4 Avvikling av arveretten for staten til fordel for frivillig verksemd
4.1 Gjeldande rett og omfanget av statens rett til arv
Etter gjeldande rett blir staten arving om den avdøde ikkje etterlet seg ektemake, sambuar med rett til arv eller slektningar som arvar han eller henne etter lova, og om den avdøde heller ikkje har oppretta testament som disponerer over arven. Arveretten for staten følgjer av arvelova § 46, som lyder:
«Har arvelataren ikkje slektningar eller ektemake som arvar han, og har han ikkje gjort testament om arven, går arven til staten.»
I dei tilfella staten er arving etter lova, følgjer det av arvelova § 47 at staten heilt eller delvis kan gi avkall på arven til føremon for slektningar eller andre som har stått arvelataren nær. Avkall kan berre bli gitt i «særlege høve». Nærmare føresegner om avkall er gitt ved forskrift 30. august 1991 nr. 564 om salg av arvemidler og avkall på arv til staten, som slår fast at departementet kan gi avkall dersom det har vore eit svært nært forhold mellom avdøde og den som søkjer om avkall, til dømes i form av regelmessig forsyting, felles hushald eller liknande. Vidare kan departementet gi avkall dersom det klart går fram at den avdøde ønskte at søkjaren skulle ta arv. Dette vil til dømes vere tilfelle om det ligg føre eit testament som er ugyldig på grunn av formfeil, eller når det kan bli bekrefta på ein annan tilforlateleg måte at det var dette arvelataren ville. Avkall kan også bli gitt til fordel for institusjonar eller ideelle organisasjonar når særlege forhold talar for dette. Kompetansen til å gi forskrift er delegert til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Nærare reglar om handsaminga av staten sin arverett overfor dødsbua følgjer av rundskriv 7. juni 2013 nr. G-04/2013, tillegg til publikasjon G-0203 B / rundskriv G-43/95 om dødsboskifte. Av rundskrivet punkt 2.2 går det mellom anna fram:
«Retten tar selvstendig og uoppfordret stilling til om staten er arving. Staten forholder seg passiv til spørsmålet om egen arverett inntil retten har tatt stilling til dette.
Når retten har kommet til at staten er arving, gjelder de alminnelige reglene om at arvingenes beslutninger er bindende for retten mv., også for staten som arving.»
Det er i dag Kommunal- og moderniseringsdepartementet som opptrer på vegner av staten som arving.
Summen av arv til staten har variert frå år til år, og det er store skilnader frå eit år til eit anna. I 2010 blei det inntektsført 2 627 693 kroner på kontoen for arv til staten. Tilsvarande inntektsførte beløp for 2011 er 16 209 877 kroner. I 2012 var det inntektsførte beløpet 23 604 561 kroner, og i 2013 var beløpet 6 515 163 kroner.
4.2 Nordisk rett
Både dansk og finsk rett har føresegner som i hovudsak svarer til dei gjeldande norske reglane om at staten blir arving til den formuen som ingen andre har rett til å arve.
I Danmark blir staten arving når avdøde ikkje etterlet seg arvingar etter lova eller arvingar etter testament, jf. lov nr. 515 av 06/06/2007 (arveloven) § 95 første ledd. Etter § 95 andre ledd kan Justitieministeriet avgjere at det ikkje skal bli reist innvendingar mot eit testament dersom det er grunn til å tru at testamentet er i tråd med det som var viljen til arvelataren. Dersom det finst særlege omstende, kan Justitieministeriet gi avkall på arven til føremon for slektningane til avdøde eller andre som har stått avdøde nær, jf. arveloven § 95 tredje ledd.
I Finland blir staten arving dersom det ikkje er arvingar etter avdøde, jf. den finske ärvdabalken kapittel 4 § 1. Statskontoret kan avgjere at eigedom som staten har arva, skal «överlåtas till en person som har stått arvlåtaren nära». Arven kan også bli gitt vidare til den kommunen der arvelataren sist var busett. Ein fast eigedom kan bli gitt til den kommunen der eigedomen ligg, men ikkje dersom det «finns skäl att behålla den i statens ägo eller använda den på annat sätt».
