6 Arbeidet for menneskerettighetene på regionalt nivå

Det globale menneskerettighetsarbeidet utfylles av regionale strukturer og mekanismer for vern av menneskerettighetene. Regionale mekanismer kan skape større grad av eierskap og nærhet til regionale og nasjonale utfordringer enn globale ordninger. De kan bidra vesentlig til normutvikling og til landenes gjennomføring av sine menneskerettighetsforpliktelser, rettsstatsbygging og demokratiutvikling.

Det er opprettet regionale menneskerettighetssystemer i Europa, Amerika og Afrika, dels også i Midtøsten og Asia. Systemene er ulike når det gjelder innretning og omfang, og er på forskjellige utviklingsstadier med utfordringer på ulike nivåer. De mest effektive systemene finner man i Europa, med Europarådet, EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Norge er aktivt medlem i Europarådet og OSSE.

I Europarådet og OSSE vil regjeringens prioriterte områder på menneskerettighetsfeltet – individets frihet og medbestemmelse, rettsstat og rettssikkerhet samt likeverd og like muligheter – ligge til grunn for Norges menneskerettighetsarbeid. Norske myndigheter skal være konsistente på tvers av ulike regionale og globale fora, og samtidig trekke på kunnskap og erfaring fra det bilaterale arbeidet.

Flere av de regionale systemene i andre deler av verden er fremdeles i støpeskjeen, og bærer blant annet preg av betydelige ressurs- og kapasitetsutfordringer. Erfaringsutveksling vil kunne bidra til å videreutvikle de ulike menneskerettighetssystemene. De regionale systemene kan også være viktige partnerorganer for FN og det arbeidet som gjøres blant annet gjennom FNs høykommissær for menneskerettigheter.

Regjeringen vil styrke kunnskap, kontakt og samarbeid med relevante regionale organisasjoner og mekanismer i andre deler av verden for å fremme menneskerettigheter, rettsstatsbygging og demokrati. Der det er mulig, vil regjeringen bidra til styrking og videreutvikling av de regionale ordningene.

Omtalen av landspesifikke trekkene i dette kapittelet er ment å illustrere trender og aktuelle utfordringer i de ulike regionene. Regionomtalene gir ikke gi en uttømmende oversikt over alle menneskerettighetsutfordringene. Enkelte landsituasjoner er omtalt nærmere i kapittel 7 for å illustrere det operative bilaterale arbeidet.

6.1 Europa og Eurasia

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) danner grunnlaget for et sterkt rettighetsvern i Europa. Europarådet har sammen med Den europeiske union (EU) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) bidratt til å fremme rettighetsvernet i praksis. Vest- og Sentral-Europa består av etablerte demokratier med stor grad av respekt for menneskerettighetene. Samtidig som denne delen av verden fortsetter å gå foran i kampen for menneskerettighetene, er det også visse negative utviklingstrekk i enkelte land. Det europeiske kontinent er til en viss grad fortsatt delt, mer enn 20 år etter oppløsningen av Sovjetunionen. Deler av Øst-Europa, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia er styrt av autoritære regimer, der menneskerettighetene ikke fremmes og beskyttes i tråd med internasjonale normer. Tvert imot har det i disse områdene vært bekymringsfulle tilbakeslag mot etablerte rettigheter, der ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet blir innskrenket i flere land. Minoritetsgrupper, herunder tros- og livssynsminoriteter og seksuelle minoriteter, diskrimineres. Menneskerettighetsforkjempere trues og får ikke nødvendig beskyttelse fra staten.

Flere av landene i denne delen av Europa står i et betydelig krysspress. De er en del av Russlands nærområder, samtidig som de deltar i EUs og NATOs partnerskapsprogrammer. Motsetningsforholdet mellom forskjellige lojalitetsbånd får særlig tydelige konsekvenser på menneskerettighetsområdet.

Europarådets statusrapport fra 20141 om demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper i Europa konstaterer at menneskerettighetene på det europeiske kontinentet er mer utsatt i dag enn de har vært siden slutten av den kalde krigen. Rapporten analyserer både utviklingen i Europa og hvordan Europarådet kan bistå medlemsstatene i å leve opp til de grunnleggende felles standardene i det paneuropeiske systemet. Samtidig gjør rapporten det klart at å opprettholde disse standardene også er blitt en sikkerhetspolitisk nødvendighet. Det vil være viktig å bidra til at Generalsekretærens rapport blir fulgt opp på en effektiv måte.

Konflikten i Ukraina og konflikten mellom Ukraina og Russland, samt utviklingen i enkelte andre land i det østlige Europa, er betydelige utfordringer for Europa i dag, også for Europarådet. Den alvorlige forverringen av menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan, endatil mens landet har innehatt formannskapet i Europarådet, gir særlig grunn til bekymring. De europeiske utfordringene begrenser seg imidlertid ikke til de østlige delene av Europa, selv om utfordringene her er de mest alvorlige. Eksempelvis er Italia det landet som per i dag har flest antall saker mot seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Det er også problematisk at mens de åpne konfliktene overskygger den europeiske dagsorden, registreres det i deler av Europa økt hatkriminalitet, diskriminering av rom og andre minoriteter, diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet, samt et press mot uavhengige medier og mot forsamlings- og foreningsfriheten.

6.1.1 Europarådet

Europarådet er den eneste rene paneuropeiske internasjonale organisasjonen, og har nå 47 medlemsland med til sammen 820 millioner innbyggere som alle er omfattet av EMK. Europarådet er derfor en viktig plattform for aktiv utøvelse av norsk engasjements- og europapolitikk. Gjennom aktiv deltakelse og dialog i Europarådets ulike fora bidrar Norge til å fremme internasjonal rettsorden samt utvikling av demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper i et utvidet Europa.

Europarådet har ulike virkemidler for å overvåke at medlemsstatene overholder sine menneskerettighetsforpliktelser. EMK etablerer den mest effektive og gjennomgripende overvåkningsmekanismen på verdensbasis. Alle innbyggerne i Europarådets medlemsstater kan klage til EMD på sitt eget språk dersom de mener å ha blitt utsatt for en krenkelse av rettigheter nedfelt i EMK. EMDs dommer er folkerettslig bindende, og Europarådets ministerkomité vurderer og kontrollerer statenes nasjonale gjennomføring av dommene.

