3 Tematiske prioriteringer i menneskerettighetsarbeidet

3.1 Tre satsingsområder

Regjeringen legger en helhetlig tilnærming til grunn i arbeidet med å styrke etterlevelsen av menneskerettighetene. Med dette som utgangspunkt skal innsatsen rettes inn mot følgende tre hovedområder:

1. Individets frihet og medbestemmelse

2. Rettsstat og rettssikkerhet

3. Likeverd og like muligheter

Det første området – individets frihet og medbestemmelse – reflekterer grunnleggende rettigheter i et åpent og demokratisk samfunn. Det andre området – rettsstat og rettssikkerhet – vektlegger rettsstatsprinsipper og -mekanismer som en forutsetning for velfungerende og stabile stater. Det tredje området – likeverd og like muligheter – legger vekt på likestilling og utsatte grupper i samfunnet med det utgangspunkt at alle innbyggere i staten har samme rettigheter. Disse tre satsingsområdene reflekterer sammenhengen mellom demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, og legger grunnlaget for fredelige samfunn med bærekraftig utvikling og reelle muligheter for alle.

Norsk innsats har som mål å sette statene i stand til å sikre at alle individer får sine menneskerettigheter ivaretatt. Dette krever et nasjonalt lovverk i tråd med folkerett, effektiv nasjonal politikkutforming og systemer for tjenestelevering. Norsk innsats skal ikke kompensere for manglende ansvar fra andre myndigheters side, men bidra til å bevege utviklingen i positiv retning basert på lokalt ansvar.

3.2 Individets frihet og medbestemmelse

Dictators are not in the business of allowing elections that could remove them from their thrones.

Gene Sharp

Individets frihet og medbestemmelse står sentralt i et åpent og demokratisk samfunn. Arbeid for å beskytte og utvide det demokratiske rom vil derfor prioriteres. Dette omfatter særlig ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet, tros- og livssynsfrihet, rett til utdanning og tilgang til uavhengige medier og informasjon, noe som er avgjørende for reell deltakelse og medbestemmelse. Befolkningens muligheter for å påvirke beslutninger som angår dem, er en grunnleggende forutsetning i et levende demokrati og viktig for å ta vare på felles verdier i et bærekraftig samfunn. Den teknologiske utviklingen bidrar til bedre informasjonsflyt og større åpenhet, men gir også økte muligheter for overvåkning, kontroll og sanksjonering.

Motarbeidelse og knebling av sivilsamfunnet og uavhengige medier er en trussel mot demokratiet. Menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsrepresentanter, redaktører, journalister og bloggere blir i mange land trakassert eller utsatt for vilkårlig fengsling, summariske rettsprosesser, trusler, tortur, forsvinninger eller drap. Det er også eksempler på myndighetsovergrep mot kunstneriske uttrykk og møteplasser for kulturformidling, og at myndighetene ikke gir beskyttelse mot press og overgrep fra andre grupper i samfunnet. Flere land benytter restriktiv lovgivning til å vanskeliggjøre registrering av frivillige organisasjoner og begrense deres handlingsrom, ofte i ly av antiterrorlovgivning eller annen sikkerhetslovgivning. Sivilsamfunnet blir ofte pålagt begrensninger, utilbørlige rapporteringsforpliktelser samt vilkår og restriksjoner knyttet til utenlandsk økonomisk støtte. Selv om det de siste tiårene har vært en økning i antall sivilsamfunnsorganisasjoner på globalt nivå, har mange land hatt en nedgang i antall uavhengige organisasjoner som følge av slike krav og restriksjoner.

3.2.1 Ytringsfrihet

I do not agree with what you have to say, but I’ll defend to the death your right to say it.

Evelyn Beatrice Hall i «The Friends of Voltaire»

Ytringsfriheten følger av globale og regionale menneskerettighetskonvensjoner og er nedfelt i de fleste lands grunnlover og øvrige lovgivning. Ytringsfriheten er selve fundamentet for demokratiet. Retten til å søke og motta informasjon og uttrykke sine meninger fritt er en forutsetning for medbestemmelse i samfunnet og i det politiske liv. Ytringsfriheten er ikke begrenset til ytringer i tradisjonelle massemedier som aviser, radio og fjernsyn, men omfatter også ytringsfrihet for kunstnere og uttalelser på Internett og i sosiale medier. Ytringsfriheten omfatter heller ikke bare opplysninger og ideer som er populære eller ukontroversielle, men også uttalelser som kan oppfattes som kontroversielle, sjokkerende eller støtende. Maktkritiske ytringer, og personene som fremmer disse, kan ha særlig behov for beskyttelse. Et fritt og åpent Internett er viktig for å sikre også disse ytringene.

Ytringsfriheten blir begrenset og motarbeidet av mange regimer, blant annet gjennom misbruk av lovgivning om blasfemi og ærekrenkelser. Motarbeidelse av ytringsfriheten er en sikker indikator på at regimer beveger seg i udemokratisk retning. Bare unntaksvis kan ytringsfriheten være gjenstand for visse innskrenkninger. Enhver innskrenkning må ha hjemmel i et klart nasjonalt rettsgrunnlag, tjene et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn.

En utfordring er ytringer som fører til krenkelser av andre menneskers rettigheter, herunder hatefulle ytringer som oppfordrer til vold. Selv om stater er forpliktet til å iverksette tiltak mot ytringer som fremmer hat og intoleranse overfor enkeltindivider eller grupper, kan det være krevende å finne rett balanse. Regjeringen vil være målbærer for et todelt budskap: Det må iverksettes tiltak mot hatefulle ytringer, og samtidig må ytringsfriheten respekteres. I dette arbeidet legger regjeringen stor vekt på kunnskap, åpenhet, informasjonsfrihet og dialog.

Regjeringen anser ytringsfrihet som avgjørende for realisering av menneskerettighetene, og vil gi arbeidet med ytringsfrihet økt prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Prioriterte innsatsområder:

• Være pådriver i multilaterale fora og i det bilaterale samarbeidet for økt vektlegging av retten til å søke og motta informasjon og uttrykke sine meninger fritt.

• Bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk.

• Utarbeide en strategi for arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier i utenriks- og utviklingspolitikken.

3.2.2 Pressefrihet og uavhengige medier

A free press is the unsleeping guardian of every other right that free men prize...

Sir Winston Churchill

Frie og uavhengige medier er bærebjelken i et levende demokrati. De sprer kunnskap, synspunkter og ideer som er nødvendige for samfunnsutvikling og enkeltindividers evne til å hevde sine rettigheter. En sterk, mangfoldig og uavhengig mediesektor kan fungere som et kritisk korrektiv til maktmisbruk, korrupsjon og manglende åpenhet. Dette forutsetter at rammevilkårene for at mediene kan utføre sitt samfunnsoppdrag er til stede, i form av blant annet medielovgivning som gir kildevern og ikke tillater sensur. Uavhengighet, pressefrihet, ytringsfrihet og retten til innsyn er grunnleggende forutsetninger for at mediene skal kunne utøve sine funksjoner som en fjerde statsmakt i en demokratisk rettsstat.