I Sverige er det gitt reglar om at herrelaus arv skal plasserast i eit eige fond («Allmänna arvsfonden»). Fondet er arving i dei tilfella der det ikkje er slektsarvingar, ektemake eller testamentsarvingar, jf. 5. kap. 1 § ärvdabalken (1958:637). Etter svensk rett er fetrane og kusinene ikkje arvingar etter lova, noko som gjer staten (fondet) sin arverett noko meir omfattande enn etter norsk rett. Etter lag om Allmänna arvsfonden §§ 24 og 25 kan fondet gi avkall på arv til føremon for nokon annan dersom det er grunn til å tru at dette vil vere i tråd med viljen til den avdøde. Fondet kan også gi avkall på arv til føremon for avdøde sine slektningar eller ein annan person som har stått avdøde nær, om ein ser dette som rimeleg. Det er gitt nærare reglar om fondet i Lag (1994:243) om Allmänna arvsfonden og Förordning (2004:484) om Allmänna arvsfonden. Det viktigaste formålet for fondet er å fremje verksemd av ideell karakter til føremon for barn, ungdommar og personar med funksjonshinder, jf. Lag om Allmänna arvsfonden § 5. Fondet skal i første rekkje gi middel til verksemder som er nyskapande og utviklande, jf. § 6. Fondet gir ikkje støtte til enkeltpersonar. Departementet legg til grunn at fondet sin marknadsverdi utgjer om lag 6 milliardar svenske kroner.
4.3 Framlegget i høyringsnotatet
Departementet foreslo i høyringsbrevet ei endring av reglane i arvelova slik at herrelaus arv kan komme frivillige organisasjonar til gode. Departementet viste til regjeringa si politiske plattform (Sundvolden, 7. oktober 2013) side 52, der det heiter at regjeringa vil «[l]a «herreløs arv» tilfalle frivillige organisasjoner istedenfor staten».
Departementet foreslo at den herrelause arven skulle bli fordelt til frivillige organisasjonar gjennom Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, og at formålet skulle rettast mot nyskapande frivillig verksemd til føremon for barn og unge, medrekna barn og unge med nedsett funksjonsevne:
«Frivillige organisasjoner og frivillig innsats har spilt en betydelig rolle i oppbygningen av det norske samfunnet og har bred oppslutning i befolkningen. Aktiviteter som foregår i frivillige organisasjoner, er blant de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge. I hele landet er det mange foreldre og andre som gjør en frivillig innsats for at barn og unge kan delta i et bredt spekter av aktiviteter.
Det er flere ganger reist spørsmål om å innføre en ordning der et eget fond trer i stedet for staten i tilfeller hvor staten ellers ville ha vært arving, uten at dette har fått gjennomslag. Frivillighet Norge, som er en sentral aktør, har foreslått et fond etter mønster fra Sverige. I Sverige er det imidlertid langt flere kroner til fordeling enn det som vil være aktuelt i Norge. I Sverige fordeles 400 millioner kroner pr. år, mens herreløs arv i Norge som nevnt utgjør i snitt om lag 10 millioner kroner årlig. Beløpet forventes heller ikke å øke i årene som kommer. Etablering av et eget fond vil legge beslag på allerede beskjedne arvebeløp i stedet for å komme frivillige organisasjoner til gode.
For å begrense administrative utgifter foreslås det at midlene fra herreløs arv i stedet kanaliseres gjennom Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, og at formålet rettes mot nyskapende frivillig virksomhet til fordel for barn og unge, herunder barn og unge med nedsatt funksjonsevne.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette en endring av reglene slik at herreløs arv kan komme frivillige organisasjoner til gode. Det foreslås også en forskriftshjemmel slik at det kan gis nærmere regler om hvordan midlene skal fordeles og komme formålet til gode. Departementet foreslår å endre reglene i gjeldende arvelov og foreslår også at de nye reglene tas inn i den nye arveloven når den blir vedtatt.»
