Arbeids- og sosialpolitiske utviklingstrekk i EU og EØS-samarbeidet – april 2007 - september 2007

24. september 2007

  

Hovedpunkter: 

• Arbeidsledigheten går stadig ned, men ungdomsledigheten holder seg høy
• Større kamp om kvalifiserte arbeidstakere – EUs blue-card lanseres i høst
• Romania og Bulgaria EØS-medlemmer fra 1. august
• Flere land opphever/letter på overgangsordninger for EU10 arbeidstakere
• Behov for et direktiv for sosiale tjenester av allmenn interesse? Oppfølging november
• Grønnbok på arbeidsrett følges opp i okober
• Arbeidstidsdirektivet fortsatt helt i det blå
• Kommisjonen kritisk ang. praktisering av  utsendingsdirektivet
• Prinsipper for  flexicurity presentert av Kommisjonen – nå opp til landene
• Familiepolitikk høyt på den politisk dagsorden
• Direktiv om flyttbare pensjonsrettigheter avvist i Rådet
• Vikabyrådirektivet igjen på Rådets agenda
• Første uttalelser fra EF-domstolen om Vaxholm og Viking Line positivt mottatt
• Kravet om behov for sosiale minimumstandarder vinner terreng

  

1. Sammendrag og veien videre

Perioden april  – september 2007

”Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves?” For ventet på løsninger på tilsynelatende uløselige saker har vi gjort i Brussel  – ingen løsning på arbeidstidsdirektivet synes på horisonten og direktivet om supplerende flyttbare pensjonsrettigheter seiler opp som et nytt ”uløselig” direktiv. Vi venter på at landene skal  utvikle felles prinsipper om flexicurity, på oppfølging av grønnboken på arbeidsrett, hva som skjer med ”sosiale tjenester av allmenn interesse”, hvordan utsendingsdirektivet egentlig skal forstås og om landene kan enes om sosiale minimumsstandarder.

Men perioden har også vært preget av positive nyheter – arbeidsledigheten synker stadig, selv om det store antallet arbeidsledig ungdom fortsatt utgjør en kraftig ripe i ”glansbildet”. Det blir denne høsten for alvor lansert konkrete planer mht. arbeidsmigrasjon fra 3. land, og flere og flere land opphever eller lemper på overgangsordinger på arbeidsmarkedet.  Kommisjonen har definert og operasjonalisert det omfattende og policyovergripende flexicuritykonseptet – og det er nå opp til medlemslandene å bli enig om felles prinsipper. De første uttalelsene fra EF-domstolen ang. Vaxholm/Lavall og Viking-Line sakene er nok god lesing sett med nordiske øyne. Politikk for bedre å forene jobb og familieliv er også godt nytt sett fra Norden – og ingenting tyder på at Kommisjonen vil initiere ny lovgivning på arbeidsrettsfeltet med det første – i tråd med den norske høringsuttalelsen. Signaler tyder på at det blir opp til partene i arbeidslivet å enes om evt. ny lovgivning eller avtaler. Samtidig er vikarbyrådirektivet igjen satt på agendaen – etter mange års opphold.

Tyskland flagget to store saker på området i sin formannskapsperiode – sette familiepolitikk på den politiske dagsorden og få til enighet om flyttbare pensjonsrettigheter. Det første klarte de, men lovgivningsprosessen viste seg igjen for vanskelig.  Høsten og vinteren blir aktiv – og det er en klar forventning om gjennombrudd i flere saker under det portugisiske formannskapet.

Arbeids-og sosialrådens forrige halvårsrapport kom i april, det har vært sommerstille i Brussel i august, slik at denne rapporten bare tar for seg områder der det har vært bevegelse de siste månedene. Den ivrige leser vil kjenne igjen mye av stoffet gjennom innberetninger og nyhetsbrev. Det minnes om at alle offentlige tilgjengelige rapporter fra arbeids-og sosialråden kommer i EU-delegasjonens ukentlige nyhetsbrev. Nye lesere oppfordres til å abonnere på nyhetsbrevet og klikke seg inn på www.eu-norge.org

God lesning!

Gustav Solvang
Arbeids-og sosialråd
EU-delegasjonen i Brussel          

 

Horisontale saker

1.1       EU og EØS utvidet

Romania og Bulgaria ble medlemmer av EU 1. januar 2007. Etter forhandlinger med EFTA-siden, ble landene også medlemmer i EØS fra 1. august 2007.  Dette betyr at rumenske og bulgarske arbeidstakere ikke lenger behandles som 3. landsborgere, men står på lik linje med polakker, litauere og andre arbeidstakere fra de landene som ble medlem av EU 1. mai 2004.  P.t. er det fortsatt overgangsordninger for disse nasjonalitetene på det norske arbeidsmarkedet.

 

1.2       Overgangsordninger

Da 10 nye land ble medlemmer av EU 1. mai 2004 ble det bestemt at overgangsordninger på arbeidsmarkedet kunne innføres for å unngå for mye friksjon på det nasjonale arbeidsmarkedet. Alle ”gamle” EU land innførte restriksjoner unntatt Sverige, Irland og Storbritannia. Spørsmålet om overgangsordninger fikk ny aktualitet 1. januar 2007 da Romania og Bulgaria ble medlemmer av EU. Ordningene skal i første om gang vare ut desember 2008, og kan forlenges i inntil fem år til (3 + 2 år).

Den britiske og irske regjeringen annonserte i oktober 2006 at landene ville innføre overgangsordninger på arbeidsmarkedet for borgere fra Romania og Bulgaria når disse landene ble medlemmer av EU 1. januar 07. Samtidig annonserte den tyske regjeringen det samme.

Både den rumenske og den bulgarske regjeringen beklaget sterkt britenes og irenes beslutning. Både Bulgaria og Romania har tidligere hevdet at de fleste som ønsker å jobbe utenfor disse to landene, allerede har forlatt hjemlandet. Det anslås at 2 mill rumenere allerede jobber (lovlig eller ulovlig) i EU. Pga. kultur og språk, finnes de fleste av disse i Sør-Europa.

Men overgangsordninger er nå på vei ut i mange land, eller lempes. Sverige, Finland, Storbritannia, Irland, Island, Hellas, Spania, Italia, Portugal og Nederland har pr. i dag ingen overgangsordninger for arbeidstakere fra EU 8-landene (dvs. de sentral- og østeuropeiske landene som ble medlemmer i 2004). Land som Belgia, Frankrike og nå sist, Tyskland, har imidlertid lempet eller opphevet overgangsordninger for visse utvalgte yrkeskategorier der det er mangel på arbeidskraft i hjemlandet.

De fleste land har overgangsordninger for rumenere og bulgarere, bortsett fra Sverige, Finland og noen av EU-8 landene. Storbritannia synes å oppheve disse med det første. 

 

1.3       Status for utplassering av nasjonale eksperter 

• I DG Employment/E2 Seksjon for sosialpolitikk og fattigdomsbekjempelse har Trude Eliassen (fra AID) vært ansatt siden juli 2007, tilknyttet programmet for ”sysselsetting og sosial solidaritet”, PROGRESS.
• I DG Employment/D3/Employment Services – tilknyttet EURES har Nina Gram fra NAV vært ansatt siden høsten 2006.
• DG Employment/D2/Employment Strategy har Kari-Anne Wiggen (fra NAV) vært ansatt siden 1. september 2007, knyttet til sysselsettingsdelen av PROGRESS.
• DG Employment/Seksjon for Likestilling har Trine Berggren (fra BLD) vært ansatt siden september 2005. Hun er p.t. ute i permisjon til januar 2008.

  

1.4       Rådsmøte  30. – 31. mai 2007

Det tyske formannskapet ledet sitt siste formelle ministermøte på området – den 30. og 31. mai 2007. Det portugisiske formannskapet var vertskap for det uformelle ministermøtet i Guimaraes, Portugal den 5. og 6. juli 2007, der også statsråd Bjarne Håkon Hanssen deltok. Portugals eneste møte i EPSCO (arbeids-og sosialministre) arrangeres 5. og 6. desember i Brussel. Møtet den 6. desember blir et felles møte med EUs justisministre for å diskutere Kommisjonens planer for innvandring av arbeidskraft fra 3. land.    

 

Rådsmøtet for arbeids-og sosialministre (EPSCO) 30. - 31. mai 07 - ingen enighet om supplerende pensjonsrettigheter, økt fokus på familiepolitikk:
Det tyske formannskapet hadde to store prioriteringer på arbeids-og sosialfeltet - få enighet om et nytt direktiv om supplerende pensjonsrettigheter og sette familiepolitikk på dagsorden. Det siste har de klart gjennom "Alliansen for familier" - et forum der politikk, gode eksempler og erfaringer utveklses om hvordan jobb og familieliv kan bedre forenes. Men det lyktes ikke å bli enig om det nye direktivet om flyttbare supplerende pensjonsrettigheter; Nederland stemte mot forslaget fordi de mente at direktivforslaget nå er blitt så utvannet at det i realiteten kan virke mot sin hensikt - altså være mobilitetshindrende fremfor mobilitetsfremmende. Det ble derimot enighet om en rekke kapitler om gjennomføringsforordningen til den nye, reviderte trygdeforordningen vedtatt i 2004. Det må likevel igjen stilles spørsmålstegn ved om det er mulig å bli enig om ny lovgivning på arbeids-og sosialfeltet, eller om andre virkemidler som målstyring og "allianser" vil være mer egnede virkemidler, som også kan heve nivået på innholdet på politikkområdet. 