Trusler, ødeleggelser og stenging av medier er imidlertid vanlig i mange land. Konsesjonsregler og skattelovgivning misbrukes for å vanskeliggjøre medienes kår. I land der myndighetene eier eller kontrollerer mediene slipper ofte ikke opposisjonen til når det holdes valg, noe som kan bli avgjørende for valgutfallet. Også nye kommunikasjonskanaler og -plattformer reguleres, kontrolleres og sanksjoneres av myndighetene i økende grad. Konsentrasjon av mediemakt hos få private aktører kan også ha en dempende effekt på medienes mulighet til å føre kritisk oppsikt med offentlig og privat maktutøvelse. I land der journalister og redaktører arbeider under press og trusler, øker selvsensuren og demokratiet lider.

Norge er ledende innenfor det internasjonale arbeidet med å fremme frie og uavhengige medier, særlig i konfliktområder og der demokratiet er under press. Utenriksdepartementet vil som ledd i dette arbeidet søke å bidra til utvikling av institusjoner og presseetiske retningslinjer inspirert av Pressens Faglige Utvalg, Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Prioriterte innsatsområder:

• Støtte utforming av lovgivning og institusjoner som sikrer medienes uavhengighet, motvirker sensur og fremmer offentlighetens mulighet til innsyn.

• Støtte opplæring av journalister i menneskerettigheter, etisk journalistikk, kvalitetsjournalistikk og sikkerhet.

• Bidra til å bekjempe straffrihet for angrep mot og drap på journalister og mediearbeidere.

3.2.3 Forsamlings- og foreningsfrihet

Forsamlings- og foreningsfriheten legger til rette for at mennesker kan uttrykke sine politiske meninger, delta i religionsutøvelse, danne og slutte seg til partier og foreninger, engasjere seg i kunstnerisk virksomhet og velge ledere til å representere sine interesser. Disse frihetene er avgjørende for å sikre sterke og stabile demokratier og for å bidra til realisering av andre menneskerettigheter. Forsamlings- og foreningsfrihetens betydning og sårbarhet blir særlig tydelig i forbindelse med forberedelse til og gjennomføring av valg og folkeavstemninger.

I mange land er det innført lover som begrenser forsamlings- og foreningsfriheten, handlingsrommet for menneskerettighetsforkjempere og mulighetene for det sivile samfunn til å delta i beslutningsprosesser på alle nivåer. Dette omfatter forbud mot fredelige demonstrasjoner og lovgivning som vanskeliggjør registrering av frivillige organisasjoner og arbeidslivsorganisasjoner, eller begrenser deres mulighet til å motta finansiering fra utlandet.

Norge legger stor vekt på å fremme forsamlings- og foreningsfriheten internasjonalt, og trekker veksler på et rikt norsk foreningsliv og norske samarbeidstradisjoner. Et eksempel er samarbeid med partene i norsk arbeidsliv for å fremme arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og sosial dialog i andre land.

Prioriterte innsatsområder:

• Arbeide for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer forsamlings- og foreningsfriheten både ved lov og i praksis.

• Fremme respekt for forsamlings- og foreningsfriheten gjennom FN, andre internasjonale organisasjoner og samarbeidspartnere i foreningsliv og det sivile samfunn.

3.2.4 Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere

When the rights of human rights defenders are violated, all our rights are put in jeopardy and all of us are made less safe.

Kofi Annan

Menneskerettighetsforkjemperes innsats er uvurderlig for realisering av menneskerettighetene og avgjørende for utvikling av rettsstat og demokrati. De arbeider for sivile og politiske så vel som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Menneskerettighetsforkjempere er personer eller grupper som arbeider for å styrke vernet og gjennomføringen av menneskerettighetene uten bruk av vold eller våpenmakt. Menneskerettighetsforkjempere forsvarer andres rettigheter og er ofte talspersoner for sårbare og marginaliserte grupper eller for mennesker som ikke har mulighet til å forsvare seg selv.

Mange lands myndigheter oppfatter menneskerettighetsforkjemperes arbeid som en trussel mot etablerte maktstrukturer. FN har i flere sammenhenger uttrykt sterk bekymring for at menneskerettighetsforkjempere i økende grad blir utsatt for trusler, stigmatisering, intimidering, represalier, vold og drap, og for manglende straffeforfølgelse av de ansvarlige. FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere fremhever særlig trusler rettet mot menneskerettighetsforkjempere som fremmer kvinners rettigheter og personer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål knyttet til landrettigheter og utnyttelse av naturressurser.

Kilde: Human Rights House Foundation.

Beskyttelsen av menneskerettighetsforkjempere har lenge vært en sentral norsk prioritering. Den overordnede målsettingen er at arbeidet for å fremme og beskytte menneskerettigheter verden over skal kunne utføres uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneskerettighetsforkjempere eller deres familier. Norske myndigheter støtter opp om menneskerettighetsforkjempere og deres arbeid gjennom direkte kontakt, økonomisk støtte, dialog med aktuelle lands myndigheter og arbeid i organisasjoner som FN, Europarådet og OSSE. Her skal Norge spille en ledende rolle, og arbeide sammen med partnere i ulike regioner for å motvirke det økte presset mot menneskerettighetsforkjempere og støtte deres arbeid.

Utenriksdepartementets veileder om Norges innsats for menneskerettighetsforkjempere skal gjennomgås og revideres for å kunne møte det økte presset mot menneskerettighetsforkjempere verden over.

Prioriterte innsatsområder:

• Videreføre en ledende rolle i FNs forhandlinger for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og intensivere arbeidet for gjennomføring av de vedtak som FNs generalforsamling og FNs menneskerettighetsråd har gjort.

• Øke støtten til regionale initiativer og andre ordninger for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, herunder kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

• Holde en tett dialog med organisasjoner som arbeider med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere om hvordan man best kan håndtere det økte presset mot dem.

3.2.5 Tros- og livssynsfrihet

Tros- og livssynsfriheten gir alle mennesker frihet til å utøve sin tro, alene eller sammen med andre, offentlig som privat. Den omfatter også retten til fritt å konvertere, utfordre andres tro eller til ikke å ha noen religion eller tro. Tros- og livssynsfriheten henger nært sammen med ytringsfrihet, retten til privatliv og forsamlings- og foreningsfrihet.

Vold, intoleranse og diskriminering basert på religiøs tilhørighet og livssyn er et problem, også i etablerte demokratier. Som oftest er det religiøse minoriteter som opplever at deres tros- og livssynsfrihet begrenses i møte med majoritetenes religion. Dette gjelder også minoriteter innenfor majoritetsreligionene. I enkelte land diskrimineres majoritetsbefolkningen av en herskende minoritet. Situasjonen kan også være den at tros- og livssynsfrihet misbrukes for å begrense eller frarøve enkeltindivider deres rettigheter, som for eksempel ved kvinneundertrykkende praksis, eller at stater begrunner ellers ulovlige tiltak med hensynet til tros- og livssynsfrihet. Presset er størst ved store politiske og økonomiske omveltninger, der forskjeller i tro og livssyn kan bli brukt som grunnlag for å splitte befolkningen og bygge makt. Utviklingen i Midtøsten viser at ekstreme situasjoner kan oppstå, der religiøse minoriteter utsettes for forfølgelse og massedrap.

Tros- og livssynsfriheten skal beskytte enkeltindivider, ikke ideologier eller religioner. Forbud mot religionskritikk åpner for sensur i spørsmål om religion, noe som i mange tilfeller rammer religiøse minoriteter, menneskerettighetsforkjempere og journalister. Norske myndigheter motarbeider derfor grupper av stater og organisasjoner som vil begrense ytringsfriheten for å hindre kritikk av religion og religiøse skikkelser.

