GI-07/2010 Instruks om tolkning av utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b – Starttidspunktet for beregningen av ettårsfristen

Utlendingsdirektoratet 

 

 

 

Nr.                                        Vår ref                                          Dato
GI-07/2010                            201000715-/CEF                            02.02.2010

 

GI-07/2010 Instruks om tolkning av utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b – Starttidspunktet for beregningen av ettårsfristen

Justisdepartementet viser til lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 76 annet ledd, som innebærer at departementet har anledning til å instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) om generelle spørsmål vedrørende lovtolkning, skjønnsutøvelse og prioritering av saker. Tilsvarende instruksjonsmyndighet gjaldt også etter utlendingsloven 1988.

Det vises til brev av 17. september 2009 fra Utlendingsdirektoratet (UDI) vedrørende lovtolkningsspørsmål om når ettårsfristen etter utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b begynner å løpe. Spørsmålet knytter seg til starttidspunktet for beregning av ettårsfristen når en utlending har fått ubetinget fengselsstraff, og det på vedtakstidspunktet har gått mer enn ett år siden dommen ble rettskraftig, men utlendingen av ulike årsaker ennå ikke har sonet.

I brevet viser direktoratet til forarbeidene til utlendingsloven 1988 og uttaler: ”På bakgrunn av at forarbeidene er så klare når det gjelder forståelsen av tidspunktet for fristens utgangspunkt ved soningsunndragelse, mener direktoratet at det ikke foreligger klare nok holdepunkter for å kunne legge en annen tolkning til grunn. Sterke rimelighetshensyn taler som tidligere nevnt mot en slik tolkning Vi anbefaler derfor departementet å instruere direktoratet om at fristen ikke vil starte å løpe før endt soning.”

Spørsmålet direktoratet tar opp er løst i gjeldende regelverk. Det fremgår nå av utlendingsforskriften § 14-3 fjerde ledd at i saker hvor utlendingen har gjennomført eller skal gjennomføre fengselsstraff eller forvaring, skal tidsberegningen starte fra tidspunktet for løslatelse. Det må likevel tas stilling tolkningsspørsmålet etter tidligere regelverk.

Spørsmålet direktoratet tar opp er løst i gjeldende regelverk. Det fremgår nå av utlendingsforskriften § 14-3 fjerde ledd at i saker hvor utlendingen har gjennomført eller skal gjennomføre fengselsstraff eller forvaring, skal tidsberegningen starte fra tidspunktet for løslatelse. Det må likevel tas stilling tolkningsspørsmålet etter tidligere regelverk.

Justis- og politidepartementet har vurdert tolkningsspørsmålet vedrørende når ettårsfristen begynner å løpe etter utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b. Vi mener at loven må tolkes slik at ettårsfristen skal begynne å løpe først når utlendingen har sonet ferdig straffen, også i de tilfellene hvor soning ikke er påbegynt innen ett år etter straffen ble ilagt. Direktoratet instrueres herved om å legge en slik lovtolkning til grunn. Dette innebærer at tidligere bestemmelse skal tolkes likt som det som er fastsatt i gjeldende utlendingsforskrift § 14-3 fjerde ledd.

Vi viser til at en slik tolkning må anses å være i tråd med ordlyden i utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b og at det ikke foreligger noen rettspraksis eller forvaltningspraksis om spørsmålet. I likhet med direktoratet mener vi at tungtveiende reelle hensyn taler for et slikt tolkningsresultat.

Det avgjørende blir hvordan utlendingsloven 1988 lovs forarbeider må forstås. I spesialmotivene til § 30 (Ot.prp. nr. 46 (1986-87) s. 229) uttaler departementet om fristberegningen i bestemmelsen (fem- og ettårsfristen for å utvise for straffbare forhold begått i henholdsvis utlandet og Norge):

        ”Som utgangspunkt for beregningen av fristen foreslås i § 29 første ledd bokstav b
         det tidspunkt da utlendingen ”har sonet eller er ilagt” straff. Det synes rimelig å
         operere med samme utgangspunkt i nærværende bestemmelse. Om den
         nærmere begrunnelse for denne formuleringen vises til spesialmotivene til § 29.”

