3 Ny lov om forsvunne personar

3.1 Generelt om behovet for ei ny lov om forsvunne personar

Den noverande lova om forsvunne personar er frå 1961. Som nemnt i punkt 2.1.1 har samfunnet endra seg betrakteleg sidan dette, og det er fleire grunnar til at lova frå 1961 no er moden for revisjon. Skiftelovutvalet peikar særleg på tre forhold som taler for å sjå på reglane på nytt. Utvalet viser til at vi på grunn av ny teknologi i dag kan kommunisere langt meir effektivt med kvarandre enn for nokre tiår sidan. Vidare viser utvalet til at ein i dag enklare kan identifisere omkomne. Utvalet viser dessutan til at flodbølgjekatastrofen i Søraust-Asia i desember 2004 sette fokus på lova. Utvalet uttaler på side 172 i NOU 2007: 16:

«I henhold til mandatet skal utvalget foreta en etterkontroll av lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer. Bakgrunnen for dette er sammensatt. For det første har muligheten for effektiv kommunikasjon verden over økt betydelig fra lovens vedtakelse og frem til i dag. Det er nå mindre risiko for at personer mister kontakten med hverandre på grunn av manglende mulighet for kommunikasjon, og det er langt enklere å etterforske forsvinningssaker. For det annet har de senere års forskning og utvikling økt mulighetene for å identifisere personer som omkommer i ulykker eller naturkatastrofer, slik at man nå fortere får klarhet i om en savnet person har omkommet ved en bestemt hendelse. For det tredje har større naturkatastrofer de senere år – særlig flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia 26. desember 2004 – ført til større fokus på regelverket om forsvunne personer, deres formuesforhold og forholdet til de etterlatte. Flodbølgekatastrofen viste også at enkelte bestemmelser i lov om forsvunne personer ikke er enkle å anvende, og at dette kan føre til usikkerhet og manglende forutberegnelighet for de som berøres.»

Borgarting lagmannsrett uttaler i høyringa at «det er hensiktsmessig at denne loven gjennomgås i lys av den rivende utvikling som har vært på kommunikasjons- og samferdselssektoren i tiden etter at dagens lov ble vedtatt i 1961».

Departementet er einig med utvalet i vurderingane. Lova om forsvunne personar er stadig aktuell. Som det går fram av punkt 2.1.3, er det kvart år ein del norske statsborgarar som blir borte. Reiseaktiviteten er høgare i dag enn tidlegare, og langt fleire reiser lengre enn det det var vanleg å gjere for nokre tiår sidan. Langt fleire personar er til ein kvar tid på reise, og det er dermed mogeleg for fleire å kome bort.

Samstundes gjer dei tekniske endringane, mellom anna når det gjeld telefoni og internett, at personar over heile kloden kan kommunisere med kvarandre utan særleg tidsbruk. Dette gjer at det skal meir til for at ein person er borte lengje utan å gje livsteikn frå seg. Oppnår ein ikkje kontakt med personen over lang tid i dag, er det dermed større grunn til å tru at han eller ho er død.

Den gjeldande lova blei utforma i ei tid der kommunikasjon var vanskelegare, og der manglande livsteikn ikkje trong bety anna enn at det nettopp kunne vere tungvint å oppretthalde kontakten med dei der heime. Det at ein i dag kan kommunisere så enkelt med kvarandre, gjer at det kan reisast spørsmål om den gjeldande lova er tilstrekkeleg tilpassa vår tid.

På side 173–174 i NOU 2007: 16 viser Skiftelovutvalet til nokre sentrale omsyn som utvalet meiner at lova bør byggje på. Utvalet peikar for det første på omsynet til dei pårørande:

«Lov om forsvunne personer kommer til anvendelse i situasjoner som er preget av sterke følelser og ofte stor usikkerhet. For de berørte partene er det som regel en stor påkjenning at en nærstående er savnet uten at man kan få visshet i om vedkommende er død eller fortsatt lever. Det bør derfor tilstrebes å utvikle regler som i minst mulig grad legger ytterligere stein til byrden, og som skaper størst mulig klarhet og forutberegnelighet for partene med hensyn til hvilke rettsvirkninger forsvinningen skaper og hvordan dette påvirker livssituasjonen til de som er berørt.

De pårørende kan ha mange grunner for å få fastslått at den forsvunne er død – både følelsesmessige, økonomiske og juridiske. Det kan hevdes at det først er etter avsagt dødsformodningsdom at de pårørende kan komme ordentlig i gang med sine egne sorgreaksjoner og sin bearbeiding av det som har skjedd. Videre har spørsmålet betydning blant annet for arvingenes rett til arv etter den forsvunne, for ektefellens adgang til å få formuesfellesskapet opphevet og å inngå nytt ekteskap, og for vurderingen av rettigheter som faller bort ved rettighetshaverens død.»

Utvalet peikar vidare på omsynet til den forsvunne:

«En dødsformodningsdom vil – med ytterst få tilpasninger – ha de samme rettsvirkninger som et vanlig dødsfall, det vil si at den forsvunne betraktes som død i alle henseender. For at slik dom skal kunne avsies må det derfor kreves at stor sannsynlighet tilsier at den forsvunne faktisk er død. Her må det imidlertid i alminnelighet gjelde at sannsynligheten for at en dødsformodningsdom er gal vil reduseres jo lengre tid som går mellom forsvinningen og domsavsigelsen.

Det er videre av betydning at loven gir regler som passer for det brede spekter av forsvinningssaker som loven omfatter. Reglene må passe både for enkeltforsvinninger og for større katastrofer. Loven gjelder for det første for de tilfeller hvor en person forsvinner av egen vilje, det vil si at han eller hun rett og slett «stikker av» og reiser bort uten å etterlate seg beskjed eller uten å rydde opp i sine anliggender. For det annet omfattes ulykker av begrenset geografisk omfang, hvor hendelsesforløpet kan tilsi at den forsvunnes skjebne kan fastslås med stor grad av sikkerhet. Et eksempel på dette er fergeulykker. I ulykken med bilfergen «Estonia» natt til 28. september 1994 omkom nærmere 1000 mennesker, hvorav over 750 ikke ble funnet. For det tredje vil loven omfatte mennesker som utsettes for naturkatastrofer av et omfattende geografisk omfang, og hvor det kan være usikkert for det første om vedkommende befant seg i det rammede områder og for det annet om vedkommende i så fall selv ble berørt. Flodbølgekatastrofen i sørøst-Asia 26. desember 2004 illustrerer dette.

Det førstnevnte tilfellet viser at også den forsvunnes interesser må ivaretas. Noen kan selv ønske å «forsvinne» for en periode, i uker, måneder eller år, og dette kan ha både legitime eller mindre legitime grunner. Hvor langt skal lovverket gå i å ivareta den enkeltes frihet til dette? Den enkeltes bevegelsesfrihet er eksempelvis beskyttet av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 12, og det kan potensielt være et inngrep i denne retten om man i løpet av relativt kort tid risikerer å bli erklært død. På den annen side kan det anføres at den som reiser av gårde i en lang periode uten å varsle verken pårørende eller Folkeregisteret, som ikke holder seg informert om forholdene på avreisestedet og som heller ikke rydder opp i sine anliggender der, ikke kan ha noen berettiget forventning om at hans eiendeler og status vil opprettholdes uforandret.»

Med dette som utgangspunkt legg utvalet til grunn at ein forsvunnen person rettsleg bør kunne reknast som død så snart som mogeleg utan at det går utover rimelege krav til sikkerheit om at personen er død. Samstundes må prosedyrane for å fastslå dette vere utforma slik at dei ikkje verkar støytande, men ikkje vere så enkle at dei gir rom for misbruk. Utvalet meiner ut frå dette at det er fleire føresegner i lova som bør vurderast på nytt, sjå side 174 i utgreiinga.

Departementet sluttar seg til desse vurderingane. Departementet vil særleg peike på at det kan vere grunn til å sjå på fristane for å kunne reise sak om at ein person skal reknast som død. I dag er utgangspunktet at ein må vente i ti år før ein kan reise ei slik sak, jf. § 4. Departementet peikar òg på ordninga etter den noverande lova om at saka må reisast ved at den forsvunne blir stemna for retten, jf. § 7 første ledd. Dette kan vere ei påkjenning for dei etterlatne. Departementet kjem tilbake til dei nemnde spørsmåla i punkt 3.3. Departementet er dessutan einig med utvalet i at lova kan gjerast enklare og meir oversiktleg. Dette tilseier at lova frå 1961 bør bli erstatta av ei ny lov om forsvunne personar.

3.2 Forvaltinga av buet til personen som er forsvunnen

3.2.1 Gjeldande rett

Det følgjer av lov om forsvunne personer mv. § 2 første ledd at opplysingar om at ein person er forsvunnen, skal meldast til tingretten. Det er den forsvunne sin ektemake, slektningane og offentlege styresmakter som kjenner til forsvinninga, som har plikt til å melde frå om forsvinninga. Eit formål med meldeplikta til tingretten er å sikre at opplysingane om forsvinninga kjem tingretten til kunnskap slik at tingretten kan ta stilling til om ein utan vidare kan leggje til grunn at personen er død, jf. § 1. Kan ein ikkje utan vidare leggje til grunn at personen er død, skal tingretten, dersom det er nødvendig, sørgje for at det blir oppnemnt ei verje for å ivareta interessene til den forsvunne personen. Om den forsvunne personen har ektemake eller ein tilsett fullmektig, kan retten i staden avgjere at desse skal ivareta interessene til den forsvunne personen.

Medan § 2 gjeld etablering av ei forvalting av formuen til den forsvunne personen, gjeld § 3 sjølve forvaltinga. Verja, eller den som etter retten si avgjerd trer i staden for verja, skal sørgje for å få formuen registrert og vurdert. Formuen skal forvaltast på same vis som midlane til personar som har verje etter reglane i lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål, jf. lov om forsvunne personer mv. § 3. Er det ektemaken som står for forvaltinga, og denne hadde hatt rett til å overta buet uskift om den forsvunne var død, gjeld reglane om uskifte i arvelova. Kjem den forsvunne ikkje til rette att, held forvaltinga fram til det kan gjennomførast skifte etter reglane i kapittel 4 i lova, anten ved at det blir avsagt dom om at personen skal reknast for å vere død, eller ved at fristen i § 13 går ut.