For å kunne ta opp religiøse minoriteters situasjon i andre land, må norske myndigheter også være villige til å vurdere hvordan situasjonen er, og har vært, i Europa. Norske myndigheter deltar blant annet aktivt i det internasjonale arbeidet for å bevare minnet om Holocaust, og Norge er medlem i International Holocaust Remembrance Alliance, som har fremme av utdanning, forskning og vedlikehold av krigsminnesmerker som del av sitt mandat. Norske myndigheter arbeider for å fremme tros- og livssynsfrihet både multilateralt og overfor enkeltland, med særlig vekt på religiøse minoriteter. Bedring av tros- og livssynsminoriteters situasjon krever både langsiktig holdningsskapende arbeid og involvering av tros- og livssynsorganisasjoner. Arbeidet utføres i nært samarbeid med det sivile samfunn og likesinnede land.

Prioriterte innsatsområder:

• Arbeide for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer tros- og livssynsfriheten både ved lov og i praksis, og særlig fremme tros- og livssynsminoriteters stilling.

• Arbeide for at tros- og livssynsgrupper respekterer menneskerettighetene i sitt virke, både innad i egne grupper og i sitt forhold til samfunnet for øvrig.

• Bidra til at respekt for religioner ikke innskrenker ytringsfriheten eller andre menneskerettigheter.

3.2.6 Retten til utdanning

When the whole world is silent, even one voice becomes powerful.

Malala Yousafzai

Utdanning er av avgjørende betydning for individets personlige utvikling, og bidrar til realisering og styrking av andre menneskerettigheter. Utdanning fremmer målet om likeverd og like muligheter, spesielt for utsatte grupper, og legger til rette for deltakelse og medbestemmelse. At tenåringsjenter får utdanning vil eksempelvis gi positive ringvirkninger for bekjempelse av barneekteskap og tenåringsgraviditeter, samt redusere dødelighet for mødre og nyfødte. Utdanning er med på å gi jenter sosial status, kunnskap om sine rettigheter, mulighet til å ta egne valg og ikke minst til å kunne forsørge seg selv og sin familie når den tid kommer, samt bidra til bedring av reproduktiv helse.

Selv om alle barn har rett til utdanning, er tilgangen til og kvaliteten på utdanning svært ujevnt fordelt. 57 millioner barn i barneskolealder og 70 millioner ungdommer går ikke på skole. Om lag halvparten av barna som ikke går på skole bor i land preget av krig og konflikt.Jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og barn som er ekstremt fattige eller bor på landsbygda, rammes særlig.1 Regjeringen har derfor utdanning som et hovedsatsingsområde i utviklingspolitikken, og fremmet en egen melding til Stortinget om utdanning for utvikling i juni 2014 (Meld. St. 25 (2013–2014)). Regjeringens tre hovedmålsettinger er å bidra til at alle barn får samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen, at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet, og at flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet.

I konfliktrammede land er det en økende tendens til at skoler blir direkte berørt av konflikten. I noen situasjoner tar militære grupper skolens arealer i bruk, mens i andre situasjoner gjøres skolene til militære mål av ideologiske grunner, som jenteskoler i Pakistan. Skolene brukes også ofte som arena for å spre hatbudskap og bygge opp under eksisterende motsetninger i samfunnet. Både før, under og etter en konflikt er det avgjørende at skolen søker å være en nøytral arena. Regjeringen vil gjøre en særlig innsats for barns rett til utdanning gjennom arbeidet for beskyttelse av skoler i land preget av krig og konflikt, og vil ha en lederrolle i arbeidet med å ferdigstille og fremme Lucens-retningslinjene, som er utarbeidet av Den globale koalisjonen for beskyttelse av utdanning for å beskytte skoler mot militær bruk.2

For å styrke individenes mulighet til å hevde sine rettigheter og kreve at de respekteres, legger regjeringen også vekt på å fremme menneskerettighetsutdanning. Kunnskap om menneskerettigheter bidrar til økt respekt for våre medmennesker og til å forebygge fordommer og stereotypier, og er en forutsetning for at rettighetene blir respektert og etterlevd i praksis. Norske myndigheter vil arbeide for at menneskerettigheter skal være en obligatorisk del av utdanningen for alle barn, i tråd med kravene i FNs barnekonvensjon. Norske myndigheter vil bidra til økt kunnskap om menneskerettigheter i sentrale profesjonsgrupper, som lærere, helse- og sosialfaglige yrkesgrupper, politikere, dommere, advokater, politi, militærpersonell, næringslivsledere, journalister og mediesektoren generelt.

Norske studenter og akademikere har lange tradisjoner for internasjonalt samarbeid med kolleger i utviklingsland. Universiteter er ofte sentre for krav om demokratisk endring og respekt for menneskerettighetene, og personer som er aktive i slike endringsprosesser, kan bli utsatt for ulike former for sanksjoner, som for eksempel å bli hindret fra å fullføre sine studier. Utenriksdepartementet støtter derfor en ordning som gir forfulgte studenter anledning til å studere videre i Norge.

Prioriterte innsatsområder:

• Ta en global lederrolle i arbeidet med relevant utdanning av god kvalitet for alle, med særlig vekt på jenter, barn med nedsatt funksjonsevne, de fattigste barna og barn i krise og konflikt.

• Være en pådriver for at internasjonal humanitærrett respekteres slik at militarisering og angrep på skoler og universiteter stanses, blant annet ved å ta en lederrolle i arbeidet med å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt.

• Arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter, med særlig vekt på støtte til kunnskapsutvikling om menneskerettigheter for lærere og sentrale aktører innen justissektoren, sivilsamfunn og mediene.

3.3 Rettsstat og rettssikkerhet

True freedom requires the rule of law and justice, and a judicial system in which the rights of some are not secured by the denial of rights to others.

Jonathan Sacks

Menneskerettigheter, demokrati og rettsstat henger nært sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Menneskerettighetene er en forutsetning for demokratiet, samtidig som menneskerettighetene er tomme ord dersom det ikke finnes institusjoner som kan håndheve dem og dermed sikre reell beskyttelse av rettighetene. Slike institusjoner omfatter blant annet domstoler, politi, nasjonalforsamling, nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, tilsyn og kontrollorganer.

Rettssikkerhet er en grunnleggende komponent i en rettsstat, og skal sikre at enkeltindividet er beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side. Rettssikkerhet skal også sikre at individet beskyttes mot overgrep fra andre borgere, for eksempel i form av organisert kriminalitet og terrorhandlinger. Samtidig skal individene ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser.

3.3.1 Rettssamfunn

Et velfungerende rettssystem er en forutsetning for gjennomføring av flere av menneskerettighetene, og avgjørende for et reelt demokrati. Retten til en rettferdig rettergang omfatter ulike elementer, som krav om upartiske og uavhengige dommere og tilgang til forsvarer i straffesaker, rett til kontradiksjon og rett til avgjørelse innen rimelig tid. Retten til en rettferdig rettergang er en hjørnesten i flere av de globale og regionale menneskerettighetskonvensjonene.