Direktivforslag om flyttbare supplerende pensjonsrettigheter:
Direktivforslaget fra oktober 2005 er det eneste lovgivningsinitiativet fra DG EMPL siden Kommissær Spidla overtok i 2004. Formålet med direktivforslaget er å øke arbeidstakermobiliteten i EU slik at arbeidskraft kan bedre kanaliseres der behovet er størst. En kjent mobilitetshindring er folks frykt for å miste pensjoner eller pensjonsrettigheter. Direktivet skulle gjøre det klarere hvilke pensjonsrettigheter (knyttet til tilleggspensjoner) en arbeidstaker kan ta med seg/beholde ved bytting av jobb (innenland eller utenlands). De statlige, lovpålagte pensjoner er for lenge siden regulert og koordinert, så dette direktivet omhandler kun tilleggspensjoner og ikke de obligatoriske. De nye offentlige tjenestepensjonene (OTP) i Norge vil nok høre inn under allerede eksisterende forordninger og ville dermed ikke bli berørt av det nye forslaget. Virkeområdet for norske forhold ville dermed være begrenset. 

Direktivforslaget som ble presentert på rådsmøtet var svært utvannet i forhold til det opprinnelige forslaget - en rekke pensjonsordninger var unntatt, bare sovende rettigheter kunne flyttes, ikke penger osv. Men forslaget innebar at ved bytte av jobb skulle arbeidstakeren beholde rettighetene i pensjonsordningen til avtalt pensjonsalder - mao. man skulle ikke tape pensjonsrettigheter ved bytte av jobb. Dette er en ordning landene i Nord-Europa har, og som vi kanskje tar som en selvfølge. Men mange land i sør og øst i Europa har ikke denne typen ordninger i det hele tatt. 

På pensjons-og trygdeområdet kreves enstemmighet i Rådet dvs. alle 27 land må være enige. Som eneste land var det Nederland som ikke kunne slutte seg til det nye direktivet, dette til tross for at Nederland allerede har tilsvarende ordninger som ligger i direktivforslaget. Så hvorfor stemmer Nederland mot en ordning de selv praktiserer? For å forstå det, må man tilbake til utgangspunktet - direktivet er ment å fremme mobilitet. Nederland pekte på at direktivforslaget nå inneholdt så mange unntak at nedslagsfeltet (scope) var blitt altfor begrenset og at direktivforslaget var svært geografisk skjevt- 95% av arbeidstakere i Nederland ville være dekket av direktivet, mens bare 10% av det totale antall arbeidstakere i alle EU-landene ville være det. Mao. - heller intet direktiv enn et dårlig direktiv som ikke vil fremme mobiliteten i EU. Hvorfor late som man vedtar et mobilitetsfremmende direktiv som i praksis ikke ville føre til det? Her ligger det nok også noen idelogiske undertoner - ved å unnta så mange ordninger, mener nok nederlenderne at mange land ikke bidrar til et mer fleksibelt arbeidsmarked og at det å tviholde på arbeidstakere gjennom pensjonsordningene ikke står i samsvar med den mobiliteten og fleksibiliteten man sier man ønsker på arbeidsmarkedet. Direktivet ville føre til mobilitet for de få, mens andre land ville bli værende i segmenterte arbeidsmarkeder. Land som har fått en rekke unntak praktiserer gjerne  " den samme jobben for livet" politikk, langt fra det mer fleksible nederlandske arbeidsmarkedet.  Allerede i fjor ryktes det at flere land mente direktivforslaget kunne trekkes tilbake fordi det var såpass utvannet og kunne reguleres gjennom eksisterende forordninger. Men samtidig er det det eneste lovgivningsforslaget fra Kommissær Spidla og for det andre er det en politisk fanesak å øke mobiliteten i EU og få til et bedre fungerende arbeidsmarked (ref. 2006 som EUs mobilitetsår).

Europaparlamentet behandlet forslaget i plenum i slutten av juni. De avviste også det direktivforslaget alle land i Rådet bortsett fra Nederland støttet.  Det er  nå opp til Kommisjonen å relansere direktivforslaget til høsten, noe Kommissær Spidla understreket at den ville gjøre.   

Enighet om gjennomføringsforordning 883/2004 - (noen kapitler) - koordinering av statlige trygdeytelser     
Det kom til politisk enighet - uten diskusjon - om tittel III, kap. 1 (sykdom, foreldrepermisjon) og tittel IV, kap. 1 (finansielle bestemmelser), vedr. annex XI og vedr. diverse tilllegg). Etter at ny trygdeforordning ble vedtatt i april 2004, går arbeidet med gjennomføringsforordningen sakte, men sikkert fremover. Den endelige gjennomføringsforordningen forventes være vedtatt i 2008.

"Allianse for familier"
Tysklands hjertebarn er for tiden den nye "Alliansen for familier" der den meget aktive familieminister Ursula von der Leyen har ønsket å sette fokus på familiepolitikk i felleskapsregi. Formålet med alliansen er at medlemslandene skal diskutere, utveksle erfaringer og spre gode ekspempler mht. familiepolitikk og arbeidslivet - altså hvordan kombinere jobb og familieliv. Bakgrunnen er selvfølgelig de demografiske utfordringer der flere eldre arbeidstakere og kvinner må ut i arbeidslivet, samtidig som det fødes for få barn i EU-landene. Stikkord er barnehageplasser, fleksibel arbeidstid, skatte- og permisjonsordninger.  Formannskapet, samt flere av landene, understreket at dette ikke er starten på en felles EU familiepolitikk og at det ikke er snakk om en overføring av nasjonal kompetanse/myndighet til EU-nivå. Alliansen er ment som et policy forum der man gjennom erfaringsutveksling i ulike møter vil søke å påvirke nasjonal politikkutforming i mer familievennlig retning. Sverige og Finland har tidligere vært reserverte i forhold til initiativet siden de fryktet en segmentering av kvinnens rolle som den som tar seg av barna (Kinder-Küche-Kirche), men rådskonklusjonene nevner nå spesielt at menn og kvinner bør ha likt ansvar for barnepass og omsorg.     

Kommentar til rådsmøtet
Rådsmøtet viste igjen hvor vanskelig det er å bli enig om ny lovgivning på arbeids-og sosialfeltet. Mange frykter at pensjondirektivet blir et nytt arbeidstidsdirektiv dvs. et direktiv man diskuterer og diskuterer på hvert ministermøte uten å bli enig.  

Dette møtet illustrerer også at EUs arbeids-og sosialministre kanskje må revurdere virkemidlene på fellesskapsnivå - hvis lovgivning er lite egnet eller vanskelig å få til hva da? Målstyring (åpne koordineringsmetode/OMC) som virkemiddel er utbredt på dette feltet, og den europeiske sysselsettingsstrategien og metoden skal feires senere i år. Vi kan forvente å høre at denne strategien har vært vellykket, at samtlige EU-land har fått sin versjon av aktiv arbeidsmarkedspolitikk, at ledigheten i EU har falt betydelig siden 1997 - og at dette ikke hadde vært mulig uten målstyring som virkemiddel. Bør bruk av målstyring og "allianser" styrkes og også brukes på andre politikkområder? "Alliansen for familier" er et eksempel på at landene diskuterer politikk på en annen måte fremfor å prøve å lage lovgivning på området. Kritikere kan kalle alliansen for en talk-shop med ikke-bindende konklusjoner som man kan følge - eller ikke. Tilhengere av denne type metode vil argumentere for at ved bruk av ikke-bindende virkemidler får man hevet nivået i politikken - man setter seg mer ambisiøse mål som kan gjennomføres nasjonalt og tilpasses nasjonale forhold og økonomi, men som på sikt vil dreie den nasjonale politikken i ens retning. Kanskje kan ikke alle levere politikken nasjonalt spesielt raskt, kanskje får man ikke med seg alle med en gang, men på sikt vil politikken endres - og heves. Dette mener land, særlig i nord og vest, kanskje er mer hensiktsmessig i stedet for å lage lovgivning som inneholder en rekke unntak - og som man gjerne vil benevne "minimumslovgivning" (race to the bottom i stedet for race to the top) som i flere land ikke betyr så mye i praksis siden den nasjonale lovgivningen allerede går lengre. 

 

1.5       Uformelt ministermøte i Portugal 5. og 6. juli 2007

Det portugisiske formannskapet valgte bruk av den åpne koordineringsmetoden – altså målstyring[1] på sysselsettings-og sosialområdet som tema for det uformelle ministermøtet. Det var flere grunner til det: den europeiske sysselsettingsstrategien og dermed målstyring som virkemiddel i EU fyller i år 10 år, nye 3-årige EU-mål og retningslinjer for økonomisk, arbeids-og sosialpolitikk skal utarbeides i løpet av 2007 og tas i bruk sommeren 2008, erkjennelsen av at det er politisk vanskelig å utarbeide ny fellesskapslovgivning på området slik at andre virkemidler må styrkes eller revurderes, og sist fordi portugiserne i større grad ønsker å se flere politikkområder i sammenheng: arbeidsmarkedspolitikk, sosialpolitikk, økonomisk politikk, utdanningspolitikk og familiepolitikk.