I tillegg til EMK har Europarådet konvensjoner med uavhengige overvåkningsmekanismer på områder som minoriteters rettigheter, tortur, menneskehandel og økonomiske og sosiale rettigheter. Europarådet har også en egen kommisjon mot rasisme og diskriminering, samt en menneskerettighetskommissær. I den senere tid har Europarådet bistått enkelte medlemsland som har særlige utfordringer på menneskerettighetsområdet, med å utarbeide nasjonale handlingsplaner. Nasjonal gjennomføring av EMK, herunder sikring av et uavhengig rettsvesen, står sentralt i disse handlingsplanene.

Veneziakommisjonen er Europarådets rådgivende organ i grunnlovsmessige spørsmål. Kommisjonen gir juridisk bistand til medlemslandenes myndigheter ved utforming av grunnlover og annen sentral lovgivning. Alle Europarådets medlemsland er medlem av Veneziakommisjonen, i tillegg til en rekke andre land utenfor Europa.

Det sivile samfunn spiller en viktig rolle i Europarådets arbeid, blant annet i ekspertkomiteer og på landnivå. Mange møter og prosesser er imidlertid ikke åpne for deltakelse fra det sivile samfunn. Frivillige organisasjoners arbeid koordineres i dag i stor utstrekning av et eget organ, noe flere internasjonale ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) mener svekker deres innflytelse. Norske myndigheter vil arbeide for at Europarådet styrker sitt samarbeid med det sivile samfunn.

Norge er det medlemslandet som gir det største frivillige bidraget til Europarådets arbeid for menneskerettigheter og demokrati. For å gi Europarådet den nødvendige forutsigbarhet har Norge inngått en flerårig rammeavtale om slike bidrag. Norsk frivillig støtte gis primært til finansiering og gjennomføring av nasjonale handlingsplaner. Norske myndigheter bidrar også til å finansiere behandlingen av EMDs restanser som ledd i å bedre det europeiske menneskerettighetssystemets effektivitet.

6.1.2 Den europeiske menneskerettsdomstolen

EMD har gjennom sin rettspraksis i mer enn 50 år utdypet, konkretisert og videreutviklet rettighetene i EMK. Domstolen har vært en viktig bidragsyter til at menneskerettighetene i EMK har fått stort gjennomslag i de europeiske rettssystemene. Siden opprettelsen i 1959 har Domstolen tatt stilling til nesten 600 000 klager og avsagt mer enn 18 000 dommer. Dommer som fastslår at konvensjonen er krenket, blir i hovedsak fulgt opp av de aktuelle statene med nødvendige tiltak for å reparere den aktuelle krenkelsen og forhindre tilsvarende krenkelser i fremtiden.

Domstolen har gjennomført viktige reformtiltak de siste årene, noe som har gitt resultater i form av en økning av antall behandlede saker og en nedgang i restansene. Til tross for dette, står Domstolen og overvåkningssystemet for øvrig overfor betydelige utfordringer. Hovedutfordringen er etterslepet av saker til behandling. Dette skyldes at antallet nye klager økte fra 10 000 i 2000 til 66 000 i 2013, uten at Domstolen har fått en tilstrekkelig økning i sine ressurser. Så langt er det ikke oppnådd konsensus blant Europarådets medlemsstater om å foreta grunnleggende endringer i konvensjonssystemet. Ved utgangen av 2013 hadde EMD 70 000 saker til behandling som ikke uten videre kunne avvises. 48 000 av disse var såkalte repetitive saker, som skyldtes strukturelle menneskerettighetsbrudd i enkelte stater, og som ikke var utbedret til tross for tidligere fellende dommer fra EMD og tilsyn fra Europarådets ministerkomité. Typiske eksempler på slike strukturelle problemer er svakheter ved rettsvesenet, herunder langsom saksbehandling og manglende fullbyrdelse av dommer. Det er nettopp medlemslands gjennomføring av dommene og tilhørende behov for nasjonale reformer for å unngå tilsvarende saker som vil være avgjørende for at den individuelle klageretten fortsatt skal være en realitet. Regjeringen vil overfor Europarådet være en konstruktiv aktør som bidrar til å øke det europeiske menneskerettighetssystemets effektivitet, blant annet gjennom aktiv deltakelse i reformprosessen og gjennom Utenriksdepartementets bidrag til EMDs spesialkonto opprettet for å finansiere behandling av domstolens restanser.

Det er videre en pågående debatt om EMDs rolle. Dette har dels sin bakgrunn i enkeltdommer som har skapt stor misnøye i noen medlemsland. I andre tilfeller dreier debatten seg om hvorvidt EMD mer generelt går for langt i sin tolkning av konvensjonen og i overprøvingen av nasjonale avgjørelser. Debatt om EMDs rolle er både viktig og nødvendig. Også på dette området vil regjeringen være en konstruktiv aktør for å bidra til å opprettholde det europeiske menneskerettighetssystemets legitimitet.

6.1.3 Den europeiske union

Den europeiske union (EU) og dens forløpere har gjennom mer enn 60 år bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa, noe som speiles i begrunnelsen for at organisasjonen mottok Nobels fredspris i 2012. EUs utvidelse østover har satt søkelyset på de utfordringene som knytter seg til gjennomføring av rettsstatens prinsipper i flere nye medlems- og kandidatland. Utvidelsen har også skapt ny debatt i EU om hvilke virkemidler organisasjonen har til rådighet for å sikre at medlemslandene over tid respekterer menneskerettighetene.