3.2.2 Nordisk rett

Dansk lov om borteblevne, jf. lovbekendtgjørelse nr. 766 av 4. august 2005, har som den norske lova eigne reglar om forvalting av interessene til den forsvunne, jf. kapittel 1 i lova. Retten peikar ut verje om retten finn at det er nødvendig. Formuen til den forsvunne skal da forvaltast etter reglane i den danske værgemålsloven. Lov om borteblevne inneheld i tillegg reglar som opnar for at midlar frå inntekta eller formuen til den forsvunne kan brukast til forsørging og utdanning for born og ektemake, og i særlege høve òg for andre som var forsørgja av den forsvunne.

Er den forsvunne gift med ein myndig ektemake, skal hans del av buet bli forvalta av ektemaken saman med ei verje.

Forvaltinga varer fram til avgjerd om at personen skal reknast som død, eller i 20 år. Etter 20 år skal den forsvunne og hans arvingar uansett innkallast til skifteretten, jf. § 24. Melder den forsvunne seg ikkje då, blir formuen skifta.

Verken svensk eller finsk lag om dödförklaring inneheld reglar om forvalting av buet til den forsvunne. I svensk rett blir dette regulert av dei generelle reglane i föräldrebalken, som opnar for å utnemne «god man» for den forsvunne, jf. föräldrebalken kapitel 11 3 §. I finsk rett kan ein oppnemne ein «intressebevakar» for den forsvunne etter lag om förmyndarverksamhet 10 §. Desse regelsetta svarer meir eller mindre til reglane om verjemål i Danmark og Noreg.

3.2.3 Framlegget frå Skiftelovutvalet

Framlegget frå utvalet fører vidare gjeldande rett, men med nokre endringar. Lovforslaget § 3 andre ledd fører vidare reglane om meldeplikt som gjeld i den nåverande lova. Plikta gjeld etter forslaget ektemaken, slektningane og offentlege styresmakter. I tillegg gjer utvalet framlegg om å lovfeste at også andre kan melde frå, jamvel om dei ikkje har meldeplikt.

Utvalet har foreslått ein ny regel i § 6 som i nokre høve opnar for utbetaling frå eigedelane til den forsvunne. Om bakgrunnen for denne regelen heiter det i NOU 2007: 16 på side 176:

«Utvalget foreslår en ny bestemmelse i § 6, som tar sikte på å imøtekomme et praktisk behov. Det forekommer at pårørende av mennesker som forsvinner ikke selv disponerer egne midler, men er avhengige av den forsvunnes underhold. Dette kan for eksempel være fordi den forsvunne er den eneste som disponerer kontoen hvor en families midler befinner seg. I slike tilfeller vil de pårørende havne i en svært vanskelig situasjon ved forsvinningen, fordi man ikke vil ha tilgang til midlene. Det kan selvsagt ikke kreves at de pårørende i et slikt tilfelle må vente i ett eller flere år før de får tilgang til midlene, og det kan heller ikke forventes at de pårørende må utnytte offentlige støtteordninger som økonomisk sosialstønad. I dag løses disse problemene på ulik måte i praksis, og utvalget antar at forholdet bør lovreguleres. Utvalget går inn for at retten i slike tilfeller skal kunne beslutte at det skal foretas en begrenset utbetaling av den forsvunnes midler. Et vilkår for en slik utbetaling må være at noen havner i en økonomisk umulig situasjon på grunn av forsvinningen, på grunn av underholdsplikt eller på annen måte. En utbetaling etter denne bestemmelsen kan ikke være mer omfattende enn hva som er nødvendig. Utvalget foreslår å innføre to alternative vilkår for slik utbetaling. For det første foreslås det at utbetaling kan finne sted til oppfyllelse av den forsvunnes underholdsplikt. I dette tilfellet bør det ikke finne sted noen særlig behovsprøving overfor de etterlatte. Formålet må være at de etterlatte skal kunne opprettholde sin levestandard i størst mulig utstrekning etter forsvinningen, og det er dette som bør danne rammen for utbetalingene. For det annet bør det åpnes for at begrensede utbetalinger kan finne sted også i tilfeller hvor dette ikke er begrunnet i den forsvunnes underholdsplikt, men hvor det av andre grunner likevel er strengt nødvendig.»

3.2.4 Høyringsfråsegnene

Ingen av høyringsinstansane har uttalt seg om forslaget frå utvalet om reglar om forvaltinga av buet til den forsvunne personen.

3.2.5 Departementets vurderingar

Departementet følgjer i det vesentlege opp utvalet sitt framlegg til reglar om forvalting av buet til den forsvunne personen. Departementet gjer soleis framlegg om at forsvinninga skal meldast til tingretten, jf. lovforslaget § 4. Dette er naudsynt for å sikre at retten utan spill av tid kan ta stilling til om personen straks skal reknast som død eller som forsvunnen.

Om retten kjem til at personen ikkje straks kan reknast som død, foreslår departementet at tingretten skal melde dette til fylkesmannen slik at fylkesmannen kan oppnemne ei verje for den forsvunne og sørgje for ei trygg forvalting av buet, jf. lovforslaget § 5. Departementet gjer også framlegg om at det er reglane i vergemålsloven om oppnemning av verje, utføring av oppdraget som verje, godtgjering og forvalting av midlane som skal gjelde om ikkje noko anna følgjer direkte av lova om forsvunne personar. Dette har som konsekvens at desse spørsmåla berre får ei eiga regulering i lov om forsvunne personar der det er naudsynt med ei anna regulering enn det som følgjer av verjemålslova. Dette inneber ei forenkling av regelverket samanlikna med gjeldande rett og utvalet sitt framlegg. Den foreslåtte endringa fører også til at ein reduserer tingretten sine oppgåver på dette området.

Departementet gjer vidare framlegg om at verja om mogeleg skal ha plikt til å ta arvingane med på råd når særlege viktige avgjerder skal tas, jf. lovforslaget § 6. Dette gjeld til dømes ved sal av fast eigedom. Det same kan vere naudsynt om verja ønskjer å bruke større summar for å halde ein eigedom ved like. I slike tilfelle skil ei sak om verjemål seg frå ei sak om forsvinning. I verjemålssaka er det livet her og no til personen som har verje, som er i forgrunnen. I ei sak om forsvinning veit ein ikkje om den forsvunne er i live, og interessene til arvingane rykker difor nærmare.

I tillegg støttar departementet framlegget frå utvalet om å gi ein særskilt heimel for rett til ei avgrensa utdeling av den forsvunne sine eigedelar til personar som var forsørgde av den forsvunne personen, jf. lovforslaget § 7. I tråd med rettstilstanden i Danmark gjer departementet likevel framlegg om at ei slik utdeling kan skje i noko større monn enn det som følgjer av utvalet sitt framlegg. Dette er ei oppmyking som særleg kan kome etterlatne sambuarar til gode.

3.3 Avgjerd om at den forsvunne skal reknast for å vere død

3.3.1 Innleiing

Utgangspunktet i norsk og internasjonal rett er at ein person har rett til å bevege seg fritt i inn- og utland utan at dette påverkar hans rettslege status. Dette følgjer mellom anna av Den europeiske menneskerettskonvensjonen fjerde protokoll artikkel 2 og SN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 12. Begge konvensjonane gjeld som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 1 bokstav b og nr. 2. Sjå i denne samanhengen også føresegna i Grunnlova § 106.

Denne retten kan ein person ha gode eller mindre gode grunnar til å nytte. Ein person kan ha eit ønske om å reise bort for nokre dagar, uker, månader eller år. Utgangspunktet er at dette står vedkommande fritt til utan at det skal få konsekvensar for hans eller hennar status som levande eller død.

Samstundes er det gode grunnar som taler for at statusen til ein person som forsvinn i lang tid utan at nærståande, kontraktspartar eller relevante offentlege myndigheiter er varsla, ikkje kan står uendra for all framtid. Omsynet til enkeltpersonar og samfunnet elles taler for at ei faktisk forsvinning på nærare vilkår også kan få konsekvensar for personen sin rettslege status.

3.3.2 Gjeldande rett

Gjeldande lov §§ 1 og 4 gir retten på nærare vilkår kompetanse til å erklære nokon for å vere død eller for å avseie dom om at nokon skal reknast for å vere død («dødsformodning»).

Gjeldande lov skil mellom forsvinningstilfelle der det ikkje er rimeleg grunn til å tvile på at den forsvunne er død, og tilfelle der det er slik tvil. Er det ikkje rimeleg tvil, kan tingrettsdommaren etter § 1 utan vidare leggje til grunn at den forsvunne er død. Dommaren avgjer saka ved orskurd. Ligg det føre rimeleg tvil, må det i staden haldast ei sak om «dødsformodning» etter § 4. Ei slik sak blir reist ved at den forsvunne blir stemna for retten. Dommaren avgjer saka ved dom.

Saker etter § 4 kan i utgangspunktet ikkje reisast før ti år etter det siste tidspunktet ein veit at den forsvunne var i live, men denne fristen blir redusert til eitt år dersom det er «overveiende sannsynlig» at den forsvunne er avliden av di han kom bort ved ei ulukke, krigsoperasjon eller anna hending som skapte alvorleg livsfare.

Dom om «dødsformodning» skal etter § 8 andre ledd fastsetje den dagen som den forsvunne personen skal reknast for å vere død («dødsformodningsdagen»). Dette skal vere den dagen det er mest sannsynleg at den forsvunne døydde, dersom ein slik dag kan fastsetjast. Elles skal den siste dagen i den månaden nokon hadde rett til å reise sak etter § 4, leggjast til grunn.

3.3.3 Nordisk rett

Etter svensk rett følgjer det av lag om dödförklaring frå 2005 når ein person kan reknast som død. Svensk rett skil som norsk rett mellom høve der det er utvilsamt («är utrett») at den forsvunne er avliden, og høve da det ikkje er utvilsamt. Ein kan avseie avgjerd utan ventetid om retten meiner det er «utrett» at den forsvunne er avliden, jf. 2 §, men òg dersom forsvinninga har skjedd i samband med naturkatastrofe, ei stor ulukke eller liknande omstende, og det derfor reknast å vere «mycket hög grad av sannolikhet» at personen er avliden, jf. 3 § andre ledd.

I andre høve, der omstenda rundt forsvinninga elles ligg slik til at det er «hög grad av sannolikhet» for at personen er død, gjeld ei ventetid på eitt år rekna frå forsvinningstidspunktet, jf. 3 § (1). Er personen forsvunnen utan at det kan reknast for å vere høgst sannsynleg at personen er død, gjeld ei ventetid på fem år, jf. 4 §.