Hva er OMC:
Den åpne koordineringsmetoden som virkemiddel på EU-nivå ble for første gang tatt i bruk i 1997 på sysselsettingsfeltet. Senere har metoden blitt tatt i bruk på økonomisk, sosial- og utdanningsområdet og på visse helse-og omsorgstjenester. OMC brukes på fellesskapsnivå der tradisjonell EU-lovgivning ikke er mulig (for eksempel for fattigdomsbekjempelse) eller politisk ønskelig (for eksempel på sysselsettings-og sosialområdet). På disse områdene er det i høy grad landene selv som styrer sin egen politikk. Men ved bruk av målstyring koordinerer landene sin politikk, de forplikter seg til å følge vedtatte mål og retningslinjer, de europeiske institusjonene har rett og plikt til å kikke landene i kortene for å påpeke evt. kritisere mangel på fremdrift. På denne måten utformes den nasjonale politikken i en mer koordinert og ens retning uten likevel å bli harmonisert.

Virkemidlene innenfor OMC er fastsettelse av mål, retningslinjer, handlingsplaner, programmer, benchmarking, fast rapporteringsmønster og lignende. Landene er forpliktet til å iverksette nasjonale tiltak for å møte målene. Likevel finnes ingen juridiske eller økonomiske sanksjoner hvis mål ikke nås eller hvis nasjonal politikk ikke utformes i tråd med målene. Men landene kan få kritikk (”name and shame”) altså henges ut som dårlige elever i klassen. Tanken med metoden er at landene skal lære og la seg inspirere av hverandre – de gode eksempler skal spres og forhåpentligvis etterfølges av andre (”name and fame”). OMC ligger utenfor EØS-avtalen, men Norge er med på deler av disse aktivitetene gjennom vår deltakelse i EU-programmer.   

Fra Amsterdam til Lisboa:
Gjennom Amsterdamtraktaten fra 1997 ble sysselsetting et felleskapsanliggende. Det endret ikke medlemslandenes rett til selv å utforme sin egen politikk på området, men alle ble enige om at alle land skulle arbeide for høy grad av sysselsetting. Det ga også Kommisjonen en sterkere rolle i utformingen av nasjonal arbeidsmarkedspolitikk. Den europeiske sysselsettingsstrategien ble utviklet i regi av Kommisjonen. Metoden som ble utviklet med vekt på mål, retningslinjer, rapportering og tilbakemeldinger ble kjent som målstyring eller OMC.

I Lisboa i 2000 ble EUs statsledere enige om en ny næringsstrategi som i globaliseringens navn ”skulle gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige økonomi i 2010”. Stikkord var vekst, høyere sysselsetting, fokus på makroøkonomisk og skattepolitikk, utdanning, forskning, konkurranse, innovasjon og entreprenørskap. En gjennomgang av prosessen i 2004 konkluderte med at man ikke hadde nådd sine mål. Strategien ble i 2005 endret og relansert med navnet ”Strategi for økonomisk vekst og sysselsetting” med fokus på skaping av flere – og bedre – jobber. En forenklet sysselsettingsstrategi ble nå en integrert del av Lisboastrategien. Sysselsettingstrategien ses nå klarere i sammenheng med retningslinjene for økonomisk politikk – og til dels sosialpolitikk.

Målstyring som metode har også utviklet seg på sosialområdet – fra 2000 for sosial inkludering (særlig fattigdom) og fra 2001 for sosial trygghet (trygd og pensjoner). Fra 2006 ble de to sosialområdene sett i sammenheng med felles rapportering. Linken til sysselsettingstrategien har blitt tettere, men mange land mener den fortsatt er for dårlig. Målstyring som metode er heller ikke like utviket og konkret som på sysselsettingsområdet.      

Mål og resultater:
I 1997 var EUs ledighet rundt 12% (EU 15). I dag (i EU 27) viser de siste tallene ca. 6.7% - langt lavere, men fortsatt med store geografiske og regionale forskjeller. Hvordan tallene hadde sett ut uten den europeiske sysselsettingsstrategien, skal være usagt. Men alle EU-land har nå utviklet sin form for aktiv arbeidsmarkedspolitikk, det har blitt større fokus på verdien av livslang læring og tilpasning til fremtidens arbeidsmarked (selv om det er her mange land ”synder” mest) og reform av trygde-og pensjonssystemer. Samtidig peker den økonomiske utviklingen og veksten oppover og de fleste land oppfyller nå EUs krav til økonomisk og monetær politikk vedr. inflasjon, budsjettbalanse, utenlandsgjeld og lignende.

Tre tall dvs. målsettinger i Lisboastrategien skal spesielt merkes: 70-60-50. Innen 2010 skal EUs totale sysselsettingsrate opp til 70% (i dag rundt 64%), kvinneandelen i arbeidslivet skal ligge på 60%  (i dag rundt 55%) og antall eldre i arbeidslivet (+ 55 år) skal opp til 50 % (i dag rundt 43%). I EU er det bare Skandinavia og Nederland som har oppnådd disse tallene. De norske tallene ligger som kjent langt høyere. 

 

1.6       Portugals ambisjon:   

Den direkte bakgrunnen for det uformelle ministermøtet i Portugal var altså at det skal utarbeides nye retningslinjer for sysselsetting/økonomisk/sosialpolitikk. Målsettingen skal nås ved hjelp av den åpne koordineringsmetoden. Samtidig tilhører nok Portugal den fløyen i EU som mener at de siste årene har fokusert for mye på økonomisk vekst og sysselsetting. Portugiserne mener også at OMC som metode ikke har vært godt nok utviklet på sosialområdet slik at de mer sosiale aspekter har ”forsvunnet”. Det pekes også på et unødvendig skille mellom sysselsettings- og sosialpolitikk.

Portugal ønsker fokus på og bedre sammenheng mellom økonomisk politikk, arbeidsmarkedspolitikk, sosialpolitikk og barne-og familiepolitikk. Bare ved å se disse områdene i sammenheng, ved bedre koordinering av disse politikkområdene, kan dette tiårets – og de kommendes – utfordringer løses: en aldrende befolkning, reform av pensjons-og trygdesystemer, inkludering av utsatte grupper, høyere sysselsettingsrate gjennom bl.a. familievennlig politikk og livslang læring.                

”Alt henger sammen med alt”, men Portugal har et behov for å synliggjøre og tydeliggjøre Lisboastrategiens sosiale dimensjon. Det er dermed diskusjoner om ”minimumsressurser” altså minimumsstandarder for lønn, sosiale goder, boliger, utdanning, opplæring osv. Det må merkes at ni land nylig tok et politisk initiativ for at EU skal få en ”sosial erklæring” der minimumsressurser står i fokus. Dette er landene i sør, Belgia og Frankrike, og nylig skrev også Slovakia og, til manges overraskelse, Østerrike under kravet om en sosial erklæring. Foreløpig er dette bare retorikk og politisk markering, men landene vil stå samlet i sine ”sosiale krav” når nye retningslinjer under Lisboastrategien skal utarbeides.   

Arbeidet med sosiale minimumsstandarder i EU følges opp i rundebordskonferansen om fattigdom i oktober.

 

1.7       Portugals prioriteringer

1. juli tok altså Portugal over formannskapet. På arbeids-og sosialområdet fremhevet de arbeidet med sosiale tjenester av allmenn interesse, som vil stå på dagsordenen på det neste EPSCO-møte 6. desember. Videre skal Portugal markere at den europeiske sysselsettingsstrategien - og dermed den åpne koordineringsmetode (OMC) som virkemiddel på EU-nivå - fyller 10 år. "Året for like muligheter for alle" skal vurderes og evalueres, og en stor konferanse om menneskehandel og trafficing skal organiseres. Portugals valg av Rådskonklusjoner blir "Kvinner og fattigdom" – og flexicurity.

Portugal arver mao. uferdig arbeid: oppfølging av flexicurity, mulig nytt forsøk på revisjon av arbeidstidsdirektivet, mulig lovgivningsinitiativ som oppfølging av grønnbok på arbeidsrett - og direktivforslaget om supplerende tilleggspensjoner. 