De såkalte København-kriteriene fra 1993, som ble utformet i forbindelse med EUs utvidelse østover, gjelder for alle søker- og kandidatland til EU. Disse politiske og juridiske kriteriene må oppfylles før medlemskap kan etableres. Gjennom handlingsplanen for søkerlandene til EU bidro norske myndigheter i årene forut for den store utvidelsen i 2004 til kandidatlandenes arbeid for å oppfylle medlemskapsbetingelsene. Dette arbeidet pågår stadig i landene på Vest-Balkan, der den europeiske integrasjonsprosessen fortsatt er en viktig drivkraft for reformprosessen som skal styrke menneskerettighetene og vernet av minoriteter i søker- og kandidatlandene til EU. Norske myndigheter samarbeider nært med EU og Europarådet om støtte til reformer innen justissektoren, for å styrke disse landenes kapasitet til å gjennomføre menneskerettighetene i nasjonalt lovverk og i domstolene. Norske myndigheter vil fortsette innsatsen for å styrke menneskerettighetene i de landene som søker mot europeisk integrasjon.

I tillegg til København-kriteriene har EU et omfattende regelverk og institusjonelt apparat for å sikre oppfølging av medlemslandenes praksis. EU-charteret og EU-domstolen er pilarer på dette området, men også andre organer med spesifikke oppdrag, som Fundamental Rights Agency (FRA) og European Institute for Gender Equality (EIGE), er etablert. I 2012 ble EUs første spesialrepresentant for menneskerettigheter utnevnt. Samme år vedtok EU en ny handlingsplan for fremme av menneskerettighetene som en integrert del av utenrikspolitikken.

Der det åpnes for det, vil regjeringen vurdere eventuell tilknytning til EUs menneskerettighetsarkitektur dersom det anses som hensiktsmessig og ikke innebærer en duplisering av Europarådets arbeid. For tredjeland som Norge er EU en viktig arena for fremme av sentrale prioriteringer gjennom konsultasjon og samarbeid. Norge og EU har ofte sammenfallende synspunkter på menneskerettighetsområdet, og norsk tilslutning til EUs erklæringer og felles démarcher kan styrke felles posisjon.

EU som organisasjon skal i henhold til Lisboa-traktaten tiltre EMK. Under norsk lederskap er et utkast til tiltredelsesavtale blitt fremforhandlet mellom EU-kommisjonen og Europarådet. Utkastet skal gjennomgå en intern godkjenningsprosess i EU, før avtalen eventuelt må ratifiseres av alle Europarådets medlemsstater. Når EU blir part i EMK, vil ikke lenger bare EU-stater, men også EU som organisasjon kunne innklages for EMD for konvensjonsbrudd. EU vil også kunne bli part i saker mot EU-stater som berører forholdet mellom EUs regelverk og menneskerettskonvensjonen. Dette vil bidra til at ansvaret for et konvensjonsbrudd plasseres hos den av partene som er i stand til å reparere bruddet. EUs tiltredelse til EMK vil både innebære en styrking av menneskerettsvernet i Europa og en styrking av Europarådets sentrale rolle på menneskerettighetsområdet i Europa.

6.1.4 EØS-midlene

EØS-midlene er norske myndigheters bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa, og skal støtte opp under grunnleggende europeiske verdier som demokratibygging, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling mellom kjønnene. EØS-midlene bidrar også til å styrke kontakten og samarbeidet mellom Norge og de 16 mottakerlandene i Sentral- og Sør-Europa, ikke minst gjennom samarbeidet med det sivile samfunn. For perioden 2009–2014 utgjør EØS-midlene om lag 1,8 milliarder euro eller ca. 15 milliarder norske kroner. Norges andel er om lag 97,7 prosent, mens Island og Liechtenstein står for resten av bidraget.

Vern av menneskerettigheter og fremme av demokrati og rettsstatsprinsipper er nedfelt i alle avtalene med land som mottar EØS-midler, og er generelt en prioritering innenfor alle programmene som finansieres av EØS-midlene, der dette er relevant. I tillegg er det særskilte programområder som åpner for samarbeid innen felt der menneskerettigheter utfordres spesielt. Dette gjelder felt som utsatte minoriteter, rom, andre diskriminerte grupper, fengsel og rettsapparat, det sivile samfunn og demokratiske institusjoner som har viktige overvåkningsfunksjoner eller skal bidra til å beskytte menneskerettighetene i landene. Norske myndigheter deltar også i EU-samarbeidet for å identifisere mulige tiltak for å redusere problemene i Middelhavsområdet som følge av migrasjonspresset fra sør.

I nært samarbeid med Europarådet har EØS-midlene gjennom egne fond for det sivile samfunn satt søkelys på aktuelle tema i EU, som for eksempel bekjempelse av hatkriminalitet, behovet for økt kunnskap om minoriteters historie og kulturarv og undervisning om demokrati og rettsstatsprinsipper.

Både EU og Europarådet har utviklet traktater som forplikter medlemslandene til å bekjempe diskriminering og rasisme. Gjennom samarbeidsavtaler om EØS-midlene med Europarådet og EUs Fundamental Rights Agency (FRA) systematiseres programinnsatsen i samarbeid med landene, og i tillegg er det lagt til rette for samarbeid på program- og prosjektnivå med institusjoner som OSSE, UNHCR, UNICEF og WHO. Arbeidet følges opp gjennom årlige rapporter og møter med mottakerlandene og sentrale miljøer.

6.1.5 Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa

Som verdens største regionale sikkerhetsorganisasjon er Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) et viktig forum for dialog og samarbeid om sikkerhet i hele det eurasiske området. I tillegg til medlemslandene i Europarådet omfatter organisasjonen USA, Canada, Hviterussland, Mongolia og de fem sentralasiatiske landene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. OSSE er den eneste regionale organisasjonen av denne typen der Russland deltar på like fot med EU og USA. Organisasjonen bygger på Helsingforserklæringen (1975), som slår fast at en stat ikke kan avvise kritikk av alvorlige menneskerettighetsbrudd som innblanding i indre anliggender, og at deltakerstatene skal samarbeide om sikkerhetsmessige, økonomiske og menneskerettslige spørsmål. Forpliktelser om demokratiutvikling og respekt for menneskerettigheter er gjentatt og utvidet ved en rekke senere vedtak på minister- og toppmøter, senest ved toppmøteerklæringen fra Astana 2010.

Respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter er en sentral del av OSSEs utvidede sikkerhetsbegrep. Økt respekt for menneskerettigheter og en utvikling i retning av mer demokrati skal bidra til å trygge sikkerheten for den enkelte. OSSEs tre uavhengige institusjoner (kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR), høykommissæren for nasjonale minoriteter og mediefrihetsrepresentanten) samt OSSEs sendelag i 15 deltakerland arbeider for å bygge institusjoner, styrke demokratiske strukturer og bidra til det sivile samfunns deltakelse i regioner som opplever eller trues av konflikt. OSSE har unik kompetanse i observasjon av og megling i internasjonale konflikter. Dette var bakgrunnen for beslutningen om å gi organisasjonen et nytt og viktig oppdrag i Ukraina, der norske myndigheter bidrar både med finansielle ressurser og personellressurser. OSSE er en viktig bidragsyter til praktisk utvikling av demokrati i en rekke land gjennom overføring av kompetanse innenfor demokrati og menneskerettigheter. Dette skjer ikke minst gjennom ODIHRs langsiktige, vidtrekkende og systematiske metodikk og erfaring med valgobservasjon, som setter standarden for gjennomføring av valg.

I en rekke av OSSEs deltakerland, herunder Aserbajdsjan, Hviterussland, Russland, de sentral-asiatiske republikkene og Ungarn, har det vært bekymringsfulle innskrenkninger av menneskerettighetene, på tross av forpliktelsene disse landene frivillig har påtatt seg som deltakere av OSSE. Debatten om universelle menneskerettigheter og såkalte tradisjonelle verdier preger også diskursen i OSSE, og skaper store utfordringer for organisasjonen. Det økende verdigapet mellom medlemslandene legger press på OSSEs institusjoner. Det gjenstår med andre ord mye arbeid med å gjennomføre forpliktelsene og de politiske vedtakene. Målet er at OSSE blir ytterligere styrket som plattform for demokratidiskusjon og konflikthåndtering.

Institusjonenes budsjetter har blitt betydelig redusert de senere årene, dels som en følge av finanskrisen og dels som følge av enkeltlands forsøk på å begrense institusjonenes evne til å føre effektiv kontroll med menneskerettighetsutviklingen. I lys av fortsatte og økte utfordringer for organisasjonen vil norske myndigheter arbeide for at denne trenden snur. Norge er en aktiv bidragsyter til prosjektsamarbeid innen OSSE, og har som en av de første deltakerstatene inngått en rammeavtale med organisasjonen om støtte til prosjekter innen menneskerettigheter og det sivile samfunn. Norske myndigheter bidrar også med utsending av eksperter til OSSEs institusjoner og sendelag gjennom NORDEM.

Norske myndigheter legger vekt på at Europarådet og OSSE samarbeider i størst mulig grad. Begge organisasjonene arbeider med demokratibygging og rettsstatsutvikling, og virksomheten er gjensidig utfyllende. De største forbedringene av demokratiske rettigheter og standarder har skjedd etter samarbeid på ekspertnivå i de to organisasjonene, etterfulgt av politisk koordinert oppfølging. Her må det fortsatt søke etter synergier, slik at samarbeidet og effekten av organisasjonenes arbeid styrkes ytterligere.

6.2 Nord-Amerika og Latin-Amerika

Menneskerettighetssituasjonen på det amerikanske kontinent er sammensatt, og utfordringene er ulike fra nord til sør, også mellom de ulike latinamerikanske landene. I Nord-Amerika står demokratiet sterkt, og menneskerettighetene er i stor grad respektert. Et mangfoldig sivilt samfunn og uavhengige medier bidrar til åpen debatt, også om vanskelige problemstillinger. Menneskerettighetsspørsmål er en viktig komponent i den bilaterale dialogen med USA, og Norge tar jevnlig opp spørsmål knyttet til blant annet bruken av dødsstraff.

Høye drapstall, manglende etterforskning og utbredt straffrihet preger menneskerettighetssituasjonen i store deler av Latin-Amerika. Den største strukturelle utfordringen i arbeidet med å verne menneskerettighetene er mangelen på effektivt rettsvern sikret gjennom en tilstrekkelig sterk rettsstat. Domstolene mangler kapasitet og ikke minst uavhengighet fra den utøvende makt. Korrupsjon er også et utbredt problem. Mange av landene har gjennomgått store politiske endringsprosesser etter overgang fra mer autokratiske styreformer, men fortsatt kritiseres valgprosessene i enkelte land.

Når det gjelder rettigheter som er grunnleggende i et åpent og demokratisk samfunn som ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet, er situasjonen på Cuba særlig bekymringsfull. Politisk opposisjonelle kan ikke organisere seg fritt eller kritisere myndighetene offentlig uten fare for represalier. I Venezuela begrenser myndighetene medienes frihet og den politiske opposisjonens frie virke.

I et land som Colombia, som kritiseres for manglende evne til å beskytte sine borgere mot vold og trusler, rapporteres det særlig om overgrep mot menneskerettighetsforkjempere og fagforeningsmedlemmer. Ulike grader av politisk kontroll med frie medier og drap på journalister er også et problem i mange land. Tallene på drepte journalister er spesielt høye i land som Mexico og Honduras. Også i andre land er fagforeningsmedlemmer og lederskikkelser i lokalsamfunn utsatt for trusler og overgrep. Urfolks rettigheter er utsatt i mange av de latinamerikanske landene, selv om nesten alle landene har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Urfolk og personer av afrikansk herkomst deltar fortsatt bare i liten grad i de politiske prosessene i sine respektive land.

Fattigdom er fremdeles et stor problem i mange land i Latin-Amerika og Karibia, og er blant annet årsak til betydelig migrasjon fra Mellom-Amerika til Nord-Amerika. Den kontrollerte migrasjonsstrømmen og den økende innflytelsen fra mafialignende grupper engasjert i narkotikatrafikken, har gitt grobunn for menneskehandel og forsvinninger. Vold mot kvinner i nære relasjoner og problemer knyttet til kriminalisering av abort er også utbredt i regionen.

Utfordringene til tross, utviklingen i mange latinamerikanske land går likevel gjennomgående i riktig retning. Demokratiets stilling styrkes, tidligere ekskluderte grupper blir i større grad hørt, middelklassen vokser og inntektsforskjellene reduseres. Flere land har i senere år også innført lovgivning for vern av minoriteters rettigheter. Eksempelvis har Argentina, Brasil, Mexico og Uruguay åpnet for likekjønnet ekteskap. Flere latin-amerikanske land spiller også i økende grad en konstruktiv rolle i multilaterale fora.

