Dokument 8:10 S (2018-2019) - Representantforslag fra Kaski og Lysbakken

Jeg viser til brev av 17.10.2018 fra finanskomiteen der komiteen oversender representantforslag 10 S (2018-2019) til finansministeren for uttalelse.

Representantforslaget fra stortingsrepresentantene Kaski og Lysbakken innebærer følgende:

«1. Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes. Resultatene av utredningen skal presenteres sammen med forslaget til statsbudsjett for 2020.

2. Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2020 fremme et forslag om en progressiv arveskatt med bunnfradrag på 5 mill. kroner og med laveste sats på 10 prosent»

Svar:
Arveavgiften ble fjernet fra 2014. Bakgrunnen for dette var et ønske om å lette likviditetsbelastningen ved generasjonsskifter i familiebedrifter og ved overføring av familieeiendommer. Et annet siktemål var forenkling for skattyterne ved at de ikke lenger skulle måtte forholde seg til et omfattende og komplisert arveavgiftsregelverk. Enkelte arve- og gavemottakere og givere brukte også mye ressurser på å tilpasse seg reglene. Det var også et hensyn å redusere de administrative kostnadene for Skatteetaten.

I forbindelse med avviklingen av arveavgiften ble det gjort endringer i inntektsbeskatningen slik at arve- eller gavemottaker som hovedregel, men med viktige unntak, overtar arvelaters eller givers inngangsverdier. Tidligere ble inngangsverdiene i hovedsak oppskrevet til arveavgiftsgrunnlaget. Endringen medfører økt inntektsskatt både fordi grunnlaget for beregning av gevinster ved salg ofte blir høyere, og fordi avskrivningsgrunnlagene og skjermingsfradrag ofte blir lavere. Innføring av arveavgift ville reise spørsmål om hva som skal skje med disse beskatningsreglene.

Representantforslaget om gjeninnføring av arveavgiften begrunner dette med fordelingshensyn. Arveavgiften slik den var utformet, var ikke et kraftfullt virkemiddel for omfordeling. Fjerning av arveavgiften i 2014 ga isolert sett de største lettelsene for høyinntektsgruppene. Målt i forhold til inntekten var derimot arveavgiften høyest blant arv- og gavemottakere i lavinntektsgruppene. Gjennomsnittlig arveavgift var grovt sett ganske lik for personer som betalte arveavgift, uavhengig av hvilken inntektsdesil de tilhørte i befolkningen. Det er grunn til å anta at personer i høyinntektsgruppene i større grad enn personer i lavinntektsgrupper mottok verdier som reelt sett ikke ble ilagt arveavgift etter full verdi. De fikk dermed en lavere effektiv arveavgiftssats. Det gjaldt for eksempel for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper og verdifullt innbo. Dette er eiendeler som det er krevende å få verdsatt til markedsverdi. Samtidig med at arveavgiften ble avviklet, ble reglene for fastsettelse av inngangsverdier på formuesobjekter som nevnt endret. Det bidrar til høyere inntektsbeskatning i mange tilfeller. Det er rimelig å anta at skatteskjerpelsen var større for høyinntektsgruppene enn for lavinntektsgruppene.

Det synes vanskelig å utforme en arveavgift som omfordeler effektivt samtidig som den ivaretar hensynet om å lette likviditetsbelastningen ved generasjonsskifter i familieeide bedrifter. Det er særlig høyinntektsgruppene som eier familieeide bedrifter. De fleste land som har arveavgift, har spesialregler som reduserer arveavgiften for de som overtar familieeide bedrifter.

Representantforslaget åpner for særregler som skal løse likviditetsproblemer som kan oppstå når folk arver hytter, eiendommer eller lignende. Innfrielsen av arveavgiften kan i henhold til forslaget for eksempel knyttes til omsetningen av objektet, eller det kan innføres muligheter for utsettelse av innbetaling av skatten hvis bestemte vilkår er oppfylt. Slike regler er egnet til å svekke fordelingsegenskapene ved arveavgiften, særlig hvis skattekreditten ikke gjøres rentebærende. Utsettelse av betalingsplikten er uansett egnet til å svekke innfordringen av avgiften. Avviklingen av det omfattende arveavgiftsregelverket var som nevnt en stor forenkling for skattyterne. Utsettelsesordninger for betaling av arveavgiften vil komplisere regelverket og håndteringen av arveavgiften både for skattyterne og for Skatteetaten.

Det er vesentlige utfordringer med å utforme en enkel, hensiktsmessig og rettferdig arveavgift som samtidig ivaretar hensynet om å lette likviditetsbelastningen ved generasjonsskifter i familieeide bedrifter. Jeløya-plattformen slår også fast at fjerningen av arveavgiften skal fastholdes, og det er helt uaktuelt å støtte forslaget fra representantene Kaski og Lysbakken.

 

Med hilsen
Siv Jensen