I dansk rett følgjer det av lov nr. 383 av 22. mai 1996 om skifte af dødsboer § 5 at skifteretten kan avgjere at den forsvunne skal reknast som død der det kan sjåast som sikkert at han eller ho er død trass i at det ikkje føreligg eit lik som kan vere grunnlag for å utstede ein dødsattest. Skifteretten avgjer dette ved orskurd. Alle som har rettsleg interesse i saka, kan be retten om å avgjere spørsmålet.

Utanom desse tilfella blir avgjerda fatta ved dom og etter at det er sendt ut offentleg innkalling, jf. lov om borteblevne § 5. Slik innkalling kan ein normalt krevje fem år etter at det sist var kjent at den forsvunne var i live, jf. § 6 første ledd. Dersom den forsvunne på det tidspunktet var i livsfare, eller det av andre grunnar reknast å vere i svært høg grad sannsynleg at personen er død, kan ein krevje innkalling etter seks månader, jf. § 6 andre ledd.

Etter finsk lag (2005/127) om dödförklaring kan ein krevje avgjerd utan ventetid dersom den forsvunne var med i ei ulukke som forårsaka «omedelbar livsfara», eller var i ein annan tilsvarande situasjon og det ikkje er grunn for å tru at personen er berga, jf. 3 §. Utanfor desse tilfella er ventetida eitt år dersom den forsvunne på forsvinningstidspunktet var i omstende forbunde med livsfare, eller om det elles blir rekna for høgst sannsynleg at personen er død. I alle andre høve er ventetida fem år. Ventetida blir rekna frå det tidspunktet det sist var kjent at personen var i live, jf. 4 §.

Reglane for korleis dødsdagen skal fastsetjast, varierer mellom landa. I svensk rett skal dødsdagen i utgangspunktet vere den dagen den forsvunne mest sannsynleg døydde på, jf. lag om dödförklaring 8 §. Kan det ikkje fastsetjast ein slik dag, blir den siste dagen i månaden da det var kjent at den forsvunne var i live, lagt til grunn og i dei tilfella der det gjeld ein frist på fem år, blir den siste dagen i månaden fristen gjekk ut, lagt til grunn. I dansk rett blir den siste dagen i månaden da fristen for å innlevere krav om innkalling utløp, rekna som dødsdag, jf. lov om borteblevne § 13. I dei tilfella det gjeld ein frist på seks månader, blir dødsdagen likevel sett til den dagen som mest sannsynleg er den reelle dødsdagen, om ein kan fastsetje ein slik dag. I finsk rett bruker ein den dagen det er mest sannsynleg at den forsvunne døde på, jf. lag om dödförklaring 11 § og 18 §. Kan ein slik dag ikkje bli fastsett, gjeld ulike reglar for domstolane og magistraten. Domstolane legg til grunn den dagen da det er gått fem år sidan den forsvunne sikkert var i live, jf. 11 §. Magistraten legg i staden til grunn den første 1. januar etter at den forsvunne ville ha vore 100 år, og det samstundes er minst fem år sidan det er sikkert at personen var i live, jf. 18 §.

3.3.4 Rekommandasjonen frå Europarådet

Dersom det kan reknast som sikkert («taken as certain») at den forsvunne er avliden, følgjer det av Europarådets rekommandasjon Rec (2009)12 om forsvunne personar prinsipp 4 nr. 1 at det fortrinnsvis bør vere mogeleg å krevje avgjerd om at personen skal reknast for å vere død, utan ventetid. I situasjonar der omstenda rundt forsvinninga er slik at det rimelegvis må kunne reknast som sannsynleg («likely») at den forsvunne er død, bør ventetida helst ikkje overstige eitt år, jf. prinsipp 4 nr. 2. I situasjonar der det er usikkert («uncertain») om den forsvunne er død, bør ventetida helst ikkje overstige sju år, jf. prinsipp 4 nr. 3.

3.3.5 Framlegget frå Skiftelovutvalet

Framlegget frå utvalet inneber at reglane om avgjerder om død samlast i eitt kapittel, som skil mellom omgrepa «dødserklæring» og «dødsformodning». Forslaget inneber ein ny struktur, klargjering av vilkåra i lova og endring av tidsfristane.

§ 7 har reglar om dødserklæring og fører vidare gjeldande § 1 med nokre endringar. Avgjerda skal som etter gjeldande lov treffast ved orskurd, men beviskravet er endra til «utvilsomt». Endringa er av språkleg art. Om saker om dødserklæring uttaler utvalet på side 176:

«I utk. § 7 foreslås en bestemmelse om dødserklæring. Denne skal fange opp de tilfeller som i dag omfattes av § 1. Det foreslås imidlertid at vurderingstemaet endres fra «ikke er rimelig grunn til å tvile på» til «utvilsomt». Det må legges til grunn at en slik endring ikke vil innebære noen nevneverdig realitetsendring, da det også med dagens ordlyd må stilles krav om sikkerhet for at den forsvunne er død. Det vil imidlertid neppe kunne kreves absolutt sikkerhet, siden dette bare i svært sjeldne tilfeller vil være oppfylt all den tid forutsetningen for at loven kan komme til anvendelse er at personen ikke kan finnes, i live eller død. Formuleringen tar likevel sikte på å få frem at det bare godtas nokså ubetydelig tvil om spørsmålet.»

Utvalsforslaget § 8 om «dødsformodning» er meint å erstatte § 4 i gjeldande lov. Avgjerdsforma etter § 8 er dom, jf. § 12. Om saker om «dødsformodning» skriv utvalet på side 177:

«Hvor det ikke er utvilsomt at den forsvunne er død, foreslår utvalget å videreføre ordningen med at det skal avsies dødsformodningsdom, jf. utk. § 8. Utvalget foreslår imidlertid visse endringer i forhold til gjeldende rett. Det foreslås å dele opp dagens § 4 annet punktum etter mønster fra § 3 i den svenske loven. Forslaget går ut på at det i første ledd bestemmes at når det er høy grad av sannsynlighet at den forsvunne er død, kan sak om dødsformodning reises når det har gått ett år fra det siste tidspunktet man med sikkerhet vet at den forsvunne var i live. Utvalget velger her å gå bort fra dagens uttrykk «overveiende sannsynlig». Dette skyldes først og fremst at uttrykket gjennom praksis har blitt gitt en annen betydning i juridisk språkbruk enn ellers. Gjennom rettspraksis på andre rettsområder har uttrykket blitt forstått til å bety omtrent det samme som «mest sannsynlig», det vil si mer enn 50 %. På andre fagfelter, for eksempel innen medisin, gir uttrykket anvisning på en langt høyere sannsynlighetsgrad enn 50 %. Denne språklige uklarheten kan være forvirrende for mange brukere av loven, og kan lett unngås. Utvalget ser det slik at «høy grad av sannsynlighet» fanger opp de tilfeller som loven bør ta sikte på å omfatte, i tillegg til at uttrykket antas å gi brukerne av loven en sikrere pekepinn på vurderingstemaet. Hvis man skal forsøke å tallfeste dette, antar utvalget at en sannsynlighet på 75–80 % er omtrent det som vil måtte kreves.

Dersom grunnen til at det er høy grad av sannsynlighet at vedkommende er død, er omstendigheter som nevnt i dagens § 4 annet punktum, foreslår utvalget at sak kan reises umiddelbart etter forsvinningen, jf. annet ledd. Dette er samme løsningen som i svensk rett. Utvalget foreslår at det uttrykkelig fremgår at opplistingen av omstendigheter ikke er uttømmende. Som tidligere nevnt kommer loven til anvendelse i en lang rekke forskjellige forsvinningstilfeller, og det synes lite hensiktsmessig å foreta en streng avgrensning av hvilke omstendigheter som kan begrunne anvendelse av annet ledd. En viss veiledning vil likevel de anførte omstendigheter gi.»

Det er berre ektemaken, sambuaren eller ein av arvingane til den forsvunne som kan krevje avgjerd etter § 8 andre ledd, jf. § 9 i forslaget.

I alle andre høve enn dei som er omfatta av § 8 første og andre ledd, kan ein reise sak fem år etter det tidspunktet da personen sist var i live. Tidsfristen etter den tilsvarande regelen i gjeldande lov § 4 første punktum er ti år.

Dei gjeldande reglane om fastsetjing av dagen den forsvunne skal reknast for å vere død, er ført vidare i § 14 i lovforslaget.

Det er òg foreslått nokre endringar i reglane om sakshandsaminga. Utvalet foreslår å gå bort frå at saka må innleiast ved at ein må stemne den forsvunne personen, jf. gjeldande lov § 7. Utvalet skriv om dette på side 177:

«Utvalget foreslår å gå bort fra dagens løsning om at dødsformodningssak reises ved at den forsvunne stevnes for retten. For de pårørende kan det være en ekstra påkjenning å måtte saksøke den forsvunne, og utvalget kan ikke se noen fordeler med å beholde denne formen. Etter utvalgets syn bør det være tilstrekkelig å fremme en begjæring til tingretten om at den forsvunne skal formodes død. Det foreslås at kompetansen til å reise sak primært skal ligge hos den forsvunnes ektefelle, samboer eller arvinger. Det bør imidlertid åpnes for at også andre kan reise sak hvis vedkommende kan påvise et reelt behov for å få avsagt dødsformodningsdom. Med uttrykket «reelt behov» er meningen å vise til tvisteloven § 1-3 annet ledd. Det kan likevel ikke stilles strenge krav til at behovet må foreligge «i forhold til saksøkte». For det første passer ikke uttrykket godt siden utvalget foreslår å gå bort fra dagens løsning om at den forsvunne må stevnes for retten. Og for det annet vil behovet i forhold til den forsvunne være etablert allerede ved at det er den forsvunne som er gjenstand for saken.»

Utvalet har òg foreslått at sakskostnadane hovudsakleg skal dekkast av staten, men slik at retten òg skal kunne avgjere at kostnadane i staden skal dekkast av verdiane til den forsvunne, jf. forslaget til § 11.

3.3.6 Høyringsfråsegnene

Den Norske Advokatforening støtter forslaget om å erstatte kravet om å stemne den forsvunne med at saka i staden skal innleiast med «en begjæring» til tingretten.

Generaladvokaten har kommentert bruken av omgrepet «krigshandlinger» i framlegget til ny § 8. Han peikar på at det kan vere hensiktsmessig å lausrive ordlyden frå det juridiske krigsomgrepet ved å bruke eit anna omgrep i lova, til dømes «stridshandling» eller «kamphandling» eller ved å seie i proposisjonen at omgrepet ikkje er avgrensa til det juridiske krigsomgrepet. Bakgrunnen er at det tidlegare i forbindelse med internasjonale operasjonar har vore diskusjonar om Noreg er i krig eller ikkje, og at dette gjerne er eit kjensleladd emne for mange. Generaladvokaten peikar på at sidan slike hendingar uansett vil vere ein «ytre begivenhet som skapte stor livsfare» vil ei slik endring etter generaladvokatens syn ikkje endre realiteten i lova. Hensikta er å spare dei etterlatne etter norske soldatar for diskusjonar om hendinga var ei krigshandling eller ikkje.

