§ 6 - Anmodning om habilitetsvurdering av statsminister Jonas Gahr Støre i saker som vedrører Norges Bank

Brevdato: 18.02.2022

Anmodning om habilitetsvurdering av statsminister Jonas Gahr Støre i saker som vedrører Norges Bank

1.  Innledning

Vi viser til brev fra Statsministerens kontor 7. februar 2022 der det bes om Lovavdelingens vurdering av statsminister Jonas Gahr Støres habilitet i saker som vedrører Norges Bank og nylig utnevnt sentralbanksjef Jens Stoltenberg.

Bakgrunnen for henvendelsen er at statsministeren og Jens Stoltenberg har et langvarig og nært vennskap. Det er i brevet ikke gitt noen nærmere redegjørelse for relasjonen mellom de to, men det er vist til at statsministeren anså seg inhabil til å delta i ansettelsesprosessen av ny sentralbanksjef da det ble kjent at Stoltenberg kunne være en aktuell søker.

I brevet er det gitt følgende beskrivelse av hvilke saker som gjelder Norges Bank og som vil kunne komme til behandling i regjeringen: 

«Som regjeringsmedlem vil statsministeren kunne få befatning med ulike saker som vedrører Norges Bank og som dermed indirekte eller direkte kan berøre sentralbanksjefen. I flere bestemmelser i sentralbankloven er Kongen i statsråd gitt kompetanse til å treffe avgjørelser som gjelder Norges Banks virksomhet. Vi nevner som eksempler sentralbankloven § 1-4 første og annet ledd, om henholdsvis målene for sentralbankvirksomheten og adgangen til å instruere Norges Bank, og § 1-10, om kompetansen til å legge andre oppgaver til Norges Bank. Videre vil eventuelle forslag om endringer i sentralbankloven eller i lov om statens pensjonsfond, og meldinger til Stortinget om Norges Bank og Statens pensjonsfond, bli behandles av Kongen i statsråd. Også andre typer avgjørelser om Norges Banks virksomhet eller organisering vil etter omstendighetene kunne bli behandlet av regjeringen.»

Spørsmål om habilitet må alltid vurderes konkret med utgangspunkt i sakens omstendigheter og statsministerens tilknytning til den. Anmodningen fra Statsministerens kontor gjelder ikke en konkret sak, og våre vurderinger har derfor et generelt preg. Slike generelle vurderinger kan ikke erstatte de konkrete vurderingene som må foretas i tilknytning til de saker som måtte oppstå. Med dette forbeholdet vil vi likevel trekke opp noen generelle rammer for vurderingen av hvilken betydning vennskapet med Jens Stoltenberg vil ha for statsministerens habilitet i saker som gjelder Norges Bank.  

2.  Nærmere om aktuelle sakstyper - saker som berører Norges bank

Lovavdelingens vurdering av habilitet skjer i utgangspunktet på bakgrunn av de opplysninger som forelegges oss fra den som anmoder om uttalelsen. Brevet fra Statsministerens kontor nevner de mest aktuelle sakene vedrørende Norges Bank som vil kunne komme til behandling i regjeringen eller i statsråd. I det følgende gis en noe mer utfyllende oversikt over sakstyper der sentralbankloven legger kompetanse til Kongen eller departementet. Som det fremgår av brevet fra Statsministerens kontor, vil det også kunne oppstå situasjoner der andre saker enn de som er nevnt nedenfor, vil kunne komme til behandling i regjeringen eller i statsråd. Oversikten er derfor ikke uttømmende.

Følgende saker må etter sentralbankloven behandles av Kongen i statsråd:

