Avgjørelse i innsigelsessak, 30.05.2000

Bergen – Boliger, Solheimsviken næringspark

Bergen kommune – Innsigelse til reguleringsplan for Solheimsviken næringspark

Vi viser til fylkesmannens brev datert 06.11.1998 og oversendelse av 14.10.1999 etter at saken var returnert fylkesmannen for ny vurdering.

Saken er i henhold til plan- og bygningslovens § 27-2, nr. 2 oversendt Miljøverndepartementet for avgjørelse.

Departementet stadfester reguleringsplan for Solheimsviken næringspark. Vurdering av støy, luftforurensning og tilgjengelige uteområder i forhold til eventuelle boliger i planområdet må være ivaretatt i bebyggelsesplan. Innsigelsen er etter dette ikke tatt til følge, men det foretas likevel endringer som ivaretar deler av merknadene til fylkesmannen i Hordaland.

Bakgrunn for saken:

Fylkesmannen ved miljøvernavdelingen har reist innsigelse mot de områdene i planen hvor det kan innredes boliger og anfører at støyretningslinjene etter plan- og bygningsloven ikke er godt nok ivaretatt i planforslaget. Nødvendig kartlegging av støy må gjennomføres på reguleringsplannivå eller det må kreves utarbeidet bebyggelsesplan hvor dette blir avklart. Luftkvaliteten i området er til tider svært dårlig. Det frarådes boliger i planområdet i denne omgang. Fylkesmannen reiste også innsigelse mot planen på grunn av mangelfull håndtering av G/S-veg i planområdet.

Fylkesmannen har i sitt oversendingsbrev til departementet anbefalt at innsigelsen opprettholdes vedrørende boliger i to av områdene i planen. For de øvrige to områder trekkes innsigelsen på vilkår av at kvalitetsnormer tilknyttet støy og luft håndteres gjennom bebyggelsesplan med bestemmelser som sendes fylkesmannen på høring.

Fylkeskommunen har uttalt seg i forbindelse med den sentrale behandlingen i departementet og anfører bl.a:

" Etter fylkeskommunen si vurdering tek planforslaget likevel rimeleg omsyn til plansituasjonen i området i ein større samanheng. Fylkeskommunen vil elles peike på at det i tilliggjande planarbeid ligg moment som kan bidra til nærare avklaring av om det er egna for bustadføremål i planområdet …….."

og videre:

" Bustadføremålet er ikkje eit pålegg, men ein mogelegheit som er avgrensa … "

og:

"Fylkeskommunen ville ikkje ha fremja motsegn på bustader som arealføremål i planforslaget."

Statens forurensningstilsyn sier i sin høringsuttalelse:

"På bakgrunn av de høye luftforurensingsnivåene og usikkerheten i beregningene kan utbyggingen av boliger i Solheimsviken være i strid med grenseverdiforskriften.

Støynivået ved fasade kan komme opp i nivåer over 70 dBA og ut fra vedlagte plandokumenter vil det være vanskelig å finne egnede utearealer som tilfredstiller planretningslinjene for støy, T-8/79. Støyforholdene er imidlertid ikke tilfredstillende dokumentert og SFT mener at det må avklares på dette plannivået.

SFT mener at utbyggingen av boliger i Solheimsviken bør vurderes i en helhetlig fortettingsstrategi og en helhetlig plan for miljømessig opprusting av bo-området. Dette for å sikre ønsket arealutvikling samt tilfredsstillende miljøkvalitet for bo-området.

SFT anbefaler at det gjennomføres nye beregninger som kan angi konsentrasjoner av PM ₁₀ og NO ₂ med større sikkerhet langs Fjøsangerveien, hvor også den forventede trafikkutviklingen og eventuelle planer eller tiltak som vil påvirke den fremtidige situasjon, legges inn.

Etter en samlet vurdering anbefaler SFT at Miljøverndepartementet tar innsigelsen til følge".

Befaring i saken ble avholdt 7.07.1999. Her møtte representanter for kommunen, fylkesmannen, fylkeskommunen, Statens forurensingstilsyn og Miljøverndepartementet.