3.3.7 Departementets vurderingar

Departementet er samd med Skiftelovutvalet i at ein bør vidareføre ei ordning der retten på ein enkel måte kan treffe avgjerd om at ein person skal reknast som død i dei sakene der retten finn at det ikkje er tvil om at personen er død, jf. § 8 i lovframlegget i proposisjonen. Utvalet foreslår som nemnt å nytte formuleringa «utvilsamt». Departementet foreslår ei formulering som er meir i tråd med ordbruken i den noverande lova. Formuleringa «ikkje er grunn til å tvile på at personen er død» gir etter departementet sitt syn betre uttrykk for at det ikkje er eit krav om absolutt sikkerheit. Som utvalet peikar på, vil eit slikt krav sjeldan vere mogeleg å oppfylle i og med at føresetnaden er at personen ikkje kan finnast i live eller død. Departementet er samtidig samd med utvalet i at ein berre kan godta «nokså ubetydelig tvil» om spørsmålet.

Departementet følgjer også opp framlegget frå utvalet om å endre fristane for å kunne få avgjerd om at ein person skal reknast for å vere død i andre tilfelle enn dei som er omfatta av § 8, jf. lovframlegget § 9. Etter departementet sitt syn bør fristane for å krevje ei slik avgjerd kortas ned slik at dei er meir tilpassa dei effektive kommunikasjonsmåtane vi har i dag. Det er grunn til å tru at ein reduksjon av fristane vil vere i tråd med rettskjensla til folk flest. Etter framlegget vil det gjelde tre ulike fristar etter graden av uvisse som ligg føre i den aktuelle saka. Ei avgjerd om at ein person skal reknast som død, kan anten bli avsagt med ein gong, jf. § 9 andre ledd, etter eitt år, jf. § 9 første ledd, eller etter fem år, jf. § 9 tredje ledd. Framlegget frå utvalet er godt i tråd med gjeldande rett elles i Norden og det som følgjer av Europarådets rekommandasjon Rec (2009)12 om forsvunne personar. Ingen av høyringsinstansane har hatt innvendingar mot utvalsforslaget.

Departementet foreslår ei mindre endring i tråd med høyringsfråsegna frå Generaladvokaten. Departementet foreslår at omgrepet «krigshandling» blir erstatta med omgrepet «stridshandling», jf. framlegget til § 9 andre ledd. Ein treng da ikkje vurdere om forsvinninga hadde samband med ei krigshandling eller ikkje. Det vil vere tilstrekkeleg at det fann sted ei stridshandling eller andre omstende som skapte stor livsfare.

Departementet er også einig med utvalet i at ein ikkje bør stille krav om at dei pårørande eller andre må stemne den forsvunne personen for å kunne opne ei sak om at ein person skal reknast for å vere død. Eit enkelt krav til retten om dette bør vere nok, jf. framlegget til § 10.

Dette inneber at etter forslaget vil ein ikkje ha å gjere med ei sak mellom to partar, der dei som har reist saka, er saksøkjarar, og den forsvunne er saksøkt. Etter departementet sitt syn bør dette få verknad for forma for avgjerda. Utvalet foreslår at retten skal treffe avgjerda ved dom. Departementet foreslår at avgjerda i staden skal treffast ved orskurd, jf. lovforslaget § 9 fjerde ledd. Dette passar etter departementet sitt syn betre med systemet etter tvisteloven. Departementet viser til at etter tvisteloven § 19-1 første ledd bruker ein som hovudregel dom ved «avgjørelse av krav som er tvistegjenstand i søksmål». Forma «orskurd» omfattar mange slags avgjerder, og mellom anna avgjerder «som etter loven skal treffes i denne form». Departementet legg vidare til grunn at ein lettare kan tilpasse sakshandsaminga til dei behova som gjer seg gjeldande, dersom forma er orskurd i staden for dom. Når det gjelder reglane for sakshandsaminga, sjå § 11.

Etter departementet sitt lovforslag vil det etter dette vere mindre forskjell mellom saker der det ikkje er grunn til å tvile på at personen er død (jf. § 8), og andre saker (jf. § 9) enn etter gjeldande lov og utvalsforslaget. Forskjellane går først og fremst ut på at ved saker etter § 8 kan tingretten treffe avgjerd straks, mens ved saker etter § 9 skal den forsvunne kallast inn med eit varsel på minst tre månader, jf. lovforslaget § 11 første ledd. Ved saker etter § 9 gjeld det dessutan ulike fristar for når dei etterlatne kan reise sak, mens det ikkje er nokon frist for dette etter § 8. I og med at reglane om sakshandsaminga etter §§ 8 og 9 i så stor grad er dei same, er det etter departementet sitt syn mindre grunn til å skilje terminologisk mellom dei to sakstypane. Utvalet går som nemnt inn for å skilje mellom «dødserklæring» og «dødsformodning». Departementet foreslår at ein i staden nyttar omgrep som «orskurd om død», «dødsorskurd» og liknande om begge sakstypane, og at ein der det er behov for å skilje, viser til den paragrafen som regulerer den aktuelle sakstypen. Dette fører etter departementet sitt syn til ein enklare lovtekst som vil vere lettare å forstå.

3.4 Verknaden av ein orskurd om død

3.4.1 Gjeldande rett

Om ein forsvunnen person blir sett på som levande eller død, har viktige rettslege konsekvensar. Dette avgjer til dømes om personen sjølv har rett til ei trygdeyting eller om dei etterlatne har slike rettar, det avgjer om ektemaken framleis er gift eller enkje/enkjemann, om den etterlatne har rett til utbetaling frå ei forsikringsordning eller ikkje, og om arvingane har rett til arv etter den forsvunne. Når ein person er forsvunnen, vil spørsmålet om personen er i live eller død, vere eit bevisspørsmål som det er domstolane si oppgåve å ta stilling til.

Etter gjeldande rett har ein rettskraftig dom om at ein person skal reknast som død, utvida rettskraft. Den skal leggjast til grunn i alle høve der det har rettslege konsekvensar om den forsvunne er død eller i live, jf. gjeldande lov § 10. Den vil da med dei atterhalda som følgjer av lova, ha dei same verknadane som eit vanleg dødsfall.

I dei tilfella der saka berre er basert på at den forsvunne hadde formue i Noreg, jf. § 6 andre ledd, har avgjerda berre verknad for denne formuen.

Det følgjer av § 17 at når det etter dom eller erklæring er fastsett at ein person er død, skal ekteskapet likevel berre bli sett på som oppløyst dersom den attlevande ektemaken giftar seg på nytt. Ekteskapet skal da sjåast som oppløyst også om den forsvunne kjem attende. Dette gjeld òg om det etterfølgjande ekteskapet i mellomtida er oppløyst.

3.4.2 Nordisk rett

Det er eit fellestrekk for dei nordiske lovene at ei avgjerd om at ein person skal reknast som død, i utgangspunktet skal ha dei same verknadane som eit dødsfall. Etter svensk og finsk rett medfører «dödförklaring» at personen «anses» død. Forarbeida peikar likevel på at dette berre skapar ein presumsjon for at den forsvunne er død, og at ein alltid kan føre bevis for det motsette.

Det følgjer av den finske äktenskapslagen (13.06.29/237) 3 § at ekteskapet blir oppløyst når den eine parten «dødförklaras».

Den danske lova (lov om borteblevne) har ikkje nokon paragraf som svarer til den norske paragrafen om utvida rettskraft. Etter dansk rett blir det likevel lagt til grunn at dommen har bindande verknad i alle rettsforhold både mellom partane og overfor tredjepersonar, jf. Gomard: Civilprosesen, 5. utgåve, side 700.

Det følgjer av § 23 i den danske lova at når ektemaken til den forsvunne etter dommen har gifta seg igjen, er det tidlegare ekteskapet endeleg oppløyst uansett om det viser seg at det ikkje var riktig at personen var død. Om ektemaken ikkje giftar seg igjen, og den forsvunne kjem attende, gjeld ekteskapet framleis.

3.4.3 Rekommandasjonen frå Europarådet

Rekommandasjonen (2009)12 om forsvunne personar seier i prinsipp 6 nr. 1 at ei avgjerd om at ein person skal reknast for å vere død, bør ha dei same rettslege verknadene som eit dødsfall, jf. den engelske formuleringa «presumed death should have all the legal effects of death».

Rekommandasjonen prinsipp 6 nr. 2 opnar for unntak i den grad medlemslanda meiner det er strengt nødvendig. Om rammene for unntak heiter det:

«These exceptions should be limited but may cover matters such as marriage, registered partnerships, legal affiliation, property rights and inheritance rights and should aim at maintaining a fair balance between the interests of those concerned, including the person whose presumed death is declared.»

Rekommandasjonen peikar særleg på omsynet til at reglane bør skape ein rettferdig balanse mellom interessene til dei ulike personane som saka gjeld.

3.4.4 Framlegget frå Skiftelovutvalet

Forslaget frå skiftelovutvalet vidarefører gjeldande rett utan endringar i realiteten, sjå lovforslaget §§ 16 til 18 i NOU 2007: 16.

3.4.5 Høyringsfråsegnene

Ingen av høyringsinstansane har uttalt seg om forslaget til reglar om verknadene av ei avgjerd om at den forsvunne skal reknast som død.

3.4.6 Departementets vurderingar

Departementet foreslår i §§ 15 til 17 reglar i samsvar med forslaget til Skiftelovutvalet. Departementet legg særleg vekt på at framlegget til § 17 om verknaden for ektemaken av ein orskurd om død er i tråd med Europarådet sin rekommandasjon prinsipp 6. Framlegget er ei vidareføring av gjeldande rett og gir etter departementet sitt syn ei balansert løysing.

Ei endring samanlikna med forslaget frå utvalet er at departementet i § 14 første ledd foreslår å klargjere at også ein rettskraftig orskurd om død etter § 8 skal ha utvida rettskraft. Departementet legg til grunn at dette er i tråd med praksis etter gjeldande rett, og det vil etter departementet sitt syn vere ein fordel for brukarane av lova om spørsmålet om rettskraft blir regulert direkte i lova. Rettspraksis viser at ei rekkje avgjerder der den forsvunne blir erklært død straks, berre har ein part, nemleg den forsvunne sjølv. Om ei slik avgjerd skal ha ønska verknad, er det naturleg å leggje til grunn at ho gjeld for og imot alle og i alle forhold.