Det interamerikanske menneskerettighetssystemet

Det interamerikanske menneskerettighetssystemet er ved siden av det europeiske det mest veletablerte og velutviklede regionale menneskerettighetssystemet. Systemet er en del av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Dets to hovedorganer er Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen og Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, som håndhever den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen (AMK). Både kommisjonen og domstolen har etablert kontakt med det afrikanske og europeiske systemet, blant annet for erfaringsutveksling.

Det interamerikanske systemet er anerkjent. Samtidig har domstolen blitt kritisert for å sette saker som abort, likekjønnede ekteskap og ytringsfrihet på dagsordenen, samt for å ta kontroversielle beslutninger i oppgjørene etter militærdiktaturene, som å sette til side nasjonale amnestilover.

En stor og økende saksmengde utfordrer kommisjonen og domstolens økonomi og kapasitet til å fungere forsvarlig. Støtten det interamerikanske systemet får fra sine egne stater, er gjennomgående mangelfull. Flere OAS-stater har ikke ratifisert AMK (USA, Canada, og syv mindre stater i det karibiske området), og er derfor ikke underlagt kommisjonens virke eller domstolens jurisdiksjon. Til tross for dette er USAs og Canadas frivillige økonomiske bidrag til systemet blant de største. Det er bekymringsfullt at Venezuela og Den dominikanske republikk har trukket seg fra domstolen.

Både domstolen og kommisjonen er underfinansiert, og en forbedret økonomisk situasjon vil i seg selv styrke evnen til å levere tjenester. I prinsippet burde OAS-medlemsland selv finansiere sine egne institusjoner fullt ut. En betydelig andel internasjonale bistandsmidler kan svekke systemets troverdighet, og hovedansvaret for finansieringen må fortsatt tilfalle OAS-medlemsstater. Per i dag er situasjonen imidlertid kritisk, og en styrket norsk støtte vil kunne være av stor betydning for systemets videre virke. En slik støtte vil måtte tilpasses andre lands bidrag.

6.3 Midtøsten og Nord-Afrika

Midtøsten og Nord-Afrika preges av store menneskerettighetsutfordringer. Det er generelt sterke begrensinger på ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet. Mangel på åpenhet og medbestemmelse var blant de grunnleggende drivkreftene for opprørsbølgen i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011. I flere land førte folkelige demonstrasjoner til autoritære lederes avgang. Disse statene står overfor utfordringer i arbeidet med å bygge stabile og bærekraftige demokratier.

I statene som har opplevd regimeskifter er overgangsrettferdighet i praksis fraværende. Både gamle og nye overgrep fra blant annet sikkerhets- og politistyrker forblir i stor grad ustraffede. Til tross for gjennomføringen av valg, tar det tid å bygge et inkluderende styresett basert på demokratiske prinsipper som medbestemmelse, inkludering og pluralisme. I Egypt er situasjonen for politisk opposisjonelle og sivilt samfunn forverret etter militærets maktovertakelse i juli 2013. Politiske opponenter har blitt fengslet og utsatt for overgrep av sikkerhetsstyrker. Det har vært gjennomført en rekke rettsprosesser der grunnleggende rettssikkerhetsgarantier ikke har blitt ivaretatt. Libya befinner seg i en borgerkrigslignende tilstand der myndighetene ikke evner å beskytte befolkningen. Blant annet har det vært en rekke henrettelser av menneskerettighetsforkjempere og journalister. Menneskerettighetssituasjonen i Jemen har mange likhetstrekk med Libya.

Menneskerettighetsforkjempere og journalister blir undertrykket og forfulgt også i land som ikke har gjennomgått regimeskifter. Minoriteter og svakerestilte grupper er i en utsatt posisjon. Tros- og livssynsfriheten begrenser seg i stor grad til majoritetsbefolkningen. Beskyttelse av religion, bekjempelse av terror og sikring av statens interesser anføres ofte som begrunnelser for å begrense ytringsfriheten. Dette gjelder for Iran, Saudi-Arabia og Bahrain, men i noen grad også land som Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater.

Regionen har en lang vei å gå når det gjelder avskaffelse av dødsstraff. Dødsstraff er tillatt i de aller fleste land, men praksis varierer. Iran har utstrakt bruk av dødsstraff, og bruker også dødsstraff overfor mindreårige. Situasjonen for LHBTI-personer er kritisk. Homofili er forbudt i de fleste landene i regionen, og kan føre til dødsstraff i Iran, Saudi-Arabia og Jemen. Brutale avstraffelsesmetoder basert på sharia-lovgivning forekommer fortsatt. Kjønnsdiskriminerende lovgivning eksisterer i alle deler av regionen, med variasjoner i omfang fra land til land. Trakassering og vold mot kvinner er utbredt. Seksuelle overgrep i hjemmet er vanligvis ikke forbudt, og ved voldtekt finnes eksempler på at kvinnen selv risikerer å bli straffedømt. Flere kvinner spilte en aktiv og viktig rolle i mobiliseringen mot autoritære regimer i 2011, men møtte nye store utfordringer fra nyvalgte islamistiske regjeringer. Økt press fra konservativt religiøst hold og tradisjonelle holdninger har ført til at kampen i dag i enkelte land først og fremst står om å beskytte etablerte rettigheter. Kvinners lave deltakelse i økonomi og politikk hindrer likestilling og realisering av kvinners rettigheter.

Fremmedarbeideres rettigheter står fortsatt svakt i en rekke land, spesielt i Gulflandene. Disse arbeider generelt under svært dårlige vilkår. I praksis er de nærmest rettsløse når det skjer overgrep. Det er gjennomgående ulovlig for arbeidere å organisere seg, delta i kollektive forhandlinger eller streike.

