Budsjettforskriften - fordelingsfullmakter og rammestyring

Budsjettforskriften - fordelingsfullmakter og rammestyring

Vi viser til e-post fra budsjettsjef Eirik Fossnes av 6. september 2005 om hvilke begrensninger som ligger i budsjettforskriften når det gjelder kommunestyrets adgang til å delegere fordelingsfullmakter, samt spørsmål knyttet til forskriftens definisjon av nettobevilgning.

Etter forskrift om årsbudsjett (for kommuner og fylkeskommuner) er det kommunestyret selv som fastsetter budsjettet i tråd med de minimumskrav til inndeling som følger av vedlegg 1 og 2 til forskriften, jf. § 6.

Formålet med skjema 1A er å vise hvor mye kommunestyret selv disponerer av frie midler og den samlede anvendelsen av midlene. Budsjettendringer på dette nivået vil kreve nye vedtak i kommunestyret. Skjema 1B spesifiserer fordelingen av driftsrammene i henhold til kommunestyrets vedtak. På hvilket detaljnivå denne fordelingen vedtas (og derigjennom i hvilken grad administrasjonen kan fordele midlene) vil være opp til kommunestyret å avgjøre. For investeringsbudsjettet vil skjema 2A og 2B gi tilsvarende informasjon.

Alle budsjetterte inntekter/innbetalinger og utgifter/utbetalinger som ikke skal inngå i skjema 1A og 2A, vil måtte inngå i skjema 1B og 2B som enten brutto- eller nettobeløp. Når det gjelder avsetninger og bruk av fond og overføringer til investeringsregnskapet, kan disse disposisjonene foretas både av kommunestyret selv og av underordnede organer. I tilfeller hvor disse disposisjonene er foretatt av et underordnet organ, bør transaksjonene holdes utenom postene i skjema 1A og 2A.

I forskriften er nettobevilgning definert som ”den øvre ramme for utgifter/utbetalinger/avsetninger til et formål etter fradrag for de inntekter og innbetalinger som er direkte henførbare til formålet”. Regelverket åpner altså for at kommunestyret kan drive utstrakt rammestyring av virksomheten, og i dette ligger det også at kommunestyret kan gi underordnede organer fullmakt til å bruke av tidligere oppsparte midler. Definisjonen i forskriften er derfor ikke helt presis; nettobevilgning bør forstås som den øvre ramme for utgifter/utbetalinger/avsetninger til et formål etter fradrag for de inntekter/innbetalinger/ bruk av avsetninger som er direkte henførbare til formålet”.

Etter budsjettforskriften fra 1993 kunne midler reservert til tilleggsbevilgninger og nye bevilgninger føres samlet under ett kapittel, forutsatt at det ble bestemt og spesifisert på kontoplanen hvordan de ulike politiske organene skulle kunne disponere fra denne potten dersom disposisjonsretten var delegert til flere. Gjeldende budsjettforskrift er ikke til hinder for at en kan følge samme praksis også i dag, så lenge regelverket for øvrig etterleves, jf. spesielt budsjettforskriften § 6.

Med hilsen