkeordninger som ikke bygger på sertifikasjonssystemer eller ikke er etablert av offentlig myndighet.  
• Bruk av generelle miljøpåstander, dersom næringsdrivende ikke kan dokumentere anerkjente fremragende miljøegenskaper i tråd med påstandene.
• Fremme et produkt ved hjelp av en generell miljøpåstand, dersom påstanden faktisk bare er dekkende for deler av produktet.    
• Fremheve lovpålagte krav for alle produkter innen samme kategori som spesielle egenskaper ved tilbudet.
• Unnlate å informere forbrukere om at en programvareoppdatering vil påvirke varer med digitale elementer negativt, selv om oppdateringen kan forbedre andre forhold ved varen.
• Unnlate å informere forbrukere om at varen er utstyrt med noe som vil begrense dens levetid.   
• Påstå at en vare har en bestemt levetid, der dette ikke er tilfellet.
• Fremstille varer som at de kan repareres, når dette ikke er tilfellet, eller unnlate å informere forbrukere om at varer ikke kan repareres i tråd med lovpålagte krav.
• Forlede forbrukere til å bytte ut produktdeler tidligere enn nødvendig.
• Unnlate å informere om at en vare vil ha begrenset funksjonalitet dersom det brukes forbruksartikler, reservedeler eller tilbehør som ikke leveres av originalprodusenten.   

Kommisjonen foreslår også å endre de generelle bestemmelsene i direktivet om foretaks urimelige handelspraksis om villedende handlinger og utelatelser. Dette er bestemmelser som brukes til å vurdere om handelspraksis er urimelig og dermed forbudt, selv om praksisen ikke er inntatt i listen over handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelig. Under disse bestemmelsene foretas en helhetsvurdering av den aktuelle handelspraksisen på grunnlag av lister av nærmere fastsatte elementer, som for eksempel ytelsens hovedegenskaper.

Kommisjonen foreslår nå for det første å utvide definisjonen av «ytelsens hovedegenskaper» med elementene «miljømessig eller sosial påvirkning», «holdbarhet» og «reparabilitet», slik at disse kan hensyntas i sak-til-sak vurderinger av om konkret handelpraksis er villedende.  

I tillegg foreslår kommisjonen å innlemme følgende i listen over forhold som kan tilsi at en handelspraksis er villedende:

• Fremme en miljøpåstand som gjelder fremtidige miljøegenskaper, uten klare, objektive og dokumenterbare forpliktelser og mål og uten et uavhengig system for overvåking. 
• Markedsføre noe som fordeler for forbrukere når disse kan anses som standard praksis i det relevante markedet.

Endelig foreslår kommisjonen følgende nye bestemmelse:

• Dersom en næringsdrivende yter en tjeneste som sammenligner produkter, herunder blant annet ved hjelp av informasjonsverktøy vedrørende bærekraft, skal informasjon om sammenligningsmetodikk, produkter som sammenlignes, samt informasjon om metodikk for å holde slik informasjon oppdatert, anses som vesentlig. 

Betydningen av denne bestemmelsen er at det, i henhold til direktivet om foretaks urimelige handelspraksis, kan være villedende dersom en handelspraksis etter en helhetsvurdering utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger.

 

Skrevet av kommunalråd Odd Godal, forbrukerråd Joachim Frislid Nilsen, miljøråd Tom Johnson, miljøråd Kaya Grjotheim, energirådgiver Martin Skjerping Lund og praktikant Timo Nikolaisen.