Konferanser under portugisisk formannskap:
13. - 14. september i Lisboa: Flexicurity: key challenges

17. september i Lisboa: 1st forum on social services of general interest

8. - 9. oktober i Lisboa: Employment in Europe: prospects and priorities

16. - 17. oktober i Ponta Delgada (Azorene): 6th European Round Table on Poverty and Exclusion Minium Social Standards

23. oktober i Lisboa: The European Social Fund: educating and training for employment and cohesion (ikke relevant for Norge)  

31. oktober - 2. november i Lisboa: ILO Forum on decent work for a fair globalisation (i samarbeid med ILO)

6. november i Lisboa: Improving Quality and Productivity at Work: the new community strategy on health and safety at work 2007-12

7. - 9. november i Cascais (Lisboa): 5th Joint EU/USA Conference on health and safety at work

13. - 14. november i Lisboa: The paths of sustainability and the reform of pensions systems

19. - 20. november i Lisboa: Closing Conference for the European Year of equal opportunities for all

29. - 30. november i Lisboa: Conference on Social Dialogue in Europe

For mer informasjon om den enkelte konferanse, gå inn på

www.mtss.gov.pt/eu2007pt/en 

 

1.8       Sosiale tjenester av allmenn interesse

Debatten om ”tjenester av allmenn interesse” handler om grunnlaget for å øke konkurransen innenfor tjenestesektoren generelt, herunder den delen av tjenestesektoren hvor tjenestene tradisjonelt har vært levert av offentlige myndigheter. Flere av disse tradisjonelle ”offentlige tjenestene” har imidlertid etter hvert blitt underlagt indre markeds lovgivningen, delvis som følge av spesifikt sektorregelverk (for eksempel elektrisitet, post, energi m.v.) og delvis som følge av rettspraksis fra EF-domstolene. Bl.a. legger det nylig vedtatte tjenestedirektivet opp til at alle typer tjenester er omfattet av direktivet, hvis de ikke er spesifikt unntatt – slik sosial-og helsetjenester ble det.

Kommisjonen la 26. april 2006 frem en meddelelse med tittelen: ”Implementering av Lisboastrategien: sosiale tjenester av allmenn interesse”.  Formålet med meldingen er å identifisere de særegne trekkene til sosiale tjenester av allmenn interesse (SSGI etter den engelske betegnelsen ”Social Services of General Interest”) for å klargjøre forholdet mellom fellesskapslovgivningen og nasjonal lovgivning mht. SSGI.  Er moderniseringen og utviklingen av sosiale tjenester i samsvar med EUs indremarkedslovgivning? Samtidig er organisering av sosiale tjenester i hovedsak et nasjonalt anliggende.  

Etter denne første kartleggingen vil Kommisjonen avgjøre om og hvordan dette skal følges opp på fellesskapsnivå – og om det evt. vil være nødvendig å legge frem et lovforslag på EU-nivå dvs. et sektor-direktiv for sosiale tjenester som ivaretar tjenestenes spesielle karakter og klargjør forholdet til fellesskaplovgivningen.       

EU-delegasjonen har våren 2007 utarbeidet en rapport om tjenester av allmenn interesse, inkludert sosial-og helsetjenester. Den kan leses på denne addressen:

www.eu-norge.org/rapporter

I november legger Kommisjonen frem en såkalt strategisk meddelelse om SSGI, en meddelelse som er ment å klargjøre bl.a. det juridiske rammeverket. Den kan varsle eller bane vei for et et sektordirektiv. 

  

1.9       Flexicurity

I juni 2007 vedtok Kommisjonen en meddelelse om flexicurity (flexibilty og security), et konsept for arbeidsmarkedet som har blitt viet mye oppmerksomhet i EU de siste to årene - uten at de ulike aktørene har klart å enes om hva det egentlig innebærer. Meddelelsen danner grunnlag for diskusjoner både på nasjonalt og EU-nivå og er ment å munne ut i felles rådskonklusjoner i desember. Konklusjonene vil oppfordre medlemslandene til å innrette sin nasjonale politikk i tråd med de felles prinsipper man forhåpentligvis blir enig om i løpet av høsten. Formålet med debatten om flexicurity er enkelt: hvilke virkemidler er best egnet for at EU skal få flere og bedre jobber i en globalisert verden? Slik sett går flexicurity som virkemiddel helt parallelt med Lisboastrategien - EUs strategi for økt vekst og sysselsetting.  http://ec.europa.eu/employment_social/news/2007/jun/flexicurity_en.pdf

Hovedpunkter:

• Flexicurity skal øke både fleksibiliteten og sikkerheten i arbeidslivet
• Flexicurity utformes gjennom fire akser: fleksible og pålitelige arbeidskontrakter, livslang læring, aktiv arbeidsmarkedspolitikk og moderne trygdeordninger - alle fire komponenter henger nøye sammen
• Tiden med samme jobb for livet er forbi derimot blir sysselsettingssikkerhet den nye normen dvs. stadig utvikling av ny/annen kompetanse blir en forutsetning
• For streng arbeidsrett f.eks. strengt stillingsvern og høy arbeidsgiveravgift hindrer utsatte grupper å komme inn på arbeidsmarkedet som segmenteres i vinnere og tapere
• "Taperne" på arbeidsmarkedet må få økt sikkerhet og beskyttelse, mens de på innsiden kan få redusert stillingsvern
• Økte kostnader til opplæring, aktiv arbeidsmarkedspolitikk og dagpenger er en god investering som raskt vil betale seg i form av høyere sysselsettingsrate og lavere helseutgifter
• Rollen til arbeidslivets parter fremheves - nasjonal debatt og samarbeid en forutsetning  
• Ikke en enkelt modell for Europa - ikke snakk om en felles arbeidsmarkedspolitikk
• Flexicurity som beskrevet av Kommisjonen er langt på vei en beskrivelse av nordisk arbeidsliv og velferdsmodell - uten at den nevnes eksplisitt
• Europeisk fagbevegelse skeptisk til å røre ved stillingsvernet

Om innholdet:   
Globalisering, utvikling av nye teknologier, en aldrende befolkning, relativ lav sysselsettingsrate og fremdeles for mange utenfor arbeidsmarkedet, press på trygde-og pensjonssystemer og utvikling av et arbeidsmarked med "insiders" med (mer eller mindre) gode lønns-og arbeidsvilkår og stillingsvern og "outsiders" med usikre eller manglende kontrakter, lønn og beskyttelse er den direkte bakgrunnen for Kommisjones arbeid med nye eller endrede modeller for arbeidsmarkeds-og velferdspolitikk. Utvikling av felles prinsipper under hatten flexicurity - som med nasjonal tilpasning - skal gjøre landene bedre rustet til å møte felles utfordringer. På veien mot et dynamsik kunnskapssamfunn som vil være nødvendig å utvikle i globaliseringens tid, slår Kommisjonen fast at tiden med den samme, faste jobben for livet vil være historie. Det er på tide å akseptere at tiden for endring og tilpasning har kommet for å bli, heter det, og Kommisjonen viser til at 76% av EUs innbyggere mener at livslang karriere og samme arbeidsgiver for livet er noe som hører fortiden til.  72% mener at arbeidskontrakter burde bli mer fleksible slik at nye jobber lettere kan skapes, og hele 88% i undersøkelsen mener at kontinuerlig opplæring er nødvendig for øke jobbmulighetene. 

Flexicurity skal sikre høy sysselsettingstrygghet dvs. muligheten til lett å finne jobb i en verden i rask endring. Medlemslandene må gjøre mer mht. aktiv arbeidsmarkedspolitikk og sysselsettingsfremmende tiltak. Nasjonal politikkutforming har i for stor grad preg av enten fokus på fleksibiliteten for arbeidsgiverne eller for mye fokus på arbeidstakernes sikkerhet og beskyttelse. Begge deler blir feil, områdene må ses i sammenheng og det må handles langs begge akser. 

Fire komponenter inngår i flexicuritykonseptet:
A. Fleksible og pålitelige arbeidskontrakter - et strengt stillingsvern reduserer oppsigelser, men hindrer grupper å komme inn på arbeidsmarkedet særlig for kvinner, unge og innvandrere. Særlig kvinner kommer dårlig ut fordi de gjerne pga. barn går inn og ut av arbeidslivet (i hvert fall ønsker mange å gjøre det). Men et strengt oppsigelsesvern - som beskytter insiders - fører til en oppblomstring av useriøse, upålitelige arbeidskontrakter som inneholder lav grad av beskyttelse, hevder Kommisjonen. Dette går utover de mest utsatte grupper og fører til et segmentert arbeidsmarked. 

B. Livslang læring - en sentral komponent i flexicuritykonseptet. Fordi arbeidslivet hele tiden er i endring og fordi vi må forvente å bytte jobber flere ganger i løpet av livet, blir selvfølgelig evnen til å ta til seg nye ferdigheter en viktig forutsetning for et vellykket arbeidsmarked. Land som investerer i livslang læring, har færre langtidsledige og et høyere antall sysselsatte generelt. Men for ofte er det de som allerede har god utdanning som nyter godt av den opplæringen som tilbys. De som trenger det mest, deltar ikke eller får ikke tilbudet. Her gjenstår mye ugjort. 

C. Moderne trygde-og pensjonssystemer en forutsetning - her settes det fokus på dagpengeordningene og sosiale ytelser for de som aldri har kommet inn på arbeidsmarkedet. Er dagpengene gode eller dårlige, tilnærmet minstelønn? er de tidsbegrensede? Hvilke incentiver finnes til å ta arbeid? Flere land tilbyr høye dagpenger, men kutter de mer eller mindre brutalt dersom en nekter å ta et jobbtilbud. I andre land tilbys dagpenger resten av livet, men de er ikke noe å bli fet av. Dette henger selvfølgelig nøye sammen med den fjerde komponenten - aktiv arbeidsmarkedspolitikk. 