• Saker etter sentralbankloven § 1-4 første ledd. Bestemmelsen fastslår at «Kongen i statsråd kan treffe vedtak om målene for sentralbankvirksomheten, jf. § 1-2 og § 1-3. Banken skal gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Slike vedtak skal meddeles Stortinget». Bestemmelse om pengepolitikken, fastsatt ved kgl. res. 13. desember 2019, er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.
• Saker etter sentralbankloven § 1-4 annet ledd. Bestemmelsen gir Kongen i statsråd anledning til å instruere Norges Bank i «ekstraordinære situasjoner». Banken skal gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes, og slike vedtak skal meddeles Stortinget så snart som mulig.
• Saker etter sentralbankloven § 1-10. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan Kongen i statsråd legge nærmere angitte oppgaver som er i samsvar med formålet for sentralbankvirksomheten etter § 1-2 første ledd, til Norges Bank. Banken skal gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes, og vedtaket skal meddeles Stortinget.
• Saker om ansettelse av sentralbanksjefen og visesentralbanksjefene, jf. sentralbankloven § 2-9. Kongen i statsråd oppnevner også de eksterne medlemmene av hovedstyret og komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet, jf. henholdsvis § 2-3 første ledd og § 2-6 første ledd. Kongen i statsråd utpeker første og andre nestleder av hovedstyret og av komiteen blant visesentralbanksjefene, jf. henholdsvis sentralbankloven § 2-3 tredje ledd og § 2-6 annet ledd.
• Saker etter sentralbankloven § 3-10 tredje ledd, der det fremgår at Kongen i statsråd i «ekstraordinære tilfeller» kan pålegge Norges Bank å delta i kredittavtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner.
• Saker om retningslinjer for avsetninger og disponering av Norges Banks overskudd som er gitt i medhold av sentralbankloven § 3-11. Banken skal gis anledning til å uttale seg før retningslinjene fastsettes, og retningslinjene skal meddeles Stortinget.

I andre tilfeller legger sentralbankloven myndighet til Kongen, som i medhold av kgl.res. 21 juni 2019 er delegert til Finansdepartementet. Disse sakene vil dermed normalt ikke bli behandlet i regjeringen, med mindre det gjelder saker av viktighet, jf. Grunnloven § 28, eller de av andre grunner løftes for regjeringen. Dette gjelder følgende saker:

• Saker etter sentralbankloven § 1-12 tredje ledd om at Kongen avgjør i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Norges økonomiske sone og for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
• Saker om forholdet til forvaltningsloven og offentleglova. Det følger av sentralbankloven § 5-1 tredje ledd at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser til utfylling av bestemmelsene i første og annet ledd, som gjelder forholdet til forvaltningsloven og offentleglova.
• Saker etter sentralbankloven § 5-4 annet ledd som bestemmer at Kongen i forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om tvangsmulkt.

I ytterligere andre saker legger loven myndighet direkte til departementet. Heller ikke disse sakene vil dermed normalt bli behandlet i regjeringen, men de nevnes likevel for ordens skyld. Dette gjelder følgende saker:

• Saker etter sentralbankloven § 2-3 femte og sjette ledd og § 2-6 fjerde og femte ledd, som fastslår at departementet kan gi bestemmelser om hovedstyremedlemmenes og komitemedlemmenes forhold til andre foretak, samt fastsette de eksterne medlemmenes godtgjørelse. Departementet kan videre fastsette bestemmelser om revisjonsutvalget, jf. § 2-4 femte ledd.  
• Saker etter sentralbankloven § 2-7 femte ledd som bestemmer at Norges Bank skal informere departementet om avgrensningen av komiteens ansvar og oppgaver. Departementet kan gi utfyllende bestemmelser om slik avgrensning.
• Saker etter sentralbankloven § 2-15 tredje og fjerde ledd, der det fremgår at departementet kan gi forskrifter bl.a. om hva som skal fremgå av politiattest for den som utfører arbeid for Norges Bank.
• Saker etter sentralbankloven § 3-7, som fastslår at Norges Bank skal yte tjenester ved opptak av statslån og forvaltning av statsgjeld og statens konsernkontoordning. Det følger også av bestemmelsen at banken, i den utstrekning departementet bestemmer det, skal utføre finansielle tjenester for staten og egne rettssubjekter heleid av staten.
• Saker etter sentralbankloven § 3-9, som fastslår at departementet i enkeltvedtak eller forskrift kan beslutte særskilte tiltak når kapitalbevegelser til og fra utlandet kan føre til store problemer med betalingsbalansen eller vesentlige forstyrrelser i det finansielle systemet. Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før det treffes slikt vedtak.
• Saker etter sentralbankloven §§ 4-3 til 4-5, somgir departementet myndighet til å fastsettes bestemmelser om årsregnskap, revisjon og internrevisjon mv.
• Saker etter sentralbankloven § 5-3, som bestemmer at departementet kan fastsette forskrift eller enkeltvedtak om opplysningsplikt.