Miljøverndepartementet har følgende merknader:

Konflikten gjelder området etter tidligere Bergens Mekaniske Verksted i Solheimsviken og dekker et område på ca 70 da. Området er i hovedsak foreslått regulert til kontor, messesenter, noe lager , industri, men vil også kunne gi plass til ca. 40 boliger på inntil 60 kvm bruksareal (jfr. reguleringsbestemmelsene) i bebyggelsens øverste etasje. Ca. 5 da er regulert til "plass" (privat spesialområde for allment opphold og tidsavgrenset messevirksomhet).

Konflikten mellom kommunen og fylkesmannens innsigelse fra 1997 er at nivået for støy ikke er dokumentert i planarbeidet og at beregnede luftforurensningsverdier tilsier at boliger ikke bør bygges. Gang- og sykkelveg var videre ikke tilfredsstillende vist i planen.

Etter dette var det korrespondanse mellom kommunen og fylkesmannen. Planen ble endret slik at fylkesmannen trakk sin innsigelse vedrørende g/s-vegen. I sitt oversendelsesbrev til departementet legger fylkesmannen vekt på at en avklaring av arealbruken i forhold til støy- og luftforurensning bør skje på et plannivå som setter klare juridiske rammer for utbygging og bruk, i dette tilfellet reguleringsplan med bestemmelser. Men fylkesmannen finner likevel å kunne trekke sin innsigelse for områdene N8 og N9.

Ved mottak av saken vurderte Miljøverndepartementet konflikten i hovedsak å være av prosessuell art om på hvilket plannivå det skal tas endelig stilling til støy- og luftforurensningssituasjonen for til de gjenværende områder N1 og N2 samt forhold knyttet til egnede utendørsarealer for boligene. Det synes å være enighet om at forurensningssituasjonen ikke er tilstrekkelig dokumentert. Departementet ga derfor anledning til å søke å finne en lokal løsning. I denne sammenheng tilbød kommunen seg ytterligere å presisere at reguleringsplanen og dens bestemmelser stiller krav om at beregninger og avbøtende tiltak skal gjennomføres i oppfølgende bebyggelsesplan. Det ble avholdt møte mellom kommunen og fylkesmannen på dette grunnlaget uten at enighet ble oppnådd.

Departementet viser til at det i arealpolitikken legges stor vekt på fortetting og økt arealutnyttelse i eksisterende byggesone. Utbygging i Solheimsviken ligger nær sentrale knutepunkt slik det beskrives i RPR for samordnet areal- og transportplanlegging. Økt konsentrasjon i byggesonen tilrettelegger for begrenset transportbehov. Disse målene framkommer i kommuneplanens arealdel 1999 – 2007.

De lokale trafikkmengder, 50 – 60 000 ÅDT i den tilliggende Fjøsangervegen og 107 000 ÅDT på den nærliggende Danmarksplass, er av en slik størrelse at støy– og luftforurensningssituasjonen må vurderes nøye i en helhetlig fortettingsstrategi og i forhold til mulighetene for avbøtende tiltak. SFT påpeker at de foreløpige beregninger av både støy- og luftkvalitet kan vise overskridelse av tiltaksgrenser og at den generelle helserisko for utsatte grupper, som små barn, eldre og personer med astma og allergi, kan være stor. Det påpekes videre både av SFT og Bergen kommune at dette kan gjelde for flere områder i Bergens sentrale deler. En forventet revisjon av grenseverdiforskriftenene for luftforurensning i de nærmeste årene kan både utløse mer ambisiøse krav og en dreining av tiltak og virkemidler. Det vises her til Miljøverndepartementets brev av 23.02.1999 til SFT med gjenpart til fylkesmennene, om nye mål for luftkvalitet. Tiltak vil i større grad måtte rettes mot kilden for forurensningen; utslipp fra vegtrafikken, transportkrevende arealbruk, stasjonære punktutslipp, kollektivandeler mv.. Statens vegvesen, Hordaland, er medvirkende til å fremme planforslaget for Solheimsviken og departementet forutsetter at vegvesenet er innforstått med dette. RPR barn og unge stiller krav til uteoppholdsarealer ved planlegging og utbygging. Arealpolitikkens fortettingsmål utfordrer planleggingen i sentrale byområder. Departementet arbeider med dette gjennom Husbankens prosjekt "God boligplanlegging" som skal sette opp anbefalinger om sammenhenger mellom boliger og deres nære omgivelser. Kommunen har i brev til fylkesmannen 1.09.1999 foreslått skjerpende kriterier til beboersammensetning for å unngå enkelte grupper som barnefamilier og eldre. Departementet fremholder imidlertid at uteområder i bystrøk ikke bare skal være en berikelse for enkelte grupper. Så langt finner derfor departementet at planforslaget ikke på en fullgod måte viser eller sikrer egnede parkmessige eller urbane fellesområder for både beboere og øvrige daglige brukere. Departementet finner videre at plan- og bygningsloven ikke gir hjemmel for å begrense boliger regulert etter § 25.1 til visse grupper av beboere.