D. Aktiv arbeidsmarkedspolitikk - tiltak, jobbkurs, incentiver til jobbsøking osv. er stikkord. Det vises til at land som investerer i aktiv arbeidsmarkedspolitikk opplever lavere ledighet, og at dette igjen forsterkes der arbeidsretten ikke er for streng. 

Mao. må de fire komponentene balanseres, men man kan ikke endre en del uten også å endre de andre, er budskapet. Her trekkes forskjellen mellom Danmark og Frankrike frem: danske arbeidstakere føler de lett vil finne ny jobb, de frykter i liten grad å miste jobben, de har moderat oppsigelsesvern, generøse dagpengeordninger og tilbys og tar kontinuerlig opplæring. Fransk arbeidsliv scorer helt motsatt trekkes det frem, og ledigheten i landet er på over 8%. Så skal hele EU følge Danmarks eksempel? Nei, flexicurity er ikke ett ens konsept som kan eksporteres som et annet dansk designprodukt hvor som helst i Europa. Det må tilpasses sosio-økonomiske, kulturelle og institusjonelle forhold spesifikke for hvert enkelt land. Men Danmark er som kjent Kommisjonens stjerneeksempel på vellykket flexicurity. 

De fire aksene som flexicurity består av, operasjonaliseres i åtte felles prinsipper: fleksible og pålitelige kontrakter som fremmer jobbskaping og sysselsetting og som beskytter arbeidstakere med "prekære" arbeidsforhold, bedre balanse mellom rettigheter og plikter, tilpasning til det nasjonale arbeidsmarkedet, redusert gap mellom insiders og outsiders på arbeidsmarkedet, bedre mobilitet på arbeidsmarkedet, utvikling av politikk for å forene jobb og familieliv, utvikling av tillit og sosial diaolog mellom partene og myndighetene og budsjettdisiplin. Egne avsnitt omhandler partenes rolle i utforming av nasjonal flexicurity og det økonomiske aspekter ved flexicurity. 

Kommisjonen identifiserer fire felles spor (pathways) eller tilstandsrapporter på vei mot flexicurity. Landene grupperes etter organiseringen og utfordringene på arbeidsmarkedet (uten at de navngis), og forelsår hvilken vei de bør gå for å komme ut av uføret (se Annex 1). Deretter gis gode eksempler på flexicurity eller elementer av flexicurity i noen land: Danmark, Irland, Spania og Nederland (Annex II). Til slutt i Annex III listes en rekke indikatorer opp - ved å gi indikatorene verdier kan grad av flexicurity så måles. 

Veien videre:
Målet er felles prinsipper for flexicurity i form av rådskonklusjoner i EPSCO (arbeids-og sosialministre) 6. desember. Konklusjonene, som vil være ikke-bindene men politisk viktige, skal deretter etter planen vedtas på EUs toppmøte (for stats-og regjeringssjefer) i mars 2008. Samtidig vil prinsippene for flexicurity legge sterke føringer for utviklingen av de nye tre-årige Lisboaretningslinjene som skal tre i kraft sommeren 2008. Det portugisiske formannskapet vil arrangere en konferanse om flexicurity 13.-14. september. Deretter vil arbeidet vesentlig skje innenfor rammen av rådskomiteene for sysselsetting (EMCO) og sosialpolitikk (SPC). 

Kommentar:
Medlemslandene har så langt vært delt i tre leirer: de som mener det er for mye fokus på fleksibilitet og frykter en svekkelse av det sosiale Europa og arbeidstakernes rettigheter (eks. Belgia og sør-Europa), de som mener det er for mye vekt på sikkerhet og beskyttelse og som frykter en sterkere rolle for fagforeningene og at dette er "bad for business" (eks. UK og Irland) eller de som allerede praktiserer en variant av flexicurity (og her regner man foruten Danmark, også Finland, Sverige, Nederland og Østerrike, og ganske sikkert også Norge) og som kanskje ikke helt forstår hva alt oppstyret handler om. 

En vanlig kritikk mot flexicurity er at det er for "nordisk", det er for dyrt, det passer i små, homogene, ukompliserte land der man har tradisjon for å snakke med hverandre og der befolkningen aksepterer høye skatter - og som er land med lav ledighet og høy sysselsettingsfrekvens. Den europeiske fagforeningen ETUC uttaler at "det ser ut som om hovedideen med denne meddelelsen er å gi selskaper større frihet til å gi folk sparken". Stillingsvern er selvfølgelig kontroversielt, og det er da også et nasjonalt ansvar. Her går Kommisjonen inn i - og tar etter manges mening stilling - et politisk vepsebol. Lederen for sosialistgruppen i Europaparlamentet, Danmarks tidligere statsminister Nyrup Rasmussen, ønsker debatten velkommen men understreker at flexicurity handler om både fleksibilitet og sikkerhet - det gir ingen mening å snakke om det ene uten det andre. Det er Kommisjonens store pedagogiske utfordring - å få alle relevante aktører til å se de fire ulike komponentene i sammenheng uten å henge seg opp i en enkelt del. Sosialistgruppen i EP er forøvrig opptatt av at flexicurity handler om å løfte alle, men som Nyrup Rasmussen uttalte det: flexicurity handler om trygghet i en verden i stadig endring. De som ikke innser at arbeidsmarkedet er i endring og vil endres enda mer i en global økonomi, har ikke forstått flexicurity. 

Fra et nordisk syn kan man kanskje undres over de sterke frontene i debatten - alle nordiske land vil betegnes som flexicurityland, selv om vi har våre nasjonale ulikheter. Oppsigelsesvernet er et politisk kontroversielt også i våre land, mens satsingen på andre deler av konseptet er mye vi tar for gitt. Det er også et spørsmål om man kjenner seg igjen i Kommisjonens virkelighetsbeskrivelse. For andre er kanskje spørsmålet hvor klare EUs borgere er til den endring Kommisjonen mener må komme.  

Det portugisiske formannskapet har arvet sluttføringen av et arbeid som neppe er deres hjertebarn, men Kommisjonens. For denne Kommisjonen har dette som fanesak på arbeids-og sosialområdet for å få fart på veksten og sysselsettingen. Et annet mål er å redusere det 2/3 arbeidsmarkedet som utvikles i flere land der de på utsiden har svake rettigheter. Det er liten tvil om at rådskonklusjoner om flexicurity vedtas i desember. Men hvor konkrete og operasjonelle de blir, er et helt annet spørsmål. For flexicurity griper dypt inn i nasjonale anliggender: arbeidsmarkedspolitikk, arbeidsrett, trygdesystemer, økonomisk og skattepolitkk, samt tradisjon og kultur for samarbeid mellom myndigheter og partene i arbeidslivet. 

 

2. Arbeidsmarkedssaker

  

2.1       Sysselsettingssituasjonen

Eurostat presenterte nye, positive tall for arbeidsledigheten i EU i september 2007. Samtidig la Kommisjonen fram en ny meddelelse om ungdom og arbeidsledighet - Promoting young people's full participation in education, employment and society - som viser at det fortsatt er alt for mange unge uten jobb i EU.

• Siden lanseringen av EUs sysselsettingsstrategi i 1997, har EUs arbeidsledighet sunket kraftig og er nesten halvert 
• Siste tall viser at det er en arbeidsledighet på 6.8% i EU 27 i juli 2007 (mot 7.8% i juli 2006) dvs. ca 16 mill mennesker
• Store forskjeller mellom landene: høyest ledighet i Slovakia (10.6%) og Polen (9.7%) og lavest i Danmark (3.2%) og Østerrike (3.4%)
• Store land som Spania og Frankrike fortsatt høy ledighet (over 8%), mens ledigheten i Tyskland har falt til under EU-snitt til 6.4%  
• Ungdomsledigheten (15-24 åringer som søker jobb) er stabilt høy - 17.4% dvs. 4.6 mill unge
• Nesten en fjerdedel av ungdom som går ut i arbeidsmarkedet har ikke nødvendige kvalifikasjoner for å møte markedets behov
• Nesten en av seks unge dropper ut av skolen, Kommisjonen tviler på at målet om å redusere dette tallet med 10% innen 2010 nås
• 19% av barn og unge i EU under 18 år definert som fattige
• Strategier for utdanning, arbeidsmarkedspolitikk, næringspolitikk, helse, fattigdom og ikke-diskriminering må ses bedre i sammenheng for å redusere ungdomsledigheten, styrking av tiltak og rapportering

Om innholdet:
Tallene for generell arbeidsledighet i EU er gledelig lesning. Siden EUs sysselsettingsstrategi (EES) ble lansert i 1997 - og dermed bruk av målstyring/åpen koordineringsmetode (OMC) på området med vekt på mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk - har ledigheten i EU gått ned fra ca. 11-12% til dagens 6.8%. Den positive utviklingen skyldes nok flere forhold, men få i Brussel vil la være å fremheve EES som en viktig strategi og OMC som et riktig virkemiddel. Men alt er ikke idyll - kvinner er overrepresentert på ledighetsstatistikken - og det samme er arbeidssøkere med ikke-vestlig bakgrunn. Og blant ungdom - generelt - er det fortsatt altfor høy ledighet, rundt 17% - et tall som har vært relativt stabilt de siste 25 årene.