Henvendelsen fra Statsministerens kontor konsentrerer seg om statsministerens befatning med saker etter konkrete bestemmelser i sentralbankloven, og vi gjør det samme i vurderingen her. Regjeringen vil imidlertid også kunne få andre saker til behandling som berører Sentralbanken og der banken eller sentralbanksjefen kan ha gitt uttrykk for sine vurderinger. Også i slike saker må statsministerens habilitet vurderes konkret og etter de samme retningslinjer som det redegjøres for nedenfor.

3.  Lovavdelingens vurdering

Forvaltningslovens regler om inhabilitet gjelder for offentlige tjenestemenn og andre som utfører tjeneste for et forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 10 første punktum. Reglene gjelder derfor for en statsråd i egenskap av departementssjef, og tilsvarende for statsministeren i egenskap av sjef for Statsministerens kontor. Etter forvaltningsloven § 10 andre punktum gjelder bestemmelsene ikke for en statsråd i egenskap av regjeringsmedlem. Bestemmelsene gjelder derfor ikke for en statsråds, eller statsministerens, deltakelse i r-konferanse, forberedende statsråd og statsråd. Det må likevel legges til grunn at en statsråd som opptrer i egenskap av regjeringsmedlem, er bundet av visse ulovfestede habilitetsprinsipper. I heftet «Om Kongen i statsråd» (2021) er det i punkt 11.3 uttalt følgende:

«Selv om forvaltningslovens habilitetsregler ikke gjelder for statsråder i egenskap av å være regjeringsmedlem, det vil si i statsråd, i forberedende statsråd og i regjeringskonferanser, gjelder det ulovfestede krav til statsrådenes habilitet også i egenskap av å være regjeringsmedlem. Ved vurderingen av statsrådenes habilitet i egenskap av å være regjeringsmedlem, er det naturlig å ta utgangspunkt i forvaltningsloven § 6.»

Generelt kan det legges til grunn at reglene om inhabilitet for statsråder i egenskap av regjeringsmedlem i alle fall ikke medfører inhabilitet i større utstrekning enn det som følger av forvaltningslovens regler. Vår vurdering tar derfor utgangspunkt i bestemmelsene i forvaltningsloven § 6.

Vi kan i utgangspunktet ikke se at noen av de absolutte inhabilitetsgrunnene i § 6 første ledd vil kunne bli aktuelle. Spørsmålet blir derfor om statsministeren vil kunne være inhabil etter den skjønnsmessige bestemmelsen i § 6 andre ledd.

Etter forvaltningsloven § 6 andre ledd er en tjenestemann inhabil dersom det foreligger «andre særegne forhold […] som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Ved vurderingen skal det etter loven blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære «særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til». Også andre momenter enn de som er nevnt i lovteksten kan komme i betraktning. Der det for en tjenestemann foreligger flere tilknytningspunkter, kan en samlet vurdering tilsi inhabilitet selv om ingen enkelt tilknytning i seg selv kan begrunne det.

Bestemmelsen i andre ledd legger opp til en bred, skjønnsmessig vurdering av om tjenestemannen har en slik tilknytning til saken eller dens parter at det kan svekke tilliten til at han vil behandle den aktuelle saken på en upartisk og nøytral måte. Det må gjøres en konkret vurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Denne vurderingen må skje i lys av begrunnelsen bak regelen, nemlig å «sikre korrekte avgjørelser, opprettholde tilliten til dem som fatter avgjørelsen og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres troverdighet», se Rt. 1996 side 64 på side 68.