3.5 Når den forsvunne kjem attende – attendeføring

3.5.1 Gjeldande rett

Dersom den forsvunne kjem til rette, er utgangspunktet at dødslysinga fell bort med ein gong. Det seier seg sjølv at samfunnet ikkje kan halde fast på at ein person skal bli sett på som død, når det er klart at han lever. Dette går likevel ikkje direkte fram av lova, jf. Ot.prp. nr. 23 (1960–61) side 13 punkt 5 bokstav d. Lova regulerer heller ikkje framgangsmåten for å oppheve dødslysinga. Lova gir i kapittel 5 enkelte reglar om verknadene for utbetalt arv, trygd, pensjon m.m. når det viser seg at personen likevel er i live.

Viser det seg at den forsvunne likevel er i live, kan han innan 20 år etter den dagen som er fastsett som dødsdag, krevje formuen sin attendeført frå arvingane, jf. § 14 første ledd. Kan ein godtgjere at den forsvunne er avliden på ein annan dag enn det som er fastsett i avgjerda om at personen skal reknast for å vere død, kan dei rette arvingane innan 10 år frå same tidspunkt krevje arvemidla dei dermed får krav på, utlevert til seg.

Plikta til attendeføring er i utgangspunktet avgrensa til berre å gjelde det arvingen har mottatt, jf. § 14 andre ledd. Er arven avhendt eller forbrukt, er arvingen berre ansvarleg for verdien av arven på avhendings- eller forbrukstidspunktet, men likevel ikkje for meir enn verdien av ein like god ting av same art på det tidspunktet kravet om attendeføring blir sett fram. I Ot.prp. nr. 23 (1960–62) uttaler departementet på side 29–30 at det følgjer av dei allmenne rettsgrunnsetningane at arvingen ikkje pliktar å betale erstatning om verdien av gjenstanden er redusert som følgje av slit, elde eller prisfall. På same grunnlag skal arvingen òg vere fri for ansvar om tingen er gått tapt utan at arvingen har utvist skuld. Departementet uttaler vidare at ansvaret for arvingen bør vere lempeleg, da han bør kunne innrette seg etter avgjerda om at den forsvunne skal reknast for å vere død.

Lova § 14 andre ledd opnar for at kravet kan setjast ned eller bortfalle om det ville vere urimeleg at vedkommande skal svare fullt ut for eigedelar som ikkje er i behald.

Ein forsikringssum som er utbetalt etter ei endeleg avgjerd om dødslysing eller fordi den forsvunne er rekna som avliden etter § 1, kan forsikringsselskapet etter § 15 krevje attendeført innan 20 år etter den fastsette dødsdagen, dersom det viser seg at den forsvunne er i live, eller det skulle vise seg at dødsdagen var ein annan slik at forsikringa ikkje skulle vore betalt ut. Kravet kan bli sett ned eller falle bort etter reglane i § 14 andre ledd. Forsikringsselskapet kan rekne forholdet som opp- og avgjort ved utbetalinga. I så fall trer personen som er komen attende, inn i kravet til forsikringsselskapet.

Reglane er annleis for pensjon, livrente eller annan stønad frå offentleg eller privat innretning, jf. § 16. Slike utbetalingar kan ikkje blir kravt attende frå mottakaren jamvel om det viser seg at personen er i live. Beløp som er utbetalt, skal bli trekt frå i den forsvunne sitt krav på stønad i den tida han har vore borte.

3.5.2 Nordisk rett

Felles for lovreguleringa i dei nordiske landa er at det gjeld ei plikt til attendeføring dersom eigedelar eller ytingar blir overført til personar som ikkje har krav på dei. Ei plikt til attendeføring kan følgje av at det viser seg at den forsvunne personen er i live, eller at det viser seg at han døydde på ein annan dag enn det som var lagt til grunn i samband med avgjerda om død.

I dansk rett svarer plikta til attendeføring i stor grad til dei gjeldande norske reglane. Medan norsk lov set ein frist på 20 år for krav frå den forsvunne og frå forsikringsselskapet og ein frist på ti år for krav frå ein arving, har dansk rett ein felles frist på ti år, jf. lov om borteblevne § 17. Har arvingar eller mottakarar av forsikringsytingar, pensjon og liknande forsørging gjort seg skuldig i svik, fastset lova i § 22 at dei er pliktige til å betale erstatning etter alminnelege reglar.

I svensk rett regulerer lag om dödförklaring attendeføring i 12 §. Den svenske lova har ingen liknande frist kravshavarane må overhalde.

Ei plikt til å føre verdiar attende gjeld i svensk rett òg for tredjepersonar som har overtatt eigedelar frå arvingen. Dette gjeld likevel berre om han ikkje var i god tru når han erverva eigedelen.

Den svenske lova er endra med verknad frå 1. januar 2014, og det følgjer no av lova at Skatteverket skal oppheve avgjerda om det viser seg at den forsvunne lever. Endringa følgjer av lag 2013:782.

Etter finsk rett må den forsvunne setje fram kravet om attendeføring innan ein frist på tre år rekna frå den dagen han fekk kjennskap til avgjerda om at den forsvunne skal reknast for å vere død, jf. lag om dödförklaring 20 §. Er eigedelen overført til ein tredjeperson, har òg tredjepersonen attendeføringsplikt, men berre dersom han ikkje var i aktsam god tru. Det same gjeld for panterett eller bruksrett som blir overdratt til andre.

Den som har fått eigedelar eller anna lagt ut til seg, har etter finsk rett i utgangspunktet plikt til å erstatte tap som følgje av at eigedelen er tapt, jf. 21 § første ledd. Det gjeld òg om eigedelen er skadd eller slitt, men i utgangspunktet berre om dette har ført til ein vesentleg reduksjon av verdien, jf. andre ledd. Innehavaren skal òg betale rente av mottekne pengebeløp, jf. tredje ledd. For andre eigedelar skal innehavaren betale erstatning/vederlag for avkastninga og etter omstenda òg for den nytten han har hatt.

3.5.3 Rekommandasjonen frå Europarådet

For tilfelle der den forsvunne kjem til rette eller det elles kjem fram informasjon som tyder på at personen er i live, følgjer det av Europarådet sin rekommandasjonen om forsvunne personar (2009)12 prinsipp 7 at medlemslanda bør ha reglar om tiltak for å annullere avgjerda om at den forsvunne skal reknast for å vere død. Rekommandasjonen nemner at den forsvunne sjølv, ein kvar med legitim interesse, og myndigheit utpeika av staten bør kunne setje fram krav om dette. Rekommandasjonen opnar òg for at medlemslanda vedtar reglar for skydd av personar som blir skadelidande som følgje av opphevinga.

3.5.4 Framlegget frå Skiftelovutvalet

Framlegget frå Skiftelovutvalet inneber i hovudsak ei vidareføring av gjeldande rett. Utvalet har likevel foreslått å snu hovudregelen i gjeldande lov § 15 om forsikringsutbetalingar. Om dette skriv utvalet på side 178:

«I § 21 foreslår utvalget å videreføre dagens § 15, men med en vesentlig endring. Etter gjeldende rett kan et forsikringsselskap kreve tilbakebetalt en utbetalt forsikringssum dersom den forsvunne kommer til rette innen 20 år. Etter utvalgets syn er dette en altfor vidtgående regel. Spørsmålet vil neppe komme på spissen særlig ofte, men utvalget ser det som en urimelig løsning at tilbakebetaling som et utgangspunkt kan kreves, og i hvert fall at det kan kreves så lenge etter dødsformodningsdagen. Midlene kan være forbrukt eller ombyttet, herunder være brukt for å opprettholde de pårørendes livsstandard etter forsvinningen. Utvalget ser at det fra forsikringsselskapenes side vil være en fordel å beholde en slik regel, blant annet som en sanksjon mot eventuell livsforsikringssvindel, men regelen synes å gå for langt. Utvalget foreslår at regelen gis motsatt utgangspunkt – at forsikringssum ikke skal kunne kreves tilbakebetalt med mindre det må anses åpenbart urimelig at den tilgodesette beholder midlene. Dette unntaket vil fange opp forsikringssvindel, men ikke være begrenset til disse tilfellene.»

3.5.5 Høyringsfråsegnene

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) uttaler dette om utvalsframlegget § 21 om avgrensa plikt til attendeføring til forsikringsselskapa:

«FNH er usikker på om denne lovendringen vil innebære noen forbedring av bestemmelsen i praksis. Teoretisk sett vil man kunne anføre at regelendringen vil gjøre det vanskeligere å kreve tilbakebetalt utbetalt forsikring og således gi et større vern for personer som «kommer til rette». FNH er imidlertid redd for at den eneste konsekvens av endringen blir at det i flere tilfeller enn tidligere vil kunne oppstå tvist om tilbakebetaling av forsikring. FNH vil derfor anbefale at den nåværende bestemmelsen videreføres i uendret form.»

3.5.6 Departementets vurderingar

Reglane om attendeføring som følgje av at ein person som ved orskurd er rekna for å vere død, kjem til rette, kan vere aktuelle i svært ulike situasjonar. På den eine sida kan ein tenkje seg at personen har vore bortført og dermed borte mot sin eigen vilje. Sinnsliding kan òg vere årsak til ei mellombels forsvinning. I andre høve kan forsvinninga vere frivillig og kan til dømes ha årsak i at personen har forsøkt å rømme frå straff, gjeld eller andre vanskar. Reglane om attendeføring må søkje å finne ein balanse mellom omsynet til arvingane og andre pårørande og omsynet til den som kjem attende, som er rimeleg i heile spekteret av mogelege saker.

Departementet følgjer i hovudsak opp utvalet sitt forslag til reglar om attendeføring av eigedelar og utbetalingar mv. når den forsvunne kjem attende, jf. lovframlegget §§ 18 til 22. Departementet foreslår likevel ei anna løysing enn utvalet når det gjeld fristen for den forsvunne personen til å krevje formuen attende frå arvingane. Departementet foreslår, som utvalet, i utgangspunktet ein frist på 20 år, men departementet foreslår at fristen blir redusert til ti år i dei tilfella der forsvinninga var frivillig. I desse tilfella er det etter departementet sitt syn grunn til å ta større omsyn til arvingane. Departementet viser til § 18 i lovforslaget.

Departementet foreslår òg ein ny regel i § 19 tredje ledd for tilfelle der arven er avhenda. I slike tilfelle foreslår departementet at den som har mottatt eigedelen, har plikt til å levere den attende dersom han ikkje var i god tru på tidspunktet for ervervet.