Den høye ungdomsledigheten, eller "Europas bortkastede ressurser" som Kommissær Spidla uttalte det, var i fokus denne uke ved lanseringen av en ny meddelelse. Den ble utarbeidet og presentert av både arbeidskommissær Spidla og undervisnings-og ungdomskomissær Figel’ for å understreke at årsakene til ungdomsledighet og veien ut av den er mange og sammensatte. Kommisjonen oppfordrer medlemslandene til å utarbeide mer helhetlige strategier for å bekjempe ungdomsledighet. Kommisjonen vil innenfor rammene av OMC og Lisboastrategiens nasjonale reformprogrammer være en pådriver i denne kampen.

For arbeidsområdet bør særlig to initiativ merkes: Kommisjonen vil i 2008 ta initiativ til et "europeisk kvalitetscharter for praktikanter/lærlinger" (internship) for å sikre bedre kvalitet i den første arbeidserfaringen, og i høst skal EURES (europeisk arbeidsformidlingstjeneste) lansere et pilotprosjekt - "Your first job abroad" - som er ment å fremme mobiliteten blant ungdom. 

I tillegg må det merkes at en grunn til høy ungdomsledighet naturlig nok også heter fattigdom: 19% av ungdom under 18 år klassifiseres som fattige. Kommisjonen påpeker at mange land ikke lykkes i sin sosiale inkluderingspolitikk for minoritetsgrupper - og trekker frem innvandringsbakgrunn generelt og Roma-folket spesielt. 

Kommentar:
De generelle ledighetstallene er gode nyheter, men den vedvarende høye ungdomsledigheten gir grunn til bekymring. I en tid da ledigheten i EU faller og behovet for og mangel på arbeidskraft i mange sektorer allerede finnes og vi venter på eldrebølgen, gir problemer med å integrere nesten 20% av ungdom på arbeidsmarkedet selvfølgelig politiske utfordringer. Årsakene er mange og sammensatte og i høy grad sektorovergripende. Dette er kanskje det mest markante trekket ved målstyring/OMC som metode på EU-nivå - her må utdannings; arbeidsmarkeds; sosial; og helsemyndigheter jobbe tettere sammen. Kommisjonen ber landene ta et større og mer koordinert grep nasjonalt og styrke ungdomsdimensjonen i sine årlige reformprogrammer. I sin pådriverrolle foreslår Kommisjonen til slutt at landene hvert 3. år utarbeider og rapporterer på sammenhengen mellom arbeidsmarkedspolitikken og utdanningspolitikken -  en anerkjennelse av for dårlig brobygging mellom utdanning og arbeidslivet i mange land til nå.

http://ec.europa.eu/employment_social/news/2007/sep/com498_en.pdf

       

2.2       Nytt samledirektiv for fri bevegelse av personer

Det nye direktivet for fri bevegelse av personer ble implementert i EU 30. april 2006 (selv om noen land er forsinket). Direktivet ”rydder” opp på fri bevegelsesområdet slik at all eksisterende lovgivning samles i et nytt, felles direktiv – i tillegg til at de inkluderer utviklingen av rettspraksisen på området. Direktivet vil også styrke rettighetene til EU-borgerens familie. I direktivet ligger at ektefeller/partnere/barn til EU-borgere, uansett nasjonalitet, etter fem år får permanent opphold i landet, uansett om de har arbeid eller ikke. Disse vil også få permanent opphold etter fem år i tilfelle skillsmisse eller samlivsbrudd. De vil også få rett til statlige trygdeordninger. Den permanente oppholdstillatelsen gjelder kun i det landet de bor og ikke intra-EU, ei heller kan foretas familiegjenforeninger fra 3. land.

Retten for familiemedlemmer som ikke er EØS-borger til å bli i landet styrkes også ved EØS-medlemmets dødsfall, skillsmisse fra eller lignende styrkes også før det er gått fem år.

Pga. tredjelandsaspektet er det fra Islands og Liechtentsteins side satt spørsmålstegn ved EØS-relevansen. Norge, som praktiserer tilsvarende ordninger pr. i dag, har etter grundig behandling kommet frem til at direktivet bør bli en del av EØS-avtalen. Direktivet er p.t. ikke innlemmet i EØS-avtalen. Kommisjonen mener tiden for innlemmelse i EØS-avtalen er i ferd med å løpe ut og har satt press på EFTA-siden. Videre avklaringer bør være i havn før EØS-komitemøtet i slutten av oktober 2007.

  

2.3 Varsel om direktiver for innvandring av tredjelandsborgere

”EU vil trenge 20 mill nye arbeidstakere fra utenfor EU i løpet av de neste 20 årene”, uttalte Kommissær Frattini (Justice, Freedom, Security) i august. På denne bakgrunn vil Kommisjonen i slutten av oktober legge frem forslag om et EUs ”blue-card” og andre direktivforslag som er ment å gjøre det lettere for tredjelandsborgere å få jobb i EU.  Blue-card’et er ment å fungere som en tidsbegrenset arbeidstillatelse, gyldig i alle 27 EU-land.

Andre elementer i arbeidskraftpakken vil være: fundamentale rettigheter (lønn? arbeidstid? trygd?), rekruttering av sesongarbeidere, utsending av ansatte i multinasjonale selskaper og praktikant/lærlingeordninger.

Selv om behovet for arbeidskraft er reelt i mange bransjer, er likevel innvandring et nasjonalt anliggende. EU-delegasjonen vil komme med en utfyllende rapport om saken før jul.    

  

3. Arbeidsrettslige saker

  

3.1       Arbeidstid 

Revisjon av arbeidstidsdirektivet ( 2003/88/EF)
Arbeidsministrene i EU møttes i Brussel 7. november 2006 i et ekstraordinært rådsmøte for å søke politisk enighet om revisjon av arbeidstidsdirektivet. Direktivet, fra 1993, fastsetter visse minimumskrav til bl.a. daglig og ukentlig hvile og pauser, og begrenser den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden til 48 timer. Storbritannia benytter seg av opt-out mht. 48-timersregelen, dvs. at 48-timersuken gjelder ikke i Storbritannia. Alle land kan benytte seg av samme type opt-out, men det har lenge vært et politisk krav fra de fleste EU-land at opt-out'en må fases ut. Unntaket fra 48-timers gjennomsnittlig arbeidsuke anses å være i strid med verdiene i det "sosiale Europa".  Direktivet har fått ny aktualitet fordi EF-domstolen har fastslått at passiv arbeidstid (hviletid -særlig relevant for leger, sykepleiere, brannmenn) også skal regnes som arbeidstid dvs. dette telles inn under 48-timersregelen. Direktivet skulle på denne bakgrunn revideres. 5 formannskap har søkt en løsning på det reviderte arbeidstidsdirektivet, uten å lykkes. Storbritannia har i alle disse årene nektet å fase ut opt-out'en.   

Det var ingen bevegelse under det tyske formannskapet. Det portugisiske formannskapet ønsker å få til en avtale alle kan leve med, men innser at sjansene er små om ikke ett av de store landene endrer holdning. Det er mulig at Frankrike endrer ”side” i tråd med Sarkozy’s reformiver på hjemmebane. Men det er også like mulig at  ingenting skjer før/i løpet av Frankrikes formannskap høsten 2008.    

 

3.2       Grønnbok om arbeidsrett

Kommisjonen vedtok den 22. november 2006 en lenge varslet, og ofte utsatt, grønnbok om arbeidsrett på europeisk nivå. En grønnbok er et høringsnotat som varsler evt. ny eller endret lovgivning. Formålet er å få en bred debatt om hvordan arbeidsretten bør utvikles og kan bidra til større og mer bærekraftig økonomisk vekst og høyere sysselsetting med flere og bedre jobber. 

http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=CELEX:52006DC0708:EN:NOT

EU har som mål å skape full sysselsetting, bedre produktivitet og større sosial samhørighet i en tid der globaliseringen øker og befolkningen eldes. Arbeidsmarkedet har de siste årene endret seg, der det å være i fast jobb ikke lenger nødvendigvis er normen, og der sosiale rettigheter og goder ikke alltid er tilfredsstillende i en jungel av ulike kontraktsforhold. Arbeidsmarkedet må møte den doble utfordringen om større fleksibilitet kombinert med et visst nivå av både jobbsikkerhet og økonomisk og sosial sikkerhet. Spørsmålet er om dagens arbeidsrett er tilpasset utviklingen på arbeidsmarkedet de siste 10-15 årene. Hvis arbeidsretten behøver oppdatering, er det ikke bare et spørsmål om hvordan - men også om dette skal skje på EU-nivå eller om mer skal overlates til det enkelte medlemsland. 