Domstolenes uavhengighet er likevel under press i en rekke land, særlig der menneskerettighetene ellers står svakt. Årsakene er mange. Det kan være tale om mangel på kapasitet, kompetanse eller økonomiske ressurser. Andre utfordringer knytter seg til korrupsjon, mangelfull lovgivning, ineffektiv administrasjon eller politisk press. I noen tilfeller er det politiske presset så sterkt at domstolene oppfattes å være kontrollert av makthaverne, herunder at domstolene brukes som et virkemiddel for å undertrykke blant annet opposisjon og menneskerettighetsforkjempere. Viktig er også de økonomiske, sosiokulturelle og psykiske barrierene mange opplever, særlig i fattige land, og der det å ha en reell mulighet til å få prøvd sine rettigheter krever tilgang til andre ordninger, som for eksempel konfliktråd og ombud. Lokale og nasjonale domstoler møter spesielle utfordringer der utenlandske interesser er involvert, som internasjonal næringsvirksomhet eller straffesaker mot utlendinger.

Norske myndigheter har erfaringer med å støtte institusjonsutvikling og styrking av justissektoren i samarbeidsland. Norsk innsats kan bidra til større grad av uavhengighet og kapasitetsbygging i domstolsapparatet, styrking av uavhengige nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og tilsyns- og kontrollorganer, samt bekjempelse av korrupsjon og maktmisbruk. Justis- og beredskapsdepartementet og norsk justissektor har lang og bred erfaring med bistand til rettsstatsutvikling i flere regioner. Dette gjelder spesielt i Midtøsten og på Balkan, men også fra Kaukasus og Afghanistan og fra operasjoner i Afrika. Beredskapsgruppen Styrkebrønnen består av personell fra norsk justissektor som kan sendes ut til internasjonale organisasjoner eller sendes ut i henhold til bilaterale avtaler. De gir råd og bistand, blant annet knyttet til utvikling av uavhengige domstoler, rettsstat og demokrati.

Prioriterte innsatsområder:

• Bidra til å fremme rettferdige og effektive rettssystemer basert på respekt for menneskerettighetene, særlig gjennom opplæring og faglig samarbeid innen justissektoren.

• Tilrettelegge for rettsikkerhet og mer åpenhet i domstolene i enkeltland, særlig gjennom rettssaksobservasjon og støtte til domstolsadministrasjon.

• Bidra til utvikling av nasjonale konfliktråd og tilsyns- og kontrollorganer.

Kilde: FNs høykommissær for menneskerettigheter

3.3.2 Kampen mot tortur og dødsstraff

An eye for an eye makes the whole world blind.

Mahatma Gandhi

Retten til liv er fastslått både i globale og regionale menneskerettighetskonvensjoner. Retten til liv og respekten for individets verdighet og ukrenkelighet er forutsetninger for alle andre menneskerettigheter og bærende prinsipper i et rettssamfunn. Myndighetene må ikke bare selv respektere retten til liv, men også sikre at andre gjør det, blant annet gjennom å kriminalisere og etterforske drap og ved å beskytte innbyggerne mot terrorisme. Dødsstraff og tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff bryter med disse prinsippene og er i seg selv inhumant.

Til tross for det absolutte forbudet, er tortur fortsatt utbredt. Ifølge Amnesty International ble det i 2012 dokumentert bruk av tortur i 112 land.3 I mange av disse landene forekommer tortur systematisk, det vil si at torturen blir godtatt eller aktivt brukt av landets makthavere. Tortur brukes for å tvinge frem en tilståelse eller informasjon, for å straffe, bryte ned eller diskriminere gjennom å påføre alvorlig fysisk eller psykisk lidelse. I kampen mot terrorisme har forbudet mot tortur blitt satt til side i ulike deler av verden. Norske myndigheter har gjennom flere år vært bidragsyter til det internasjonale arbeidet mot tortur, både på forebyggingssiden og når det gjelder rehabilitering og traumebehandling.

Når det gjelder dødsstraff, har den langsiktige globale trenden gått i retning av avskaffelse. I 1945, da FN ble opprettet, hadde bare åtte stater avskaffet dødsstraff for alle typer forbrytelser. I 1977 hadde dette tallet steget til 16, og i dag har rundt 160 av FNs 193 medlemsland avskaffet dødsstraff enten ved lov eller i praksis, ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter. I 2012 og 2013 har det imidlertid vært en økning i både antall land som praktiserer dødsstraff, og det totale antall henrettelser. Norge er førende i den internasjonale kampen mot dødsstraff. Dødsstraff fullbyrdet på en inhuman måte, og henrettelser av mindreårige, gravide og strafferettslig utilregnelige personer, er klare brudd på folkeretten. Dette gjelder også tilfeller der dødsstraff blir idømt etter rettsprosesser som ikke følger grunnleggende rettssikkerhetskrav, samt dersom dødsstraff blir idømt for andre handlinger enn dem som regnes som de mest alvorlige forbrytelser.4 FNs spesialrapportør for utenomrettslige, summariske eller vilkårlige henrettelser definerer dette som overlagt drap.5 Statens forpliktelser til å bekjempe utenomrettslige henrettelser og å sikre rettferdig rettergang i saker som kan lede til dødsstraff, er en sentral del av plikten til å beskytte retten til liv.

De siste års tilbakeslag i kampen mot tortur og dødsstraff viser behovet for å opprettholde innsatsen.

Prioriterte innsatsområder:

• Arbeide for at alle land avskaffer dødsstraff ved lov eller innfører stans i henrettelser, og slutter seg til et internasjonalt forbud mot dødsstraff.

• Være vertsland for den sjette verdenskongressen mot dødsstraff i 2016.

• Arbeide for full respekt for det absolutte forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, herunder å sikre effektiv forebygging i tråd med internasjonale regler.

3.3.3 Bekjempelse av korrupsjon

Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.

Lord Acton

Korrupsjon er en av de største hindringene for utvikling og realisering av demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det undergraver demokratiske institusjoner, bremser økonomisk utvikling og virker destabiliserende. Korrupsjon svekker grunnlaget for demokratiske institusjoner. Kjøp og salg av stemmer hindrer rettferdige valgprosesser. Når politi og domstoler mottar bestikkelser, undergraves rettssikkerheten, og likebehandling trues når befolkningen må betale «under bordet» for offentlige tjenester de har krav på. Økonomisk utvikling hindres ved at korrupsjon motvirker utenlandske investeringer, og korrupsjon kan utgjøre en umulig «oppstartskostnad» for små bedrifter i landet. For at myndigheter skal kunne holdes ansvarlige og politiske beslutninger og budsjettdisponeringer etterprøves, er innsyn og åpenhet i offentlig forvaltning og budsjetter nødvendig. Reell rett til innsyn og informasjon er derfor viktig. Uavhengige medier kan spille en viktig rolle i å avdekke korrupsjon.

Etter norsk lov er korrupsjon forbudt, enten det skjer i Norge eller i utlandet. Det samme følger av britisk og amerikansk antikorrupsjonslovgivning. Korrupsjon kan være den direkte årsaken til overtredelse av flere menneskerettigheter, blant annet forbudet mot diskriminering, kravet om likhet for loven, ytringsfriheten og retten til rettferdig rettergang. Korrupsjon kan også utgjøre en trussel mot pressefriheten, ved at medier som bidrar til å avdekke kritikkverdige forhold blir ofre for maktmisbruk, noe som både kan ramme enkeltjournalister og føre til at mediet blir helt eller delvis stengt.

Selv om frihet fra korrupsjon ikke er nedfelt som en egen menneskerettighet, kan den utledes av flere internasjonale og nasjonale regler, blant annet FN-konvensjonen mot korrupsjon. Flere europarådskonvensjoner er viktige i kampen mot korrupsjon, herunder Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon og den strafferettslige konvensjonen mot korrupsjon med tilleggsprotokoll. Gruppen av land mot korrupsjon (GRECO) er Europarådets overvåkningsorgan for nasjonal gjennomføring av organisasjonens antikorrupsjonsinstrumenter.