Formuleringen «egnet til» indikerer at det må legges vekt på hvordan forholdet fremstår utad. Selv om den som avgjør habilitetsspørsmålet, stoler på at tjenestemannen vil opptre upartisk, er vedkommende inhabil dersom det foreligger særegne omstendigheter som objektiv sett er egnet til å svekke publikums tillit til tjenestemannens upartiskhet i behandlingen av den konkrete saken. En tjenestemann vil derfor kunne være inhabil også i tilfeller hvor det reelt sett ikke er grunn til å tro at vedkommende lar seg påvirke. Omvendt er ikke offentlig kritikk eller lignende i seg selv tilstrekkelig til å konstatere inhabilitet. Det er også nødvendig å se på det grunnlaget som kritikken bygger på, se Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 11. utgave (2018) s. 217. Det er naturlig å se hen til om de særegne forholdene i saken etter en objektiv målestokk gir omverdenen rimelig og saklig grunn til å tvile på tjenestemannens upartiskhet. Tilsvarende er lagt til grunn for vurderingen av dommerhabilitet etter domstolloven § 108, se eksempelvis HR-2021-943-A avsnitt 14.

Når det gjelder de generelle utgangspunktene om betydningen av vennskapsforhold for vurderingen av habilitet, viser vi til redegjørelsen i vårt brev til Finansdepartementet 6. januar 2022 om Stoltenbergs habilitet dersom han skulle bli utnevnt til sentralbanksjef (JDLOV-2021-6972):

«Ordlyden i forvaltningsloven § 6 andre ledd angir at det i vurderingen av «andre særegne forhold» skal vektlegges om avgjørelse i en konkret sak gir «særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til». Det innebærer både en vurdering av vennskapets nærhet og av hvor sterke interesser tjenestemannens venn har i utfallet av de aktuelle beslutningene. Det kan vises til Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 11. utgave (2018) s. 2019:

«Tilknytningens nærhet og styrken av interessemotsetningen eller -fellesskapet må for øvrig ses i sammenheng med hverandre. Jo nærmere tilknytning f.eks. en statsansatt har til en person som har interesser felles med eller i strid med parten, jo mindre er kravet til interessenes styrke. Kravet er minst når det er den ansattes egne interesser det dreier seg om.»

Når det gjelder tilknytning gjennom vennskap har vi i flere tidligere saker uttalt oss om hva som regnes som «særegne forhold» som kan føre til inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 andre ledd. I vår tolkningsuttalelse 3. november 2000 (JDLOV-2000-8596B), også vist til i flere senere saker, uttalte vi følgende om tilknytningsmomentet:

«Det er antatt både i teori og ved praktiseringen av forvaltningslovens inhabilitetsregler at det som utgangspunkt skal mye til før vennskap i seg selv fører til inhabilitet. Noe upresist kan en si at det bare er nært vennskap og skarpt og direkte motsetningsforhold som i seg selv fører til inhabilitet etter § 6 annet ledd. Vanlig godt bekjentskap og samarbeid leder ikke til inhabilitet. Vi viser til Frihagen, op.cit. s. 228 og s. 231, og Woxholth, op.cit. s. 142. I sak 57/87 (utrykt) uttaler Sivilombudsmannen: «Det skal foreligge et virkelig nært vennskap før et slikt forhold fører til inhabilitet.»»

I en senere sak har Sivilombudsmannen uttalt at «[u]tgangspunktet er at det må foreligge et spesielt godt og personlig vennskapsforhold» for at vennskapet skal begrunne inhabilitet, jf. uttalelsen i Sivilombudsmannens årsmelding for 2009 s. 147 (SOMB-2009-32). Tilsvarende ble lagt til grunn i SOMB-2013-1263.

Vi har også tidligere uttalt oss om relasjoner som har sin bakgrunn i faglig og politisk samarbeid, og viser for helhets skyld blant annet til vår tolkningsuttalelse 30. januar 2008 (JDLOV-2008-532):

«Et nærmere samarbeid i tjenesten vil normalt ikke føre til inhabilitet. Vi viser her til Frihagen, Inhabilitet etter forvaltningsloven (1985) s. 346, jf. s. 340. Det gjelder etter vårt syn som utgangspunkt selv om samarbeidet strekker seg over lang tid og er omfattende. Om samarbeidet er av faglig eller faglig-politisk karakter, spiller i denne sammenheng mindre rolle. Først og fremst hvis samarbeidet er særlig nært og omfattende, kan det bli spørsmål om inhabilitet av den grunn alene. Selv i slike tilfeller vil det helst være slik at andre tilknytningsmomenter eller interesser i saken enn selve samarbeidsforholdet må foreligge for at det blir aktuelt å konstatere inhabilitet. Sakens art vil også spille inn, for eksempel slik at det kan være grunn til å utvise større varsomhet der det er spørsmål om å rette kritikk mot parten.