Den israelske annekteringen av Øst-Jerusalem og vedvarende okkupasjon av Vestbredden har medført restriksjoner på palestinernes handlings- og bevegelsesfrihet, og sivilbefolkningen lider betydelig overlast. I Gaza er det også store humanitære utfordringer. Dette gjaldt allerede før konflikten sommeren 2014 på grunn av den israelske blokaden og det autoritære styresettet til de facto-myndighetene (Hamas). Konflikten sommeren 2014 forsterket de sivile lidelsene, noe både Israel og Hamas må holdes ansvarlige for. Også på Vestbredden gir situasjonen knyttet til rettssikkerhet, ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet grunn til bekymring. Æresrelatert vold er også et alvorlig problem.

Borgerkrigen i Syria har medført enorme tap av menneskeliv og lidelser for befolkningen og store flyktningestrømmer. Konflikten preges av brutale brudd på menneskerettighetene. Den har skapt en av de største humanitære katastrofene i moderne tid, med store konsekvenser også for nabolandene, og har ført til en destabilisering av regionen.

I Irak er det i økende grad blitt dokumentert diskriminering og overgrep mot sekteriske grupper og minoriteter. Den dramatiske utviklingen i 2014 har bidratt til å forsterke disse problemene. Den sekteriske volden brer om seg, og rettighetene til religiøse og etniske minoriteter brytes stadig. Forholdene for den frie pressen og ytringsfriheten har blitt forverret. Irakiske myndigheter har en lang vei å gå når det gjelder å gjenopprette tilliten i befolkningen og ivareta deres politiske, sivile, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I tillegg har det vært en ny og skremmende utvikling ved at ekstreme jihadistbevegelser som ISIL begår massive og groteske overgrep mot befolkningen i Syria og Irak i klar motstrid med de verdiene som menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten bygger på. Handlingene kan kvalifisere til forbrytelser mot menneskeheten. ISIL er et særlig skremmende eksempel på en gruppe som gjennom ekstrem vold tilegner seg territoriell kontroll og bidrar til å true staters eksistens. Gruppen er grenseoverskridende og representerer en trussel mot liv og sikkerhet langt utover den regionen den opererer i.

Menneskerettighetssystemet i Midtøsten og Nord-Afrika

Det finnes ingen egne regionale menneskerettighetsinstitusjoner som dekker hele Midtøsten. Det finnes imidlertid noen instrumenter og institusjoner som gjelder for deler av regionen. Den arabiske liga vedtok i 2004 et menneskerettighetscharter som i stor grad bygger på prinsippene i FNs menneskerettighetserklæring, og i 2009 ble det etablert en komité som skal overvåke statspartenes etterlevelse av charterets forpliktelser. Charteret har vært gjenstand for kritikk på grunn av svakheter knyttet til dødsstraff, kvinners rettigheter og omtalen av sionisme. En annen svakhet er at en rekke rettigheter er underordnet nasjonal lovgivning.

Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) vedtok i 1990 Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam. Erklæringen baserer seg på en islamsk tolkning av menneskerettighetene, og har sharia-lovgivning som sin rettesnor. I 2011 ble det opprettet en kommisjon som skal overvåke og støtte medlemslandenes gjennomføring av erklæringen. Kommisjonen er blitt kritisert for manglende uavhengighet og selektiv vektlegging av religiøse rettigheter.

OICs multilaterale menneskerettighetsarbeid knytter seg særlig til den såkalte «defamation of religion»-agendaen, eller ærekrenking av religioner, som blant annet fremmes i FN og som har til hensikt å verne om religioner ved blant annet at det legges begrensinger på ytringer og handlinger som kan kategoriseres som blasfemiske. Et slikt vern kan brukes til å kneble politiske og sivile rettigheter, slik som ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet samt tros- og livssynsfrihet.

6.4 Afrika sør for Sahara

Det er mange menneskerettighetsutfordringer i Afrika sør for Sahara, men det er også positive utviklingstrekk som bør fremheves. Siden 1990-tallet har mange afrikanske stater sør for Sahara vedtatt nye grunnlover som ivaretar sentrale menneskerettigheter og maktfordelingsprinsipper, gjennomført flerpartivalg og hatt fredelige maktskifter. Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner tiltres av stadig flere afrikanske land. Det er etablert nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og kommisjoner i 27 land i Afrika, og 18 av disse er gitt såkalt A-status, som er høyeste internasjonale rangering. Kunnskap og bevissthet om menneskerettighetene har økt i befolkningen. Det sivile samfunn, herunder kvinneorganisasjoner, er blitt viktige aktører på menneskerettighetsområdet. Fattigdom er fortsatt svært utbredt på det afrikanske kontinentet, men økonomisk vekst har i mange land bedret rammebetingelsene for å innfri økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Samtidig foregår det alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd i flere land. Sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet er under press. Menneskerettighetene tolkes og tilpasses i flere land slik at de ikke kommer i veien for å kontrollere og kriminalisere opposisjon, medier og det sivile samfunn. Lovgivning knyttet til antiterror og landets sikkerhet brukes i enkelte land som grunnlag for arrestasjoner og domfellelser av journalister, menneskerettighetsforkjempere og opposisjonspolitikere. I et land som Etiopia, som kritiseres for brudd på ytringsfriheten og andre sivile og politiske menneskerettigheter, legger nasjonal lovgivning klare begrensninger på internasjonal finansiering av menneskerettighetsarbeid.

Politivold, tortur, vilkårlige fengslinger, utenomrettslige henrettelser og straffrihet for overgrep begått av myndighetspersoner er eksempler på andre graverende menneskerettighetsbrudd i denne regionen. Rettssikkerheten er svak i mange land. Korrupsjon er utbredt, selv om korrupsjonsbekjempelse ofte står høyt både på den politiske dagsordenen og i kampanjer fra det sivile samfunn. Enkelte afrikanske land praktiserer fremdeles dødsstraff, men det store flertallet har enten avskaffet dødsstraff eller innført stans i henrettelser. Rwanda har flere demokrati- og menneskerettighetsutfordringer, men er samtidig blant pådriverne i det internasjonale arbeidet mot dødsstraff. Eritrea, et av landene som kritiseres både for manglende ytringsfrihet og omfattende overgrep fra politi og sikkerhetsmyndigheter, har i en årrekke hatt tvungen militærtjeneste på ubestemt tid både for menn og kvinner. En stor andel av befolkningen har flyktet fra landet.