Regjeringen ser arbeidet mot korrupsjon som en viktig og integrert del av arbeidet med å støtte land i å etablere systemer for godt styresett og arbeider for å forebygge, avdekke og forfølge korrupsjon. Norske myndigheter er en pådriver for å styrke de multilaterale og regionale organisasjonenes arbeid på dette feltet. Innsatsen knytter seg særlig til utviklingssamarbeidet og det internasjonale næringslivet, i tillegg til arbeid for finansiell åpenhet.

Prioriterte innsatsområder:

• Praktisere nulltoleranse mot korrupsjon og andre økonomiske misligheter, herunder ved å kreve tilbakebetaling av norske bidrag og rettsforfølgelse av de ansvarlige, og vurdere frys av videre bistand i alvorlige tilfeller.

• Videreføre støtten til mekanismer og initiativer for å bekjempe korrupsjon og bidra til økt åpenhet i forvaltningen og om finansielle transaksjoner, herunder i FN, OECD, Europarådet og andre relevante organer, samt de internasjonale finansinstitusjonene og ulike regionale ordninger.

• Støtte mottakerlandenes egen kapasitet til å forebygge og bekjempe korrupsjon, med særlig vekt på støtte til offentlig institusjonsbygging, nasjonale kvalitetssikringstiltak, opplæring, åpenhet og kontrollordninger.

3.3.4 Personvern

Personvernet er en del av retten til privatliv og er anerkjent i en rekke menneskerettighetskonvensjoner, både globale og regionale. Respekt for og beskyttelse av personvernet er en grunnleggende del av rettsstaten og demokratiske samfunn. Det omfatter retten til å bestemme over eget privatliv og egne personopplysninger. Personvernet skal ikke bare sikre hensynet til den enkeltes personlige integritet og privatliv, men legger også til rette for at alle individer kan delta i åpen meningsutveksling og politisk aktivitet uten frykt for at myndighetene eller andre registrerer og lagrer opplysninger om ens kommunikasjon med andre, ens ferdsel, interesser eller uttrykk for holdninger. Personvernet står særlig svakt i land med manglende lovgivning og kapasitet til å sørge for et reelt vern om den private sfære. Graden av politisk vilje står også her sentralt. Menneskerettighetsforkjempere, journalister og andre som ofte oppfattes som en trussel mot etablerte maktstrukturer er særlig, og i økende grad, utsatt for overvåkning og brudd på personvernet.

Retten til privatliv og til å bestemme over egne personopplysninger er ikke uinnskrenket. Overvåkning og informasjonsinnsamling kan være nødvendig av samfunnssikkerhetshensyn, men menneskerettighetene krever at slike tiltak ivaretar strenge rettssikkerhetskrav. Inngrep i personvernet er bare tillatt der de er foretatt i samsvar med lovgivningen, har et legitimt formål og er nødvendige i et demokratisk samfunn.

Personvernet er under press som følge av digitaliseringen av samfunnet. Vi etterlater oss alle store mengder elektroniske spor og informasjon som kan lagres og følges, og som alene eller i aggregert form kan være sensitiv. Stadig større deler av elektronisk kommunikasjon foregår over landegrensene, enten direkte med personer i utlandet, eller ved at nasjonal kommunikasjon foregår via satellitter eller annen teknologi innenfor andre staters territorium. Selv om internasjonale menneskerettslige overvåkningsorganer i flere avgjørelser har fastslått at retten til privatliv også gjelder i det digitale rom, er det internasjonale regelverket i liten grad utformet med tanke på dette. Regjeringen har nedsatt et utvalg for digital sårbarhet som skal kartlegge samfunnets digitale sårbarhet, samt foreslå konkrete tiltak for å styrke beredskapen og senke den digitale sårbarheten i samfunnet. Utvalget har blant annet fått i mandat å beskrive de sentrale folkerettslige rammer for grenseoverskridende informasjonsinnhenting, samt forholdet mellom personvern og informasjonsinnhenting. Utvalget skal levere sin utredning innen utgangen av september 2015.

Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet for ivaretakelse av personvern i det digitale rom. Norge deltar også i forhandlingene om EUs såkalte personvernpakke, hvis målsetting er å styrke borgernes personvern og skape økonomisk vekst ved å legge til rette for handel over landegrensene. I arbeidet for et fritt og åpent Internett med respekt for personvernet og menneskerettighetene er samarbeid med privat sektor også vesentlig.

Prioriterte innsatsområder:

• Arbeide for ivaretakelse av personvern i det digitale rom.

• Arbeide for at retten til personvern beskyttes i nasjonal lovgivning og at inngrep i personvernet er underlagt strenge rettssikkerhetsgarantier.

3.3.5 Eiendomsrett

Eiendomsrett er nedfelt i FNs verdenserklæring av 1948 som en menneskerettighet, men ble ikke videreført i FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, på grunn av store vansker med å enes om hva en slik rettighet skulle omfatte. Eiendomsrett er derimot regulert i flere av de regionale konvensjonene, blant annet i første tilleggsprotokoll til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Der eiendomsretten i seg selv ikke er sikret, vil tilsvarende beskyttelse til en viss grad følge av andre menneskerettigheter, blant annet forbudet mot diskriminering og kravet til rettferdig rettergang. Andre former for rettigheter til eiendom, som kollektive eiendomsrettigheter eller tradisjonelle bruksrettigheter, som for eksempel beiterettigheter eller rett til utnyttelse av utmark, blant annet i forbindelse med nomadiske forflytninger, er berørt i regionale konvensjoner og særkonvensjoner.

Privat eiendomsrett er en forutsetning for en reell og effektiv markedsøkonomi, og har stor betydning for å realisere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som for eksempel retten til adekvat bolig. En utfordring i mange land er at det ikke eksisterer eiendomsregistre. Uklarhet rundt eier- og bruksrettigheter og manglende lover eller oppfølging og håndheving av lover på dette området, er blant de forhold som forhindrer mennesker på landsbygda fra å arbeide seg ut av fattigdom. Dette gjelder ikke minst kvinner. Norske myndigheter har vært en pådriver for å fremforhandle FNs frivillige retningslinjer for landrettigheter innen jordbruk, skogbruk og fiske, som ikke minst er av betydning for landrettighetene til fattige matprodusenter.

En annen vesentlig menneskerettighetsutfordring knytter seg til diskriminering. I mange land begrenses særlig eiendomsrettighetene til kvinner og utsatte grupper. Diskriminering forekommer ved arv og annen etablering av eiendomsrett, som ved kjøp av bolig, skattlegging av eiendom, tildeling av konsesjoner, avståelse av eiendom, utbyggingsprosjekter eller overtakelse av fabrikker. Regjeringen gir arbeid mot alle former for diskriminering høy prioritet, og vil også fokusere på arbeid rettet inn mot privat eiendomsrett.

Prioriterte innsatsområder:

• Arbeide for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer privat eiendomsrett, særlig for kvinner og utsatte grupper, både ved lov og i praksis.

• Tilrettelegge for faglig samarbeid og erfaringsutveksling mellom relevante norske og lokale institusjoner.

3.4 Likeverd og like muligheter

Democracy is not the law of the majority but the protection of the minority.