I arbeidsforhold vil samarbeidet ofte føre til en viss kontakt utenfor arbeidssituasjonen. Slik sosial kontakt som ikke går ut over det som er vanlig i kollegiale forhold, bringer ikke habilitetsspørsmålet i noen annen stilling enn det som fremgår av avsnittet foran. Bare hvis den sosiale omgangen utvikler seg til et personlig vennskapsforhold, får dette særlig betydning i habilitetsvurderingen, og da er det først og fremst selve vennskapsforholdet som har betydning. I praksis er det antatt at det bare er nært vennskap og skarpt og direkte motsetningsforhold som i seg selv kan føre til inhabilitet etter § 6 annet ledd. Vanlig godt bekjentskap og samarbeid leder ikke til inhabilitet. Vi viser her til vår uttalelse i brev 15. januar 2008 (snr. 2008/00112 EO) (JDLOV-2008-112) med henvisninger.»

Vennskapet mellom Stoltenberg og statsminister Støre er ikke beskrevet nærmere i oversendelsen fra Finansdepartementet. På bakgrunn av statsminister Støres uttalelser om egen inhabilitet i ansettelsessaken legger vi, i likhet med Finansdepartementet, til grunn at det foreligger en «nær personlig tilknytning» mellom statsministeren og Jens Stoltenberg. I en konkret sak der habilitetsspørsmålet blir aktuelt, må det tas stilling til om det er nødvendig med en nærmere vurdering av deres relasjon for å avgjøre om det er snakk om et slikt nært og personlig vennskapsforhold som er omtalt over.

Relasjonens nærmere karakter og nærhet vil ha betydning i den samlede vurderingen av omstendighetene i saken. Dersom relasjonen er svært nær, vil det kunne innebære at det skal noe mindre til før det foreligger inhabilitet enn dersom relasjonen er noe mindre nær, jf. f.eks. JDLOV-2018-4648 der det ble vektlagt at vennskapet lå i «grenseland for hva som i seg selv må antas å kunne føre til inhabilitet». Videre kan det i en samlet vurdering av habiliteten i en sak også legges vekt på en fjernere personlig tilknytning enn det som kan betegnes som «nær personlig tilknytning». Avgjørende blir uansett om omstendighetene samlet innebærer «særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til» tjenestemannens inhabilitet.»

I brevet fra Statsministerens kontor 7. februar er det som nevnt ikke redegjort nærmere for relasjonen mellom statsminister Støre og Stoltenberg. Vi legger derfor, på samme måte som i uttalelsen 6. januar 2022, til grunn at det er en «nær personlig tilknytning» mellom dem, samtidig som vi understreker at relasjonens nærmere karakter og nærhet vil kunne ha betydning i den samlede vurderingen i en konkret sak.

Ved siden av vurderingen av vennskapets nærhet, vil det i en konkret habilitetsvurdering være sentralt hvilken interesse tjenestemannens venn har i en avgjørelse, og om avgjørelsen kan utgjøre «særlig fordel, tap eller ulempe» for ham.

Når det etter loven skal legges vekt på om avgjørelsen kan innebære «særlig» fordel, tap eller ulempe, innebærer dette at det normalt ikke vil foreligge inhabilitet dersom avgjørelsen vil innebære en tilsvarende fordel, tap eller ulempe for en større eller ubestemt personkrets, jf. Ot.prp. nr. 73 (1976-77) s. 62. Vi har i en rekke tidligere uttalelser gitt uttrykk for at det dermed kun unntaksvis vil foreligge inhabilitet i saker av generell karakter, selv om avgjørelsen også kan få konsekvenser for tjenestemannen selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til, se eksempelvis vår tolkningsuttalelse 12. november 2009 (JDLOV-2009-7092). I samme uttalelse er det lagt til grunn at unntak fra denne hovedregelen først og fremst er aktuelt «i tilfeller der en avgjørelse etter sin art er generell, men reelt sett får konsekvenser bare for en liten krets rettssubjekter, eller der avgjørelsen får betydelig større konsekvenser for tjenestemannen eller hennes nærstående enn for andre som blir berørt av vedtaket.»