Grønnboken må forstås i et flexicurity-perspektiv og i lys av målsettingene som ligger i Lisboastrategien "om å bli det mest konkurransedyktige området i verden med flere og bedre arbeidsplasser innen 2010". Den ser på hvordan arbeidsretten kan spille en rolle i utviklingen av flexicurity-konseptet slik at arbeidsmarkedet blir mer fleksibelt, men samtidig mer rettferdig, inkluderende og bidrar til å gjøre EU mer konkurransedyktig. Mer presist: hvordan fremme fleksibilitet kombinert med jobbsikkerhet, uavhengig av type arbeidsforhold eller arbeidskontrakt.

Grønnboken følges opp fra Kommisjonens side med en ny meddelelse som er varslet 17. oktober 2007. Signaler i Brussel tyder på at Kommisjonen ikke tar initiativ til ny eller endret lovgivning nå. Det vil evt. bli opp til partene på europeisk nivå å søke å bli enige først. For appetitten på ny lovgivning – gitt bla. problemene med å få revidert arbeidstidsdirektivet – er neppe den største i EUs hovedsteder.   

  

3.3       Utsendingsdirektivet  (96/71/EF)

Utsendingsdirektivet, også kalt utestasjoneringsdirektivet (96/71), tjener to hensikter, å sikre retten til å levere grensekryssende tjenester i EUs indre marked samt beskytte arbeidstakernes rettigheter og hindre sosial dumping. Det siste innebærer at en utstasjonert arbeidstaker skal følge vertslandets bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår hva angår minstelønn, maksimal arbeidstid og minimum hviletid, minimum betalte feriedager, HMS, og beskyttelse for gravide kvinner og kvinner som nylig har født samt for barn og unge.

Sammendrag:
Kommisjonen vedtok i sommer en ny meddelelse om medlemslandenes gjennomføring og praktisering av utsendingsdirektivet (utestasjoneringsdirektivet), i lys av de retningslinjene Kommisjonen la frem i april 2006 og høringen den gjennomførte i samtlige land med frist i januar 2007. I sine funn mener Kommisjonen:

• De fleste land pålegger utenlandske tjenesteleverandører disproporsjonale og ubegrunnede tiltak f.eks. krav til stedlig representant i vertslandet, forhåndsautorisasjoner eller egne registreringsordninger
• Kommisjonen varlser overtredelesesprosedyrer (det første juridiske skritt) mot en rekke land
• Landene får kritikk for manglende informasjon til utsendte medarbeidere om krav og rettigheter i vertslandet
• Landene får kritikk for manglende eller ikke-eksisterende samarbeid og utveksling av informasjon mellom nasjonale arbeidstilsyn
• Kommisjonens tolkning er på ny i strid med Europaparlamentets tolkning av direktivets virkemåte
• Sannsynlig at EF-domstolen vil måtte tolke den endelige forståelsen av direktivet
• Norge omhandles ikke i Kommisjonens rapport   

Bakgrunn:
To grunnleggende prinsipper skal ivaretas - retten til å levere tjenester og beskyttelse av utsendte arbeidstakere. Når blir tiltak som er ment å redusere eller umuliggjøre "sosial dumping" - dvs. dårlig(ere) lønns- og arbeidsvilkår for utenlandsk arbeidskraft enn for nasjonal arbeidskraft - hindringer for retten til å levere tjenesten av utenlandske tjenesteytere? Utsendingsdirektivet (posting of workers 96/71) har som formål å sikre utsendt arbeidskraft samme (minimums)lønns-og arbeidsvilkår som det som gjelder nasjonalt. Hvordan skal direktivet gjennomføres nasjonalt, hvordan skal det forstås og hvilke virkemidler kan landene ta i bruk i kampen mot "sosial dumping" uten at det virker konkurransevridende, er sentrale spørsmål som har stått på dagsordenen siden Kommisjonen la frem sin forstålelse av direktivet i april i fjor. Mange medlemsland og ikke minst Europaparlamentet mente at Kommisjonen var for streng i sin tolkning av direktivet på en måte som ikke ivaretar hensynet til bekjempelse av sosial dumping godt nok. Kommisjonen svarte med å organisere en omfattende kartlegging av nasjonal praksis og begrunnelse for de nasjonale tiltak. Kommisjonen har nå oppsummert svarene og kommet med sine reaksjoner og tilbakemeldinger i form av meddelelsen "Posting of workers in the framework of the provisions of services: Maximising its benefits and potential while guaranteeing the protection of workers". 

Om rapporten:
Ca. 1 mill utsendte arbeidstakere finnes i EU, eller 0.4% av arbeidsstokken, og det er særlig i Tyskland, Frankrike, Belgia, Luxemburg og Polen (!) det er flest utestasjonerte arbeidstakere. Kommisjonen slår fast at direktivet er ment å sikre lønn og sosiale rettigheter for midlertidig utenlandsk arbeidskraft, noe som pålegger nasjonale myndigheter et stort ansvar og gir dem rett og plikt til å iverksette kontrolltiltak og mekansimer til å sikre dette. Men samtidig må landene respektere traktatens artikkel 49 - rett til å levere tjenester. Disse hensynene kommer i konflikt i nesten alle medlemsland:

Finland, Sverige, Tyskland, Østerrike, Hellas, Luxemburg, Frankrike, Estland og Latvia kritiseres fordi de pålegger tjenesteleverandøren å ha en stedlig representant i vertslandet. Dette mener Kommisjonen er et unødvendig tjenestehindrende tiltak, og der det er tilstrekkelig å utpeke en formann blant de ansatte som vil fungere som kontaktperson for nasjonale myndigheter.

Malta og Luxemburg kritiseres fordi de pålegger utenlandske tjenesteytere spesielle registreringsordninger som ikke gjelder nasjonale firmaer. Hele 16 land får kritikk fordi de pålegger utenlandske firmaer å sende inn søknad om autorisasjon til å levere tjenesten før arbeidstakerne kan sendes til vertslandet. 14 land kritiseres fordi de pålegger det utenlandske firmaet at diverse "sosiale" dokumenter skal oppebevares på arbeidsplassen eller i vertslandet - krav de ikke stiller til nasjonale tjenesteleverandører. 

Blant EU 15 er det bare Danmark, Storbritannia, Irland og Nederland som ikke får kritikk for gjennomføringen av utsendingsdirektivet knyttet til disse forholdene. Men Danmark, og 14 andre land, får derimot kritikk for det kreves arbeidstillatelse av tredjelandsborgere som oppholder seg lovlig i et annet EU-land. Det skal ikke kreves arbeidstillatelse ved utsending til et annet EU-land. Kommissær Spidla varslet i forrige uke at Kommisjonen vil kunne iverksette overtredelesprosedyrer - som er det første juridiske skrittet på vei mot EF-domstolen, dersom praksis snarest ikke endres.

Direktivet pålegger arbeidstilsynene til å utveksle informasjon og til å samarbeide. Dette skjer i liten grad, eller som Kommisjonen uttykker det: her råder et nesten totalt fravær. I tillegg er vertslandet forpliktet til å informere utsendte arbeidstakere om deres rettigheter om relevante og reelle lønns- og arbeidsvilkår på arbeidstakerens språk. Her synder også mange land. Kommisjonen understreker at hvis landene hadde samarbeidet mer, hvis de hadde utvekslet mer informasjon, hvis de hadde sørget for bedre informasjon til de utsendte arbeidstakerne, hadde mange av de nasjonale kontrolltiltakene vært unødvendige. En viktig grunn til at Kommisjonen fremhever samarbeid mellom arbeidstilsynene i de ulike landene, er fordi vertslandet må få beskjed om evt. useriøse byråer og tjenesteleverandører i de "nye" EU-landene, mens de nye landene få må informasjon om firmaer, underleverandører o.l. i nord og vest som ikke oppfyller direktivets krav til lønn og arbeidsvilkår. 

Veien videre:
Bortsett fra bedre informasjon og mer samarbeid og trusler om juridiske sanksjoner - hva annet foreslår Kommisjonen? Den tar også for seg muligheten for grensekryssende bøtelegging. Partene i arbeidslivet skal inviteres til møter med medlemslandene i regi av Kommisjonen for å diskutere gjennomføringen av direktivet, sanksjoner og bøtelegging. Videre skal det nye IMI-systemet (Internal Market Information System) brukes på utsendingsdirektivet. IMI er et nytt system for myndighetene der disse kan utveklse informasjon i hele EU (man kan på f.eks. skrive på polsk og få svaret på svensk raskt og effektivt) og planen er at nasjonale arbeidstilsyn skal slutte seg til dette systemet i 2008. En ny høynivågruppe skal etableres som skal bistå medlemslandene med korrekt gjennomføring av alle direktivets deler og som også skal være et forum for de gode eksempler. 