Albert Camus

Alle mennesker har menneskerettigheter uavhengig av personlige kjennetegn, som for eksempel kjønn, etnisitet, tro eller livssyn, urfolkstilhørighet, seksuell orientering eller funksjonsevne. Innledningen til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 slår fast «menneskets verdighet og verdi og like rettigheter for menn og kvinner», og var en av de viktigste føringene for normene som ble skrevet inn der. Men dette utgangspunktet møter aktiv motstand selv i dag, nær 70 år etter at teksten ble vedtatt av FNs generalforsamling. Man ser stadig at flertallet misbruker demokratiets muligheter til å overkjøre mindretall, at rasisme fortsatt kommer til uttrykk i samfunn verden over, og at grupper som har måttet lide urett i generasjoner, fortsatt ikke får sine menneskerettigheter realisert. Enkelte grupper kan ha særlig behov for, og krav på, beskyttelse. Det er derfor utarbeidet særkonvensjoner for blant annet rettighetene til kvinner, barn, flyktninger, personer med nedsatt funksjonsevne og urfolk, som utdyper og utfyller de mer generelle bestemmelsene i FNs kjerneinstrumenter.

Regjeringen ønsker å spisse innsatsen for å motvirke diskriminering ved å trygge og bedre situasjonen for utsatte grupper. Dette gjelder ikke minst bekjempelse av flerdimensjonal diskriminering, det vil si diskriminering basert på flere faktorer samtidig. Et vesentlig element i dette er at norsk støtte må ha som mål å sette statene i stand til å være garantister for at alle individer har de samme rettighetene i praksis.

3.4.1 Kvinner og likestilling

Det viktigste internasjonale instrumentet for å fremme og beskytte kvinners rettigheter er FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner. Konvensjonen er ratifisert av nesten alle stater. Forbudet mot kjønnsdiskriminering er også nedfelt i andre sentrale globale og regionale konvensjoner. En rekke stater har imidlertid tatt forbehold mot viktige bestemmelser, med henvisninger til nasjonal lovgivning eller religion. Handlingsplanen og plattformen fra fjerde kvinnekonferanse i Beijing 1995 er også et viktig referansedokument for arbeidet med likestilling og kvinners rettigheter.

Svært mange kvinner og jenter utsettes jevnlig for trusler, vold (herunder seksualisert vold) og drap, ofte uten at myndighetene kan eller vil sette i verk effektive tiltak. Ifølge UNICEF har 125 millioner jenter og kvinner blitt utsatt for kjønnslemlestelse, og to til tre millioner jenter risikerer hvert år å bli utsatt for denne skadelige praksisen.6 Selektiv abort av jentefostre utføres i økende grad. Kvinner har i gjennomsnitt lavere politisk medbestemmelse enn menn og er overrepresentert i den uformelle økonomien. Eksempelvis mottar kvinner bare ti prosent av all lønnsinntekt og eier bare én prosent av all eiendom på verdensbasis.7 Kvinner og jenter har ofte dårligere rettsvern, fysisk sikkerhet, helse og utdanning enn menn. Kvinner og jenter som tilhører minoritetsgrupper eller har nedsatt funksjonsevne er særlig utsatt.

Kvinne- og likestillingsperspektivet er integrert i alle deler av norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Norge er en pådriver for en global konsensus om sterke vedtak knyttet til likestilling og kvinners rettigheter, og arbeider for et eget likestillingsmål i FNs bærekraftsmål. Sentrale norske budskap er at økt gjennomføring av rettigheter, ressurser og innflytelse for kvinner er mål i seg selv og er en drivkraft for bærekraftig utvikling, fattigdomsutryddelse, demokratiske samfunn og varig fred.

Den norske likestillingsinnsatsen er basert på en bred tilnærming som inkluderer både kvinner og menn, uavhengig av etnisitet, alder, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne. Alle berørte, det vil si både kvinner og menn, gutter og jenter, må involveres i arbeidet for å oppnå likestilling.

Prioriterte innsatsområder:

• Videreutvikle en ledende rolle for likestilling og kvinners rettigheter, herunder ved å bekjempe diskriminering av kvinner ved lovgivning og i praksis.

• Arbeide for at kvinner gis likeverdig rett til politisk og økonomisk medbestemmelse, herunder likeverdig rett til å inngå avtaler, eie jord og arve.

• Arbeide for å bekjempe vold mot kvinner, blant annet gjennom å utarbeide en strategi mot kjønnslemlestelse.

• Arbeide for å styrke kvinners rett til helse, herunder seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter, og fremme internasjonal aksept for seksuelle rettigheter og rett til abort.

3.4.2 Barn

FNs barnekonvensjon understreker at alle barn har grunnleggende rettigheter knyttet til overlevelse, deltakelse, utvikling og beskyttelse mot diskriminering. Barnekonvensjonen er ratifisert av nesten alle land i verden, men en rekke land har tatt omfattende forbehold. I de senere årene har det vært en positiv utvikling på sentrale områder som utdanning og overlevelse. Like fullt er realiteten, 25 år etter at konvensjonen ble vedtatt, at svært mange barn lever et liv langt unna de standarder som settes i barnekonvensjonen.

Myndigheter må stilles til ansvar for å innfri barns menneskerettigheter i eget land, gjennom lovverk og institusjoner. De må sikre at barn og unge beskyttes mot å bli rekruttert til væpnede styrker og mot vold, overgrep og utnyttelse samt prioritere ressurser for å innfri barns rett til liv, utvikling, helse og utdanning. Det er viktig å rette tiltak mot de fattigste og de mest marginaliserte barna, og å la barn og unge få delta, ytre seg og organisere seg slik at de selv kan fremme sine interesser og definere sine behov.

Barns og ungdoms deltakelse er en god investering i fremtidig aktive borgere som kan hevde sine rettigheter sosialt, økonomisk og politisk. Regjeringens satsing på utdanning vil bedre realiseringen av barns rettigheter, herunder barns mulighet til medbestemmelse, samtidig som den vil bidra til å gi barna kunnskaper om menneskerettighetene.

Prioriterte innsatsområder:

• Bidra til at alle barn får de samme mulighetene til å begynne på og fullføre skolen, og til at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet.

• Bidra til styrket gjennomføring av FNs barnekonvensjon, blant annet ved støtte til organisasjoner som jobber for barns rettigheter.

• Motarbeide kjønnslemlestelse av barn, og bidra til å sikre barns helse og redusere barnedødelighet.

• Arbeide for beskyttelse av barn i væpnet konflikt og bekjempelse av vold mot barn.

3.4.3 Personer med nedsatt funksjonsevne

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt i 2006. Konvensjonen forplikter statspartene til å bekjempe diskriminering og arbeide for et inkluderende samfunn både nasjonalt og internasjonalt. Konvensjonen vektlegger prinsippene om ikke-diskriminering, tilgjengelighet og medbestemmelse, og understreker at inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne er et viktig element i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Norge ble part i konvensjonen i juni 2013.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at omtrent én milliard mennesker lever med en form for nedsatt funksjonsevne, og har ved flere anledninger påpekt at tusenårsmålene ikke kan nås dersom personer med nedsatt funksjonsevne ikke fullt ut inkluderes i samfunnet.8 Personer med nedsatt funksjonsevne blir ofte diskriminert og ekskludert fra sosiale, økonomiske og politiske prosesser. De kommer dårligere ut enn andre befolkningsgrupper på de fleste levekårsindikatorer, og de lever oftere enn andre i fattigdom, har lavere utdanning, lavere arbeidsdeltakelse og dårligere tilgang til helsetjenester og rehabilitering. Vanskelighetene forsterkes i utviklingsland. Kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne opplever ofte flerdimensjonal diskriminering,og er særlig utsatt for overgrep og vold. Barn med nedsatt funksjonsevne blir i større grad enn andre barn ekskludert, for eksempel når det gjelder utdanning. Regjeringen vil derfor både iverksette hastetiltak for å nå dem som har falt utenfor FNs tusenårsmål for utdanning, og arbeide for å ta med et eget mål om rettighetsbasert utdanning i FNs bærekraftsmål, der det særlig blir tatt hensyn til marginaliserte grupper.