Når det gjeld forsikringsutbetalingar, sluttar departementet seg til forslaget frå utvalet, sjå § 20. Departementet er einig med utvalet i at regelen i gjeldande lov kan vere for byrdefull for den som har mottatt forsikringa. Når det gjeld faren for tvistar, viser departementet til at i dei fleste tilfella vil den personen som er rekna for å vere død, også vere død. Det er difor sjeldan reglane om attendeføring vil vere aktuelle, og i enda mindre grad reglane om attendebetaling av forsikring.

Departementet gjer også framlegg om at retten skal kunne oppheve ein orskurd om død, jf. framlegget til ny § 22. Det har til no vore den gjengse oppfatninga at det ikkje er naudsynt å oppheve ei slik avgjerd. Departementet legg til grunn at dette normalt vil vere tilfelle også vidare. Departementet legg likevel til grunn at det i nokre tilfelle kan vere behov for ein særskilt heimel til å oppheve avgjerda. Om det til dømes er tvil om det er den rette personen som er komen attende, vil det kunne vere hensiktsmessig med rett til saksanlegg med rom for bevisføring. Departementet legg også vekt på at det følgjer av Europarådet sin rekommandasjon prinsipp 7 nr. 1 at statane bør ha ordningar som sikrar at ei slik avgjerd kan blir oppheva. Departementet viser vidare til at ei slik føresegn no er vedtatt i svensk rett med verknad frå 1. januar 2014, jf. lag om dödförklaring 11 a §.

3.6 Jurisdiksjon, lovval og internrettsleg verneting

3.6.1 Innleiing

I dag reiser folk både oftare og lengre enn tidlegare. Det er difor ikkje unaturleg at personar kan forsvinne medan dei oppheld seg utanfor heimlandet. Nokre kjem bort medan dei er på kortare turar og ferieopphald, andre medan dei bur utanlands i kortare eller lengre periodar, til dømes i samanheng med eit studium eller arbeid. Ikkje sjeldan vil det vere nødvendig å vurdere om ei sak om forsvinning har ei slik tilknyting til Noreg at det er naturleg at norske styresmakter avgjer spørsmåla knytt til forsvinninga (spørsmålet om norske styresmakter har jurisdiksjon). I dei tilfella der norske styresmakter har jurisdiksjon i saka, blir det eit spørsmål om norske reglar skal leggjast til grunn for avgjerda eller ikkje (spørsmålet om lovval). I tillegg må ein ta stilling til kva for norsk domstol som skal handsame saka i Noreg (spørsmålet om internrettsleg verneting).

3.6.2 Gjeldande rett

Jurisdiksjon

Gjeldande lov om forsvunne personar inneheld inga generell føresegn om når norske styresmakter kan handsame saker om personar som har komne bort. I dei tilfella der ein ikkje utan vidare kan leggje til grunn at ein forsvunnen person er død, jf. § 4, er spørsmålet om jurisdiksjon likevel regulert. Det følgjer av § 6 første ledd første punktum at saka da kan reisast i Noreg om den forsvunne hadde sin siste «bopel» her. Innhaldet i omgrepet «bopel» er ikkje eintydig. Truleg inneber omgrepet i denne samanhengen eit krav om internasjonal-privatrettsleg domisil i Noreg.

Med internasjonal-privatrettsleg domisil forstår ein at personen har sin faktiske bustad i den aktuelle staten, og at han eller ho har til hensikt å bli varig buande der. Omgrepet har eit skjønnsmessig innhald. Det kan vere uklart kva som ligg i kravet om hensikt. Dette kravet viser i utgangspunktet tilbake til dei subjektive intensjonane og planane personen hadde, slik han eller ho sjølv har gitt uttrykk for dei. Til ein viss grad må kravet likevel bli oppfatta objektivt. Omstende som spelar inn i vurderinga, er mellom anna om personen eig eller leier bustad, arbeidsavtale og familieforhold. Ein går ut frå at kravet om varig opphald er oppfylt om personen har til hensikt å bli buande i rundt fem år eller meir.

At den forsvunne berre hadde opphald i Noreg, er etter ordlyden i § 6 ikkje nok til å reise sak etter § 4. I Ot.prp. nr. 23 (1960–61) side 23 heiter det likevel i merknaden til § 6:

«Dersom en forsvunnet person hadde sitt siste oppholdssted i Norge, vil nemlig våre domstoler trolig som regel gå ut fra at han også hadde sin siste bopel her, med mindre de vet positivt at han bodde fast i utlandet.»

Ei sak etter § 4 skal reisast i den rettskrinsen der den forsvunne hadde sitt allmenne verneting, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Jamvel om den forsvunne personen ikkje hadde sin siste «bopel» i Noreg, kan ei sak etter § 4 bli reist her også om han eller ho har late etter seg formue i Noreg, jf. § 6 andre ledd første punktum. Avgjerda i saka har da berre verknad for formuen. Det følgjer av § 6 andre ledd andre punktum at departementet kan bestemme at saka skal reisast i ein annan rettskrins enn der formuen er. Hovudregelen er at saka blir reist i den rettskrinsen der formuen er, utan at det kjem klart fram av ordlyden.

I dei tilfella der ein person er forsvunnen, og det ikkje er rimeleg grunn til å tvile på at han eller ho er død, kan retten utan vidare erklære personen død, jf. § 1 første ledd første punktum. Opplysingar og bevis skal i slike saker leggjast fram for dommaren i den rettskrinsen der den forsvunne hadde sin siste kjende «bopel» eller sitt siste kjente «oppholdssted», jf. § 1 første ledd andre punktum.

Spørsmålet om jurisdiksjon i desse sakene er ikkje regulert direkte i lova. I den juridiske teorien kan det synast som at ein legg til grunn at norske domstolar kan erklære ein person død dersom han eller ho budde i Noreg da han eller ho forsvann, jf. til dømes Thue: Internasjonal privatrett (2002) side 225–226. På same stad seier Thue samstundes at norske domstolar ikkje kan erklære ein person død som budde i utlandet, men som hadde sin siste opphaldsstad i Noreg. Alternativet «oppholdssted» i lovteksten viser etter Thue sitt syn berre til dei tilfella der den forsvunne hadde ein bustad i Noreg, men der bustaden ikkje kan festast til ein bestemt stad innanlands.

Det følgjer samstundes av omtalen av lov om forsvunne personer mv. § 1 i rundskriv 15. juni 1961 (jnr. 4325/61 A-C) at skifteretten kan ha kompetanse i nokre saker utover dette. Rundskrivet er stila mot fylkesmennene:

«Skifteretten er kompetent selv om den forsvunne hadde sin siste kjente bopel i utlandet, forutsatt at han tidligere har bodd i Norge eller oppholdt seg her. Men i slike tilfelle vil det som regel bare bli spørsmål om å bruke § 1 hvor den forsvunne etterlater formue i Norge.»

Lovval

Gjeldande lov om forsvunne personar inneheld inga føresegn om internasjonal-privatrettsleg lovval. Dette er heller ikkje omtalt i forarbeida til lova. Problemstillinga er omtalt i juridisk teori. I Cordes/Stenseng/Lenda: Hovedlinjer i internasjonal privatrett (2010) står det om vernetingsreglar for saker om forsvunne personar på side 202:

«Etter norsk IPR bestemmes prosessrettslige spørsmål alltid av domstolslandets rett (lex fori). Her foretas intet rettsvalg. Norske domstoler anvender konsekvent lov om forsvunne personer m.m. av 23. mars 1961 nr.1 (fsvl.) vedrørende avgjørelser om forsvunne personer.»

I Gaarder/Lundgaard: Innføring i internasjonal privatrett (2000) side 174–175 står det:

«I en ordinær dødsformodningssak (§ 6 første ledd), er det klart at norske regler – dvs. loven av 1961 – helt må legges til grunn. (…) Ved en sak etter § 6 annet ledd, kunne det derimot være spørsmål om ikke rettsreglene på hans siste kjente utenlandske bopel skulle være avgjørende. Jeg tror imidlertid at vi også her må bygge på de norske regler. Lovens forutsetning synes å være at norsk domstol i disse spørsmål skal legges lex fori (norsk rett) til grunn.»

Også Thue: Internasjonal privatrett (2002) side 226 uttaler seg i same retning, i alle fall når det gjeld dei meir ordinære sakene. I dei tilfella der ei sak skal handsamast i Noreg etter § 6 andre ledd første punktum, uttaler likevel Thue:

«Et reelt rettsvalgsproblem får vi under den jurisdiksjon en norsk domstol har etter fsvl. § 6, 2. ledd; den forsvundne er utlending, men har formue her i landet. (…) Også her vil det være naturlig å bygge på den forsvundnes personalstatutt, som i disse tilfellene vil være utenlandsk rett.»

3.6.3 Nordisk rett

Den svenske lova (lag om dödförklaring 17. mars 2005 nr. 130) inneheld ikkje reglar om jurisdiksjon eller lovval. I forarbeida til den svenske lova, Prop. 2004/05:88 Nya regler om dödförklaring punkt 9.1, står det at desse spørsmåla skal løysast etter dei allmenne svenske internasjonal-privatrettslege reglane. Kva dette vil seie, er ikkje eintydig. I svensk juridisk teori er det lagt til grunn at svenske statsborgarar kan lysast døde i Sverige uavhengig av kor personen har «hemvist», jf. Bogdan: Svensk internationell privat- och processrätt (2014) side 148. Utanlandske statsborgarar kan som utgangspunkt berre lysast døde i Sverige om dei hadde deira siste «hemvist» der.

Etter den danske lova (lov nr. 397 om borteblevne av 7. desember 1946, sist endra ved LBK 4. august 2005 nr. 766) kan ei sak om at ein person skal reknast for å vere død, handsamast i Danmark om den forsvunne hadde sin siste kjende «bopæl» i Danmark, eller sitt siste kjende «opholdssted» der om ein ikkje finn fram til nokon «bopæl», jf. § 8 første ledd. Der den forsvunne hadde sin siste kjende «bopæl» i utlandet eller sist hadde opphald der, tillèt lova likevel at ein ektemake reiser sak i Danmark om ektemaken har «bopæl» i Danmark og er dansk statsborgar, anten på det tidspunktet saka blir reist, eller da ekteskapet blei inngått, jf. § 8 andre ledd bokstav a. Dansk rett tillèt òg saksanlegg i Danmark når den forsvunne har late etter seg formue der, jf. § 8 andre ledd bokstav b. Avgjerda får da berre verknad for formuen. Saka kan reisast ved byretten på den staden der den forsvunne sist budde eller hadde opphald, eller ved den byretten som det danske Justitsministeriet peikar ut, jf. § 9.