I høyringsnotatet blei det òg reist spørsmål om administrasjon og om oppfølging av dødsbua. Departementet uttalte om dette:
«En endring av reglene slik at midlene fra herreløs arv kommer frivillige organisasjoner til gode, reiser flere spørsmål. I en slik ordning vil det for det første være behov for en praktisk administrasjon av sakene overfor dødsboene og tingrettene. Videre er det behov for en uhildet instans som kan ta stilling til spørsmålene om avkall på arv til ulike nærstående. Det er dernest et spørsmål om hvilket formål som skal tilgodeses med midlene, og til sist er det et spørsmål om hvordan midlene skal fordeles og komme dette formålet til gode.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til administrasjon og avkall, deler departementet utvalgets vurdering av at dagens ordning fungerer på en god måte. Departementet foreslår derfor å videreføre ordningen med at de administrative oppgavene knyttet til dødsbo, tingretter og avkall legges til departementet, for tiden er dette Kommunal- og moderniseringsdepartementet.»
Departementet konkluderte på denne måten:
«Etter departementets syn vil det være viktig å finne frem til et formål med bred tilslutning i samfunnet samtidig som det vil være viktig å finne en ordning som sikrer at administrasjonskostnadene holdes på et lavt nivå for å sikre at størst mulig beløp tilfaller frivillige organisasjoner.»
4.4 Høyringsfråsegnene
Departementet har mottatt i alt 64 høyringssvar til framlegget i høyringsnotatet, sjå punkt 2.2.3. Av desse har 12 instansar ikkje merknadar til framlegget om avvikling av arveretten for staten. Av dei 52 som uttalte seg, er det tre instansar som ikkje klart tar stilling til hovudspørsmålet i høyringa (Oslo byfogdembete, Universitetet i Bergen og Norsk Forbund for Utviklingshemmede), men som har merknadar til enkelte sider ved forslaget. Dei resterande 49 høyringsinstansane støttar ei avvikling av arveretten for staten. Ingen av instansane tar til orde for å vidareføre ein arverett for staten.
Den Norske Advokatforening uttaler mellom anna:
«Advokatforeningen er av den oppfatning at det vil være et gode for det frivillige Norge at midler fra herreløs arv tilfaller frivillige organisasjoner. En er samtidig enig i at det er viktig at dette ikke skjer på en administrativt sett kostnadsdrivende måte. Advokatforeningen støtter derfor departementets forslag om å videreføre ordningen med at de administrative oppgavene knyttet til dødsbo, tingretter og avkall legges til departementet. Advokatforeningen ser ikke behovet for oppretting av eget fond som trer i stedet for staten i tilfeller hvor staten ellers ville ha vært arving. Det vise særlig til at det i Norge er snakk om relativt beskjedne midler.»
Følgjande instansar støttar framlegget om at det er frivillig verksemd til fordel for barn og unge som skal kunne motta verdiane: 4h-Norge, Acta – barn og unge i Normisjonen, ANSA, BUR – De frie evangeliske forsamlingers barne- og ungdomsråd, Den Norske Advokatforening, Elevorganisasjonen, Europeisk Ungdom, Framfylkingen LOs barne- og familieorganisasjon, Fremskrittspartiets Ungdom, Frikirken Barn og Unge (FriBU), Frilynt Norge, Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser, Junior- og barneorganisasjonen Juba, Korpsnett Norge, LNU – Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Mental Helse Ungdom, Misjonsforbundet UNG, Norges Bygdeungdomslag, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Norges Røde Kors, Norges Speiderforbund, Norges Unge Katolikker, Norsk cøliakiforenings ungdom, Norsk medisinstudentforening, Ny Generasjon, Pensjonistforbundet, Redd Barna, Rød Ungdom, Senterungdommen, Sosialistisk Ungdom, Søndagsskolen Norge, Ung kirkesang, Unge funksjonshemmede og VIRKE.