Tradisjoner og sosiokulturelle skikker gir menn og kvinner ulike rettigheter og muligheter, til dels støttet opp av både kristne og muslimske miljøer. Samtidig drives et aktivt likestillingsarbeid i de fleste land, der også tradisjonelle og religiøse ledere deltar for å fremme like muligheter og rettigheter uansett kjønn. Homofili er straffbart i en rekke land. Mens politikk overfor homofile går i negativ retning i noen land, illustrert blant annet av forslaget om å skjerpe lovgivningen mot homofili i Uganda, åpnes det for større toleranse og aksept i andre land. Sør-Afrika har for eksempel, på bakgrunn av bestemmelser i egen grunnlov, ledet an i FN for å styrke menneskerettighetsvernet til alle mennesker uavhengig av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Flere av landene er også sårbare stater i konflikt eller post-konflikt, med befolkninger på flukt og store humanitære utfordringer. Sør-Sudan, Somalia, Den demokratiske republikken Kongo og Den sentralafrikanske republikk er eksempler på slike stater. I tillegg til å være preget av væpnet konflikt, har disse landene svake institusjoner, store styresettutfordringer og omfattende straffrihet. Overgrep begås både av statlige og ikke-statlige aktører. Voldtekt og andre former for seksuelle overgrep er utbredt.

Sivilbefolkningen i Darfur, Sør-Kordofan og Blå-Nilen i Sudan er ofre for omfattende overgrep som følge av mangeårig væpnet konflikt mellom sentralregjeringen og ulike opprørsstyrker. I øvrige deler av landet rapporteres det om innskrenkninger i pressefrihet, brudd på tros- og livssynsfrihet og overgrep fra politi og sikkerhetsmyndigheter.

De nordøstlige områdene i Nigeria er også ustabile og preget av vold og konflikt. Nigerianske myndigheter har ikke lykkes med å beskytte egne innbyggere mot Boko Harams herjinger og overgrep. Det rapporteres også om drap og menneskerettighetsbrudd begått av sikkerhetsstyrkene.

Det afrikanske menneskerettighetssystemet

I regi av Den afrikanske union (AU) og forløperen Organisasjonen for afrikansk enhet har afrikanske land blant annet vedtatt det afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter (1981) og opprettet mandat for en rekke spesialrapportører. 53 av 54 afrikanske land har ratifisert charteret per august 2014. Gjennomføringen av charteret overvåkes av den afrikanske menneskerettighetskommisjonen i Gambias hovedstad Banjul, som vurderer landenes toårige statusrapporter. AU har også etablert en menneskerettighetsdomstol med sete i byen Arusha i Tanzania, som 27 land har sluttet seg til. Både kommisjonen og domstolen har kompetanse til å behandle individuelle klager i de tilfeller der medlemsstatene har akseptert dette. Systemet er underfinansiert og har store kapasitetsutfordringer.

Det afrikanske charteret skiller seg fra FN-konvensjonene blant annet ved å inkludere kollektive rettigheter, at retten til privatliv og forbudet mot tvangsarbeid er utelatt, og at enkeltpersoner også gis eksplisitte plikter. Charteret inneholder en egen bestemmelse om familien, som blant annet fastslår at familien er vokteren over moral og tradisjonelle verdier som er anerkjent av samfunnet. På den annen side har AU, gjennom Maputo-protokollen om rettigheter til kvinner i Afrika, vært en foregangsregion ved å ta inn bestemmelser som gir kvinner rett til abort når liv eller helse er truet eller på grunn av incest eller voldtekt. Gjennom Kampala-konvensjonen om beskyttelse av og assistanse til internt fordrevne i Afrika har AU også vært i forkant av andre regioner, gjennom vedtakelsen av et forpliktende rammeverk for beskyttelse av internt fordrevne og deres rettigheter.

Det afrikanske menneskerettighetssystemet er et ungt regionalt regime som er under stadig utvikling. Til tross for systemets svakheter og utfordringer har de afrikanske gjennomføringsmekanismene et viktig mandat og vil kunne bety mye for normutvikling og gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå. Særlig sentralt her er systemets legitimitet innad i den afrikanske landgruppen. Det er behov for ressurser utenfra, men et løft fordrer også at afrikanske land selv støtter mekanismene med vilje til etterlevelse i praksis.

6.5 Sør- og Øst-Asia

Regionen og sub-regionene (Sør-Asia, Sørøst-Asia og Nord-/Nordøst-Asia) kjennetegnes av stor grad av etnisk, politisk og religiøs heterogenitet. Ideologisk rommer regionen hele den politiske skalaen og de fleste av verdens store religioner. Enkelte asiatiske land preges av omfattende og graverende menneskerettighetsbrudd. Samtidig har sivile og politiske rettigheter i større grad blitt satt på den politiske dagsorden i andre land i regionen, etter hvert som det globale økonomiske tyngdepunktet har flyttet seg østover. Dette gjelder blant annet spørsmål om ytringsfrihet, toleranse for tro og livssyn, forsamlings- og foreningsfrihet og bruken av dødsstraff.

Med noen klare unntak, har det vært en bevegelse i retning av å bygge politisk legitimitet gjennom demokratiske og rettslige institusjoner. Bedre utdanning, fremveksten av en større middelklasse og tilgang på informasjonsteknologi har styrket kravene om godt styresett og moderne institusjoner. Selv om dette ikke alltid er en like robust utvikling, har det stor betydning at regionen gradvis anerkjenner nødvendigheten av rettssikkerhet og etterlevelse av menneskerettighetene.

Det synes imidlertid ofte å være mangel på politisk vilje til gjennomføring av sivile og politiske rettigheter, og regimer i regionen fortsetter å prioritere økonomisk og sosial utvikling. Det gjenstår også store utfordringer i enkeltland i regionen. Dette gjelder ikke minst den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea, som har fått fornyet internasjonalt søkelys etter rapporten fra FNs granskingskommisjon i 2014. Særlig graverende er opplysningene om behandlingen av politiske fanger, bruken av vold og straffemetoder samt forsvinninger.