Norske myndigheter har over tid prioritert arbeidet med å bedre situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Norge arbeider for at tematikken i økende grad settes på dagsorden i FN og andre multilaterale fora, og støtter FNs arbeid for at hvert enkelt land skal gjennomføre konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Det legges stor vekt på støtte til og involvering av personer med nedsatt funksjonsevne samt deres organisasjoner og støttespillere i det internasjonale samfunn i dette arbeidet.

Prioriterte innsatsområder:

• Bidra til å styrke gjennomføringen av FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, herunder ved utdanningsbistand, humanitær bistand, arbeid for global helse og arbeid med kvinner og likestilling.

• Prioritere bedret tilgang til utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne, og være pådriver for å inkludere barn med nedsatt funksjonsevne i bilateralt og multilateralt utdanningssamarbeid og i den humanitære innsatsen på utdanningsområdet.

• Øke støtten til ofre for håndvåpen, miner, klasevåpen og andre eksplosiver, samt arbeide for forebygging og for at rehabilitering av disse ofrene i større grad anerkjennes som et menneskerettighetsspørsmål.

• Bidra til at det utarbeides konkrete indikatorer som synliggjør situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne, slik at deres behov og rettigheter blir respektert, beskyttet og innfridd.

3.4.4 Urfolk

Urfolksspørsmål står sentralt på FNs dagsorden. Opprettelsen av FNs permanente forum for urfolksspørsmål og utnevnelsen av FNs første spesialrapportør for urfolksspørsmål i 2001, vedtakelsen av FNs urfolkserklæring i 2007 samt opprettelsen av Ekspertmekanismen for urfolks rettigheter under FNs menneskerettighetsråd i 2008 er viktige milepæler i det internasjonale arbeidet for urfolksspørsmål. I tillegg har ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge var det første landet til å ratifisere i 1990, viktige bestemmelser om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin kultur og til å bli konsultert i saker som vedrører dem. Konvensjonen har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Urfolkrepresentanter deltar i dag der spørsmål av relevans for dem behandles i internasjonale prosesser. Verdenskonferansen for urfolk vedtok enstemmig i september 2014 et ambisiøst sluttdokument der statene forplikter seg til å arbeide for å fremme urfolks rettigheter. Dokumentet er et resultat av en åpen og inkluderende prosess, der urfolk har vært svært aktive i arbeidet.

På tross av disse positive utviklingstrekkene i internasjonale fora lever mange urfolk fortsatt under svært vanskelige forhold. I mange land er urfolk i stor grad ekskludert fra det politiske, økonomiske og kulturelle liv, og urfolk kommer dårligere ut enn andre befolkningsgrupper på mange levekårsindikatorer, for eksempel helse og utdanning. Samtidig er urfolk spesielt sårbare for virkningene av globale klimaendringer og det økende presset på verdens naturressurser.

Urfolksperspektivet gjør seg særlig gjeldende i nordområdepolitikken, klima- og skogsatsingen og i arbeidet med menneskerettigheter og næringsliv.

Prioriterte innsatsområder:

• Være en pådriver i det internasjonale arbeidet for fremme av urfolks rettigheter gjennom å arbeide for at FNs urfolkserklæring og ILO-konvensjon nr. 169 får økt tilslutning og følges opp i praksis.

• Arbeide for at urfolk får delta i beslutningsprosesser som angår dem både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

3.4.5 Seksuell orientering og kjønnsidentitet

All human beings are born free and equal in dignity and rights. All human beings – not some, not most, but all.

Ban Ki-moon

Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer (LHBTI) har krav på myndigheters beskyttelse mot diskriminering og vold på lik linje med alle andre i samfunnet. Arbeidet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet handler derfor ikke om etablering av nye rettigheter eller særrettigheter for LHBTI-personer, men om at eksisterende rettigheter skal respekteres.

LHBTI-personer er utsatt for grove menneskerettighetsbrudd over hele verden. De blir utestengt fra skoler, arbeidsliv og helsetjenester og utsatt for trakassering, vold, seksuelle overgrep og drap. Homofili er kriminalisert i 78 land og er gjenstand for dødsstraff i Iran, Saudi-Arabia, Jemen, Mauritania, Sudan og i deler av Nigeria og Somalia.9 Det er dessuten eksempler på manglende vilje til å beskytte homofile i land uten slik diskriminerende lovgivning. Enkelte stater har også de senere år kriminalisert ytringer om homofili. Oversikten i figur 3.13 viser at homofili har vært kriminalisert i alle verdens regioner, og at trenden gradvis går i retning av avkriminalisering på tvers av regionene. Avkriminalisering er imidlertid ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å hindre at diskriminering finner sted på grunnlag av seksuell orintering eller kjønnsidentitet.

Menneskerettigheter, seksuell orientering og kjønnsidentitet har fått økt oppmerksomhet i internasjonale fora de siste årene. Det var et historisk øyeblikk da Europarådet i 2010 vedtok en anbefaling til medlemsstatene om tiltak for å bekjempe diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Året etter gjorde også FNs menneskerettighetsråd et historisk vedtak, da et flertall av rådets medlemmer for første gang uttrykte sterk bekymring for diskriminering og vold på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Norge har jobbet for en oppfølgingsresolusjon, og et nytt vedtak ble gjort av Menneskerettighetsrådet i september 2014. Vedtaket gir FNs høykommissær for menneskerettigheter mandat til å fremskaffe bedre informasjon om situasjonen på landnivå, og komme med anbefalinger til medlemsland om gode tiltak. Lokale aktivister organiserer seg i stadig større grad og ber om støtte til sitt rettighetsarbeid.

Arbeidet med å fremme rettighetene til LHBTI-personer har fremprovosert reaksjoner. Latent homofobi og negative holdninger kommer til overflaten, og utnyttes ofte av myndighetene for å styrke deres popularitet i eget land.

Regjeringen arbeider for at de eksisterende universelle menneskerettighetene og forpliktelsene statene har påtatt seg også gjennomføres for LHBTI-personer. Norge har gått i front for å sette tematikken på den internasjonale dagsorden gjennom samarbeid med land fra alle regioner. Argumentet om at dette er en vestlig drevet agenda har slik mistet mye av sin relevans. Det tas høyde for at dette arbeidet er langsiktig og mange steder sensitivt, og at det å endre de sosiale normer som gjør det akseptabelt å diskriminere LHBTI-personer, krever nært samarbeid med lokale organisasjoner. Arbeid med helsetiltak og hiv-forebygging kan i noen land være en døråpner for et videre samarbeid med myndighetene om LHBTI.