Følgjande høyringsinstansar uttaler at dei støttar ei ordning der det er Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner som fordeler verdiane:
4H Norge, Acta – barn og unge i Normisjon, ANSA, BUR – De frie evangeliske forsamlingers barne- og ungdomsråd, Den Norske Advokatforening, Elevorganisasjonen, Europeisk Ungdom, Framfylkingen LOs barne- og familieorganisasjon, Fremskrittspartiets Ungdom, Frikirken Barn og Unge (FriBU), Frilynt Norge, Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser, Junior- og barneorganisasjonen Juba, Mental Helse Ungdom, Misjonsforbundet UNG, Norges Bygdeungdomslag, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Norges Røde Kors, Norges Speiderforbund, Norges Unge Katolikker, Norsk cøliakiforenings ungdom, Norsk medisinstudentforening, Ny Generasjon, Pensjonistforbundet, Psoriasis- og eksemforbundet ung, Rød Ungdom, Senterungdommen, Sosialistisk Ungdom, Søndagsskolen Norge, Ung kirkesang, Unge funksjonshemmede og VIRKE.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner uttaler mellom anna:
«LNU er åpen for å ta på seg ansvaret for å forvalte denne støtteordningen, og går gjerne i dialog med departementet for å finne en innretning som møter organisasjonenes behov, og som vi kan forvalte på en forsvarlig måte. LNU har lang erfaring med å være en trygg forvalter av offentlige midler, og henviser i så henseende til Rambølls evaluering av LNUs forvaltning av Frifond.
LNU deler departementets syn angående opprettelsen av et fond. LNU mener at det ikke er hensiktsmessig å bygge opp en ny administrativ instans, og at det er bedre å målrette ordningen til en gitt organisasjonsgruppe. I og med at dette er avgrensede midler, mener LNU at det riktig å avgrense det til barne- og ungdomsorganisasjoner, og så får man eventuelt komme tilbake til spørsmålet om det vil være formålstjenelig å åpne ordningen opp for andre organisasjoner som jobber opp mot barn og unge senere. LNU mener at å gi disse midlene til barn og unge er en innretning som vil ha bred tilslutning i samfunnet, og å gi disse pengene til denne gruppen gir en fin symboleffekt.
[..]
Det organisasjonene melder om at de har behov for, og som ikke finnes i dag, er muligheten til å søke på midler knyttet til drift og utvikling. Organisasjonene har behov for å styrke sin kapasitet til å oppfylle sitt formål, og å drive en god organisasjon. Eksempler på tiltak det er behov for, men ikke finnes støtteordninger for i dag, er ledertrening eller organisasjonsutvikling eller enkle ting som å lage eller revidere og forbedre rutiner i sentralleddet. Mangelen på midler som organisasjonene kan bruke til å styrke sentralleddene, truer organisasjonenes eksistens på sikt. Dersom de ikke har mulighet til å ta vare på medlemsveksten og heve kompetansen i organisasjonene, vil de ikke være i stand til å ta vare på nye medlemmer og gi dem et godt tilbud, opplæring og møteplasser.
LNU utga i 2009 rapporten «Sårbar frivillighet». Denne pekte på to hovedtendenser for frivilligheten, nemlig at det er en manglende samordning og økende byråkratisering av frivilligheten, det andre er at barne- og ungdomsorganisasjonene får en uforholdsmessig stor andel av regningen for frivillighetspolitiske satsinger. Sentralleddene er de som står svakest, fordi den nasjonale grunnstøtten ikke har holdt tritt med den store veksten organisasjonene har hatt i antall medlemmer og lokallag. Det går ut over muligheten til å ta vare på veksten og sørge for at vi har gode organisasjoner som kan drive med opplæring av tillitsvalgte og aktiviteter som bidrar til å oppfylle organisasjonenes mål. Derfor er det svært viktig at den nye ordningen ikke blir en byråkratisk ordning det blir vanskelig å søke på, med vanskelige rapporteringskrav. Organisasjonene har allerede i dag svært mange rapporterings- og dokumentasjonskrav til det offentlige, og enda flere prosjektstøtteordninger øker denne byrden. Kulturdepartementet har utarbeidet en veileder for forenkling av statlige tilskuddsordninger for barne- og ungdomsorganisasjoner, utgitt i april 2014. LNU ber om at regjeringen i utarbeidelsen av støtteordningen tar i bruk veilederen og dens anbefalinger.»
Unge funksjonshemmede uttaler:
«Unge funksjonshemmede er positiv til at såkalla herrelaus arv skal tilfalle frivillige organisasjonar, og til at barn og unge med funksjonsnedsettingar skal bli særleg prioritert. Vi deler vurderinga til departementet om at opprettinga av eit fond vil «legge beslag på allerede beskjedne arvebeløp i stedet for å komme frivillige organisasjoner til gode».