Begrepet «særlig fordel, tap eller ulempe» omfatter bl.a. økonomiske fordeler eller ulemper, tildeling av verv eller stilling og lignende personlige forhold. Også ikke-økonomiske konsekvenser omfattes, slik som omdømmegevinster eller –tap, se våre uttalelser 23. januar 2014 (JDLOV-2013-8032) og 3. mars 2014 (JDLOV-2014-1105).

Lovavdelingen har i enkelte tidligere uttalelser uttalt seg om statsråders habilitet i tilfeller der nærstående har hatt stillinger i offentlige virksomheter. Uttalelse 3. november 2005 (JDLOV-2005-7435A) gjaldt daværende statsminister Jens Stoltenbergs habilitet på bakgrunn av hans ektefelles stilling som avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet. Lovavdelingen kom til at Stoltenberg ikke var inhabil til å delta i den ordinære behandlingen i regjeringen av budsjettsaker som berørte den seksjonen i Utenriksdepartementet hvor hans ektefelle var avdelingsdirektør. Videre ble det uttalt følgende om når inhabilitet kan tenkes å oppstå:

«Habilitetspørsmål kan tenkes å oppstå der Schulerud personlig har direkte interesser i sakens utfall. Det kan være saker der Schuleruds egen stilling blir berørt for eksempel ved vesentlige budsjettendringer, strukturelle endringer som berører hennes ansvarsområde eller helt unntaksvis ved enkeltsaker der ektefellen har engasjert seg ut over det vanlige for at saken skal få et bestemt utfall. Det vil her være av betydning hvordan forholdet fremtrer for utenverdenen. Vi understreker at inhabilitet kun kan tenkes i helt spesielle tilfeller.»

I uttalelse 22. august 2006 (JDLOV-2006-6333) uttalte Lovavdelingen seg om daværende finansminister Kristin Halvorsens habilitet i saker som gjaldt NRK, på bakgrunn av at hennes ektemann var ansatt som prosjektsjef i underholdningsavdelingen i NRK. Lovavdelingen kom til at Halvorsen ikke var inhabil til å delta i regjeringens behandling av kringkastingsavgiften, som utgjør det vesentligste av NRKs inntekter. Videre ble det uttalt følgende om når inhabilitet kan tenkes å oppstå:

«For at spørsmålet om habilitet skulle oppstå på grunnlag av de fakta vi har beskrevet foran, måtte finansministeren etter vårt syn forberede eller treffe avgjørelse i en sak som spesifikt og temmelig direkte angikk underholdningsavdelingen i NRK og som fikk betydning for denne avdelingens rammevilkår og mer spesifikt arbeidssituasjonen til finansministerens ektemann. Alternativt kunne det tenkes at finansministerens ektemann i særlig grad hadde engasjert seg i en bestemt sak med tilknytning til egen arbeidssituasjon. Vurderingen av om habilitet foreligger, må også i slike tilfeller bli konkret.»

Uttalelsen 20. januar 2017 (JDLOV-2017-277) gjaldt daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanners habilitet i saker som gjaldt Kongehuset, på bakgrunn av hans vennskap med lederen av kommunikasjonsstaben ved Det kongelige hoff. Lovavdelingen viste til de to sakene fra 2005 og 2006 sitert ovenfor, og la til grunn at Sanner ikke ville være inhabil til å behandle ordinære budsjettsaker som gjelder Kongehuset. Lovavdelingen bemerket i denne sammenheng at uttalelsene fra 2005 og 2006 gjaldt ektefeller, mens relasjonen mellom Sanner og kommunikasjonssjef Marianne Hagen var fjernere. Videre ble det uttalt følgende:

«Inhabilitet for Sanner vil først og fremst kunne tenkes ved avgjørelser som spesifikt og temmelig direkte angår Hagen. Dette kan tenkes der det er spørsmål om å rette kritikk særskilt mot Hagen, eller spørsmål om å tilgodese henne særskilt. Helt unntaksvis kan det også tenkes at generelle saker om kongehuset, for eksempel vesentlige budsjettendringer, vil få så stor innvirkning for Hagens egen stilling eller arbeidssituasjon at inhabilitet må anses å foreligge. Vurderingen må i alle tilfeller bli konkret.»