Prioriterte innsatsområder:

• Føre en konsekvent og langsiktig innsats for beskyttelse av LHBTI-personer, og sikre at de har samme rettigheter som alle andre mennesker.

• Arbeide for universell avkriminalisering av homofili, og bekjempe diskriminering av LHBTI-personer i lovgivning og praksis.

• Bidra til holdningsskapende arbeid, særlig i utdannings- og mediesektoren.

Kilde: FNs høykommissær for menneskerettigheter

3.4.6 Retten til helse og retten til mat

Retten til helse og retten til mat er blant annet nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og skal realiseres uten diskriminering. FNs tusenårsmål er retningsgivende for norske myndigheters innsats på disse områdene.

Å gjennomføre retten til helse er et mål i seg selv, og bidrar samtidig til at andre menneskerettigheter realiseres og styrkes. God helse forutsetter blant annet tilgang til nok, trygg og ernæringsriktig mat, rent drikkevann, tilfredsstillende sanitære forhold og et rent miljø. En god helse er viktig for enkeltindividet, men også for positiv samfunnsutvikling. Bedret helse fører eksempelvis til at flere kan stå i arbeid og til mindre press på kostnadskrevende helsetjenester. FNs tusenårsmålrapport for 2011 viser god fremgang i arbeidet med å sikre oppnåelsen av de tre helserelaterte tusenårsmålene.10 Samtidig er det klart at fremgangen er for svak på noen områder til at alle tusenårsmålene vil nås innen 2015, og det er store geografiske variasjoner. Ifølge WHO dør 800 kvinner hver eneste dag i forbindelse med svangerskap og fødsel.11 Det er en betydelig mangel på helsepersonell. Med enkle midler kunne flere nyfødte blitt reddet. Informasjon om familieplanlegging, seksualundervisning og lettere tilgjengelig, billig prevensjon er avgjørende virkemidler for å redusere antallet uønskede graviditeter. Regjeringen vil derfor videreføre innsatsen for mødre- og barnehelse.

Kampen mot hiv og aids har redusert smittetallene og dødstallene med nærmere en tredjedel, og over ti millioner hivsmittede får behandling. Likevel lever over 35 millioner mennesker med hiv, og mange flere er i risikosonen.12 Unge kvinner i fattige land, seksuelle minoriteter og andre sårbare grupper er spesielt utsatt. Regjeringen vil derfor trappe opp innsatsen mot hiv.

Kilde: ILGA «State sponsored homophobia 2013»

Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) er sult og feilernæring den største helserisikoen på verdensbasis – større enn hiv/aids, malaria og tuberkulose til sammen. På verdensbasis er hvert fjerde barn under fem år veksthemmet i den forstand at kroppen og hjernen er påført permanente skader som følge av underernæring, og 80 prosent av disse bor i bare 14 land.13 Selv om målet om å halvere andelen av verdens befolkning som sulter innen 2015 er innenfor rekkevidde, er antallet mennesker som lever i kronisk sult, fortsatt svært høyt. Blant årsakene er marginalisering, fattigdom og diskriminering. Andre årsaker er manglende tilgang til ressurser som jord, skog og fisk samt usikre landrettigheter. For å bedre matsikkerheten og alles rett til mat, må sårbare gruppers tilgang til mat, og deres muligheter for selv å produsere mat, styrkes. Norge var en pådriver i fremforhandlingen i 2012 av FNs frivillige retningslinjer om landrettigheter innen jordbruk, skogbruk og fiske, som er et viktig middel for å bekjempe sult og fattigdom og støtte bærekraftig utvikling. Retningslinjene har stor betydning for landrettighetene til fattige matprodusenter, særlig kvinner. I strategien «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» for perioden 2013–2015, som bygger på FAOs frivillige retningslinjer fra 2004 om gjennomføring av retten til mat, prioriteres en styrking av den rettighetsbaserte tilnærmingen i all norsk støtte til matsikkerhet. Det innebærer økt vekt på politisk dialog som vektlegger rammevilkår for småbrukere, særlig kvinnelige småbrukere, samt likestilling og forutsigbarhet når det gjelder tilgang til innsatsfaktorer og markeder. Sivilsamfunnsorganisasjoner og bøndenes egne organisasjoner har viktige roller for å fremme en slik rettighetstilnærming.

Prioriterte innsatsområder:

• Videreutvikle den norske innsatsen for global helse, med særlig vekt på barns helse og reduksjon av barnedødelighet, bedring av mødrehelse og bekjempelse av smittsomme sykdommer, herunder støtte til vaksinering.

• Arbeide for å bedre global tilgang til medisiner, prevensjon, familieplanlegging og seksualundervisning.

• Arbeide mot diskriminering og stigmatisering av mennesker som er utsatt for hiv og aids, i samarbeid med blant annet FNs aidsprogram og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria.

• Videreføre den norske strategien for matsikkerhet, og bidra til at arbeidet med matsikkerhet og ernæring i FNs nye bærekraftsmål har en menneskerettighetsbasert tilnærming.

3.4.7 Arbeidstakerrettigheter og retten til et anstendig arbeidsliv

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, og er ansvarlig for å utvikle, overvåke og håndheve internasjonale arbeidsstandarder. Dette inkluderer også et sterkt fokus på sysselsetting og jobbskaping. Behovet for flere og bedre jobber er stort, ikke minst i lys av den økende arbeidsledigheten blant unge. ILO anslår at verden frem til 2020 trenger 600 millioner arbeidsplasser for å takle global arbeidsledighet og holde tritt med den demografiske utviklingen.14 Norge er medlem av ILOs styre i perioden 2014–2017. ILOs åtte kjernekonvensjoner utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet, og deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Alle medlemsstater er forpliktet til å respektere og beskytte disse rettighetene, uavhengig av om de har ratifisert konvensjonene. Selv om hovedansvaret for regulering av et anstendig arbeidsliv tilligger myndighetene i de enkelte land, har næringslivet et selvstendig ansvar for å respektere arbeidstakerrettighetene i sin virksomhet. Næringslivets menneskerettighetsansvar er nærmere omtalt i kapittel 4.5.

Den norske strategien for et anstendig arbeidsliv har styrket og samordnet innsatsen for å fremme arbeidstakerrettigheter globalt, og gir et viktig bidrag til økt norsk vektlegging av menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken. Prioriteringen av anstendig arbeid er også reflektert i EØS-samarbeidet. Organisasjonene i norsk arbeidsliv får støtte til samarbeid med søsterorganisasjoner i utviklingsland. Norske myndigheter gir også støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner i andre land som jobber for arbeidstakerrettigheter og et anstendig arbeidsliv.

Norske myndigheter er en pådriver for en mer samstemt tilnærming til anstendig arbeid på internasjonalt nivå gjennom samarbeid mellom ILO, andre deler av FN-systemet, de multilaterale finansinstitusjonene og Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Prioriterte innsatsområder:

• Videreføre en samstemt norsk politikk for å beskytte og fremme arbeidstakerrettigheter internasjonalt, og bidra til økt samstemthet på internasjonalt nivå i tilnærmingen til anstendig arbeid, herunder i FNs utviklingsagenda etter 2015.

• Arbeide for at ILO prioriterer organisasjonens kjerneområder og bidrar til å sikre grunnleggende rettigheter, blant annet gjennom styrearbeidet i perioden 2014–2017.

• Arbeide for at ILO og andre internasjonale organisasjoner styrker innsatsen for jobbskaping og økt sysselsetting.