Unge funksjonshemmede støttar derfor forslaget om at midla blir retta mot barne- og ungdomsverksemd, herunder barn og unge med nedsett funksjonsevne. Unge funksjonshemmede støttar vidare forslaget om at midla frå herrelaus arv blir kanalisert gjennom LNU- Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar, som allereie har eit forvaltingsfagleg miljø i sekretariatet, ei trygg og ubyråkratisk forvalting og god kontakt med målgruppene.»
Norsk forbund for Utviklingshemmede er skeptisk til at verdiane skal kanaliserast gjennom Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner:
«Likevel vil vi uttrykke bekymring over departementets forslag om at herreløs arv skal kanaliseres gjennom Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner.
Dette fordi ikke alle frivillige organisasjonen som arbeider for barn og unge med nedsatt funksjonsevne er store nok til også ha en egen barne- og ungdomsorganisasjon, men likevel driver et utstrakt arbeid rettet mot barn og ungdom innad i organisasjonen. Dersom det er et krav at man må være medlem i LNU kan dette føre til at organisasjoner som er innenfor formålet, likevel faller utenfor tildeling av arv. Videre er det krav om medlemskontingent for å være medlem i LNU. Dette kan også føre til at små organisasjoner med begrenset økonomi, ikke ser seg i stand til å bli medlem. Vi antar imidlertid at det ikke har vært meningen å frata disse organisasjonene arverett. En mulig løsning kan være at det ikke er et krav at man er medlem hos LNU, men at alle organisasjoner som driver arbeid rettet mot barn og ungdom blir registrert hos LNU. Man bør da fylle kravene til antall medlemmer i LNUs vedtekter.»
Følgjande instansar meiner at fleire frivillige organisasjonar bør kunne ha rett til å bli tildelt verdiane, til dømes basert på ei registrering i Frivillighetsregisteret over nokre år, og at det bør bli bygd opp eit fond av verdiane i staden for ei direkte utdeling: Foreningen for hjertesyke barn, Frivillighet Norge, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Kirkens bymisjon, Korpsnett Norge, Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Norges Bygdeungdomslag, Redd Barna, SOS barnebyer Norge og Stine Sofies Stiftelse.
Frivillighet Norge uttaler mellom anna:
«Frivillighet Norge er ikke enig i Justisdepartementets forslag. Den eierløse arven representerer en unik sjanse for regjeringen til å bygge opp en ny bærekraftig etisk forsvarlig inntektskilde for frivilligheten, som på sikt vil styrke hele frivillig sektor, og dermed komme hele samfunnet til gode. De årlige beløpene, store eller små, som tilføres arvefondet vil legge sten på sten til man får et betydelig fond. Det har tatt 85 år å bygge opp Arvsfonden i Sverige til det nivået fondet har i dag. Vi må ha tilsvarende perspektiver i Norge. Et norsk Arvefond for frivilligheten vil være et viktig bidrag til å sikre rom for sivilsamfunnet og den nordiske frivillighetsmodellen i framtidens Norge. Frivillighet Norge skisserer i kap. 5 hvordan et fond bør etableres og styres for at det skal bli enklest mulig for organisasjonene å motta støtte og for at administrasjonskostnadene knyttet til fondet skal holdes lavest mulig.»
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon uttaler:
«FFO viser til Frivillighet Norges høringssvar. Dette viser til en stor oppslutning fra frivillige organisasjoners side om å velge en løsning der det bygges opp et arvefond over tid. Frivilligheten er tjent med langsiktige løsninger. Selv om det med dette vil gå mange år før fondet kan gi avkastning vil et uendelighetsperspektiv være å foretrekke.
FFO vil også vise til Frivillighet Norges punkt om at staten må skyte inn tilleggsmidler i fondet de første årene for at utdelingene skal komme raskere i gang. Dette kan imøtekomme ønskene om både langsiktighet og snarlige utbetalinger.
Når det gjelder avklaring rundt organisering og formål er det mange hensyn å ta, og FFO har ikke vurdert detaljer i dette. Vi vil først og fremst uttrykke vårt hovedsynspunkt om en langsiktig løsning ved å etablere et arvefond slik Sverige har positive erfaringer med.»