Borteblevneloven inneheld ikkje eigne føresegner om lovval.

I Finland er internasjonal-privatrettslege spørsmål regulert i kapittel 5 i lov 4. mars 2005 nr. 127 om dödförklaring. Finske domstolar og magistratar har jurisdiksjon om den forsvunne var finsk statsborgar, eller om hans eller hennar «sista kända boningsort eller hemvist» var i Finland, jf. § 23 første ledd. Finske domstolar kan òg ha jurisdiksjon om den som krev dødslysing, har viktige interesser som taler for at saka skal avgjerast i Finland, og saka ikkje utan urimelege vanskar kan reisast i land der den forsvunne var statsborgar eller hadde sin siste kjende bustad eller opphaldsstad. Det er domstolen eller magistraten i kommunen der den forsvunne personen bur eller er folkeregistrert, som skal handsame saka, jf. 6 § og 14 §. Om den forsvunne personen ikkje har slikt verneting i Finland, skal saka handsamast av domstolen eller magistraten i Helsingfors.

Det følgjer av lova § 24 at «[i] ett ärende som gäller dödsförklaring skall finsk lag tillämpas».

3.6.4 Rekommandasjonen frå Europarådet

I Europarådet sin rekommandasjon om forsvunne personar (2009)12 prinsipp 2 nemner Europarådet tre ulike situasjonar som kan danne grunnlaget for jurisdiksjon. For det første kan staten ha jurisdiksjon om den forsvunne personen var statsborgar i den aktuelle staten, hadde domisil der, eller hadde vanleg bustad der. For det andre kan staten ha jurisdiksjon om den forsvunne personen forsvann på staten sitt territorium. For det tredje peikar tilrådinga på tilfella der den forsvunne personen kom bort under ei reise med fartøy eller fly registrert i staten. Det å ha fast eigedom eller anna formue i staten er ikkje nemnt som grunnlag for jurisdiksjon.

Rekommandasjonen gir inga rettleiing i spørsmålet om lovval.

3.6.5 Framlegget frå Skiftelovutvalet

Skiftelovutvalet har foreslått ein ny regel om stadleg verkeområde i lovforslaget § 2 og ein ny regel om verneting i lovforslaget § 10. Desse føresegnene erstattar delvis gjeldande § 6, men har ei meir generell utforming.

I forslaget til ny § 2 første ledd foreslår Skiftelovutvalet at lov om forsvunne personar som utgangspunkt skal gjelde når den forsvunne har «fast bosted» i Noreg. Føresegna må sjåast i samanheng med § 10 første ledd første punktum i utvalsforsalget. Om dette står det i merknaden til § 10 på side 280:

«I første ledd første punktum gjentas det at den forsvunne må ha hatt fast bosted i Norge på forsvinningstidspunktet for at dødserklærings- eller dødsformodningssak skal kunne reises her. Dette er i seg selv intet annet enn en presisering av § 2, som bestemmer at den forsvunne må ha hatt fast bosted i Norge for at loven overhodet skal komme til anvendelse.»

I § 10 første ledd andre punktum er det foreslått at desse sakene skal reisast i tingretten i den rettskrinsen der den forsvunne har sitt internrettslege verneting.

Om innhaldet i omgrepet «fast bosted» viser utvalet til merknaden på side 217–218 til forslaget til dødsboskiftelova § 1-4, der det står:

«Dette forslaget bygger på det internasjonal-privatrettslige bostedsbegrepet (domisil), og ikke det interne prosessrettslige (verneting). Utvalget mener at verneting i Norge ikke i seg selv ikke gir indikasjon om en slik tilknytning til landet at det i seg selv bør være tilstrekkelig til å gi norske domstoler kompetanse ved skiftet. Det bør kreves en fastere tilknytning, som det internasjonal-privatrettslige begrepet innebærer. Vanskeligheten med en slik bestemmelse er at norsk rett ikke inneholder noe entydig bostedsbegrep, og at uttrykkene «(fast) bopel», «(fast) bosted» og «domisil» til en viss grad brukes om hverandre. Hvert av begrepene har heller ikke noe entydig innhold. I mangel av et større revisjonsarbeid som kan bidra til en samordning av begrepsbruken, har utvalget ikke funnet å kunne legge til grunn at begrepet i seg selv har et klarlagt innhold i norsk rett. Det foreslås derfor gitt en forklarende definisjon i annet og tredje punktum. Annet punktum foreslås å regulere hvordan noen oppnår eller beholder fast bosted i Norge, mens tredje punktum foreslås å regulere hvordan man oppgir sitt faste bosted i Norge. Av annet punktum fremgår det at en person anses for å ha hatt fast bosted i Norge dersom vedkommende ved sin død var bosatt og hadde til hensikt å bli boende varig her i landet. Denne definisjonen er utformet med sikte på å fange opp det som i internasjonal-privatrettslig terminologi betegnes som domisil. Begrepet domisil fremstår imidlertid som fremmed i det norske språket, og det antas å gi bedre veiledning for lovens brukere om loven i stedet anvender «fast bosted». Av tredje punktum fremgår det så at den som har fast bosted i Norge anses for å ha oppgitt dette dersom vedkommende bosetter seg i et annet land og har til hensikt å bli værende der. Denne formuleringen tar sikte på å fange opp den rådende rettslige oppfatningen om hvordan man oppgir sitt domisil.»

I § 2 andre ledd i forslaget til lov om forsvunne personar foreslår utvalet ein særregel om at det i nokre tilfelle kan reisast sak om «dødsformodning» etter § 8 i lovforslaget jamvel om den forsvunne ikkje har hatt fast bustad i Noreg. Dette gjeld for det første saker der den forsvunne etterlét seg formue i Noreg, men da slik at avgjerda berre får verknad for formuen. Saker der den forsvunne etterlét seg formue i Noreg, er foreslått regulert i § 10 andre ledd. For det andre opnar utvalet for at ei sak òg kan reisast i Noreg om saka «på annen måte» er knytt til Noreg på eit slikt vis at det er rimeleg at saka blir reist her, jf. lovforslaget § 10 tredje ledd første punktum. Saka skal i så fall bli reist i Oslo rettskrins, jf. § 10 tredje ledd andre punktum. Om dette lovforslaget seier utvalet på side 280:

«Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og gir uttrykk for en slags nødskompetanse. Formålet er å unngå tilfeller hvor det blir umulig å avklare en forsvunnet persons rettsstilling på grunn av ulikheter i norsk og utenlandsk rett. Det kan lett tenkes tilfeller hvor norske domstoler ikke ville kunne behandle en sak fordi den forsvunne ikke hadde fast bosted her, jf. § 2 første ledd, mens det landet hvor den forsvunne bodde ikke vil behandle saken fordi vedkommende var norsk statsborger. Den foreslåtte bestemmelsen tar sikte på å fange opp slike tilfeller. Det må kreves at saken har en slik tilknytning til riket at det er rimelig at sak reises her. Dette vil måtte bero på en konkret vurdering fra tingretten. […] Det må videre kreves at det godtgjøres at sak ikke er eller vil bli reist i en annen stat hvor det er mer hensiktsmessig å avgjøre saken. Også dette vil måtte bero på en konkret vurdering. Vilkåret gir imidlertid uttrykk for bestemmelsens karakter av nødskompetanse, ved at det først er når det viser seg at sak ikke vil bli reist i et annet land at sak kan tas til behandling her. Den nevnte hensiktsmessighetsvurderingen vil i utgangspunktet være av begrenset betydning, fordi det klare utgangspunkt vil være at dersom den forsvunne verken har fast bosted her eller har formue her, og en annen stats domstoler anser seg kompetent til å behandle saken, skal norske domstoler vike tilbake.»

3.6.6 Høyringsfråsegnene

Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til framlegget.

3.6.7 Departementets vurderingar

Innleiing

Departementet er einig med Skiftelovutvalet i at ein i den nye lova om forsvunne personar bør gi generelle reglar om jurisdiksjon og lovval. Folk kan ha svakare eller sterkare tilknyting til fleire statar som gjer det usikkert både om ein person faktisk er forsvunnen, og i kva for land saka om forsvinninga best høyrar heime. Når norske styresmakter er kompetente til å handsame saker om forsvunne personar, og når dei i så fall skal bruke norsk lov, er spørsmål som kan skape uvisse og tvil. Desse spørsmåla er truleg meir praktiske i dag enn da den gjeldande lova om forsvunne personar blei gitt.

I utvalet sitt lovforslag gjekk reglane om jurisdiksjon, verneting og lovval fram av §§ 2 og 10. Departementet har valt å samle dei interlegale reglane om jurisdiksjon og lovval i ein ny § 2 og dei internrettslege reglane om verneting i ein ny § 3.

Jurisdiksjon og internrettsleg verneting

Spørsmålet om jurisdiksjon er det sentrale internasjonal-privatrettslige temaet i saker om forsvunne personar. Lova om forsvunne personar inneheld i stor grad reglar av prosessuell karakter. Ved utforminga av jurisdiksjonsreglane vil såleis omsyna til kva som er praktisk og hensiktsmessig, vere viktig. Departementet ser det òg som vesentleg at reglane fungerer godt for dei private partane forsvinningssaka har noko å seie for, som til dømes den forsvunne sin ektemake eller næraste slektningar.

Dei seinare åra har auka internasjonalisering gitt eit omfattande tilfang av internasjonale rettskjelder. Domstolane og andre som bruker retten, kan ikkje lenger seie seg nøgd med at dei nasjonale kjeldene er lagt til grunn. I til dømes ei sak om ein forsvunnen person kan det vere at domstolen vil måtte ta omsyn til både dei nasjonale kjeldene og nordiske og ymse europeiske og internasjonale kjelder. Alle desse kjeldene har kvar sine reglar om jurisdiksjon. Om desse kjeldene har ulike vilkår for jurisdiksjon, slik at ulike mynde har kompetanse til å ta stilling til det same spørsmålet, blir saka svært komplisert å handsame for domstolane. Departementet legg difor stor vekt på omsynet til internasjonal rettseining som eit verkemiddel for forenkling. Det er ønskeleg at våre reglar om jurisdiksjon i størst mogeleg grad samsvarer med dei reglane om jurisdiksjon som følgjer av andre internasjonale rettskjelder. Ei harmonisering av vilkåra har til føremål å sikre at regelverket verkar effektivt, og at ein mellom anna unngår doble avgjerder, eller at ei avgjerd ikkje kan bli tatt.

