Kort historikk

Ideen om visse universelle og ukrenkelige rettigheter fikk sitt nasjonale gjennombrudd med den amerikanske uavhengighetserklæring av 1776, den franske revolusjonserklæring av 1789, samt en rekke etterfølgende forfatninger, bl.a. Norges Grunnlov av 1814. I tiden etter annen verdenskrig har menneskerettighetene blitt nedfelt i internasjonale avtaleverk både på globalt og regionalt nivå. De internasjonale avtaleverkene er i stor grad inspirert av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948.

Hvem har rettigheter i henhold til menneskerettighetskonvensjonene?

I henhold til de fleste menneskerettighetskonvensjonene skal menneskerettighetene sikres for alle mennesker innenfor statens jurisdiksjon. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen beskytter i tillegg juridiske personers grunnleggende rettigheter.

Hvem har plikter i henhold til menneskerettighetskonvensjonene?

Kun statene har forpliktelser etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Ikke-statlige aktører kan følgelig ikke bryte menneskerettighetene formelt sett. Ikke-statlige aktørers ansvar må reguleres på annen måte, for eksempel gjennom nasjonal lovgivning og straffeforfølging.

Nærmere om statenes gjennomføringsplikt

Konvensjonene nedfeller en dobbelt gjennomføringsforpliktelse ved at menneskerettighetene både skal respekteres og sikres. Dette innebærer at staten er ansvarlig for at statens egne organer og representanter respekterer menneskerettighetene, samtidig som staten skal iverksette egnede tiltak for å sikre at andre borgere ikke begår menneskerettighetsbrudd. Uansett om det foreligger brudd på plikten til å respektere eller sikre menneskerettighetene, er det staten som stilles til ansvar.

Nærmere om menneskerettighetens innhold

De ulike menneskerettighetene er innbyrdes likeverdige og utgjør et udelelig hele. Det er likevel vanlig å skille mellom såkalte sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

De sivile og politiske rettighetene omfatter retten til liv og fysisk integritet, retten til ikke å bli torturert, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, retten til en rettferdig og offentlig rettergang, andre rettssikkerhetsgarantier, retten til privatliv, retten til ytrings- og trosfrihet, samt politiske rettigheter som organisasjonsfrihet og stemmerett. Disse rettighetene framgår blant annet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter først og fremst retten til arbeid, retten til rimelige arbeidsvilkår, retten til å danne fagforeninger, retten til en tilfredsstillende levestandard, retten til sosial trygghet, rett til utdanning og helse, samt retten til kulturliv. Disse rettighetene framgår blant annet av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Gjennomføringsplikten for de to kategoriene rettigheter er ulik formulert i konvensjonene. De sivile og politiske rettigheter skal gjennomføres umiddelbart. Plikten til å gjennomføre de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er formulert slik at statene skal innfri konvensjonsrettighetene gradvis på bakgrunn av statenes individuelle økonomiske forutsetninger.

Hvor gjelder menneskerettighetene?

Hovedregelen i internasjonal rett er at statenes konvensjonsforpliktelser gjelder innenfor statens eget territorium, hvis ikke annet fremkommer av konvensjonsteksten. I henhold til menneskerettighetskonvensjonenes ordlyd omfatter konvensjonene alle individer innenfor statens jurisdiksjon. Med henvisning til konvensjonenes ordlyd har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, FNs folkerettsdomstol i Haag og FNs menneskerettighetskomité bekreftet at statenes menneskerettighetsansvar også gjelder utover landets eget territorium dersom staten har jurisdiksjon over området.

Når gjelder menneskerettighetene?

Menneskerettighetene gjelder i utgangspunktet alltid. I de fleste konvensjonene er det imidlertid gitt adgang til å fravike enkelte menneskerettigheter i nødssituasjoner, f.eks når det er erklært unntakstilstand. De viktigste integritetsrettighetene, som retten til liv, restriksjonene på dødsstraff, forbudet mot tortur, forbudet mot slaveri, forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn, rase, religion eller språk, kan man imidlertid aldri fravike. Disse rettighetene er absolutte og kalles gjerne ufravikelige menneskerettigheter. Hvis en stat beslutter å fravike enkelte eller flere fravikelige konvensjonsrettigheter, skal de andre statspartene informeres om hvilke bestemmelser som skal fravikes og begrunnelsen for dette.

Forholdet mellom menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett

Som nevnt gjelder menneskerettighetene i utgangspunktet til enhver tid, også i væpnede konflikter. Dette fører til at begrepet menneskerettigheter ofte blandes sammen med begrepet internasjonal humanitær rett . Dette er imidlertid to forskjellige disipliner innen folkeretten, selv om det selvsagt er berøringspunkter. Humanitær rett regulerer hovedsakelig de folkerettslige reglene som gjelder i ulike former for væpnede konflikter. Den inneholder blant annet regler om hvordan de væpnede styrker skal opptre, både overfor andre soldater, men ikke minst overfor sivilbefolkningen i det området hvor konflikten foregår. Det sentrale er at sivilbefolkningen og andre beskyttede personer, eksempelvis krigsfanger og Røde Kors personell, skal behandles humant, derav navnet humanitær rett. Dette er blant annet nedfelt i de fire Genève-konvensjonene av 1949 (med tilleggsprotokoller av 1977) som er de mest sentrale reglene på dette området.

Når det gjelder de materielle bestemmelsene er det klare paralleller mellom de to regelsettene. Både etter menneskerettighetene og humanitærretten er det for eksempel forbudt å begå eller medvirke til tortur og vilkårlig drap. En viktig forskjell mellom disse to disiplinene er imidlertid at individer er ansvarssubjekter innen den humanitære retten mens bare stater er ansvarssubjekter under menneskerettighetskonvensjonene. Statene er gjennom den humanitære retten forpliktet til å arbeide mot brudd på disse konvensjonene, men det er bare enkeltindivider som kan stilles strafferettslig ansvarlig for de handlinger som utgjør bruddene.

Forholdet mellom menneskerettighetene og internasjonal strafferett

Etter folkeretten har kun individer internasjonalt straffeansvar. Straffeansvaret er normalt begrenset til brudd på den internasjonale humanitærrett, selvom fagmiljøene også diskuterer hvorvidt andre forbrytelser etablerer internasjonalt straffeansvar. Mens statene påtales av menneskerettighetsdomstoler, påtaler altså internasjonale straffedomstoler kun individer.