I høyringsnotat gjorde departementet mellom anna framlegg om at verdiane frå herrelaus arv skulle gå til nyskapande frivillig verksemd blant barn og unge. Følgjande organisasjonar er kritiske til eit krav om at formålet skal vere nyskapande:
BUR – De frie evangeliske forsamlingers barne- og ungdomsråd, Frelsesarmeen, Frikirken Barn og Unge (FriBU), Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser, Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, LNU – Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Misjonsforbundet UNG, Norges Bygdeungdomslag, Norges Røde Kors, Norsk Fosterhjemsforening, Ny Generasjon, Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse, Ung kirkesang, Unge funksjonshemmede og UNOF de unges orkesterforbund.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner uttaler dette om å setje krav til at tiltaket skal vere nyskapande:
«Departementet skriver at ordningen skal gå til nyskapende frivillig virksomhet, til fordel for barn og unge, uten at det er nærmere definert hva nyskapende virksomhet er. Nyskapende kan defineres på to måter, slik vi ser det. Den ene måten er objektiv nyskapende- altså en frivillig virksomhet som ingen andre har gjort tidligere, noe som er nytt og uprøvd. Det er en vanskelig definisjon å håndtere for organisasjonene, fordi det vil umuliggjøre prosjekter eller tiltak som går over to eller flere år, noe som er ganske vanlig i organisasjoner for at man skal kunne se effekt av tiltak man iverksetter. Ett år er svært kort tid. En annen innvending er at det kan føre til søknader hvor kreativiteten legges i å designe en søknad som fremstiller tiltaket som noe som aldri har vært gjort før. Det vil gjøre ordningen ineffektiv, om målet er å støtte opp om tiltak som gir effekt. En annen måte å definere nyskapende på, er om det er nyskapende for den aktuelle organisasjonen. Det vil derimot være vanskelig å forvalte etter en slik definisjon, fordi det fordrer at man kjenner aktiviteten og historikken i aktiviteter til alle som kan søke på ordningen, noe som ikke er realistisk. Vi ber derfor departementet om å komme tilbake med en entydig definisjon på begrepet nyskapende dersom dette fortsatt skal være et kriterium.»
Oslo byfogdembete har merknadar til dei meir rettslege sidene av framlegget. Oslo byfogdembete uttaler:
«Svakheten ved dagens ordning er at staten er en passiv arving. Vi forstår Justis- og beredskapsdepartementets forslag slik at ingen skal ha status som arving i disse boene, hvilket er noe spesielt.
Det er vanskelig å se at Kommunal- og moderniseringsdepartementet etter denne endringen vil få en mer aktiv rolle. Domstolen kan ikke ivareta arvingenes rolle. Det reiser da spørsmål om hvem som skal overta arvingens oppgaver med hensyn til gjennomgang av utlodningen og vurdering av bobestyrers salærforslag. Å passe på at skifteomkostningene og begravelsesomkostningene blir dekket (lovforslaget § 47) er bare en liten del av oppgavene, og noe som domstolen uansett følger opp, jf. skifteloven § 21.»
4.5 Departementets vurderingar
Departementet foreslår å endre reglane i arvelova slik at staten sin rett til arv blir avvikla, og at arven i staden kan komme frivillig verksemd til gode, jf. framlegget til endringar i arvelova § 46. Framlegget er sendt på ei brei høyring, og ingen av høyringsinstansane går imot. Frivillige organisasjonar og frivillig innsats har spilt ei viktig rolle i oppbygginga av det norske samfunnet, og høyringa tyder på at den frivillige verksemda framleis har brei oppslutning i folket. Aktivitetar i frivillige organisasjonar er blant dei viktigaste fritidsaktivitetane for barn og unge. I heile landet er det mange foreldre og andre som gjer ein frivillig innsats for at barn og unge kan delta i eit bredt spekter av aktivitetar.
Departementet har vidare merka seg at fleirtalet av høyringsinstansane støttar at verdiane skal gå til organisasjonar for barn og unge. Samstundes er det også fleire høyringsinstansar som meiner at verdiane bør komme alle stabile, frivillige organisasjonar til gode. Også den svenske ordninga er avgrensa til verksemd til fordel for barn, unge og personar med nedsett funksjonsevne. Etter departementet sitt syn er det ikkje minst på bakgrunn av storleiken på dei verdiane som skal fordelast, gode grunnar for å avgrense ordninga. Departementet legg på bakgrunn av høyringa til grunn at det å tildele verdiane til verksemd til fordel for barn og unge, inkludert barn og unge med nedsett funksjonsevne, er eit samlande formål, og departementet gjer derfor framlegg om dette.