Det sentrale vurderingstemaet ved utforminga av jurisdiksjonsreglane vil vere om saka er knytt til Noreg på ein slik måte at det er naturleg at norske styresmakter avgjer spørsmål i samband med forsvinninga. Spørsmålet er kva for ein faktor ein skal bruke for å vurdere om ei konkret sak har ein slik nærleik.

Utvalet foreslår i lovframlegget at saker etter lova som hovudregel kan reisast i Noreg om den forsvunne hadde «fast bosted» her. Departementet foreslår i lovforslaget § 2 første ledd i staden at ei sak som hovudregel skal kunne reisast i Noreg om den forsvunne hadde «vanleg bustad» her. Omgrepet «vanleg bustad» er meint å svare til det internasjonalt brukte omgrepet «habitual residence».

Det er fleire grunnar til at departementet foreslår å bruke omgrepet «vanleg bustad». Departementet legg vekt på at i motsetnad til «fast bustad» inneheld ikkje omgrepet «vanleg bustad» eit krav om at den forsvunne personen må ha hatt til hensikt å bli buande varig i det aktuelle landet. Eit krav om hensikt kan vere vanskeleg å bevise og derfor utfordrande å praktisere. I tillegg kan kravet om hensikt bli oppfatta som mindre hensiktsmessig i eit moderne samfunn med aukande mobilitet. For nokre generasjonar sidan skjedde skifte av bustadland ofte som emigrasjon for livstid. I dag er det stadig vanlegare at ein person arbeider eller studerer i ulike land, og både i Norden og i EØS-området er ein felles arbeidsmarknad og fri bevegelse av personar sentrale målsetjingar. Eit krav om hensikt er særleg vanskeleg å praktisere når bustaden skal fastsetjast for barn, sidan dei ofte ikkje vil ha ei meining om framtidig bustad i rettsleg forstand. Vidare har departementet lagt vekt på at omgrepet «habitual residence» er internasjonalt innarbeida som tilknytingsfaktor både for reglar om jurisdiksjon og lovval. Til dømes er det brukt i fleire Haag-konvensjonar, mellom anna Haag-konvensjonen om testamentsformer 5. oktober 1961 og Haag-konvensjonen om beskyttelse av barn mv. 19. oktober 1996. Denne tilknytingsfaktoren blir også brukt i viktige forordningar på området for personretten i EU. Forordninga om arv er eit godt døme på dette, jf. EU-forordninga 4. juli 2012 nr. 650 om kompetanse, lovval, anerkjenning og fullbyrding av rettsavgjerder om arv mv. Vanleg bustad er òg nemnt som ein mogeleg tilknytingsfaktor i tilrådinga frå Europarådet, jf. punkt 3.5.3.

På same vis som omgrepet «fast bustad» er heller ikkje omgrepet «vanleg bustad»/«habitual residence» klart definert i nasjonal eller internasjonal rett. Det gir omgrepet fleksibilitet og utsikt til å bli utvikla over tid og i tråd med ulike internasjonale rettskjelder. Departementet finn det heller ikkje hensiktsmessig å definere omgrepet i den nye lova om forsvunne personar. Kor ein person har sin vanlege bustad, vil kome an på ei konkret og samla vurdering av ulike faktorar. Det avgjerande er kor personen faktisk bur til vanleg. I realiteten blir det oftast eit spørsmål om kor personen etter ei samla vurdering kan seiast å ha sentrum for livsinteressene sine. Departementet viser elles til merknaden til lovforslaget § 2.

Departementet foreslår i lovforslaget § 2 andre ledd første punktum å følgje opp utvalet sitt forslag i § 10 andre ledd om formue som tilknytingsfaktor. Tilrådinga frå Europarådet nemner ikkje formue i staten som eit aktuelt grunnlag for jurisdiksjon. Departementet meiner likevel, som utvalet, at det i nokre tilfelle kan vere praktisk å kunne treffe tiltak for å ivareta ein formue som er her i riket. Om ein norsk borgar som har flytta utanlands og fått vanleg bustad der, forsvinn medan han framleis har fast eigedom i Noreg, kan gode grunnar tale for at det bør vere mogeleg å få handsama ei sak i Noreg om at den forsvunne skal reknast for å vere død, men da berre med verknad for den aktuelle formuen. I motsetnad til utvalet foreslår departementet at dette supplerande grunnlaget for jurisdiksjon skal gjelde både for saker etter lovforslaget § 8 og saker etter § 9. Etter departementet sitt syn bør ikkje norske domstolar ha meir avgrensa kompetanse i dei klare sakene etter § 8 enn i dei noko meir usikre sakene etter § 9.

Skiftelovutvalet har ikkje foreslått noka føresegn om verneting i desse tilfella. Det kan vere hensiktsmessig at dette blir regulert uttrykkeleg. Departementet foreslår at desse sakene skal reisast i Oslo rettskrins. Om formuen heilt eller delvis består av fast eigedom, skal saka likevel reisast i den rettskrinsen der den faste eigedomen ligg.

Departementet gjer i lovforslaget § 2 andre ledd andre punktum framlegg om å følgje opp utvalet sitt forslag i § 10 tredje ledd første punktum. Det bør etter departementet sitt syn opnast for at ei sak kan reisast her i landet i nokre fleire tilfelle enn det som følgjer av første og andre ledd. Det er difor foreslått at ei sak skal kunne reisast her om ho er tilstrekkeleg knytt til riket, under føresetnad av at det ikkje blir reist sak i ein annan stat der det er betre at saka blir avgjort. Om saka er knytt til Noreg på ein slik måte at det er rimeleg at saka blir handsama her, må vurderast konkret. Departementet viser til merknaden til lovforslaget § 2. Også for føresegna i § 10 tredje ledd første punktum foreslår departementet, i motsetnad til utvalet, at ho skal gjelde både ved saker etter lovforslaget § 8 og ved saker etter § 9. Saka skal, som utvalet òg har foreslått, reisast i Oslo rettskrins. Departementet er einig med utvalet i at det gir ei god løysing at alle sakene etter alternativet her blir handsama i same rettskrins.

Lovval

Om norske styresmakter har kompetanse til å avgjere ei sak om ein forsvunnen person, blir det neste spørsmålet kva for eit land sine reglar dei skal bruke i saka.

I den internasjonale privatretten har ein ulike reglar om lovval. Innanfor personretten bruker ein ofte lova i domisillandet. I den internasjonale prosessretten utgjør av praktiske grunnar normalt staden kor saka skal handsamast av domstolane, den sentrale tilknytinga, jf. prinsippet om lex fori.

Ei avgjerd etter lov om forsvunne personar har viktige sivilrettslege og offentlegrettslege følgjer. Dette kunne tale for å la domisilet, eventuelt personen sin vanlege bustad eller «habitual residence», avgjere lovvalet. Samstundes inneheld lov om forsvunne personar, som allereie nemnt, i hovudsak reglar av prosessuell karakter. Omsynet til personen si tilknyting til reglane slår da ikkje til med like full tyngde.

Departementet vurderer det slik at norske domstolar bør bruke norsk lov, og foreslår ein regel som slår dette fast i § 2 tredje ledd. I saker etter lovframlegget § 2 andre ledd (formue i landet og nær tilknyting) kunne ein tenkje seg at rettsreglane på den forsvunne sin siste vanlege bustad skulle vere avgjerande. Departementet meiner likevel at praktiske omsyn taler for at norske domstolar bruker norsk lov også her. Etter departementet sitt syn er det ikkje tilstrekkelege grunnar til å ha ein alternativ regel om lovval i desse tilfella.

3.7 Endringar i arvelova – forsvunne og fråverande arvingar

3.7.1 Gjeldande rett

Lov om forsvunne personer mv. kapittel 6 regulerer nokre spørsmål som kan oppstå om ein arving er fråverande når arvelataren døyr.

Etter § 18 skal ein fråverande arving ikkje reknast med om det ikkje er sikkert at han eller ho har overlevd arvelataren. Skulle det seinare vise seg at arvingen har overlevd arvelataren, gjeld § 18 andre ledd om attendeføring. Arvelova § 72 inneheld reglar for dei tilfella da det er usikkert om arvingen har overlevd arvelataren.

Om ein arving forsvinn etter arvefallet eller er fråverande utan kjend opphaldsstad, følgjer det av § 19 at arven som den forsvunne arvingen hadde rett til, skal delast ut på skiftet og forvaltast etter reglane i kapittel 2 i lova. Det følgjer av § 20 at dersom arven er mindre enn to gonger grunnbeløpet, og arvingen hadde ektemake med rett til arv eller slektsarvingar, eller har rådd over heile arven ved testament, skal arvingane etter den forsvunne personen ta arv direkte. Denne arven kan ikkje krevjast attende om den forsvunne personen skulle vise seg å vere i live.

3.7.2 Framlegget frå Skiftelovutvalet

Skiftelovutvalet har gjort framlegg om å flytte reglane om forsvunne og fråverande arvingar til arvelova. Utvalet skriv om dette på side 175:

«Som det fremgår av de foregående punkter regulerer loven i hovedsak hvordan man skal gå frem for å fastslå at en forsvunnet person er død, og hvordan den forsvunnes formue og eiendeler skal behandles. Lovens kapittel 6 skiller seg prinsipielt fra dette, ved å gi regler om fraværende arvinger og om deres rettsstilling ved en annen persons dødsfall. […] Etter utvalgets syn tilsier reglenes materielle innhold at de hører bedre hjemme i arveloven enn i en lov om forsvunne personer. Utvalget foreslår derfor at lovens kapittel 6 ikke videreføres i en ny lov, men at regler med et tilsvarende innhold i stedet tas inn i arveloven som nytt kapittel XIII A, nye §§ 75a til 75 c.»

3.7.3 Høyringsfråsegnene

Borgarting lagmannsrett har uttalt at den er einig i at det kan vere hensiktsmessig å flytte reglane om fråverande arvingar over i arvelova.

3.7.4 Departementets vurderingar

Departementet sluttar seg til framlegget frå Skiftelovutvalet om å ta reglane om forsvunne og fråverande arvingar inn i arvelova i staden for å ha reglane i lov om forsvunne personar. Arvelovutvalet har også følgt opp dette framlegget, jf. NOU 2014: 1 Ny arvelov side 212–213.

Departementet legg vekt på at reglane gjeld ei vidare gruppe enn dei andre reglane i lova om forsvunne personar, nemleg både dei forsvunne og dei fråverande. I tillegg legg departementet vekt på at i samband med eit arveoppgjer vil ein lettare vil finne fram til reglane om dei er tatt inn i arvelova.