I Afghanistan har det vært fremgang for kvinners rettigheter siden Taliban ble fjernet i 2001. Samtidig gjenstår mye arbeid med hensyn til rettssikkerhet, korrupsjon og likestilling. Det har blitt vedtatt lovgivning som skal bedre kvinners situasjon, men det er store problemer knyttet til gjennomføringen. Mange barn, og spesielt jenter, får ikke skolegang eller faller ut av skolen. Barn og kvinner er særlig utsatt for vold og overgrep. Terrorhandlinger preger fortsatt samfunnet. Mange av disse problemene finner man også i Pakistan. I tillegg utgjør blasfemilovene i Pakistan en alvorlig trussel mot borgernes tros- og livssynsfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet. Terrorisme og sekterisk vold samt myndighetenes manglende evne til å bekjempe dette, rammer mange religiøse grupper hardt.

Menneskerettighetsforkjempere jobber under vanskelige forhold i flere land. Mange utsettes for forfølgelse og i noen land også forsvinninger eller ulovlig forvaring og isolasjon. Vilkårlig frihetsberøvelse har vært en særlig bekymringsfull problemstilling i Kina. Ytringsfriheten er under press, ikke minst på elektroniske kommunikasjonsplattformer. Straffrihet for myndighetspersoner som bidrar til menneskerettighetsbrudd er relativt utbredt. Manglende sivil kontroll over militære styrker er en demokratisk utfordring som påvirker menneskerettighetssituasjonen i flere land.

I Vietnam kontrolleres pressefrihet, ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet strengt. Dette tas regelmessig opp på alle nivåer i den bilaterale kontakten, blant annet i den norsk-vietnamesiske menneskerettighetsdialogen.

Den sterke økonomiske veksten i mange asiatiske land har ført til en vesentlig forbedring av rammebetingelsene for realiseringen av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for store deler av befolkningen, men den har også medført økte økonomiske og sosiale forskjeller. I dag bor flesteparten av verdens fattige i asiatiske mellominntektsland. Manglende likestilling og andre former for forskjellsbehandling har dype røtter, for eksempel på grunn av kastesystemer. I mange land forekommer diskriminering og vold mot religiøse og etniske minoriteter. Vold mot og sosiokulturelt betinget diskriminering av kvinner er utbredt. Stor arbeidsmigrasjon skaper behov for beskyttelse mot blant annet menneskehandel og utbytting. Korrupsjon gjennomsyrer mange asiatiske land, og undergraver grunnleggende samfunnsverdier.

Selv om situasjonen ikke er helt entydig, er det overordnede inntrykket at det har vokst frem et sterkere og mer synlig sivilsamfunn i Asia generelt, og i enkelte diaspora-grupper spesielt. Gjennom undersøkelser, analyser og opplysningsvirkomhet påvirker disse gruppene både nasjonale og regionale menneskerettighetsagendaer. Den politiske dynamikken i Asia preges imidlertid av forsiktighet og frykt for politisering av enkeltsaker i bilaterale og regionale forhold. Etterlevelsen av menneskerettighetene fremstilles i mange land som et internt anliggende, og kritikk utenfra oppfattes som utidig innblanding i nasjonale forhold.

Det sørøst-asiatiske menneskerettighetssystemet

Regional normfastsettelse i tråd med det globale systemet og etablering av bindende forpliktelser og effektive regionale overvåkningsmekanismer forutsetter en samhørighet og tillit som regionen synes å ha vanskelig for å etablere. Det finnes i dag ingen uttalt ambisjon om å utvikle et regionalt menneskerettighetsregime, selv om det finnes en regional diskurs om behovet for en slik utvikling. I sub-regionen Sørøst-Asia har derimot regional normutvikling vist seg mulig. Innenfor Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN) finner man ASEAN Intergovernmental Commission on Human Rights (AICHR), som ble etablert i 2009 med mandat til å fremme menneskerettigheter og etterlevelse av internasjonale standarder i regionen. Et av de første tiltakene til AICHR var å utarbeide ASEANs menneskerettighetserklæring (AHRD), som trådte i kraft i november 2012. AHRD er blitt kritisert for ikke å tilfredsstille normnivået i globale og andre regionale instrumenter. Kritikken har i stor grad dreid seg om manglende konsultasjon med det sivile samfunn i utarbeidelsen av erklæringen, for stor ettergivenhet overfor nasjonale hensyn og kulturrelativisme, samt at erklæringen åpner for vidtgående muligheter for derogasjon fra myndighetshold.

På tross av svakhetene har prosessen med å utforme AHRD skapt en ramme for et menneskerettighetsregime i Sørøst-Asia som kan bryte med eksisterende skepsis til overnasjonale overvåkningsmandater. Når denne mistilliten først er brutt, gjenstår det å fylle erklæringens prinsipper med et reelt innhold. Denne situasjonen er ikke ulik utviklingen i de allerede eksisterende og bedre utbygde regionale regimene i Europa, Afrika og Amerika.

Prioriterte innsatsområder på regionalt nivå:

• Arbeide for å styrke Europarådets og OSSEs arbeid for demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, blant annet gjennom å støtte gjennomføring av organisasjonenes handlingsplaner for utvalgte medlemsland.

• Arbeide for at Europarådet styrker sitt samarbeid med det sivile samfunn, og ta initiativ for dette formål overfor Europarådets medlemsland og frivillige organisasjoner.

• Bidra til å øke det europeiske menneskerettighetssystemets effektivitet, blant annet gjennom aktiv deltakelse i reformprosessen og gjennom bidrag til Den europeiske menneskerettsdomstolens spesialkonto opprettet for å finansiere behandling av Domstolens restanser.

• Fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper i Europa og bidra til gjennomføring av Europarådets menneskerettighetskonvensjoner gjennom EØS-midlene.

• Styrke kunnskap, kontakt og samarbeid med andre regionale organisasjoner og institusjoner som Den afrikanske union, Organisasjonen av amerikanske stater, Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner og de respektive menneskerettighetskommisjonene samt regionale aktører i Midtøsten for å fremme menneskerettigheter, rettsstatsbygging og demokrati.

• Videreutvikle samarbeidet med andre land og det sivile samfunn for å styrke de respektive regionale menneskerettighetssystemene.