Departementet har merka seg at fleirtalet av høyringsinstansane støttar framlegget om ei forvalting i regi av Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU), medan eit mindretal tar til orde for ei form for fondsforvalting. For departementet er det eit mål å sikre ei best mogeleg forvalting for dei verdiane det gjeld. Ein kan som eit anslag leggje til grunn at det er tale om omlag ti millionar kroner årleg. For departementet er det derfor vesentlege at ein finn fram til ei ordning som sikrar at det ikkje blir meir administrasjon og fleire kostnader enn det som er naudsynt. Ved å nytte LNU som erfaren fordelar av verdiar vil ein kunne sikre at verdiane kan gå mest mogeleg uavkorta til dei frivillige organisasjonane. Om ein i staden går inn for ein fondsmodell, vil ein både måtte opprette ei ordning for profesjonell finansforvalting, med styre og revisjon m.m., og også ei ordning for fordeling av verdiane slik dei har etter den svenske ordninga. Ei slik ordning vil i stor grad auke dei administrative kostnadene. På denne bakgrunnen er departementet tvilande til om ein fondsmodell er til det beste for dei frivillige organisasjonane sidan kostnadane ved ordninga venteleg vil forsyne seg med mykje av dei verdiane som blir overførte. For departementet er det viktigaste at ein kjem fram til ei langsiktig ordning som vil gi ei ekstra inntekt for dei frivillige organisasjonane til fordel for barn og unge – inkludert barn og unge med nedsett funksjonsevne. Departementet gjer i § 46 første ledd andre punktum framlegg om ein heimel for å gi forskrift om ordninga for forvalting og fordeling av verdiane.
Departementet gjorde i høyringsnotatet – etter svensk førebilete – framlegg om at formålet skulle bli retta mot nyskapande verksemd. Fleire av høyringsinstansane har hatt innvendingar mot kravet om at formålet skal vere nyskapande. Det er mellom anna blitt peikt på at det kan vere vanskeleg å ta stilling til kva som er nyskapande. Departementet er einig i dette og gjer ikkje framlegg om at tiltaket skal vere nyskapande.
Same kva slags ordning som gjeld for forvalting og fordeling av formuen, trengst det administrative funksjonar knytt til oppfølginga av dødsbua. Lovframlegget går ut på at ein fører vidare den noverande ordninga, slik at desse oppgåvene blir utført av departementet trass i at staten ikkje lenger skal ha posisjon som arving. Dette er ei godt innarbeida og kostnadseffektiv løysing. Departementet gjer på denne bakgrunnen framlegg om at departementet skal treffe dei avgjerdene som ledd i dødsbuskiftet som høyrer under lotteigarane, jf. lovforslaget § 47 første punktum.
Der det ikkje er andre arvingar, er det ein føresetnad at tingretten sørgjer for å opne eit offentleg skifte, og at tingretten/bustyraren sørgjer for å kartleggje den avdøde sine aktiva og passiva, skattekrav medrekna, slik at buet kan takast opp til sluttutlotting. Nettoformuen som den avdøde etterlet seg, kan så bli overført til departementet. For tida er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har det administrative ansvaret på dette området. Lovforslaget tar ikkje sikte på å gjere endringar i dette. Lovframlegget går vidare ut på at departementet, som etter gjeldande rett, i særlege høve kan avgjere at formuen heilt eller delvis skal fordelast til andre som har stått den avdøde nær, jf. § 46 andre ledd første punktum i lovforslaget. Departementet tar her sikte på å føre vidare ein restriktiv praksis. Etter departementet sitt syn kan det etter ei lovendring der formuen skal gå til dei frivillige organisasjonane, vere mindre grunn til å dele ut formuen på dette stadiet av saka enn i dag.
Nærmare føresegner om ordninga kan bli gitt i forskrift, jf. lovforslaget § 46 andre ledd andre punktum.