Departementet har de siste år i tre innsigelsesavgjørelser vurdert forholdet mellom støy- og luftforurensning og utbygging i sentrale bystrøk; i Haugesund: "omregulering av Karmsundgata 160" (brev av 24.04.1998), i Bergen: "reguleringsplan for Nygårdstangen" (brev av 20.04.1999) og i Askim; "reguleringsplan for et område mellom Eidsbergvn. mfl." (brev av 20.04.99). Departementet har i disse sakene lagt vesentlig vekt på de nasjonale mål for økt arealutnyttelse innenfor den etablerte byggesonen. Men det er også lagt vekt på at det i plan og bestemmelser settes krav til oppfølgende planlegging gjennom bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven eller detaljplanlegging og utbygging som sikrer gode og varierte inne- og utearealer, trafikksikkerhet og vern mot støy- og luftforurensning. Denne planleggingen skal etter departementets oppfatning også inkludere god utforming av private fellesarealer som ikke inngår i fellesområder etter pbl.§ 25.7.

Reguleringsplaner bør begrenses til hva som kan gjennomføres innen rimelig tid. Men generelle miljømessige forbedringstiltak kunne gi virkninger i reguleringsområdet og et bedre beslutningsgrunnlag i oppfølgende bebyggelsesplaner. Departementet viser til at pbl. § 24 gir hjemmel for en slik etappevis fremgangsmåte i planleggingen.

Konklusjon

Departementet mener det er viktig at de overordnede mål knyttet til økt arealutnyttelse i sentrale byområder må kunne gjennomføres innenfor ellers forsvarlige rammer. På dette grunnlag finner departementet å kunne stadfeste planen i hovedtrekkene.

Etter departementets vurdering ivaretar planen og dets bestemmelser om bebyggelsesplan i tilstrekkelig grad muligheten til å vurdere spørsmålet om utbygging av boliger og avbøtende tiltak i forhold til de kvalitetsnormer for støy- og luftforurensning som til enhver tid vil gjelde.

Med henvisning til RPR for barn og unge finner departementet at bedre uteoppholdsområder må sikres i planen dersom det gjennom bebyggelsesplaner blir gitt endelig tillatelse til boliger i planområdet. Departementet har derfor gjort en endring i bestemmelsene om dette, slik at det stilles krav til bebyggelsesplan etter pbl. § 28-2 også for områdene S1, S2, S3, samt at det skal legges vekt på areal for uteopphold for beboere i de enkelte byggeområder for boliger. Det er videre gitt et tillegg i reguleringsbestemmelsenes § 2.1 som krever at slike arealer må være opparbeidet før boliger kan tas bruk.

Departementet forutsetter at kommunen finner en hensiktsmessig måte å oppfylle fylkesmannens forutsetninger om få seg forelagt bebyggelsesplanene på og viser spesielt til pbl. § 10-1.

Vedtak:

I medhold av § 27-2 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 stadfester departementet Bergen bystyres vedtak i møte den 23.03.1998 om reguleringsplan for Solheimsviken. De tilhørende bestemmelser er stadfestet med enkelte endringer gjort av departementet.

./.Det stadfestede plankartet og bestemmelsene følger vedlagt med påtegning om stadfestingen.

./. Enkelte tilsendte saksdokumenter returneres.

Kommunen er gitt anledning til å uttale seg til endringene og har ikke hatt noe å bemerke.

Departementet finner etter det opplyste at reguleringsplanen er behandlet i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningsloven, og at saksbehandlingen ikke gir grunn for merknader.

Om kunngjøring av stadfestet reguleringsplan viser vi til bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 27-2 nr. 3. Kopi av dette brevet ligger ved.