Utnevnelsen til stilling til sentralbanksjef innebærer klart en «særlig fordel» for Stoltenberg. Sakene som er omtalt i punkt 2 foran, vil derimot i utgangspunktet ikke innebære noen slik «særlig fordel, tap eller ulempe» for Jens Stoltenberg personlig. At statsministeren anså seg som inhabil i saken som gjaldt utnevnelsen, medfører derfor ikke at han vil være inhabil i avgjørelser knyttet til sentralbanken. Avgjørelser som gjelder bankens rammevilkår i form av forskrifter eller retningslinjer, eller som legger oppgaver til banken, vil i utgangspunktet ikke kunne sies å utgjøre en «særlig fordel, tap eller ulempe» for Jens Stoltenberg personlig. De virkninger som denne type avgjørelser får for Stoltenberg i hans rolle som sentralbanksjef, vil som det klare utgangspunkt ikke være tilstrekkelig til å konstatere inhabilitet. Dette vil etter vårt syn gjelde selv om Stoltenberg som øverste leder av virksomheten har en annen stilling enn det som var tilfellet i uttalelsene det er vist til foran. Enkelte av de momentene som er relevante i en konkret inhabilitetsvurdering, jf. nedenfor, vil imidlertid oftere kunne tenkes å inntreffe for personer i en slik posisjon som Stoltenberg.

Som nevnt må spørsmålet om inhabilitet alltid vurderes i lys av omstendighetene i den enkelte sak, og avgjørende i den konkrete vurderingen vil være om de samlede omstendighetene i saken utgjør «særegne forhold» som er «egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet», jf. § 6 andre ledd. I vurderingen vil det, i tillegg til sakens eventuelle betydning for Stoltenberg personlig, blant annet være relevant hva slags interesser Norges Bank har i saken, om det foreligger en interessekonflikt mellom banken og eventuelle andre parter i saken, om avgjørelsen i saken direkte eller indirekte kan innebære kritikk av banken, om saken reiser spørsmål av prinsipiell eller kontroversiell karakter, og om Stoltenberg har utvist et særlig engasjement i saken.

Som eksempler på saker der man etter en slik konkret vurdering vil kunne komme til at statsministeren vil være inhabil, kan nevnes situasjoner der det er aktuelt å instruere Norges Bank i medhold av sentralbankloven § 1-4 andre ledd, og instruksen kan oppfattes som en kritikk av bankens eller Stoltenbergs handlemåte. Inhabilitet kan også tenkes dersom det er aktuelt å treffe avgjørelser knyttet til Norges Banks oppgaver og organisasjon som særlig påvirker Stoltenberg, eller der Stoltenberg har engasjert seg sterkt for et bestemt alternativ. I slike tilfeller kan det ikke utelukkes at regjeringens avgjørelse i saken vil ha en så direkte betydning for Stoltenberg personlig eller påvirke hans omdømme på en slik måte at det vil kunne anses å utgjøre «særlig fordel, tap eller ulempe». Tidligere uttalelser fra Lovavdelingen sitert foran gjelder tilfeller der den personlige tilknytningen er til en person i en mer underordnet stilling. Vi nevner derfor at Stoltenbergs særlige posisjon som sentralbanksjef kan ha betydning i denne vurderingen, og at det eksempelvis skal noe mindre til før et sterkt engasjement fra hans side vil medføre at statsministeren er inhabil enn i de tidligere nevnte sakene. På den annen side vil det klart nok ikke i seg selv være tilstrekkelig for å konstatere inhabilitet at Sentralbanken har uttalt seg i en sak.

Siden vurderingen av habilitet må skje konkret, i lys både av det nærmere forholdet mellom Stoltenberg og Støre og betydningen av en avgjørelse for Stoltenberg personlig og for ham i egenskap av sentralbanksjef, er det vanskelig å angi mer presise vurderinger av eksempler og typetilfeller. Ut fra de sakstyper som er beskrevet i brevet fra Statsministerens kontor og for øvrig i punkt 2 foran, antar vi imidlertid at inhabilitet kun vil være aktuelt i spesielle tilfeller.