I spesialmotivene til utlendingsloven 1988 § 29 (proposisjonens s. 229) uttaler departementet om femårsfristen for straff som er sonet eller ilagt i utlandet (bokstav b første alternativ):

        ”Straffen må være sonet eller ilagt innenfor de 5 siste år. Om betydningen av
         denne uttrykksmåten, som også er brukt i gjeldende lovs § 13 første ledd
         bokstav d, skriver [Fremmedlov]utvalget:

              ”Grunnen til at man ikke bare tar utgangspunkt i pådømmelsestidspunktet, er
               at man da lett kunne få urimelige resultater. En utlending som nettopp var
               sluppet ut etter en meget lang fengselsstraff, f eks for drap, ville da ikke
               kunne utvises etter bokstav d.Derimot kunne en som var dømt for et
               ubetydelig tyveri for fire år siden,utvises med hjemmel i bestemmelsen.”

Regelen kan imidlertid ha uheldige utslag. Dømmes f.eks. to personer til 6 års fengsel, og den ene soner dommen fullt ut mens den andre unndrar seg soning, vil fristen bli regnet fra avsluttet soning for den første, men fra domstidspunktet for rømlingen. Departementet slutter seg likevel til utvalgets ordlyd på dette punkt fordi en antar det tilfellet svært sjelden vil oppstå at en utlending som kunne ha blitt utvist dersom vedkommende hadde sonet sin straff, ikke vil kunne utvises fordi han har unndratt seg soning og det er gått mer enn 5 år siden straffen ble idømt.”

Når det gjelder uttalelsene om straffeunndragelse i det siste avsnittet ovenfor, mener departementet at disse ikke kan tolkes slik at de også er ment å gjelde for ettårsfristen for straff ilagt i Norge etter utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b. Uttalelsene er uttrykkelig bare rettet mot femårsfristen for straff ilagt i utlandet (utlendingsloven 1988 § 29 første ledd bokstav b og c, som uttalelsen gjelder, inneholder ingen frist for utvisning for straff ilagt i Norge). Det er vesentlige forskjeller mellom disse to situasjonene, som gir grunnlag for å tolke uttalelsene i forarbeidene slik at de må avgrenses til femårsgrensen og ikke få tilsvarende anvendelse på ettårsgrensen.

Hensynene som kan tale for at departementet valgte den fortolkningen av femårsfristen som de gjorde i forarbeidene, er at en utlending som har unndratt seg straff i utlandet, vil som regel aldri returnere til vedkommende land og sone straffen (med mindre Norge utleverer vedkommende). Fristen for å utvise utlendingen vil derfor aldri opphøre i slike saker, med mindre man legger tidspunktet for ”ilagt straff” til grunn. En utlending som har unndratt seg straff i Norge, derimot, vil være i en annen situasjon: Idet vedkommende returnerer hit/anholdes her vil han eller hun tas inn til soning og fristen vil dermed begynne å løpe når soningen er gjennomført. Utlendingen vil altså ikke komme i en situasjon hvor fristen aldri utløper, slik en utlending som har unndratt seg en dom i utlandet kan.

Vi nevner også at ettårsfristen for straff ilagt i Norge er betraktelig kortere enn femårsfristen for straff ilagt i utlandet, og at den derfor også kan være mer krevende å overholde enn femårsfristen. Dette er i seg selv et argument for at tolkningen av femårsfristen ikke skal gjelde for ettårsfristen: Det er mer sannsynlig at UDI ikke klarer å overholde ettårsfristen enn femårsfristen, og disse tilfellene vil derfor ikke forekomme ”svært sjelden”. Vi viser i denne forbindelse til at UDI p.t. har ni saker som ville ha vært foreldet dersom man hadde tolket fristberegningen for ettårsfristen etter tidligere regelverk tilsvarende som for femårsfristen. Departementets uttalelse i forarbeidene om at ”en antar [at] det tilfellet svært sjelden (vår utheving) vil oppstå at en utlending som kunne ha blitt utvist dersom vedkommende hadde sonet sin straff, ikke vil kunne utvises fordi han har unndratt seg soning og det er gått mer enn 5 år siden straffen ble idømt”, er derfor ikke treffende for ettårsfristen for straff ilagt i Norge.

På bakgrunn av ovennevnte mener vi at det ikke kan sluttes at departementets uttalelse om soningsunndragelse i forarbeidene til utlendingsloven 1988, også skal gjelde for straff ilagt i Norge. Når departementet, i forbindelse med formuleringen ”har sonet eller er ilagt” straff, uttaler i spesialmotivene til tidligere lovs § 30: ”Om den nærmere begrunnelse for denne formuleringen vises til spesialmotivene til § 29”, er det mest nærliggende at denne henvisningen bare retter seg mot uttalelsen som er sitert fra Fremmedlovutvalget, og at departementet ikke konkret har tenkt på uttalelsen om soningsunndragelse.

Med hilsen

 

Thor Arne Aass (e.f.)
ekspedisjonssjef
                                                                         Birgitte Ege
                                                                         avdelingsdirektør