Kommentar:
En av mine EU-kolleger uttrykte det slik: "Kommisjonen får si hva de vil, det blir opp til domstolen å avgjøre dette". Ja, det er nok et sannsynlig utfall. Kommisjonen står på sitt, flertallet i Europaparlamentet har en annen tolkning og de fleste medlemsland har innført en rekke tiltak i "kampen mot den sosiale dumpingens navn". Mye unødvendig  og ulovlig, sier altså Kommisjonen. Løsningen ligger i at de må samarbeid mer og utveksle mer informasjon. Det sistnevnte er nok alle enige i. Men om økt samarbeid, er nok til at landene mener at de nasjonale kontrolltiltakene kan endres eller fjernes, er en annen sak. Selv om kritikken mot manglende samarbeid rammer alle land, er det nok også en indirekte kritikk av de nye EU-landene i øst. Problemer mht. doble eller falske kontrakter, skatteunndragelse o.l. som oppdages i øst, skal rapporteres fra opprinnelseslandet. Samtidig skal useriøse forhold i nord og vest rapporteres slik det blir vanskeligere for samme arbeidsgiver evt. underleverandør å fortsette feil praksis. 

Den europeiske fagbevegelsen kritiserer Kommisjonen for at den ikke i større grad følger Europaparlamentets resolusjon. Businesseurope, europeiske arbeidsgivere, mener på sin side at mange land stikker unødvendige og ubegrunnede kjepper i hjulene på utenlandske tjenesteleverandører, og at fjerning av denne type hindringer vil føre til økt vekst og sysselsetting. Kampen mot "sosial dumping" er politisk sensitiv i mange land og tiltakspakken landene tydde til var til dels uoversiktelig (nå er den langt mer oversiktlig), dels mangfoldig. Hverken Kommisjonens eller parlamentets tolkning er juridisk bindende, med den store forskjell at bare Kommisjonen kan ta juridiske skritt. Her er det nok mye mat for jurister i årene som kommer - men også mye nasjonal politikk og hensyn til opinionen. En slik cocktail kan fort bli (for) sterk. Det er nok duket for en dom fra Luxemburg om noen år.       

Vedlagt følger linker til Kommisjonens rapport og landrapporten.
http://ec.europa.eu/employment_social/news/2007/jun/communication_en.pdf 
http://ec.europa.eu/employment_social/news/2007/jun/annex_en.pdf

  

3.4       EF-domstolens uttalelse om Vaxholm og Viking Line

EF-domstolens generaladvokat kom 23. mai med en uttalelse ang. Vaxholm og Viking Line sakene. Langt på vei ses hans uttalelse på som en seier for fagforeningenes krav om rett til svensk lønn i Sverige for utenlandske tjenesteytere og rett til å iverksette tiltak som blokkade eller streik for å sikre dette når målet er å hindre sosial dumping og beskytte arbeidstakere, og videre at prinsippet om fri bevegelse av tjenester og personer ikke må føre til sosial dumping. EF-domstolen har ennå ikke kommet med sin samlede avgjørelse, og selv om generaladvokatens tolkning og uttalelse ofte følges, er det ingen garanti for at dette blir det endelige utfallet fra EF-domstolen.    

Bakgrunn:
Vaxholmsaken gjelder det latviske firmaet Laval som i 2004 ble innleid til å bygge en skole i Vaxholm.  Det svenske LO-forbundet, Byggnadsarbetarforbundet, la press på Laval til å underskrive en tariffavtale med svenske lønnsvilkår. Laval nektet å gjøre dette og mente at deres latviske arbeidstakere skulle følge latvisk lønn dvs. betydelig lavere lønn enn i Sverige. Svensk fagbevegelse utløste en blokkade slik at de latviske arbeidstakerne ikke slapp inn på arbeidsplassen. Det latviske firmaet gikk konkurs, og saken havnet i svensk arbeidsrett. I 2005 ba den svenske arbeidsretten EF-domstolen om svar på to spørsmål ang. tolkningen av EUs regelverk. EF-domstolen ble for det første bedt om å uttale seg om blokkaden som hindret det latviske firmaet fra å utføre oppdraget, er forenlig med EUs bestemmeler om fri bevegelse av personer og forbud mot diskriminering, og for det andre om den svenske såkalte Lex Britannia kan anvendes der "kamptiltak" (som blokkade) tillates brukt for å tvinge fagforeninger i andre land til å inngå tariffavtaler i Sverige, selv om de har en gyldig tariffavtale i sitt hjemland. Sverige har i likhet med Norge, ingen lovfestet minstelønn. Men i motsetning til Norge, har Sverige heller ingen lov om allmenngjøring av tariffavtaler som i praksis kan fungere som bransjevis minstelønn.

Den noe mindre omtalte Viking Line-saken handler om det finske fergeselskapet Viking Line som utflagget skipene sine til Estland for å kunne gi de ansatte fra Estland estiske lønnsvilkår, betydelig lavere enn finsk lønn. Spørsmålet er om finske fagforeninger kan bruke streik, blokkade eller andre lignende virkemidler for å forhindre at et selskap flyttes til et annet land i EU med lavere lønnsnivå.     

Generaladvokatens uttalelse:
Generaladvokaten anbefaler EF-domstolen å slå fast at streik, blokkade og andre virkemidler tillates for å kreve kollektivavtaler hvis formål er å beskytte arbeidstakere og unngå sosial dumping. Men han skriver også at det må være et krav til proporsjonalitet dvs. at virkemidlet må stå i forhold til formålet og at den kollektivavtalen man vil fremforhandle må være vesentlig bedre enn den som gjelder i arbeidstakerens hjemland. Mht. Viking Line-saken sier generaladvokaten at fagforeninger kan ty til streik og andre virkemidler for å søke og hindre at et selskap flyttes til et annet EU-land med lavere lønnsvilkår. 

Generaladvokatens uttalelse er på ingen måte bindende, og EF-domstolen står fritt til å komme til en annen kjennelse. Det er imidlertid uvanlig, men fullt juridisk mulig. Etter at EF-domstolen har sagt sitt (sannsynligvis i januar 2008), er det den svenske arbeidsretten som formelt har det siste ordet i Vaxhomsaken når spørsmålet vedr. tolkning av EUs regelverk er klart.    

Reaksjoner:
De fleste i Brussel trekker et lettelsens sukk etter denne første uttalelsen. Bare enkelte britiske konservative medlemmer av Europaparlamentet har uttalt seg negativt og mener at dette gir fagforeninger for mye makt til å diktere (for høye) lønns- og arbeidsvilkår som vil hindre konkurranse, vekst og sysselsetting. Den svenske arbeidsministeren har ikke uttalt seg fordi dette foreløpig bare er en ikke-bindende anbefaling, men har som kjent tidligere støttet den svenske fagforeningen. Svensk Næringsliv (tilsvarende NHO) er mer nyansert i sitt syn og fremhever at proporsjonalitetsprinsippet - altså at virkemidlet må stå i forhold til målet - er nytt i svensk arbeidsliv, et prinsipp svensk næringsliv lenge har etterlyst. Saksordfører i EP på utsendingsdirektivet, tyske Elisabeth Schroedter, hilser generaladvokatens uttalelse velkommen og sier at dette innebærer at grensekryssende tjenesteytelse ikke skal føre til en negativ lønnsspiral (race to the bottom). Indremarkedskommissær McCreevy som tidligere mente Sveriges kollektivavtalesystem var i strid med EUs bestemmelser om fri bevegelse av arbeidstakere, har senere kraftig modifisert sine uttalelser. Arbeids- og sosialkommissær Spidla har ikke kommentert generaladvokatens uttalelse. 

Den europeiske fagforeningen  mottok dette naturlig nok med stor jubel. Og mange i EU-institusjonene deler nok dette synet - fordi den nordiske modellen har vist seg å være både bærekraftig og produktiv  - og det som ville se ut som et angrep på en velfungerende modell neppe ville øke EUs popularitet. En motsatt uttalelse ville ha blitt sett på av mange som et angrep på det "sosiale Europa" - og det i en tid der EU vil fremstå både som en økonomisk sterk enhet, men samtidig med en tydelig sosial profil. 

Lenker til EF-domstolens uttalelser om de to sakene:
http://curia.europa.eu/en/actu/communiques/cp07/aff/cp070036en.pdf 
http://curia.europa.eu/en/actu/communiques/cp07/aff/cp070037en.pdf

  

3.5       Vikarbyrådirektivet

Forslag til et vikarbyrådirektiv ble lansert av Kommisjonen allerede tidlig på 90-tallet. Det kom aldri frem til politisk enighet i Rådet, og direktivforslaget har ligget brakk helt til i høst. Kort sagt handler forslaget om når i ansettelsesforholdet vikaransatte skal få samme rettigheter mht. for eksempel lønn som om de hadde vært fast ansatt. Det har i alle disse årene eksistert et fast blokkerende mindretall i Rådet, ledet av Storbritannia, som ønsker en langt lengre unntaksperiode enn de fleste andre land.

Portugal tok i begynnelsen av september en ny runde i Rådet slik at alle land kunne kommentere forslaget på nytt. Dette bl.a. fordi EU har blitt kraftig utvidet etter at forrige forsøk strandet den gang EU besto av 15 land og fordi flere og flere land vil ta tak med det 2/3 arbeidsmarkedet som har utviklet seg flere steder – der en 1/3 lever på stadig nye korttidskontrakter med dårligere lønn-og arbeidsvilkår.   

Muligheten for et  kompromiss utredes nå kontinuerlig i Rådets arbeidsgruppe.